Avfallsforskriften

Bestemmelsene i dette kapitlet regulerer mottak, innsamling, gjenvinning og annen behandling av elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall).

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke løse batterier jf. avfallsforskriften § 3-3 bokstav b.

Bestemmelsene i dette kapitelet omfatter ikke EE-avfall i form av kapslede radioaktive kilder som returneres i henhold til forskrift 16. desember 2016 nr. 1659 om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) § 14 første ledd.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke EE-produkter som er fastmontert i;

innretninger som regnes som kjøretøyer i henhold til veitrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4,

rullende materiell som skal godkjennes av Samferdselsdepartementet etter lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporveg, tunnelbane og forstadsbane m.m. § 5, eller

innretninger som regnes som småbåt eller fritidsbåt i samsvar med definisjonen i lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter § 1.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke EE-produkter som er fastmontert i innretninger som kan registreres i følgende registre:

Luftfartøyregisteret etter lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart

Skipsregisteret etter lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten.

Norsk internasjonalt skipsregister etter lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister.

Petroleumsregisteret etter lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke militært utstyr som det er nødvendig å unnta av hensyn til rikets sikkerhet og som utelukkende brukes for militære formål.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke EE-produkter som veier mindre enn 1 gram, forutsatt at det ikke har en egen strømkilde, ikke inneholder farlige stoffer og som skal festes permanent til et annet produkt som ikke er EE-produkt.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke utstyr som blir sendt ut i rommet.

Bestemmelsene i dette kapitlet omfatter ikke medisinsk utstyr som definert i forskrift 15. desember 2005 nr. 1690 om medisinsk utstyr, og som må forventes å være infisert ved kassering.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen.

1. Varme- og kuldeutstyr

Som varme- og kuldeutstyr regnes for eksempel kjøleskap, frysere, utstyr til automatisert levering av kalde produkter, klimaanlegg, avfuktningsapparater, varmepumper, varmtvannsberedere, radiatorer som inneholder olje, annet varme- og kuldeutstyr som bruker andre væsker enn vann for varme- og kuldeutveksling og andre produkter og utstyr av lignende art og størrelse.

2. Skjermer, monitorer og utstyr som inneholder skjermer med en overflate over 100 cm2

Som skjermer, monitorer og utstyr som inneholder skjermer med en overflate over 100 cm2 regnes for eksempel skjermer, tv-apparater, elektriske og elektroniske fotorammer, monitorer, bærbare datamaskiner, elektriske og elektroniske lesebrett og andre produkter og utstyr av lignende art og størrelse.

3. Lyskilder

Som lyskilder regnes for eksempel glødelamper, kompakte lysstoffrør (sparepærer), lysstoffrør, høytrykkslamper, metallhalogenlamper, lavtrykkutsladningslamper, LED og andre produkter og utstyr av lignende art og størrelse.

4. Andre store produkter hvor en av de ytre mål er over 50 cm

Som andre store produkter regnes for eksempel følgende produkter hvor et av de ytre målene er over 50 cm: vaskemaskiner, tørketromler, oppvaskmaskiner, elektriske kokeapparater, elektriske komfyrer, lysarmatur, lyd- og bildeutstyr, musikkutstyr, veve- og strikkemaskiner, store datamaskiner og printere, kopiutstyr, elektrisk og elektronisk verktøy, leker, fritids- og sportsutstyr, salgsautomater, medisinsk utstyr, overvåkings- og kontrollinstrumenter, utstyr til produksjon av elektrisk strøm, apparater til automatisert levering av produkter og penger, solcellepanel, andre husholdningsapparater, annet it- og telekommunikasjonsutstyr, andre forbrukerprodukter og andre produkter og utstyr av lignende art. Produktgruppen inkluderer ikke produkter og utstyr som er omfattet av de andre produktgruppene. Produktgruppen deles inn i følgende undergrupper:

Store produkter unntatt solcellepanel

Solcellepanel.

5. Andre små produkter hvor lengste ytre mål er under 50 cm

Som andre små produkter regnes for eksempel følgende produkter hvor et av de ytre målene er under 50 cm: lysarmatur, støvsugere, tepperensere, symaskiner, mikrobølgeovner, ventilasjonsutstyr, strykejern, brødristere, klokker, barbermaskiner, vekter, kalkulatorer, radioapparater, videokamera, hi-fi-utstyr, musikkinstrumenter, lyd- og bildeutstyr, leker, fritids- og sportsutstyr, røykvarslere, termostater, elektrisk og elektronisk verktøy, medisinsk utstyr, overvåkings- og kontrollinstrumenter, utstyr til produksjon av strøm, automatiske dispensere, apparater til automatisert levering av produkter, produkter med innebygd solcellepanel, andre husholdningsapparater, andre forbrukerprodukter og andre produkter og utstyr av lignende art. Produktgruppen inkluderer ikke produkter og utstyr som er omfattet av de andre produktgruppene. Produktgruppen deles inn i følgende undergrupper:

Ioniske røykvarslere

andre små produkter.

6. Mindre it- og telekommunikasjonsutstyr hvor lengste ytre mål er under 50 cm

Som mindre it- og telekommunikasjonsutstyr regnes for eksempel følgende produkter hvor et av de ytre målene er under 50 cm: mobiltelefoner, GPS-er, lommekalkulatorer, routere, datamaskiner, printere, telefoner og andre produkter og utstyr av lignende art.

7. Stort industrielt utstyr

Som stort industrielt utstyr regnes for eksempel store stasjonære industrielle verktøy som vinsjer, store fastmonterte installasjoner som heiser og rulletrapper, industrielle maskiner som ikke er veikjørende, transformatorer, store elektromotorer og andre produkter og utstyr av lignende art og størrelse. Produktgruppen inkluderer ikke produkter og utstyr som er omfattet av de andre produktgruppene.

8. Store industrielle kabler

Som store kabler regnes for eksempel store isolerte elektriske ledere eller store kabler av lignende art.

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å forebygge og redusere miljø- og helseproblemer som EE-avfall forårsaker. Dette skal skje gjennom separat innsamling, utsortering og behandling av materialer og komponenter som er farlig avfall, og høy grad av gjenvinning av øvrige deler av avfallet. Bestemmelsene skal sikre at slikt avfall kan forberedes til ombruk og materialgjenvinnes med mindre dette ut fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold ikke er berettiget. Bestemmelsene skal bidra til effektiv bruk av ressurser og minimere avfallsmengder.

I dette kapitlet menes med:

EE-produkter; produkter og komponenter som er avhengige av elektrisk strøm eller elektromagnetiske felt for korrekt funksjon, og utstyr for generering, overføring, fordeling og måling av slike strømmer og slike felt, herunder omfattes de deler som er nødvendige for avkjøling, oppvarming, beskyttelse m.m. av de elektriske eller elektroniske delene. Miljødirektoratet avgjør i tvilstilfelle hvilke produkter som skal anses som EE-produkter

EE-avfall; EE-produkter som har blitt avfall, som definert i forurensningsloven § 27

husholdningsavfall; avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende, jf. forurensningsloven § 27

næringsavfall; avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner, jf. forurensningsloven § 27

EE-produkter til profesjonelt bruk; EE-produkter som kun er egnet for bruk i ervervsøyemed, i motsetning til EE-produkter som brukes i private husholdningen. EE-produkter som kan brukes både av private husholdninger og i ervervsøyemed, eksempelvis datamaskiner og mobiltelefoner, er ikke EE-produkter til profesjonelt bruk

behandling; aktiviteter som gjøres for gjenvinning eller sluttbehandling av avfall, herunder forberedelse til gjenvinning eller sluttbehandling og lagring i påvente av gjenvinning eller sluttbehandling

gjenvinning; ethvert tiltak der hovedresultatet er at avfall kommer til nytte ved å erstatte materialer som ellers ville blitt brukt eller at avfall er blitt forberedt til dette

forberedelse til ombruk; gjenvinning i form av kontroll, rengjøring eller reparasjon, der produkter eller komponenter som er blitt til avfall forberedes slik at de oppfyller betingelsene for avfallsfasens opphør i forurensningsloven § 27 tredje ledd og slik at de kan ombrukes til sitt opprinnelige formål uten annen forbehandling

materialgjenvinning; enhver form for gjenvinning der avfallsmaterialer brukes til fremstilling av stoffer eller løsøregjenstander som ikke er avfall. Materialgjenvinning inkluderer biologisk behandling av organisk avfall. Bruk av avfall til fremstilling av energi eller materialer som skal anvendes som brensel eller fyllmasser, regnes ikke som materialgjenvinning

sluttbehandling; enhver form for avfallsbehandling som ikke er gjenvinning

forhandler; enhver som ervervsmessig omsetter nye eller brukte EE-produkter. Dette omfatter også all omsetning av EE-produkt ved netthandel, postordresalg eller lignende direkte til private husholdninger

utenlandsk forhandler; enhver som ervervsmessig omsetter EE-produkter fra utlandet direkte til private husholdninger i Norge ved netthandel, postordresalg eller lignende

produsent; enhver som ervervsmessig importerer eller i Norge produserer EE-produkter til det norske markedet

utenlandsk produsent; enhver som ervervsmessig produserer EE-produkter i et annet EØS-land eller importerer EE-produkter til et annet EØS-land, og som omsetter disse EE-produktene på det norske markedet gjennom en norsk produsent jf. bokstav m

representant; enhver som har en skriftlig erklæring til å representere en utenlandsk produsent som angitt i bokstav n eller en utenlandsk forhandler som angitt i bokstav l, og som er etablert i Norge

godkjent behandlingsanlegg; anlegg for behandling av EE-avfall som har nødvendig tillatelse etter forurensningsloven § 29, jf. § 11, denne forskriftens § 11-6 og § 16-5, eller tilsvarende tillatelse fra andre lands myndigheter

behandler; enhver virksomhet som driver med behandling av EE-avfall, herunder forberedelse til ombruk, jf. bokstav f og h

returselskap; en virksomhet som påtar seg å oppfylle plikter etter denne forskrift for en eller flere produsenter, og som er registrert og godkjent i henhold til § 1-13

kollektivt finansiert returselskap; returselskap der en eller flere produsenter finansierer avfallshåndtering i forhold til sin markedsandel av EE-produkter og mengde oppstått EE-avfall samme år

individuelt finansiert returselskap; returselskap der en eller flere produsenter finansierer avfallshåndtering av sine egne produkter

sertifikat; dokument utstedt av et sertifiseringsorgan som stadfester at et returselskap oppfyller krav gitt i denne forskriften, eller i medhold av denne forskriften

sertifiseringsorgan; virksomhet som tilbyr sertifisering av returselskap og som oppfyller kriteriene i vedlegg 2 del B til dette kapitlet

registeret Produsentansvar; produsentregister for alle produsenter av elektriske og elektroniske produkter.

Ingen må hente EE-avfall fra et mottak uten skriftlig avtale med den ansvarlige for mottaket. Dette gjelder ikke aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap.

Avtale om henting kan kun inngås med aktør med tillatelse etter forurensningsloven eller aktør som driver med forberedelse til ombruk av EE-avfall. En aktør som driver med forberedelse til ombruk skal kunne dokumentere at alt avfall som gjenstår etter forberedelse til ombruk, bringes til lovlig avfallsanlegg eller gjennomgår gjenvinning, jf. forurensningsloven § 32.

Den som henter EE-avfall skal kunne dokumentere avtale med mottaket.

Forhandler skal ta EE-avfall som er husholdningsavfall vederlagsfritt i retur i butikklokale eller på tilsvarende sted i umiddelbar nærhet av dette. Forhandler skal også ta imot EE-avfall som er næringsavfall vederlagsfritt ved nykjøp av tilsvarende mengde EE-produkter.

Mottaksplikten er begrenset til tilsvarende produkter som forhandleren omsetter eller tidligere har omsatt, men er ikke begrenset til merke eller fabrikat. Med tilsvarende produkter menes produkter som tilhører samme produktspekter og har samme funksjon som de som selges på innleveringstidspunktet. Mottaksplikten gjelder uavhengig av salgsvolum eller salgsperiode, og i ett år etter at siste tilsvarende EE-produkt er solgt.

For forhandlere med et salgsareal på over 400 m2 for EE-produkter, omfatter mottaksplikten også alle typer småelektronikk hvor lengste ytre mål er under 25 cm, uavhengig av om forhandler omsetter eller tidligere har omsatt disse produktene.

Forhandler kan nekte å ta imot EE-avfall som er ødelagt og dermed kan medføre en helserisiko for personell, som knuste lyskilder som inneholder kvikksølv.

Når EE-produkter omsettes eller leveres utenfor butikklokale direkte til private husholdninger i Norge, herunder ved netthandel, postordresalg eller lignende, skal forhandler etablere et effektivt system for forsendelse og mottak av tilsvarende mengder EE-avfall. Forhandler skal ta imot EE-avfallet vederlagsfritt, men kan ta seg betalt for kostnader direkte forbundet med forsendelse av større enheter EE-avfall. Prisen for forsendelse må ikke overstige det beløp forhandler krever ved forsendelse av tilsvarende mengde solgte EE-produkter. Forhandler skal tilby vederlagsfri returtjeneste ved hvert salg av småelektronikk utenfor butikklokale.

Forhandler som selger EE-produkter fra Norge til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, direkte til private husholdninger og andre, skal utpeke en representant i det aktuelle EØS-landet gjennom skriftlig erklæring.

Forhandler skal sørge for at EE-avfall som er mottatt sorteres fra øvrig avfall og oppbevares forsvarlig. Oppbevaringen skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Muligheten for forberedelse til ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter i EE-avfallet skal ikke reduseres.

