Forskrift om smittefarlig helseavfall

Formålet med forskriften er å bidra til å sikre at smittefarlig avfall ikke medfører fare for forurensning eller spredning av smitte til mennesker, dyr eller miljø.

Forskriften gjelder smittefarlig avfall som oppstår i helsetjeneste og dyrehelsetjeneste, herunder smittefarlig avfall fra undervisning, forskning og diagnostikk.

Forskriften gjelder ikke animalsk avfall som omfattes av forskrift 14. september 2016 nr. 1064 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum.

Forskriften gjelder ikke håndtering som omfattes av forskrift 12. september 1996 nr. 903 om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker.

I denne forskriften menes med:

avfall: kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg mv.

smittefarlig avfall: avfall fra medisinsk behandling eller veterinærbehandling og//eller tilhørende undervisning, forskning og diagnostikk som inneholder levedyktige mikroorganismer eller deres toksiner som kan forårsake sykdom hos mennesker eller andre levende organismer.

håndtering: en fellesbetegnelse for innsamling, mottak, mellomlagring og behandling av smittefarlig avfall.

behandling: fysiske/kjemiske/biologiske prosesser som endrer avfallets egenskaper og som er nødvendige eller hensiktsmessige for endelig anbringelse av avfallet.

helsetjeneste: primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og annen medisinsk virksomhet.

dyrehelsetjeneste: virksomhet hvor veterinærer eller annet dyrehelsepersonell yter helsehjelp til dyr.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste skal sørge for at smittefarlig avfall oppbevares og håndteres på en slik måte at det ikke medfører fare for forurensning eller spredning av smitte til mennesker, dyr eller miljø. Virksomhet som transporterer eller håndterer smittefarlig avfall fra helsetjeneste eller dyrehelsetjeneste, skal sørge for at dette skjer på en slik måte at det ikke medfører fare for forurensning eller spredning av smitte til mennesker, dyr eller miljø.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste og virksomhet som transporterer eller håndterer smittefarlig avfall fra disse, skal sørge for at smittefarlig avfall ikke blandes med andre typer avfall.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste og virksomhet som behandler smittefarlig avfall fra disse, skal så tidlig som mulig sørge for at smittefarlig avfall behandles slik at det ikke lenger er smittefarlig.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste hvor det oppstår smittefarlig avfall, skal så snart som mulig sørge for at avfallet blir levert til behandling ved anlegg med behandlingstillatelse etter § 6 eller med forbrenningstillatelse etter forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall.

Leveringsplikten etter første ledd gjelder ikke for virksomheter som med tillatelse etter § 6 behandler eget avfall, eller hvor avfallet blir behandlet slik at det ikke lenger er smittefarlig, jf. § 4 tredje ledd.

Virksomhet som behandler smittefarlig avfall skal ha tillatelse fra statsforvalteren eller den Klima- og miljødepartementet bemyndiger.

Helsetjeneste som autoklaverer eller desinfiserer smittefarlig avfall skal ha tillatelse fra statsforvalteren eller den Helse- og omsorgsdepartementet bemyndiger.

Dyrehelsetjeneste som autoklaverer eller desinfiserer smittefarlig avfall skal ha tillatelse fra Mattilsynet.

Kravet om tillatelse gjelder ikke helsetjeneste og dyrehelsetjeneste som behandler eget smittefarlig avfall i samsvar med kravene i § 4 tredje ledd.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste som lagrer eller leverer smittefarlig avfall, skal påse at avfallet er emballert på en slik måte at det egner seg for lagring og transport uten at det medfører smittefare.

Emballasje for smittefarlig avfall skal være merket slik at det går klart frem at emballasjen inneholder smittefarlig avfall.

Smittefarlig avfall som skal leveres til transport skal være emballert og merket i henhold til kravene for emballering av infeksjonsfremmende stoffer i forskrift 11. november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane.

Helsetjeneste og dyrehelsetjeneste hvor det oppstår smittefarlig avfall, og virksomhet som transporterer eller behandler smittefarlig avfall fra disse, skal ha tilgjengelig dokumentasjon om avfallet kommer fra helsetjeneste eller dyrehelsetjeneste, mengde, samt dersom det er relevant, hvordan det er oppbevart, håndtert og transportert.

Dokumentasjonen skal oppbevares i minst tre år. Transportører skal oppbevare dokumentasjonen i minst ett år. Dokumentasjonen skal på anmodning forelegges relevant myndighet, jf. § 9.

Statsforvalteren eller den Klima- og miljødepartementet bemyndiger fører tilsyn med at smittefarlig avfall fra helsetjenesten og dyrehelsetjenesten ikke medfører fare for forurensning eller spredning av smitte til miljøet, herunder at virksomheter som behandler smittefarlig avfall søker om tillatelse etter § 6 og overholder de krav som stilles i tillatelsen. For å sikre at bestemmelsene i denne forskriften eller vedtak i medhold av denne forskriften blir gjennomført, kan statsforvalteren eller den Klima- og miljødepartementet bemyndiger treffe vedtak om tvangsmulkt i medhold av forurensningsloven § 73.

Statens helsetilsyn og statsforvalteren fører innenfor sitt ansvarsområde tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes, og fatter de nødvendige vedtak hjemlet i tilsynsloven § 3, smittevernloven § 7-10a, spesialisthelsetjenesteloven § 7-1 og kommunehelsetjenesteloven § 6-3.

Kommunen fører innenfor sitt ansvarsområde tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes, og fatter de nødvendige vedtak hjemlet i smittevernloven og kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a.

Mattilsynet fører innenfor sitt ansvarsområde tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes, og fatter de nødvendige vedtak hjemlet i dyrehelsepersonelloven og matloven.

I særlige tilfeller og forutsatt at det ikke strider mot EØS-avtalens vedlegg II, bind 12 A, kapittel 15, direktiv 91/689/EØF eller andre internasjonale avtaler som Norge har inngått, kan relevant myndighet, jf. § 9, dispensere fra denne forskriften.

Miljødirektoratet avgjør klager over vedtak truffet av statsforvalteren i medhold av § 9 første ledd, jf. forurensningsloven § 85.

Statsforvalteren avgjør klager over vedtak truffet av kommunen i medhold av § 9 tredje ledd, jf. smittevernloven § 8-3 og kommunehelsetjenesteloven § 4a-12.

Det regionale Mattilsynet avgjør klager på vedtak truffet av det lokale Mattilsynet i medhold av § 9 fjerde ledd. Klager på vedtak truffet av det regionale Mattilsynet i første instans avgjøres av det sentrale Mattilsynet.

Overtredelse av denne forskrift eller vedtak truffet med hjemmel i forskriften straffes etter bestemmelsene i forurensningsloven § 78 og § 79, smittevernloven § 8-1, kommunehelsetjenesteloven § 4a-11, dyrehelsepersonelloven § 37 og matloven § 28.

Forskriften trer i kraft 1. januar 2006.