Oppbevaringen skal hindre ulovlig henting av EE-avfall, jf. § 1-3a. Dette kan blant annet skje ved egnet oppbevaring innendørs, utendørs ved inngjerding og avlåsing, eller ved vakthold, herunder kameraovervåking. Tiltakene avpasses mengden avfall som leveres mottaket og andre lokale forhold. Plakater som forklarer at avfallet ikke kan fjernes uten skriftlig avtale med forhandleren og at overtredelse kan straffes, skal settes opp.

Forhandler skal sørge for at EE-avfall kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med forhandler, jf. § 1-3a. Avtale som inngås med aktør som driver med forberedelse til ombruk skal som et minimum inneholde organisasjonsnummeret til aktøren, og avtalen skal oppbevares hos forhandler så lenge den er gjeldende.

Det skal være et tilbud om at EE-avfall som kan inneholde personopplysninger kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.

Kravene i denne paragrafen gjelder også når forhandler sørger for henting av EE-avfall utenom butikklokalet.

Forhandler skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at det tas i mot vederlagsfritt. Det skal informeres gjennom oppslag i alle butikklokaler, fremvisnings- og utstillingslokaler, på midlertidige utsalgssteder og i alt salgs- og informasjonsmateriell som publiseres i tilknytning til salgsvirksomheten, både i elektroniske og papirbaserte medier. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon.

Når EE-produkter omsettes eller leveres utenfor butikklokale i Norge, herunder ved netthandel, skal forhandler informere om mulighet for vederlagsfri retur. Informasjonen skal være iøynefallende, lett lesbar, skille seg ut fra øvrig informasjon og fremkomme tydelig ved kjøp.

Kommunen skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig tilbud for mottak av EE-avfall. Kommunen skal vederlagsfritt ta i mot husholdningsavfall. Kommunen skal også ta imot EE-avfall som er næringsavfall, men kan kreve vederlag for mottaks- og lagringskostnader.

Kommunen skal sørge for at EE-avfall som er mottatt sorteres fra øvrig avfall og oppbevares forsvarlig. Oppbevaringen skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Muligheten for forberedelse til ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter i EE-avfallet skal ikke reduseres.

Oppbevaringen skal hindre ulovlig henting av EE-avfall, jf. § 1-3a. Dette kan blant annet skje ved egnet oppbevaring innendørs, utendørs ved inngjerding og avlåsing, eller ved vakthold, herunder kameraovervåking. Tiltakene avpasses mengden avfall som leveres mottaket og andre lokale forhold. Plakater som forklarer at avfallet ikke kan fjernes uten skriftlig avtale med kommunen og at overtredelse kan straffes, skal settes opp.

Kommunen skal sørge for at EE-avfall kun hentes av aktører som samler inn på vegne av godkjente returselskap eller etter skriftlig avtale med kommunen, jf. § 1-3a. Avtale som inngås med aktør som driver med forberedelse til ombruk skal som et minimum inneholde organisasjonsnummeret til aktøren, og avtalen skal oppbevares hos kommunen så lenge den er gjeldende.

På betjente mottak skal det være tilbud om at EE-avfall som kan inneholde personopplysninger kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.

Kravene i denne paragrafen gjelder også når kommunen sørger for henting av EE-avfall.

Kommunen skal informere husstander og bedrifter om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at den tar imot EE-avfall.

Produsentene skal finansiere innsamling, sortering og behandling av EE-avfall gjennom medlemskap i et kollektivt eller individuelt finansiert returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet jf. § 1-13. Som medlemskap regnes at produsenten inngår avtale om kjøp av tjenester fra et godkjent returselskap eller at produsenten selv driver et godkjent returselskap. Medlemskapet skal dekke de EE-produkter som produsenten importerer eller produserer i Norge.

Plikten til å være medlem i godkjent returselskap gjelder produsenter av både komponenter og selvstendige produkter som er EE-produkter. Dersom komponenter inngår i produksjon av nye EE-produkter, er det kun nødvendig med medlemskap for det nye EE-produktet.

Dersom en utenlandsk produsent har utpekt en representant i Norge vil kravene i § 1-10 og produktforskriften § 2a-9 gjelde tilsvarende for representanten.

Representanten skal ha skriftlig erklæring til å representere den utenlandske produsenten. Representanten skal også sørge for at alle som ervervsmessig importerer produktene til Norge blir informert om at det er representantens ansvar å sørge for at pliktene etter dette kapitlet del IV blir overholdt for de aktuelle produktene. Representanten skal sende kopi av den skriftlige erklæringen til sitt returselskap.

Representanten skal rapportere til sitt returselskap hvilke norske produsenter representanten ivaretar pliktene til. Representant skal også rapportere hvilke importerte mengder og typer EE-produkter denne plikten omfatter, fordelt på hver produsent, for siste halvår.

Oppfyller representanten kravene i første, andre og tredje ledd, blir alle som ervervsmessig importerer produktene til Norge fritatt fra sine plikter etter dette kapittel del IV for disse produktene.

De plikter som påligger en produsent etter § 1-10 og etter produktforskriften § 2a-9 gjelder tilsvarende for en representant for en utenlandsk forhandler.

Representanten skal ha skriftlig erklæring til å representere forhandleren. Representanten skal sende en kopi av den skriftlige erklæringen til sitt returselskap. Representanten skal rapportere til sitt returselskap mengder og typer EE-produkter som er solgt i Norge det siste halvår og som er omfattet av representantens forpliktelser.

Produsenter og representanter skal rapportere til returselskapet foretaksnummer, kontaktinformasjon, merkevarenavn på EE-produktene, innenlandsk produksjon og avgi en erklæring om at informasjonen er korrekt.

Dersom produsenter eller representanter blir kjent med at informasjon i registeret Produsentansvar om import-, eksport- og produksjonsdata for siste halvår, kontaktinformasjon, foretaksnummer eller salgsmetode ikke er korrekt, skal produsent eller representant avgi dokumentert korrekt data til returselskapet, som skal rapportere dette videre til registeret Produsentansvar etter § 1-19.

Produsent skal i alt sitt salgs- og informasjonsmateriell og for øvrig der det er hensiktsmessig, informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall. Det må fremgå hvor de aktuelle EE-produktene bør leveres ved kassering, at de inngår i et retursystem for innsamling og behandling og at de tas imot vederlagsfritt.

Returselskap skal registreres som egen enhet i samsvar med lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret.

Returselskap skal være godkjent av Miljødirektoratet.

For å bli godkjent må returselskap sannsynliggjøre ovenfor Miljødirektoratet at de vil etablere et retursystem som vil være i stand til å oppfylle kravene i dette kapitlet med vedlegg. Dette skal også sannsynliggjøres gjennom sertifisering av et sertifiseringsorgan i henhold til vedlegg 2. Returselskapet skal dekke alle kostnader i forbindelse med sertifisering og periodiske revisjoner.

Miljødirektoratet kan trekke et returselskaps godkjenning dersom et returselskap har gjentatte eller omfattende brudd på krav i dette kapitlet med vedlegg. Ved tilbaketrekking av godkjenning skal returselskap behandle allerede mottatt EE-avfall i henhold til kravene i dette kapitlet.

Returselskapet skal betale gebyr til statskassen for Miljødirektoratets saksbehandling i forbindelse med godkjenning eller endring av godkjenning.

Gebyr skal betales etter følgende satser: Sats Beløp 1 Kr 203 900 2 Kr 153 000 3 Kr 102 000 4 Kr 51 000 5 Kr 25 500

Gebyrene skal samlet sett ikke overstige Miljødirektoratets kostnader ved saksbehandlingen. Miljødirektoratet vedtar hvilken gebyrsats som skal gjelde i det enkelte tilfelle. Ved fastsettelsen av gebyrsats skal forventet ressursforbruk knyttet til saksbehandlingen legges til grunn.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsene i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsene dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets saksbehandling etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente returselskap skal betale et årlig gebyr til statskassen for Miljødirektoratets arbeid med årlig rapportering.

Årsgebyret utgjør kr 20 400 per godkjente returselskap.

Fakturering av årsgebyr gjøres etterskuddsvis. For returselskap som har vært godkjent en del av året justeres årsgebyret tilsvarende.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsen i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsen dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets kontrolltiltak etter denne bestemmelsen endres.

Returselskapet skal sørge for at alle produsenter har adgang til å bli medlem i returselskapet.

Kollektivt finansierte returselskaper skal:

sørge for vederlagsfri henting av EE-avfall fra forhandlere og kommuner i områder der medlemmenes EE-produkter blir eller tidligere har blitt omsatt eller levert. Plikten er begrenset til henting av tilsvarende type EE-produkter som returselskapets medlemmer setter på markedet, uavhengig av merke eller fabrikat,

sørge for i nødvendig utstrekning å ta kontakt med kommuner og forhandlere for å organisere henting. Dersom forhandler mottar mindre enn 1 m3 EE-avfall per måned kan returselskap kreve at forhandlere transporterer mindre mengder avfall for overlevering på egnet sted i rimelig avstand av det punkt der avfallet ble mottatt,

sørge for å ha vederlagsfritt mottak av EE-avfall fra virksomheter som genererer EE-avfall som en del av sin drift. Plikten omfatter ikke mottak fra returselskap og virksomheter som driver innsamling eller behandling av EE-avfall. Plikten er begrenset til mottak av tilsvarende type EE-produkter som returselskapets medlemmer setter på markedet, uavhengig av merke eller fabrikat. Mottakspunktene for denne typen avfall må samlet gi god geografisk dekning i det området der medlemmenes EE-produkter blir eller tidligere har blitt omsatt eller levert,

oppfylle innsamlingsforpliktelsen i henhold til dette kapittel, se vedlegg 1. Dette kravet kan oppfylles ved at returselskapet kjøper innsamlet EE-avfall av andre returselskap,

sørge for at innsamlet EE-avfall blir behandlet forsvarlig i samsvar med pliktene i § 1-18. Ved salg av innsamlet EE-avfall til et annet returselskap, er det returselskapet som kjøper avfallet bare ansvarlig etter § 1-18 og § 1-19 dersom avfallet overleveres dette returselskapet til videre behandling,

sørge for å til enhver tid ha finansielle reserver for seks måneders drift, som sikrer at selskapet kan oppfylle forpliktelsene i dette kapitlet for sine medlemmer i denne perioden.

Kravet i første ledd bokstav a kan delvis oppfylles ved at returselskapet inngår en avtale om å koordinere innsamlingen med andre returselskap innenfor de rammer som gis av konkurranseloven. Et slikt samarbeid kan inngås i de områder av landet der innsamlingen ellers vil føre til lite effektiv bruk av samfunnets ressurser, for eksempel på grunn av lav befolkningstetthet og lang transportvei til behandlingsanlegg. En avtale om koordinering av innsamling skal være åpen for alle returselskap og returselskapene må bruke en nøytral tredjepart slik at konkurransesensitiv informasjon ikke tilflyter andre returselskap. Miljødirektoratet kan pålegge returselskap å koordinere innsamling, dersom det er nødvendig for å sikre kontinuerlig og landsdekkende innsamling.

Miljødirektoratet kan pålegge et returselskap å hente EE-avfall hos en bestemt forhandler eller kommune dersom:

EE-avfall har blitt liggende uavhentet hos forhandleren eller kommunen,

det er grunn til å tro at returselskapet ikke har oppfylt sin forpliktelse i henhold til første ledd til å hente sin andel av EE-avfall i det aktuelle geografiske området i forrige rapporteringsperiode og

det er nødvendig for å sikre at EE-avfall ikke blir stående uavhentet i urimelig lang tid.

Returselskapet skal innen 15. februar hvert år ha utført revisorgodkjenning av årsrapport over totalt innsamlede mengder EE-avfall, og innen 15. februar hvert andre år ha utført revisorkontroll av fordelingsnøkler og snittvekt som fordeler innsamlede mengder EE-avfall til produktgrupper med undergrupper. Returselskapet skal anvende en godkjent revisor og sikre at revisjonene blir utført i henhold til kravene i vedlegg 3.

Individuelt finansierte returselskaper har ansvar for EE-produkter som hvert av medlemmene har produsert i Norge eller importert etter at vedkommende produsent ble medlem i returselskapet. Ansvaret gjelder til disse EE-produktene blir til avfall eller de blir eksportert, og uavhengig av om produsenten fortsatt er medlem i returselskapet.

Returselskapet må etablere og drive innsamlingsordninger som gjør det overveiende sannsynlig at de EE-produktene selskapet har ansvar for, returneres til returselskapet ved kassering.

Det individuelt finansierte returselskapet kan ikke kreve at forhandlere eller kommuner sorterer ut og/eller overleverer EE-avfall av et bestemt merke eller fabrikat til returselskapet. Returselskapet kan heller ikke basere sannsynliggjøringen etter annet ledd på slik utsortering og/eller overlevering.

Individuelt finansierte returselskaper skal sikre at det for hvert EE-produkt som medlemmene produserer i Norge eller importerer, stilles en finansiell garanti som er tilstrekkelig for at pliktene etter § 1-18 kan oppfylles på det tidspunkt EE-produktet blir til avfall. Materialverdi kan ikke medregnes. Beregningen av nødvendig garantibeløp skal skje for hvert medlem i returselskapet. Garantien skal godkjennes av Miljødirektoratet.

På det tidspunktet et EE-produkt er identifisert som avfall, eller når en på forhånd beregnet og fastsatt levetid er utløpt, skal en representativ andel av garantibeløpet frigis. Når individuelt finansierte returselskaper får tilbakebetalt finansiell garanti, skal nødvendig beløp disponeres til formål omfattet av § 1-18.

Dersom det individuelt finansierte returselskapet ikke lenger eksisterer på tidspunktet for tilbakebetaling, skal garantibeløpet tilfalle de godkjente kollektivt finansierte returselskap som på dette tidspunktet omfatter tilsvarende produkter. Beløpet fordeles etter den markedsandel hvert av de kollektivt finansierte returselskapene representerer.

Individuelt finansierte returselskaper skal delta i finansiering av kollektivt finansierte returselskaper for å dekke kostnader knyttet til avfall fra EE-produkter som er produsert i Norge eller importert før hvert av medlemmene sluttet seg til selskapet, samt kostnader for alt EE-avfall som det ikke er mulig å knytte til en eksisterende produsent.

Returselskapet skal beregne den kollektive forpliktelsen ut fra antatt gjennomsnittlig levetid for hvert av de aktuelle produktene.

Returselskap skal sørge for:

at EE-avfall innsamles, transporteres, og behandles i tråd med gjeldende regelverk og av aktører som har de nødvendige tillatelser, herunder at grensekryssende forsendelse av avfall foregår i tråd med kapittel 13 og rådsforordning (EF) nr. 1013/2006,

at innsamling og transport foregår på en slik måte at muligheten for ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter med farlige stoffer i EE-avfallet ikke reduseres,

at EE-avfall behandles forsvarlig og i tråd med kravene i § 1-22 første til sjette ledd. EE-avfall som kan inneholde personopplysninger skal håndteres slik at denne typen data ikke kan komme på avveie,

at EE-avfall gjenvinnes, fortrinnsvis ved at det forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes med mindre dette ut fra avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold ikke er berettiget. Kravene til gjenvinningsandeler i § 1-18a skal oppfylles,

at behandlere har tilstrekkelig kompetanse til å oppfylle kravene til behandling i dette kapittel, herunder om innholdet av farlige stoffer og komponenter i EE-avfall og hvor disse er plassert,

at hvert behandlingsanlegg rapporterer tilbake til returselskapet at EE-avfallet er behandlet som angitt i denne bestemmelsen,

at eksport av EE-avfall som har opphørt å være avfall følger reglene om grensekryssende forsendelse av brukte EE-produkter i § 1-24,

at et sertifiseringsorgan stadfester oppfyllelse av kravene i vedlegg 2 del C.

Kravene i denne bestemmelsen gjelder frem til avfallet er endelig gjenvunnet eller sluttbehandlet og uavhengig av om behandlingen finner sted i Norge eller i et annet land.

Oppfyllelse av krav i denne bestemmelsen skal dokumenteres. Dokumentasjon skal innhentes fra samtlige behandlere.

Returselskap skal årlig oppfylle følgende krav til gjenvinningsandeler for de enkelte produktgruppene:

For EE-avfall i produktgruppe 1 og 4 skal minst 85 % av innsamlet mengde avfall gjenvinnes, hvorav minst 80 % av avfallet skal forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes.

For EE-avfall i produktgruppe 2 skal minst 80 % av innsamlet mengde avfall gjenvinnes, hvorav minst 70 % av avfallet skal forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes.

For EE-avfall i produktgruppe 5 og 6 skal minst 75 % av innsamlet mengde avfall gjenvinnes, hvorav minst 55 % av avfallet skal forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes.

For EE-avfall i produktgruppe 3 skal minst 80 % av innsamlet mengde EE-avfall materialgjenvinnes.

Gjenvinningsandeler skal beregnes etter krav og metoder angitt i vedlegg 4.

Returselskapet skal føre årlig regnskap over innsamlet og behandlet mengde EE-avfall. Regnskapet skal vise:

innsamlet mengde EE-avfall fordelt på produktgrupper med undergrupper, og videre fordelt på kommune. Innenfor hver kommune skal innsamlet mengde fordeles på forhandler, kommunalt mottak og andre innsamlingspunkt,

behandlet mengde EE-avfall, herunder EE-avfall forberedt til ombruk, fordelt på produktgrupper med undergrupper og videre fordelt på behandlingsmetode og land,

behandlet mengde EE-avfall fordelt på komponenter, blandinger og materialer og videre fordelt på behandlingsmetode, behandlingsanlegg og land. Regnskapet skal vise hvilke komponenter, blandinger og materialer som er fjernet i henhold til § 1-22 tredje ledd, hvilke komponenter, blandinger og materialer som er utsortert for gjenvinning og hvordan øvrig avfall er behandlet,

oppnådde gjenvinningsandeler, jf. § 1-18a.

Datagrunnlag og andre bilag for regnskapet skal dokumenteres. Dokumentasjon skal innhentes fra samtlige behandlere, fra første behandler og frem til avfallet er endelig gjenvunnet eller sluttbehandlet. For første ledd bokstav c, må mengder inn og ut av alle behandlingsanlegg kunne dokumenteres.

Innsamlet og behandlet mengde EE-avfall og gjenvinningsandeler skal beregnes etter krav og metoder angitt i vedlegg 4.

Regnskapet skal oppbevares i 5 år.

Returselskapet skal straks melde til EE-registeret jf. § 1-25 om hvilke produsenter og representanter som melder seg inn eller ut ved å oppgi kontaktinformasjon, foretaksnummer samt hvilke EE-produkter fordelt på produktgruppene, inn- eller utmeldingen omfatter. Adresse til nettside skal oppgis dersom dette finnes.

Returselskap skal halvårlig, innen 15. februar og 15. august, rapportere elektronisk til registeret Produsentansvar. Rapporten skal omfatte:

samlet mengde EE-avfall som er innsamlet siste halvår, fordelt på innsamlingsfylke, kommune og produktgrupper med undergrupper. For hver kommune skal innsamlet mengde EE-avfall fra henholdsvis forhandlere, kommunale mottak og andre innsamlingspunkt oppgis. Rapporten skal også angi hvor mye av EE-avfallet som er husholdningsavfall og hvor mye som er næringsavfall. Miljødirektoratet kan pålegge returselskapet å rapportere innsamlet mengde av utvalgte typer EE-avfall,

medlemmenes samlede import, eksport og innenlands produksjon av EE-produkter siste halvår fordelt på produktgruppene. Ved eksport skal fordeling på mottakerland oppgis. Salg av EE-produkter fra Norge til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, direkte til private husholdninger og andre skal oppgis. Det skal fremgå hvilke land det selges til, samt hvilken representant medlemmet har i dette landet.

medlemmenes korrigerte import-, eksport- og produksjonsdata siste halvår og dokumentasjon på dette, jf. § 1-11b,

oversikt over representanter for utenlandsk forhandler som er medlem av returselskapet. Mengder og typer EE-produkter som er solgt i Norge det siste halvår skal oppgis,

oversikt over representanter for utenlandske produsenter som er medlem av returselskapet. Det skal fremgå hvilke norske produsenter representanten ivaretar pliktene til og mengde og type EE-produkter som er importert siste halvår fordelt på de norske produsentene, og som er omfattet av representantens forpliktelser.

Returselskapet skal gjennomgå og kvalitetssikre all informasjon fra produsent og representant før den rapporteres til EE-registeret. Returselskapet skal erklære at informasjonen er korrekt.

Returselskap skal årlig, innen 15. februar, rapportere følgende elektronisk til registeret Produsentansvar:

samlet mengde behandlet EE-avfall og mengder sendt videre til ulike typer behandling siste år, fordelt på behandlingsmåte og produktgrupper med undergrupper. Rapporten skal omfatte en oversikt over hvilke behandlingsanlegg som er benyttet, hvilke mengder, komponenter og materialer som er behandlet på hvert anlegg og i hvilke land behandlingen er skjedd,

mengde EE-avfall som har blitt forberedt til ombruk fordelt på produktgrupper med undergrupper.

Returselskap skal årlig innen 15. februar rapportere følgende til Miljødirektoratet: totalt innsamlet mengde EE-avfall for foregående år og en revisorerklæring om dette i henhold til § 1-14a.

Returselskap skal innen 15. februar hvert andre år rapportere til Miljødirektoratet resultatene fra revisorkontroll av fordelingsnøkler og snittvekt som fordeler innsamlede mengder EE-avfall på produktgrupper med undergrupper, jf. § 1-14a.

Dersom returselskapet har inngått en avtale med andre returselskap om å koordinere innsamlingen av EE-avfall for å oppfylle kravet i § 1-14 første ledd bokstav a, skal returselskapet innen 15. februar hvert år rapportere til Miljødirektoratet hvordan koordineringen skjer, herunder hvilke områder av landet og hvilke produktgrupper med undergrupper samarbeidet omfatter.

Returselskap skal informere husholdninger og virksomheter om at

EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall, og er merket med eget symbol, jf. produktforskriften § 2a-9. Det må fremgå hva symbolet betyr, hvor de aktuelle EE-produktene skal leveres når det blir avfall og at de tas imot vederlagsfritt,

EE-avfall inngår i et retursystem for ombruk, gjenvinning og forsvarlig håndtering av farlige stoffer,

EE-avfall som inneholder farlige stoffer kan være skadelig for helse og miljø.

Returselskap skal gjennomføre jevnlige landsdekkende informasjonskampanjer eller andre lignende tiltak. Returselskapene kan samarbeide om oppfyllelse av dette kravet.

Godkjente returselskap skal dekke Miljødirektoratets kostnader til utvikling og drift av datasystemer som er nødvendige for å sikre at kravene knyttet til produsentansvar fastsatt i dette kapittelet overholdes. Individuelt finansierte returselskaper skal i tillegg dekke datasystemets administrative kostnader forbundet med finansiell garanti etter § 1-16.

Miljødirektoratet fastsetter i enkeltvedtak gebyrets størrelse. Gebyret skal være likt for alle godkjente returselskap etter dette kapittelet.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

EE-avfall skal behandles forsvarlig og ved bruk av de beste tilgjengelige teknikker. EE-avfall skal lagres og behandles på plasser med tett dekke, nødvendig anlegg for oppsamling og rensing av overvann, og nødvendig tak eller annet klimavern. EE-avfall skal registreres inn og ut fra behandlingsanlegget med vekt målt i kilogram.

EE-avfallet skal gjenvinnes, fortrinnsvis ved at det forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes med mindre dette ut fra avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold ikke er berettiget.

Ved behandling av EE-avfall, unntatt ved forberedelse til ombruk, skal alle væsker fjernes som et første trinn i behandlingsprosessen.

Ved behandling av EE-avfall, unntatt ved forberedelse til ombruk, skal følgende materialer, blandinger og komponenter fjernes manuelt som et første trinn i behandlingsprosessen, med mindre det kan dokumenteres minst like god miljømessig forsvarlig behandling ved en mekanisk, kjemisk eller metallurgisk prosess:

Kondensatorer eller andre komponenter som inneholder PCB eller PCT.

Kvikksølvholdige komponenter, slik som brytere og lyskilder for bakgrunnsbelysning.

Batterier.

Tonerkassetter og fargetoner.

Asbest og komponenter som inneholder asbest.

Andre gassutladningslamper enn de nevnt under pkt. b). Kvikksølv skal fjernes fra gassutladningslampene.

Komponenter i EE-avfall som inneholder ildfaste keramiske fibre.

Komponenter i EE-avfall som inneholder radioaktive kilder, slik som røykvarslere.

Beryllium.

Kretskort.

Plast med bromerte flammehemmere.

Billedrør/katodestrålerør. Det fluoriserende belegget skal fjernes.

Klorfluorkarboner (KFK), hydroklorfluorkarboner (HKFK) eller hydrofluorkarboner (HFK), og andre gasser som virker nedbrytende på ozonlaget eller har et globalt oppvarmingspotensial (GWP) på over 15. Gassene skal tas ut og behandles forsvarlig og i tråd med produktforskriften kapittel 6 regulering av ozonreduserende stoffer og kapittel 6a regulering av fluorholdige stoffer.

LCD-skjermer større en 100 cm2 . Alle LCD-skjermer som er bakgrunnsbelyst med lysrør/gassutladningslamper.

Eksterne elektriske kabler.

Kondensatorer med høyde over 25 mm, diameter over 25 mm eller tilsvarende volum, og som inneholder miljøskadelige stoffer.

Behandlere skal vurdere om EE-avfall kan inneholde andre materialer, blandinger og komponenter som er farlig avfall enn de som er listet i fjerde ledd. EE-avfall, inkludert materialer, blandinger og komponenter i EE-avfall, som er farlig avfall eller radioaktivt avfall, skal fjernes fra EE-avfallet og håndteres i tråd med denne forskrifts kapittel 11 og kapittel 16.

Materialer, komponenter og blandinger som fjernes i henhold til tredje, fjerde og femte ledd, skal inngå i en identifiserbar materialstrøm eller i en identifiserbar del av en materialstrøm. Et materiale, blanding eller komponent er identifiserbar hvis det kan overvåkes for å vise miljømessig forsvarlig behandling.

Personell som behandler EE-avfall skal ha tilstrekkelig kompetanse til å oppfylle kravene til behandling i dette kapittel, herunder om innholdet av farlige stoffer og komponenter i EE-avfall og hvor disse er plassert.

Behandlere som eksporterer EE-avfall skal sørge for at behandlingskravene i denne paragrafen oppfylles ved behandling utenfor Norge, og at dette kan dokumenteres.

Behandlere som har tillatelse etter forurensningsloven, og som er den første som behandler EE-avfall som beskrevet i tredje og fjerde ledd eller som eksporterer EE-avfall, skal oppnå gjenvinningsandeler i § 1-18a for det EE-avfallet de er første mottaker av.

Behandlere som har tillatelse etter forurensingsloven, og som er den første som behandler EE-avfall som beskrevet i § 1-22 tredje til femte ledd eller som eksporterer EE-avfall, skal føre årlig regnskap. Regnskapet skal omfatte egen behandling og behandling ved andre anlegg frem til EE-avfallet er endelig gjenvunnet eller sluttbehandlet.

Regnskapet skal vise:

mottatt vektmengde EE-avfall fordelt på produktgrupper med undergrupper. Dato skal fremgå.

behandlet mengde EE-avfall, herunder EE-avfall forberedt til ombruk, fordelt på produktgrupper med undergrupper og videre fordelt på behandlingsmetode og land,

behandlet mengde EE-avfall fordelt på komponenter, blandinger og materialer og videre fordelt på behandlingsmetode, behandlingsanlegg og land. Regnskapet skal vise hvilke komponenter, blandinger og materialer som er fjernet i henhold til § 1-22 tredje til femte ledd, hvilke komponenter, blandinger og materialer som er utsortert for gjenvinning og hvordan øvrig avfall er behandlet,

oppnådde gjenvinningsandeler, jf. § 1-18a.

Datagrunnlag og andre bilag for regnskapet skal dokumenteres. Dokumentasjon skal innhentes fra samtlige behandlere nedstrøms, frem til avfallet er endelig gjenvunnet eller sluttbehandlet. For første ledd bokstav c må mengder inn og ut av behandlingsanlegg nedstrøms kunne dokumenteres.

Mottatt og behandlet mengde EE-avfall og gjenvinningsandeler skal beregnes etter krav og metoder angitt i vedlegg 4.

Regnskapet skal oppbevares i 5 år.

Behandlere, som beskrevet i første ledd, skal rapportere årlig. Rapporteringen skal omfatte egen behandling og behandling ved andre anlegg frem til EE-avfallet er endelig gjenvunnet eller sluttbehandlet. Rapportering skal ikke omfatte importert EE-avfall. Rapporten skal inneholde:

total mengde mottatt EE-avfall, fordelt på produktgrupper med undergrupper. Det skal angis EE-avfall som er mottatt for returselskap og mottatt EE-avfall som ikke er tilknyttet et av returselskapene.

samlet mengde behandlet EE-avfall og mengder sendt videre til ulike typer behandling, fordelt på behandlingsmåte og produktgrupper med undergrupper. Det skal rapporteres i hvilke land behandlingen har skjedd.

Ved grensekryssende forsendelser, inn og ut av Norge, av brukte EE-produkter skal hvert enkelt produkt testes før forsendelsen gjennomføres. Testen skal inkludere en funksjonstest og en vurdering av farlige stoffer i produktene jf. produktforskriften og REACH-forskriften. Hvilken funksjonstest som skal gjennomføres avhenger av EE-produktets opprinnelige formål, og må minimum inkludere testing av nøkkelfunksjoner.

Ved testing skal følgende dokumenteres for hvert enkelt produkt, og samles i en protokoll:

type EE-produkt, og hvilken produktgruppe, EE-produktet tilhører,

identifikasjonsnummer eller serienummer, dersom dette finnes,

produksjonsår på EE-produktet, dersom dette finnes,

navn og adresse på virksomheten som har gjennomført testing av EE-produktet. Dersom virksomheten er norsk skal organisasjonsnummer oppgis,

resultat av testing, inkludert dato for dette og

hvilke tester som er utført på EE-produktet.

Følgende dokumentasjon skal følge forsendelsen:

kopi av faktura og kontrakt om salg eller annen avhending av EE-produktene. Det skal fremgå at EE-produktene er egnet for direkte ombruk, uten noen form for bearbeidelse eller reparasjon i forkant, og at produktet er i fullt funksjonsdyktig stand.

dokumentasjon om testing angitt i andre ledd bokstav a til f. Dokumentasjonen skal festes på hvert EE-produkt. Dersom produktet er emballert skal dokumentasjon festes på emballasjen,

protokoll over testing, jf. andre ledd,

erklæring om at innholdet i forsendelsen ikke er avfall, slik dette begrepet er definert i forurensningsloven § 27,

transportdokument, for eksempel et fraktbrev eller et CMR-fraktbrev,

erklæring om ansvar fra den som er ansvarlig for forsendelsen.

Kravene i første og andre ledd til testing, og tredje ledd bokstav a, b og c til dokumentasjon mv. gjelder ikke dersom det kan dokumenteres at forsendelsen går mellom to virksomheter i henhold til en avtale, og de

defekte EE-produkter sendes til reparasjon under en garanti til produsenten eller en tredjepart som handler på produsentens vegne, med sikte på ombruk,

brukte EE-produkter til profesjonell bruk, jf. § 1-3 bokstav e, sendes til produsenten, en tredjepart som handler på produsentens vegne eller et reparasjonsanlegg for renovering eller reparasjon i henhold til en gyldig avtale, med sikte på ombruk. Dette unntaket gjelder bare dersom den aktuelle aktøren befinner seg i et land som er tilknyttet OECD sin beslutning om grensekryssende transport av avfall til gjenvinning i henhold til avfallsforskriften kapittel 13 jf. forordning (EF) nr. 1013/2006,

brukte, defekte EE-produkter til profesjonell bruk, jf. § 1-3 bokstav e, slik som medisinsk utstyr eller deler av slikt utstyr, sendes til produsenten eller en tredjepart som handler på produsentens vegne for kjerneårsaksanalyse under en gyldig avtale. Dette unntaket gjelder bare dersom det kun er produsenten eller tredjeparten som kan utføre kjerneårsaksanalysen.

Det skal brukes egnet beskyttelse av produktet mot skader ved transport, lossing og lasting, herunder tilstrekkelig emballering og hensiktsmessig stabling av EE-produktene i forsendelsen.

Dersom kravene i denne bestemmelsen ikke er oppfylt, og det er mistanke om en ulovlig forsendelse av avfall, skal forsendelsen anses som en forsendelse av avfall, og reglene i kapittel 13, herunder forordning (EF) nr. 1013/2006, kommer til anvendelse. Det samme gjelder dersom det er uenighet mellom berørte land om klassifisering av innholdet i forsendelsen som avfall eller produkt, jf. artikkel 28 i forordning (EF) nr. 1013/2006.

Miljødirektoratet eier et register som skal omfatte alle produsenter av EE-produkter. Registeret Produsentansvar skal;

motta og sammenstille data fra:

Toll- og avgiftsdirektoratet om produsentenes import og eksport og private husholdningers direkte import av EE-produkter fra andre land,

returselskapene om hvilke produsenter og representanter som er medlem av returselskapene,

produsenter om deres import, eksport og innenlands produksjon av EE-produkter fordelt på produktgrupper med undergrupper,

motta oppdatert data fra returselskapene om deres medlemmers kontaktinformasjon, foretaksnummer og salgsmetode, samt korrigerte data og dokumentasjon om endrede import-, eksport- og produksjonsdata,

motta og sammenstille data fra returselskap om representanter for utenlandske forhandlere og utenlandske produsenter. Dette skal omfatte mengder og typer EE-produkter som er omfattet av deres forpliktelser etter dette kapitlet. Registeret Produsentansvar skal motta og sammenstille informasjon om hvilke norske produsenter de utenlandske produsentene ivaretar forpliktelsene til. Registeret Produsentansvar skal også få bekreftelse på at returselskapet har mottatt skriftlig erklæring fra representantene,

motta og sammenstille data fra returselskapene om EE-avfall som er innsamlet, behandlet og sendt til ulike typer behandling, fordelt på produktgrupper med undergrupper og fordelt på komponenter og materialer. Registeret Produsentansvar skal fordele innsamlede mengder EE-avfall på region og kommune. Per kommune skal EE-avfall fordeles på kommunale mottak, forhandlere og andre innsamlingspunkter. Rapportert EE-avfall skal også fordeles på hvilke behandlingsanlegg som er benyttet, hvilke mengder og typer EE-avfall som er behandlet og i hvilket land behandlingen har skjedd,

på forespørsel gi andre EØS-lands myndigheter data om eksport av EE-produkter og EE-avfall fra Norge,

på sin nettside ha tilgjengelig lenker til andre EØS-lands nettsteder til nasjonale produsentregistre for EE-produkter,

beregne den samlede varetilførselen i Norge, i tråd med vedlegg 1, fordelt på produktgrupper med undergrupper,

veilede om den enkelte produsent og representant sine forpliktelser som må oppfylles gjennom medlemskap i returselskap, herunder opplyse om hvilke returselskaper som er godkjent for å dekke aktuelle EE-produkter,

informere produsent eller representant dersom godkjenning av returselskap der produsenten er medlem, trekkes tilbake,

innhente data om produsenters foretaksnummer, adresse og import og innenlands produksjon av EE-produkter fra Toll- og avgiftsdirektoratet og Brønnøysundsregistrene for å identifisere produsenter som ikke oppfyller sine forpliktelser etter § 1-10 og § 1-11b, og orientere disse produsentene om deres forpliktelser,

identifisere representanter som ikke oppfyller sine forpliktelser etter § 1-11a og utenlandske forhandlere som selger til private norske husholdninger uten å ha oppnevnt en representant. Registeret Produsentansvar skal orientere representanter, og om nødvendig, utenlandske forhandlere, om representantenes forpliktelser i Norge,

motta informasjon fra returselskap om hvilke merkevarenavn produktene produsenter og representanter selger på det norske markedet har,

bare gi opplysninger i samsvar med reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven,

opptre nøytralt i forholdet mellom konkurrerende returselskaper.

Miljødirektoratet kan fastsette nærmere krav til oppfyllelse av bestemmelsen i bokstav a) til n).

EØS-avtalens vedlegg XX nr. 32fab (forordning (EU) 2019/290 om format for registrering og rapportering av produsenter av elektriske og elektroniske produkter til registeret) gjelder som forskrift med de endringer og tillegg som følger av vedlegg I, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Forhandlere og kommuner som mottar eller henter EE-avfall i henhold til sine plikter etter denne forskrift trenger ikke tillatelse etter § 11-6 eller § 16-5.

Statsforvalteren fører tilsyn med at pliktene etter dette kapitlet for forhandlere, kommuner og behandlere som ikke har tillatelse fra Miljødirektoratet overholdes. Miljødirektoratet fører for øvrig tilsyn med at bestemmelsene i dette kapitlet og vedtak truffet i medhold av bestemmelsene i dette kapitlet overholdes.

Fra 1. januar 2025 kan Statsforvalteren ved overtredelse av § 1-5 og § 1-6 ilegge den ansvarlige for overtredelsen et overtredelsesgebyr. Frem til 1. januar 2025 kan Miljødirektoratet ilegge overtredelsesgebyr etter denne bestemmelsen. For ileggelse av overtredelsesgebyr gjelder bestemmelsene i kapittel 18B.

Formålet med dette kapitlet er å redusere de miljøproblemer mindre fritidsbåter forårsaker når de ender som avfall, samt å øke materialgjenvinning av slike båter.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder mottak av mindre fritidsbåter som er avfall i henhold til forurensningsloven § 27.

Med mindre fritidsbåter menes båter med skroglengde på maksimalt 15 fot (4,572 meter) uten innenbordsmotor.

Kommunen skal sørge for at mindre fritidsbåter som er avfall kan leveres vederlagsfritt til et mottak i kommunen eller i rimelig nærhet til kommunen.

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å redusere de miljøproblemer batterier forårsaker når de ender som avfall. Dette skal skje gjennom separat innsamling, behandling og høy grad av gjenvinning.

Bestemmelsene i dette kapitlet regulerer innsamling, mottak, behandling og gjenvinning av kasserte batterier.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke for batterier brukt i utstyr som er produsert spesifikt til militære formål eller til å bli sendt ut i rommet.

I dette kapitlet menes med

batteri: kilde for elektrisk energi, der energien produseres ved direkte omdanning av kjemisk energi, og som består av en eller flere primærbattericeller (ikke-oppladbare) eller en eller flere sekundærbattericeller (oppladbare også kalt akkumulatorer)

løse batterier: ethvert batteri som ikke er innmontert i produkter

batterikategori: de tre batterikategoriene er bærbare batterier, industribatterier og blybatterier

bærbart batteri: forseglet batteri som kan være håndholdt og som verken er industribatteri eller blybatteri

industribatteri: batteri spesielt laget kun for industriell eller yrkesmessig bruk eller til fremdrift i elektriske kjøretøy

blybatteri: batteri som inneholder bly, brukt til startmotor, tenning og lys i kjøretøy mv., som ikke er industribatteri

materialgjenvinning: enhver form for gjenvinning der avfall omskapes til et produkt

behandling: aktiviteter som gjøres for gjenvinning eller sluttbehandling av avfall, herunder forberedelser til gjenvinning eller sluttbehandling og lagring i påvente av gjenvinning eller sluttbehandling

produsent: enhver som ervervsmessig importerer eller i Norge produserer batterier for det norske markedet, herunder batterier som er innebygd i andre produkter

forhandler: enhver som ervervsmessig omsetter løse batterier til en sluttbruker.

Forhandlere skal ta kasserte løse batterier vederlagsfritt i retur i butikklokale eller på annet sted i umiddelbar nærhet av dette. Plikten er begrenset til de kategorier batterier forhandleren omsetter, men er ikke begrenset til merke eller fabrikat. Mottaksplikten gjelder uten forpliktelse til å kjøpe nytt batteri.

Forhandler skal sørge for at løse kasserte batterier som er mottatt, sorteres fra øvrig avfall og oppbevares på egnet sted uten fare for helse, miljø eller sikkerhet. Oppbevaringen skal ikke gjøre at muligheten for behandling, herunder gjenvinning, av de kasserte batteriene, reduseres.

Forhandler skal informere om at løse batterier ikke skal kastes sammen med annet avfall og om den mottaksplikten som forhandleren har. Det skal informeres gjennom oppslag i butikklokaler. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon.

Produsenter av batterier skal oppfylle sitt produsentansvar gjennom medlemskap i et godkjent returselskap for kasserte batterier. Medlemskapet skal dekke den eller de batterikategorier som produsenten importerer til eller produserer i Norge. Dersom virksomheten opphører i Norge, skal produsenten melde seg ut av returselskapet.

Produsenter av batterier som er innebygd i EE-produkter eller kjøretøy og som er medlem i godkjent returselskap etter denne forskrifts kapittel 1 og 4 trenger ikke, for så vidt gjelder disse batteriene, å være medlem i et returselskap med godkjenning etter § 3-8.

Ved innmelding i returselskap, skal produsenten gi returselskapet følgende opplysninger:

produsentens navn og eventuelle varemerker som produsenten bruker i Norge

produsentens besøks- og postadresse, Internett-adresse (URL) og telefonnummer samt eventuelt produsentens kontaktperson, telefaksnummer og e-postadresse

angivelse av den eller de batterikategorier som produsenten bringer i omsetningen

produsentens organisasjonsnummer

erklæring om at de fremlagte opplysningene er korrekte.

Dersom opplysningene nevnt i første ledd endres, skal returselskapet informeres om dette senest en måned etter endringen.

Den som skal drive returselskap for kasserte batterier må ha en godkjenning av Miljødirektoratet. Det er anledning til å søke om godkjenning for begrensede kategorier batterier. Det skal i søknaden godtgjøres at ordningen tilfredsstiller pliktene i § 3-9 til § 3-14.

Miljødirektoratet kan stille ytterligere vilkår for godkjenningen. Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom pliktene i § 3-9 til § 3-14 eller vilkårene i godkjenningen ikke overholdes.

Alle produsenter av batterier skal ha adgang til å delta i returselskapet på like vilkår. Det er likevel adgang til å differensiere prisen på deltakelse i returselskapet avhengig av kostnadene ved administrere ordningen, å samle inn, behandle og gjenvinne ulike batterier.

Eventuelle registreringsgebyrer for nyregistrering og endring av opplysninger nevnt i § 3-7a skal være beregnet på grunnlag av kostnadene og forholdsmessige.

Hvert returselskap skal sørge for at det etableres et tilstrekkelig innsamlingssystem i de geografiske områder av landet hvor medlemmenes produkter blir eller tidligere har blitt omsatt eller levert. Systemet kan begrenses til de kategorier batterier medlemmene omsetter.

Returselskap skal sørge for vederlagsfri henting av kasserte batterier fra forhandlere.

Returselskap skal årlig samle inn minst 95 prosent av medlemmenes samlede import og produksjon av blybatterier og industribatterier.

For bærbare batterier skal returselskap samle inn 65 prosent av medlemmenes samlede import og produksjon av løse batterier.

Miljødirektoratet kan ved vedtak endre prosentsatsene i denne bestemmelsen for å sikre en hensiktsmessig innsamling av kasserte batterier.

Innsamlingsgraden skal beregnes ved å dele vekten av alle batterier innenfor samme kategori, samlet inn av returselskapet i gjeldende kalenderår, med vekten av medlemmenes totale tilførsel innen samme kategori i forrige kalenderår. Varetilførsel skal beregnes på bakgrunn av innenlands produksjon og import- og eksportdata fra Toll- og avgiftsdirektoratet. Det regnes fratrekk i varetilførsel for batterier som er eksportert før de er solgt til sluttbruker.

Returselskap skal sørge for at alle batterier som er innsamlet blir behandlet og gjenvunnet i tråd med kravene i § 3-17.

Returselskapene skal rapportere minst årlig til Miljødirektoratet. Rapporten skal omfatte:

Data om hvilke produsenter som er medlem, om deres mengder av import, eksport og innenlands produksjon av batterier samt oversikt over mottakerland ved eksport.

Data om oppnådd innsamlingsgrad og mengde kasserte batterier som er innsamlet og sendt til gjenvinning.

Hvilke behandlingsanlegg som er benyttet, deres lokalisering, hvilke mengder som er behandlet av hvem, samt hvilken gjenvinningsgrad som er oppnådd. Gjenvinningsgrad skal rapporteres i tråd med § 3-18a.

Beregningsgrunnlaget for eventuelle gebyr etter § 3-9 annet ledd, dersom de er endret.

Klima- og forurensningsdirektoratet kan fastsette ytterligere krav til innholdet i rapporteringen.

Returselskap skal informere publikum om

batterienes potensielle helse- og miljøeffekter

hensikten med kildesortering av batterier

at batteriene inngår i et system for retur og gjenvinning og at kasserte batterier kan leveres vederlagsfritt til forhandler

hvordan returselskapet bidrar til gjenvinning av kasserte batterier

hva merkingen i forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften) kapittel 2 vedlegg 1 betyr.

Returselskap for EE-avfall og kasserte kjøretøy plikter å sørge for utmontering av batterier, jf. denne forskrifts kapittel 1, vedlegg 2 del c, punkt 6.23 d) og kapittel 4, vedlegg 1 nr. 3.

§ 3-12 og § 3-13 gjelder også for returselskap for EE-avfall eller kasserte kjøretøy godkjent etter denne forskrifts kapittel 1 og 4.

Den som skal håndtere batterier som er farlig avfall må ha tillatelse, jf. denne forskrifts § 11-6 og § 11-7.

Den som skal drive en opplagsplass eller et anlegg for behandling av kasserte batterier som ikke er farlig avfall må ha tillatelse etter forurensningsloven § 29, jf. § 11, dersom anlegget kan medføre forurensning eller virke skjemmende.

Behandling og lagring, herunder midlertidig lagring på behandlingsanlegg skal foregå på steder med ugjennomtrengelige overflater og egnet værbestandig tildekning eller i egnede beholdere.

Forbehandling på gjenvinningsanlegget skal minst omfatte uttak av alle væsker og syrer der det er relevant.

Gjenvinningsgraden skal være

minst 65 prosent materialgjenvinning av blybatterienes gjennomsnittsvekt, herunder materialgjenvinning av blyinnholdet til det teknisk høyeste mulige nivå, uten for store kostnader

minst 75 prosent materialgjenvinning av nikkel-kadmium-batterienes gjennomsnittsvekt, herunder materialgjenvinning av kadmiuminnholdet til det teknisk høyest mulige nivå, uten for store kostnader

minst 50 prosent materialgjenvinning av andre batteriers gjennomsnittsvekt.

Gjenvinningsgraden skal beregnes i tråd med § 3-18a.

Behandlingsanlegg for batterier skal rapportere årlig til Miljødirektoratet om hvilke mengder som er behandlet og gjenvinningsgraden som er oppnådd. Gjenvinningsgrad skal rapporteres i tråd med § 3-18a. Ved videresending av batterier eller fraksjoner fra batterier til andre behandlingsanlegg, må anleggets navn, lokalisering og hvilken behandlingsmåte som er benyttet, oppgis i rapporten.

Denne rapporteringsplikten gjelder ikke dersom anlegget er tilknyttet et godkjent returselskap som rapporter anleggets fullstendige behandlings- og gjenvinningsaktivitet etter § 3-13.

Miljødirektoratet kan fastsette ytterligere krav til innholdet i rapporteringen.

EØS-avtalens vedlegg II kapittel XV nr. 12zzi (forordning (EU) nr. 493/2012) om fastsettelse, i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/66/EF, av regler om beregning av effektivitet av prosesser for gjenvinning av brukte batterier og akkumulatorer gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av vedlegg II kapittel XV, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Statsforvalteren eller den Klima- og miljødepartementet bemyndiger, fører tilsyn med at pliktene for forhandlere i § 3-4 til § 3-6 overholdes og gir tillatelse og fører tilsyn med de anlegg som jf. § 3-16 andre ledd må ha en tillatelse.

Miljødirektoratet eller den Klima- og miljødepartementet bemyndiger, fører tilsyn og fatter vedtak i henhold til øvrige bestemmelser i dette kapitlet.

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å forebygge og redusere miljøproblemer kjøretøy forårsaker når de ender som avfall.

Avsnitt II Retursystem for kasserte kjøretøy, avsnitt IV Utfylling av vrakmelding og utbetaling av vrakpant og avsnitt V Avsluttende bestemmelser gjelder for kjøretøy i gruppe M1 og N1 samt trehjulsmotorvogn som ikke er trehjulet motorsykkel, beltemotorsykler, minibusser og busser som er under 6 meter lange og innrettet for transport av inntil 16 personer foruten fører, samt for campingbiler og kombinertbiler, jf. forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften).

Avsnitt III Behandling av kasserte kjøretøy gjelder for alle kjøretøy.

Med produsent menes enhver som ervervsmessig importerer eller i Norge produserer kjøretøy til det norske markedet.

Med behandling menes enhver aktivitet etter at kjøretøyet er levert til et behandlingsanlegg for kasserte kjøretøy for fjerning av farlige stoffer og videre demontering, deling, fragmentering, gjenvinning eller forberedelse til fjerning av restavfall etter fragmentering (shredder-fluff), eller andre operasjoner som gjøres for gjenvinning eller sluttbehandling av det kasserte kjøretøyet og dets deler.

Med farlige stoffer menes kjemiske stoffer og stoffblandinger som kan medføre helse-, miljø-, brann- og eksplosjonsfare, jf. forskrift om klassifisering, merking mv. av farlige kjemikalier § 3 a–o eller forskrift 16. juni 2012 nr. 622 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP) § 1, jf. CLP-forordningen vedlegg I, alt etter hvilket regelverk som gjelder.

Med demonteringsopplysninger menes alle opplysninger som er nødvendige for å behandle kasserte kjøretøy på en miljømessig forsvarlig måte, herunder opplysninger om plassering av komponenter og materialer med innhold av farlige stoffer og opplysninger om gjenvinnbarhet.

Med gjenvinning menes både gjenbruk, materialgjenvinning og gjenvinning med energiutnyttelse.

Produsenter plikter å sørge for miljømessig forsvarlig innsamling og behandling av kasserte kjøretøy i samsvar med avsnitt III Behandling av kasserte kjøretøy i dette kapitlet. Plikten for hver produsent omfatter den forholdsmessige andel kasserte kjøretøyer som tilsvarer vedkommendes markedsandel for det norske marked samme år.

Produsenter skal innen 1. januar 2006 sørge for at 85%, målt etter vekt, av deres forholdsmessige andel av de kasserte kjøretøyene, jf. første ledd, gjenvinnes, hvorav minst 80 prosentpoeng materialgjenvinnes og resten energiutnyttes.

Produsenter skal innen 1. januar 2015 sørge for at totalt 95%, målt etter vekt, av deres forholdsmessige andel av de kasserte kjøretøyene, jf. første ledd, gjenvinnes, hvorav minst 85 prosentpoeng materialgjenvinnes og resten energiutnyttes.

Produsenter plikter å sørge for tilfredsstillende informasjon til publikum og øvrige berørte aktører om retursystem for kasserte kjøretøy.

Plikten etter denne paragrafen skal oppfylles gjennom deltakelse i godkjent retursystem, jf. § 4-5 og § 4-6.

Retursystem for kasserte kjøretøy skal forhåndsgodkjennes av Miljødirektoratet. Det skal godtgjøres at ordningen tilfredsstiller kravene i dette kapitlet. Det kan stilles ytterligere vilkår for godkjenningen. Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom vilkårene ikke oppfylles.

Enhver skal vederlagsfritt kunne levere til retursystemet ethvert kassert kjøretøy, jf. § 4-2 første ledd. Retursystemet skal ha god geografisk tilgjengelighet.

Alle produsenter skal ha adgang til å delta i retursystemet, og alle deltakerne skal behandles på like vilkår. Det er likevel adgang til å differensiere prisen på deltakelse i systemet avhengig av kostnadene ved å behandle de ulike kjøretøyene.

Det må kunne dokumenteres at retursystemet har tilstrekkelig finansiell sikkerhet.

Enhver kan etablere og drive retursystem for kasserte kjøretøy.

Retursystemet skal betale gebyr til statskassen for Miljødirektoratets saksbehandling i forbindelse med godkjenning eller endring av godkjenning.

Gebyr skal betales etter følgende satser: Sats Beløp 1 Kr 203 900 2 Kr 153 000 3 Kr 102 000 4 Kr 51 000 5 Kr 25 500

Gebyrene skal samlet sett ikke overstige Miljødirektoratets kostnader ved saksbehandlingen. Miljødirektoratet vedtar hvilken gebyrsats som skal gjelde i det enkelte tilfelle. Ved fastsettelsen av gebyrsats skal forventet ressursforbruk knyttet til saksbehandlingen legges til grunn.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsene i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsene dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets saksbehandling etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente retursystem skal betale et årlig gebyr til statskassen for Miljødirektoratets arbeid med årlig rapportering.

Årsgebyret utgjør kr 20 400 per godkjente retursystem.

Fakturering av årsgebyr gjøres etterskuddsvis. For retursystem som har vært godkjent en del av året justeres årsgebyret tilsvarende.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsen i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsen dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets kontrolltiltak etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente retursystem skal dekke Miljødirektoratets kostnader til utvikling og drift av datasystemer som er nødvendige for å sikre at kravene knyttet til produsentansvar fastsatt i dette kapittelet overholdes.

Miljødirektoratet fastsetter i enkeltvedtak gebyrets størrelse. Gebyret skal være likt for alle godkjente retursystem etter dette kapittelet.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Den som produserer eller importerer kjøretøy skal kunne dokumentere at de kjøretøy som produseres eller importeres er tilknyttet et godkjent retursystem. Dokumentasjonen skal på forespørsel fremlegges for Miljødirektoratet.

Den som driver behandlingsanlegg for kasserte kjøretøy, må ha særskilt tillatelse fra forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven § 11.

Som et minimum skal kravene i vedlegg 1 til dette kapitlet tilfredsstilles, herunder skal komponenter og materialer som er merket eller på andre måter gjort identifiserbare etter forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter § 2-19 tredje ledd fjernes senest fra og med 1. juli 2003.

Vrakpant utbetales for kasserte kjøretøy som ble registrert (påskiltet) etter 1. januar 1977 eller ble registrert (påskiltet) tidligere og som fortsatt var registrert 1. januar 1977.

Minstekrav til et panteberettiget vrak er at bilen innleveres til et godkjent behandlingsanlegg med hel, ikke oppdelt ramme, chassis eller selvbærende karosseri, hvor understellsnummeret er preget.

Utbetaling av pant for kasserte kjøretøy som blir levert til behandlingsanlegg som er godkjent av forurensningsmyndigheten til å skrive ut vrakmelding, foretas av skattekontoret.

Ved mottagelse av kassert kjøretøy på behandlingsanlegg skal det fylles ut melding om kjøretøyet på blankett fastsatt av Skattedirektoratet, jf. minstekrav til vrakmelding i vedlegg 2 til dette kapitlet. Opplysning om kjøretøyets siste kjennemerke skal dokumenteres ved forevisning av vognkort, kvittering fra Statens vegvesen for innleverte skilter eller kvittering for betalt forsikring. Kjøretøyets understellsnummer skal dokumenteres med eventuelt vognkort og kontrolleres mot vraket så fremt det er leselig.

Den som leverer kjøretøyet skal legitimere seg ved forevisning av pass, førerkort eller tilsvarende dokument. Legitimasjonsdokumentets nummer samt person- eller foretaksnummer skal påføres vrakmeldingen.

For kasserte kjøretøy som er levert til vraking i EØS-land utenfor Norge, skal vrakmelding som er utstedt i landet hvor vrakingen fant sted aksepteres.

Vrakmeldingene skal registreres på behandlingsanleggene i journal i stigende løpenummerorden.

Elektronisk overføring av vrakmeldinger fra behandlingsanleggene skal benyttes for brukere som er godkjent av skattekontoret. Slike meldinger kan overføres daglig. Overføringen innebærer ikke endringer i plikten til utfylling og oppbevaring av vrakmeldinger.

Dersom elektronisk overføring ikke benyttes, skal vrakmeldingene sendes samlet til skattekontoret den 1. og 15. i hver måned.

Faller nevnte dato på lørdag eller helgedag, utskytes avsendelsen til nærmeste følgende virkedag som ikke er lørdag.

Skattekontoret utbetaler vrakpant, når vilkårene for det er til stede, til den som beløpet ifølge vrakmeldingen skal betales til. Vrakpantsatsen bestemmes ved de årlige budsjettvedtak i Stortinget.

Utbetalingen skjer på den måten og til den tid som Skattedirektoratet bestemmer.

Behandlingsanleggenes regnskaper med bilag – herunder kopi av vrakmeldinger og tilhørende journal – skal oppbevares som fastsatt i lov 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt m.v. § 11.

Produsenter av kjøretøy skal kunne dokumentere hvordan forpliktelsene etter bestemmelsene i dette kapitlet oppfylles. Slik dokumentasjon skal på anmodning fremlegges for Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet kan fastsette nærmere retningslinjer for rapporteringen.

Bestemmelser om utfasing av komponenter, merking og informasjonsplikt er inntatt i forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter § 2-19.

Miljødirektoratet fører tilsyn med at § 4-4 til § 4-6 følges, og statsforvalteren fører tilsyn med at § 4-7 følges.

Skattedirektoratet, eller den Finansdepartementet bemyndiger, fører tilsyn med at § 4-8 til § 4-13 følges.

Skattekontoret kan treffe vedtak om tvangsmulkt etter produktkontrolloven § 13 eller forurensningsloven § 73 innenfor sitt tilsynsområde, jf. § 4-16.

For øvrig gjelder reglene om tvangsmulkt i kapittel 17.

Vedtak truffet av skattekontoret i medhold av avsnitt IV Utfylling av vrakpant og utbetaling av vrakpant, kan påklages til Skattedirektoratet.

For øvrig gjelder reglene om klage i kapittel 17.

Frem til 1. januar 2007 gjelder § 4-4 bare for kjøretøy som er førstegangsregistrert i Norge etter 1. juli 2002. Fra 1. januar 2007 omfatter § 4-4 alle kjøretøy, uavhengig av tidspunkt for registrering.

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å redusere de miljøproblemene dekk forårsaker når de ender som avfall på deponi mv. ved å sikre høy grad av gjenvinning av kasserte dekk.

Bestemmelsene i dette kapitlet regulerer innsamling og gjenvinning av kasserte dekk.

Med dekk menes i dette kapitlet dekk til motorvogn og tilhenger/tilhengerredskap, jf. forskrift 4. oktober 1994 nr. 918 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kapittel 2.

Med gjenvinning menes i dette kapitlet nyttiggjøring av kasserte dekk i form av ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse.

Det er forbudt å deponere dekk på fyllplass.

Forhandler av dekk har plikt til å ta kasserte dekk vederlagsfritt i retur. Plikten er begrenset til en rimelig mengde av den kategori dekk forhandleren omsetter.

Produsent/importør har plikt til å hente kasserte dekk vederlagsfritt i tilsvarende geografiske områder av landet hvor produsentens/importørens dekk er omsatt. Første ledd annet punkt gjelder tilsvarende. Henteplikten for produsent/importør kan oppfylles ved tredjemann.

Produsent/importør av dekk har plikt til å sørge for at de kasserte dekk de har ansvar for etter § 5-5 blir gjenvunnet. Gjenvinningsplikten kan oppfylles ved tredjemann.

Produsent/importør skal årlig rapportere til Miljødirektoratet om produksjon og import av dekk og om innsamling og gjenvinning av kasserte dekk. Det kan fastsettes nærmere retningslinjer for hvordan rapporteringen skal skje. Rapporteringsplikten kan oppfylles ved tredjemann.

Produsent/importør eller tredjemann skal betale et årlig gebyr til statskassen for Miljødirektoratets arbeid med årlig rapportering.

Årsgebyret utgjør kr 20 400 per produsent/importør eller tredjemann.

Fakturering av årsgebyr gjøres etterskuddsvis.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsen i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsen dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets kontrolltiltak etter denne bestemmelsen endres.

Produsent/importør eller tredjemann skal dekke Miljødirektoratets kostnader til utvikling og drift av datasystemer som er nødvendige for å sikre at kravene knyttet til produsentansvar fastsatt i dette kapittelet overholdes.

Miljødirektoratet fastsetter i enkeltvedtak gebyrets størrelse. Gebyret skal være likt for alle produsenter/importører eller tredjemenn etter dette kapittelet.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder retursystemer for inneremballasje til drikkevarer. Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder bare retursystemer for inneremballasje som brukes ved distribusjon helt fram til forbruker.

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å bidra til effektive retursystemer med høy returandel for inneremballasje til drikkevarer slik at retursystemene bidrar til å hindre forsøpling og å redusere avfallsmengdene fra slik inneremballasje.

Med retursystem forstås i dette kapitlet en ordning der forbruker vederlagsfritt kan levere tomemballasje i retur til ombruk eller gjenvinning.

Med drikkevarer forstås i dette kapitlet kun flytende drikkevarer, herunder flytende konsentrater beregnet for oppblanding.

Med gjenvinning forstås i dette kapitlet ethvert tiltak der hovedresultatet er at avfall kommer til nytte ved å erstatte materialer som ellers ville blitt brukt, eller at avfall har blitt forberedt til dette.

Med materialgjenvinning forstås i dette kapitlet enhver form for gjenvinning der avfallsmaterialer brukes til fremstilling av stoffer eller løsøregjenstander som ikke er avfall. Materialgjenvinning inkluderer biologisk behandling av organisk avfall. Bruk av avfall til fremstilling av energi eller materialer som skal anvendes som brensel eller fyllmasser, regnes ikke som materialgjenvinning.

Med panteordning forstås i dette kapitlet en ordning der forbruker og utsalgssted betaler et visst beløp (pant) for en vares emballasje under forutsetning av at beløpet tilbakebetales til kjøper ved retur av tomemballasjen.

Med inneremballasje forstås emballasjeenheten (flaske, boks o.l.) som drikkevaren er tappet på.

Den enkelte produsent eller importør av drikkevarer kan etablere og administrere eller slutte seg til et retursystem for inneremballasjen. Miljødirektoratet avgjør om retursystemet skal godkjennes.

Forutsetning for godkjennelse er at retursystemet forventes å oppnå minimum 25 % retur, og at emballasjen går til miljømessig forsvarlig ombruk eller gjenvinning. Retursystem basert på energiutnyttelse godkjennes bare dersom ombruk eller materialgjenvinning ikke er teknisk, miljømessig eller økonomisk forsvarlig. For å bli godkjent må retursystemet også sannsynliggjøre ovenfor Miljødirektoratet at det vil være i stand til å oppfylle pliktene i § 6-5a i dette kapitlet.

Det kan stilles vilkår for godkjennelsen.

Retursystem skal registreres som egen enhet i samsvar med lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret. Retursystem og produsentansvarsselskap etter avfallsforskriften kapittel 7 kan være registrert som samme enhet.

Miljødirektoratet fastsetter hvilken returandel det kan forventes at retursystemet vil oppnå. Fastsettelse av returandel gjøres forhåndsvis for maksimalt ett år om gangen. Returandelen fastsettes til gjennomsnittet av retursystemets oppnådde returandel de tre foregående årene. Returandelen kan fastsettes på annen måte når særlige grunner foreligger eller når det ikke finnes grunnlag fra de tre foregående årene.

Vedtak om returandel legges til grunn for reduksjon av avgift i henhold til Finansdepartementets forskrift om særavgifter, jf. kap. 3-5 om avgifter på drikkevareemballasje (miljø- og grunnavgift).

Pliktene og kravene i avfallsforskriften §§ 7-7 (plikt til rapportering av arbeid med avfallsforebygging og framstillingskrav), 7-8 (plikt til kostnadsdekning for separat innsamling og håndtering av avfall fra emballasje), 7-10 (plikt til materialgjenvinning), 7-11 (krav til beregning av materialgjenvinningsandel), 7-14 (non-profit), 7-15 (plikt til likebehandling), 7-16 (plikt til å rapportere og dokumentere), 7-17 (plikt til å ha finansielle reserver), 7-19 (plikt til å informere) og 7-20 (plikt til offentlig tilgjengelig informasjon) gjelder tilsvarende for godkjente retursystemer etter § 6-4.

Inneremballasje som inngår i panteordning skal merkes med pantemerke som viser pantesatsen. Pantemerket skal ha en minimumsstørrelse på 9 mm x 9 mm.

Pantemerket skal trykkes på selve inneremballasjen eller på etiketten. For importerte produkter og produkter i små produktserier kan det benyttes klistremerke.

Kravet til minimumsstørrelse på pantemerket, jf. første ledd, gjelder fra 1. september 2018.

Utsalgssteder av drikkevarer i emballasje som inngår i panteordning, har plikt til å ta i retur rimelige mengder av tomemballasje som de selv forhandler. Ved levering til utsalgsstedene kan pantebeløpet kreves utbetalt kontant.

For inneremballasje som inngår i panteordning skal utsalgssted og forbruker betale pant etter følgende satser:

for inneremballasje med påfylt volum til og med 50 cl: kr 2,00 per enhet

for inneremballasje med påfylt volum over 50 cl: kr 3,00 per enhet.

Frem til 1. september 2018 kan likevel følgende pantesatser anvendes:

for inneremballasje med påfyllingsrominnhold til og med 50 cl:

for handel mellom produsent/importør og videreforhandler: kr 1,20,

for handel mellom videreforhandler og forbruker: kr 1,00.

for inneremballasje med påfyllingsrominnhold over 50 cl:

for handel mellom produsent/importør og videreforhandler: kr 3,00,

for handel mellom videreforhandler og forbruker: kr 2,50.

Dersom innkjøpsprisen på inneremballasje overstiger pantesatsene i første ledd eller returandelen for en type inneremballasje er særlig lav, kan et retursystem søke Miljødirektoratet om å få fastsatt en høyere pantesats. Miljødirektoratet kan stille vilkår for fastsettelsen av slike særskilte pantesatser.

Miljødirektoratet kan forby bruk av inneremballasje som hindrer hensiktsmessig gjennomføring av etablerte panteordninger.

Miljødirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene i dette kapitlet og vedtak truffet i medhold av bestemmelsene i dette kapitlet overholdes.

Retursystemet skal betale gebyr til statskassen for Miljødirektoratets saksbehandling i forbindelse med godkjenning eller endring av godkjenning.

Gebyr skal betales etter følgende satser: Sats Beløp 1 Kr 203 900 2 Kr 153 000 3 Kr 102 000 4 Kr 51 000 5 Kr 25 500

Gebyrene skal samlet sett ikke overstige Miljødirektoratets kostnader ved saksbehandlingen. Miljødirektoratet vedtar hvilken gebyrsats som skal gjelde i det enkelte tilfelle. Ved fastsettelsen av gebyrsats skal forventet ressursforbruk knyttet til saksbehandlingen legges til grunn.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsene i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsene dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets saksbehandling etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente retursystem skal betale et årlig gebyr til statskassen for Miljødirektoratets arbeid med årlig rapportering.

Årsgebyret utgjør kr 20 400 per godkjente retursystem.

Fakturering av årsgebyr gjøres etterskuddsvis. For retursystem som har vært godkjent en del av året justeres årsgebyret tilsvarende.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsen i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsen dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets kontrolltiltak etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente retursystem skal dekke Miljødirektoratets kostnader til utvikling og drift av datasystemer som er nødvendige for å sikre at kravene knyttet til produsentansvar fastsatt i dette kapittelet overholdes.

Miljødirektoratet fastsetter i enkeltvedtak gebyrets størrelse. Gebyret skal være likt for alle godkjente retursystem etter dette kapittelet.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Formålet med dette kapitlet er å redusere de miljøproblemer emballasje forårsaker når den brukes, øke ombruk og materialgjenvinning og redusere miljøproblemer fra emballasjeavfall. Dette skal skje gjennom å redusere mengden emballasje, gjennom optimering av emballasjen og ved å sikre at brukt emballasje og emballasjeavfall blir samlet inn, ombrukt og materialgjenvunnet.

Bestemmelsene i dette kapitlet regulerer ubrukt emballasje brakt i omsetning i det norske markedet, samt separat innsamling, ombruk, materialgjenvinning og annen behandling av brukt emballasje og emballasjeavfall.

Dette kapittelet gjelder også for engangs drikkebegre som helt eller delvis er fremstilt av plast, herunder lokk til disse, som ikke er emballasje.

Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen.

I dette kapitlet menes med

emballasje; ethvert produkt, som består av materialer av hvilken som helst art, som brukes til innpakking, beskyttelse, håndtering, levering fra produsent til bruker og presentasjon av varer, herunder råvarer og ferdigprodukter. Ved vurderingen av om noe er emballasje skal følgende legges til grunn:

Produkter som utgjør en integrert del av et produkt og som er nødvendig for å omslutte, støtte eller bevare produktet i hele dets levetid er ikke emballasje dersom alle deler er bestemt til å brukes eller forbrukes samlet

Produkter som er utformet for og beregnet på å bli fylt, eller som selges fylt, skal anses som emballasje i den grad de fyller en emballasjefunksjon

Emballasjekomponenter og hjelpeelementer som er integrert i emballasjen, skal anses som en del av den emballasjen de er integrert i. Hjelpeelementer som er hengt direkte på eller er festet til produktet, og som fyller en emballasjefunksjon, skal anses som emballasje med mindre de utgjør en integrert del av produktet og alle deler er bestemt til å forbrukes eller disponeres samlet.

ombruksemballasje; emballasje som er utformet og brakt i omsetning med den hensikt å kunne brukes flere ganger til sitt opprinnelige formål

salgsemballasje; emballasje som er utformet på en slik måte at den på salgsstedet utgjør en salgsenhet for den endelige brukeren

plastbæreposer; bæreposer laget av plast som er tynnere enn 50 mikrometer, med eller uten håndtak, som leveres til forbrukere på salgssted for varer og produkter

emballasjeavfall; enhver emballasje som omfattes av definisjonen av avfall i forurensningsloven § 27. Ombruksemballasje anses som emballasjeavfall når den ikke skal brukes flere ganger til sitt opprinnelige formål og blir kassert.

produsentansvarsselskap; en virksomhet som påtar seg å oppfylle plikter etter dette kapittelet for en eller flere produsenter, og som er godkjent i henhold til § 7-13

produsent; enhver som ervervsmessig importerer eller i Norge produserer emballasje eller emballerte produkter til det norske markedet

behandling; aktiviteter som gjøres for gjenvinning eller sluttbehandling av avfall, herunder forberedelse til gjenvinning eller sluttbehandling og lagring i påvente av gjenvinning eller sluttbehandling

materialgjenvinning; enhver form for gjenvinning der avfallsmaterialer brukes til fremstilling av stoffer eller løsøregjenstander som ikke er avfall. Materialgjenvinning inkluderer biologisk behandling av organisk avfall. Bruk av avfall til fremstilling av energi eller materialer som skal anvendes som brensel eller fyllmasser, regnes ikke som materialgjenvinning

avfallsforebygging: tiltak som er truffet før emballasje blir avfall og som reduserer mengden avfall, skadelige virkninger av avfallet på miljøet og menneskers helse eller innholdet av skadelige stoffer i emballasjen

separat innsamling; innsamling av avfall der en avfallsstrøm holdes atskilt etter type og art for å legge forholdene til rette for en særskilt behandling.

Emballasje kan kun omsettes i det norske markedet dersom den oppfyller de grunnleggende kravene i vedlegg I til dette kapitlet.

De grunnleggende kravene etter første ledd skal anses for å være overholdt dersom emballasjen er i samsvar med

harmoniserte standarder som er offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende, eller

nasjonale standarder som er oversendt EU-kommisjonen, såfremt det ikke finnes harmoniserte standarder i henhold til bokstav a.

Produsent skal oppfylle sine plikter etter §§ 7-7 til 7-11 ved å etablere eller melde seg inn i et godkjent produsentansvarsselskap, jf. § 7-13. For inneremballasje til drikkevarer, kan produsent oppfylle sine plikter ved å etablere eller melde seg inn i et godkjent retursystem, jf. avfallsforskriften § 6-4.

Dersom produsentansvarsselskapet eller retursystemet ikke ivaretar pliktene nevnt i første ledd, skal produsent selv sørge for at pliktene oppfylles. Produsent skal også sørge for at pliktene til rapportering i § 7-16 oppfylles dersom disse ikke ivaretas av produsentansvarsselskapet eller retursystemet.

Enhver som ervervsmessig bringer i omsetning engangs drikkebegre som helt eller delvis er fremstilt av plast, herunder lokk til disse, som ikke er emballasje, skal

sørge for separat innsamling av den typen produkter som den har brakt i omsetning når den ender opp som husholdnings- og næringsavfall. Separat innsamling kan skje sammen med innsamling av emballasjeavfall etter § 7-9.

sørge for at avfall fra denne typen produkter utsortert for materialgjenvinning ikke energiutnyttes eller deponeres, såfremt dette ikke ut ifra en avveiing av miljøhensyn, ressurshensyn og beste tilgjengelige teknikk er berettiget.

dekke nødvendige kostnader til separat innsamling og etterfølgende transport og behandling av avfall fra produktene den bringer i omsetning. Der kildesortering og separat innsamling erstattes med annen sortering og innsamling jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) §§ 10a-4 andre ledd, 10a-5 første ledd, 10a-8 tredje ledd og 10a-9, skal den dekke nødvendige kostnader ved innsamling, etterfølgende transport, sortering og behandling av avfall fra produktene den bringer i omsetning. Inntekter fra salg av avfallet, materialgjenvunnet råvare eller andre inntekter fra avfallet skal hensyntas ved beregningen av kostnadene.

Pliktene i første ledd skal oppfylles ved å etablere eller melde seg inn i et godkjent produsentansvarsselskap, jf. § 7-13.

Med bringe i omsetning menes i denne paragrafen å gjøre et produkt tilgjengelig på det norske markedet for første gang. Med å gjøre et produkt tilgjengelig på det norske markedet menes enhver levering av et produkt for distribusjon, forbruk eller bruk på det norske markedet i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller gratis.

Produsent skal arbeide for avfallsforebygging. Miljødirektoratet kan fastsette nærmere retningslinjer for arbeidet med avfallsforebygging.

Produsent skal alene eller i samarbeid med de øvrige produsenter utarbeide en årlig rapport over produsentenes innsats for og resultater av avfallsforebygging. Rapporten skal også redegjøre for i hvilken utstrekning de grunnleggende kravene til framstilling av emballasje og dens sammensetning etter vedlegg I nr. 1 til dette kapitlet overholdes. Det skal i rapporten gis oversikt over tiltak, kompetanse og informasjon, utviklingen i mengden emballasje som oppstår i tonn og i prosentvis endring fra foregående år samt videre planer for avfallsforebygging. Miljødirektoratet kan fastsette nærmere krav til rapporteringen.

Produsent skal dekke nødvendige kostnader til separat innsamling og etterfølgende transport og behandling av avfall fra emballasjen den setter på det norske markedet. Der kildesortering og separat innsamling erstattes med annen sortering og innsamling jf. avfallsforskriften §§ 10a-4 andre ledd, 10a-5 første ledd, 10a-8 tredje ledd og 10a-9, skal produsent dekke nødvendige kostnader ved innsamling, etterfølgende transport, sortering og behandling av avfall fra emballasjen den setter på det norske markedet.

Inntekter fra salg av emballasjeavfallet, materialgjenvunnet råvare eller andre inntekter fra avfallet skal hensyntas ved beregningen av kostnadene etter første ledd.

Produsent skal sørge for;

Separat innsamling av emballasjeavfall fra næringsliv og kommuner. Det skal samles inn og mottas en tilstrekkelig mengde til å oppfylle pliktene til materialgjenvinning i § 7-10 av den typen emballasje produsent har satt på det norske markedet når den ender opp som husholdnings- og næringsavfall. Innsamlingen skal foregå løpende og i hele landet. Innsamlingsforpliktelsen gjelder for de emballasjetypene produsent setter på det norske markedet, uavhengig av avfallets kvalitet. Tollmyndighetenes import- og eksporttall og data fra produsent om produsentenes innenlands produksjon skal være beregningsgrunnlag for mengden emballasje som er satt på det norske markedet. Miljødirektoratet kan gi nærmere regler om beregningsgrunnlaget.

Å ta imot emballasjeavfall fra innsamlere forutsatt at emballasjeavfallet er sortert, oppbevart og videresendt på en forsvarlig måte slik at det er egnet for videre håndtering.

At emballasjeavfall utsortert for materialgjenvinning ikke energiutnyttes eller deponeres, såfremt dette ikke ut ifra en avveiing av miljøhensyn, ressurshensyn og beste tilgjengelige teknikk er berettiget.

At emballasje for farlig avfall samles inn og gjenvinnes med høy sikkerhet for at farlig avfall ikke kommer på avveier eller fører til skade på mennesker, dyr eller miljø, og at det iverksettes tiltak for å forhindre at farlig avfall blir samlet inn sammen med emballasjeavfall. Det skal også sørges for at farlig avfall som blir feilaktig samlet inn blir behandlet på forsvarlig måte.

Miljødirektoratet kan pålegge produsentansvarsselskap innsamling eller å koordinere innsamling, dersom det er nødvendig for å sikre kontinuerlig og landsdekkende innsamling.

Produsent skal sørge for materialgjenvinning av emballasjeavfall. Andelen emballasjeavfall som materialgjenvinnes skal tilsvare minst følgende andel av den vektmengden emballasje som produsenten har satt på det norske markedet per år:

Til og med 2024; 30 prosent plastemballasje unntatt ekspandert polystyren, 50 prosent ekspandert polystyren, 60 prosent emballasjekartong, 65 prosent emballasje av brunt papir, 60 prosent metallemballasje, 60 prosent glassemballasje og 15 prosent treemballasje.

Fra og med 2025; 47 prosent plastemballasje, 60 prosent emballasjekartong, 80 prosent emballasje av brunt papir, 70 prosent jernholdig metallemballasje, 50 prosent aluminiumsemballasje, 70 prosent glassemballasje og 25 prosent treemballasje.

Fra og med 2030; 52 prosent plastemballasje, 60 prosent emballasjekartong, 90 prosent emballasje av brunt papir, 80 prosent jernholdig metallemballasje, 60 prosent aluminiumsemballasje, 75 prosent glassemballasje og 30 prosent treemballasje.

For emballasjeenheter som er sammensatt av mer enn ett materiale, gjelder kravene til materialgjenvinning i første ledd for hver materialtype i emballasjen som utgjør 5 prosent eller mer av emballasjens samlede masse.

Kravene til materialgjenvinning av treemballasje i første ledd kan oppfylles ved reparasjon for ombruk av slik emballasje.

Materialgjenvinningsandeler skal beregnes etter krav og metoder angitt i § 7-11.

Materialgjenvinningsandel beregnes som forholdet mellom materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall og vektmengde emballasje satt på markedet i løpet av ett kalenderår. Materialgjenvinningsandel skal beregnes for hvert emballasjemateriale jf. § 7-10. For emballasjeenheter som er sammensatt av mer enn ett materiale, skal hver materialtype i emballasjen som utgjør 5 prosent eller mer av emballasjens samlede masse, inngå i beregningen av materialgjenvinningsandel for denne typen emballasjemateriale.

Ved oppfyllelse av kravene til materialgjenvinning for treemballasje ved reparasjon for ombruk jf. § 7-10 tredje ledd, skal hele emballasjeenheten som repareres og ombrukes inngå i beregningen av vektmengde emballasje satt på markedet og materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall.

Ombruksemballasje, unntatt treemballasje, anses satt på det norske markedet samme år som emballasjen første gang gjøres tilgjengelig på markedet sammen med det produkt den skal inneholde, beskytte, håndtere eller presentere.

Materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall skal måles når emballasjeavfallet, etter å ha gjennomgått nødvendig kontroll, sortering og innledende operasjoner, tilføres en prosess for materialgjenvinning der emballasjeavfall faktisk prosesseres til nytt materiale. Alternativt kan materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall måles når det forlater prosess for sortering forutsatt at emballasjeavfallet senere materialgjenvinnes, og at alle tap som skjer før prosess for materialgjenvinning, blir trukket fra.

For emballasjeavfallsmaterialer og materialgjenvinningsprosesser som er angitt i vedlegg II bokstav A skal målepunktene angitt i vedlegget legges til grunn ved beregning av materialgjenvunnet vektmengde avfall.

Materialgjenvunnet vektmengde metallemballasje etter utsortering fra bunnaske i forbrenningsanlegg skal beregnes etter metode angitt i vedlegg II bokstav B.

Dersom emballasjeavfallets fuktinnhold avviker fra fuktinnholdet i tilsvarende emballasje som settes på markedet, skal emballasjemengden ved målepunktet for materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall korrigeres for å avspeile emballasjeavfallets naturlige fuktinnhold, som tilsvarer fuktinnhold i tilsvarende emballasje som settes på markedet.

Materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall skal ikke omfatte andre materialer enn emballasjematerialer som samles inn sammen med emballasjeavfallet.

Dersom emballasjeavfallsmaterialer tilføres en gjenvinningsprosess hvor avfallet både blir materialgjenvunnet og brukes til fremstilling av energi eller materialer som skal anvendes som brensel eller fyllmasser, skal materialgjenvunnet vektmengde emballasjeavfall beregnes etter et massebalansesystem.

Produsentansvarsselskap skal ivareta medlemmenes forpliktelser som nevnt i §§ 7-5 og 7-5a.

Produsentansvarsselskap skal være godkjent av Miljødirektoratet. Produsentansvarsselskap som er godkjent for plast- eller kartongemballasje er også godkjent for engangs drikkebegre som helt eller delvis er fremstilt av plast, herunder lokk til disse, som ikke er emballasje.

For å bli godkjent må produsentansvarsselskapet sannsynliggjøre ovenfor Miljødirektoratet at det vil etablere et produsentansvarsselskap som vil være i stand til å oppfylle kravene i §§ 7-7 til 7-11 jf. 7-12, 7-14, 7-15, 7-16, 7-17 og 7-19 i dette kapitlet.

Miljødirektoratet kan trekke et produsentansvarsselskaps godkjenning dersom produsentansvarsselskapet ikke overholder § 7-9 bokstav a, jf. § 7-12, eller har gjentatte eller omfattende brudd på øvrige krav etter dette kapitlet. Ved tilbaketrekking av godkjenning skal produsentansvarsselskapet behandle allerede mottatt emballasjeavfall i henhold til kravene i dette kapitelet.

Produsentansvarsselskapet skal de to første årene etter at en godkjenning er gitt, dokumentere oppfyllelse av pliktene i §§ 7-9 første ledd, 7-10 og 7-5a første ledd, jf. 7-12, minst to ganger innenfor hvert kalenderår, med minst fem måneders intervall eller etter avtale med Miljødirektoratet.

Produsentansvarsselskap skal registreres som egen enhet i samsvar med lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret. Produsentansvarsselskap og retursystem etter avfallsforskriften kapittel 6 kan være registrert som samme enhet.

Produsentansvarsselskapet skal være uten økonomisk formål (non-profit). Det skal ikke utbetales overskudd eller utbytte til eierne av produsentansvarsselskapet.

Enhver som har plikt til medlemskap i produsentansvarsselskap etter §§ 7-5 og 7-5a skal ha adgang til å delta i produsentansvarsselskapet.

Produsentansvarsselskapet skal årlig, før 1. april, rapportere til Miljødirektoratet. For hver av emballasjetypene angitt i § 7-10 første ledd, skal rapporten omfatte informasjon om

medlemmenes totale vektmengde emballasje som er satt på det norske markedet, fordelingen mellom husholdnings- og næringsavfall, og andel salgsemballasje,

medlemmenes totale vektmengde ombruksemballasje og ombruksemballasje som er salgsemballasje som er satt på det norske markedet, og antall sykluser for slik emballasje per år,

vektmengde emballasjeavfall som er innsamlet og mottatt jf. § 7-9, fordelingen mellom husholdnings- og næringsavfall, og område i landet hvor avfallet er samlet inn,

materialgjenvinningsandeler,

vektmengde emballasjeavfall som er materialgjenvunnet jf. § 7-10, henholdsvis i Norge, andre EU/EØS-land og utenfor EU/EØS-området,

vektmengde emballasjeavfall som produsentansvarsselskapet har sørget for er blitt energiutnyttet eller behandlet på annen måte.

vektmengde treemballasje reparert for ombruk,

vektmengde materialgjenvunnet metallemballasje utsortert fra bunnaske i forbrenningsanlegg,

for produsentansvarsselskap for plastemballasje; antall plastbæreposer, inndelt etter tykkelse over og under 15 mikrometer, som medlemmene har satt på det norske markedet.

andel materialgjenvunnet plast i drikkeflasker av plast til engangsbruk for deres medlemmer, jf. produktforskriften § 2b-7.

for engangs drikkebegre som helt eller delvis er fremstilt av plast, herunder lokk til disse, som ikke er emballasje; total vektmengde brakt i omsetning, vektmengde avfall som er samlet inn i henhold til § 7-5a første ledd bokstav a og fordelingen mellom husholdnings- og næringsavfall av disse produktene.

Produsentansvarsselskapet skal sørge for at informasjonen som nevnt i første ledd er nøyaktig og pålitelig, og skal kvalitetssikre informasjonen før den rapporteres. Informasjonen skal kunne dokumenteres skriftlig og gjøres tilgjengelig for tilsynsmyndighetene ved kontroll eller på forespørsel.

For medlemmer som setter på det norske markedet mindre enn 10 tonn emballasje per år, kan produsentansvarsselskapet benytte en forenklet rapportering med estimat på mengde satt på det norske markedet. Estimatet skal ta utgangspunkt i rapportert mengde satt på det norske markedet av medlemmer som setter på markedet tilsvarende produkter, emballasjetyper og material. Det forutsettes at alle medlemmene likebehandles.

Rapporteringen etter denne bestemmelsen skal skje på skjema fastsatt av Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet kan endre rapporteringsforpliktelsene for det enkelte produsentansvarsselskap.

Produsentansvarsselskapet skal ha kunnskap om og dokumentasjon på hvordan plikten til kostnadsdekning i §§ 7-5a første ledd bokstav c og 7-8, jf. 7-12, oppfylles.

Hvert andre år skal produsentansvarsselskapet sørge for at en nøytral tredjepart verifiserer at rapporterte materialgjenvinningsandeler etter første ledd bokstav d er beregnet i tråd med kravene i § 7-11. Verifikasjonen skal dokumenteres.

Dokumentasjon som nevnt i sjette og sjuende ledd skal tas vare på i minst 5 år og være tilgjengelig ved kontroll eller på forespørsel fra tilsynsmyndigheten.

Produsentansvarsselskapet skal til enhver tid ha finansielle reserver for minimum seks måneders drift, som sikrer at selskapet kan oppfylle forpliktelsene i dette kapittel for sine medlemmer.

Godkjente produsentansvarsselskap skal dekke Miljødirektoratets kostnader til utvikling og drift av datasystemer knyttet til produsentansvar som er nødvendige for å sikre at kravene fastsatt i dette kapittelet overholdes.

Miljødirektoratet fastsetter i enkeltvedtak gebyrets størrelse. Gebyret skal være likt for alle godkjente produsentansvarsselskap etter dette kapittelet.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Produsentansvarsselskapet skal sørge for at forbrukere og næringslivsaktører får informasjon om håndtering av emballasjeavfall. Det skal for hver emballasjetype produsentansvarsselskapet har godkjenning for gjennomføres minst én informasjonskampanje hvert år. Produsentansvarsselskapene kan samarbeide om oppfyllelse av dette kravet.

Produsentansvarsselskapet skal sørge for at følgende opplysninger er offentlig tilgjengelig:

hvem som er selskapets eiere,

hvem som er medlemmer i selskapet,

hvilket vederlag medlemmene betaler til produsentansvarsselskapet, angitt i kroner per solgte produkt eller per tonn produkter som settes på markedet og

måloppnåelsen av kravene til materialgjenvinning etter § 7-10 for deres medlemmer.

Miljødirektoratet kan pålegge produsentansvarsselskap innsamling eller å koordinere innsamling, dersom det er nødvendig for å sikre kontinuerlig og landsdekkende innsamling.

Innsamler av emballasjeavfall til materialgjenvinning skal årlig rapportere mengden emballasjeavfall, fordelt på emballasjetypene angitt i § 7-10 som samlet overstiger 1 500 kg og ikke er samlet inn som en del av en avtale med et godkjent produsentansvarsselskap. Rapporteringen skal skje til et godkjent produsentansvarsselskap eller Miljødirektoratet.

Første ledd gjelder ikke for drikkevareemballasje som samles inn gjennom godkjent retursystem for inneremballasje til drikkevarer jf. avfallsforskriften § 6-4.

Miljødirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene i dette kapitlet og vedtak truffet i medhold av bestemmelsene i dette kapitlet overholdes.

Produsentansvarsselskapet skal betale gebyr til statskassen for Miljødirektoratets saksbehandling i forbindelse med godkjenning eller endring av godkjenning.

Gebyr skal betales etter følgende satser: Sats Beløp 1 Kr 203 900 2 Kr 153 000 3 Kr 102 000 4 Kr 51 000 5 Kr 25 500

Gebyrene skal samlet sett ikke overstige Miljødirektoratets kostnader ved saksbehandlingen. Miljødirektoratet vedtar hvilken gebyrsats som skal gjelde i det enkelte tilfelle. Ved fastsettelsen av gebyrsats skal forventet ressursforbruk knyttet til saksbehandlingen legges til grunn.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsene i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsene dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets saksbehandling etter denne bestemmelsen endres.

Godkjente produsentansvarsselskap skal betale et årlig gebyr til statskassen for Miljødirektoratets arbeid med årlig rapportering.

Årsgebyret utgjør kr 20 400 per godkjente produsentansvarsselskap.

Fakturering av årsgebyr gjøres etterskuddsvis. For produsentansvarsselskap som har vært godkjent en del av året justeres årsgebyret tilsvarende.

Når særlige grunner foreligger kan Miljødirektoratet redusere eller frafalle gebyr etter denne bestemmelsen.

Miljødirektoratet kan årlig endre gebyrsatsen i samsvar med endring i konsumprisindeksen beregnet for perioden 1. oktober til 30. september. Den endrede satsen skal avrundes til nærmeste 100 kr. Endringene trer i kraft den påfølgende 1. januar.

Miljødirektoratet kan endre gebyrsatsen dersom kostnadene knyttet til Miljødirektoratets kontrolltiltak etter denne bestemmelsen endres.

Miljødirektoratet kan ved overtredelse av § 7-5 første ledd og § 7-5a andre ledd ilegge den ansvarlige for overtredelsen et overtredelsesgebyr. For ileggelse av overtredelsesgebyr gjelder bestemmelsene i avfallsforskriften kapittel 18B.

Formålet med dette kapittelet er å forebygge og redusere miljøpåvirkningen fra enkelte engangsprodukter av plast, herunder redusere og forebygge forsøpling og spredning av mikroplast, samt bidra til en sirkulær økonomi.

Kapittelet gjelder følgende engangsprodukter av plast:

matbeholdere, med eller uten lokk, til mat som er ment å bli inntatt fra innpakningen umiddelbart og uten ytterligere tilberedning,

fleksibel innpakning

som er fylt før salgsstedet og inneholder mat som er ment å bli inntatt fra innpakningen umiddelbart og uten ytterligere tilberedning, eller

som er ment å fylles på salgsstedet med mat som er ment å bli inntatt fra innpakningen umiddelbart og uten ytterligere tilberedning,

drikkevarebeholdere som rommer 3 liter eller mindre, herunder korker og lokk,

drikkebegre, herunder lokk til disse,

bæreposer laget av plast som er tynnere enn 50 mikrometer, med eller uten håndtak, som leveres til forbrukere på salgssted for varer og produkter,

våtservietter, dvs. forhåndsfuktede servietter til personlig pleie og husholdningsbruk,

tobakksprodukter med filter og filter som markedsføres til bruk sammen med tobakksprodukter,

ballonger, med unntak av ballonger til industriell eller annen yrkesmessig bruk, som ikke distribueres til forbrukere.

For produkter nevnt i første ledd som også omfattes av avfallsforskriften kapittel 6 om retursystemer for emballasje til drikkevarer og avfallsforskriften kapittel 7 om emballasje og emballasjeavfall, gjelder disse reglene i tillegg.

Bestemmelsene i dette kapittelet gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen.

I dette kapittelet menes med

plast; et materiale som består av en polymer som definert i REACH-forordningen artikkel 3 nr. 5 jf. forskrift 30. mai 2008 nr. 516 om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier (REACH-forskriften), som kan være tilsatt tilsetningsstoffer eller andre stoffer, og som kan fungere som en strukturell hovedbestanddel i sluttprodukter. Naturlige polymerer som ikke er kjemisk modifisert er ikke omfattet av definisjonen,

engangsprodukt av plast; et produkt som helt eller delvis er fremstilt av plast, og som ikke er utformet, designet eller brakt i omsetning for å bli brukt om igjen flere ganger i løpet av sin levetid ved å bli sendt tilbake til en produsent for etterfylling eller ombruk for samme formål som det ble utformet for,

produsent; enhver som ervervsmessig bringer i omsetning engangsprodukter av plast,

bringe i omsetning; gjøre et produkt tilgjengelig på det norske markedet for første gang,

gjøre et produkt tilgjengelig på det norske markedet; enhver levering av et produkt for distribusjon, forbruk eller bruk på det norske markedet i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller gratis,

tobakksprodukter; produkter som kan forbrukes og som helt eller delvis består av tobakk, herunder genmodifisert tobakk.

Produsent som bringer i omsetning engangsprodukter av plast nevnt i § 7A-2 første ledd skal dekke en andel av kommunenes nødvendige kostnader til opprydning av forsøpling fra slike produkter og etterfølgende transport og behandling av dette avfallet.

Produsent som bringer i omsetning engangsprodukter av plast nevnt i § 7A-2 første ledd bokstav a–e og g skal dekke en andel av kommunenes nødvendige kostnader i forbindelse med innsamling av slike produkter som kasseres i avfallsbeholdere på offentlig sted, herunder kostnader til infrastruktur og driften av innsamlingssystemet, etterfølgende transport og behandling av dette avfallet.

Kostnadene som skal dekkes etter første og andre ledd skal beregnes i henhold til reglene i dette kapittelets del IV. Andelen hver enkelt produsent skal dekke beregnes basert på satsene per produkt fastsatt etter § 7A-20 og antall produkter av hver type listet i § 7A-2 som produsenten har brakt i omsetning i det året utbetalingen gjelder. Plikten til kostnadsdekning gjelder kostnader påløpt fra og med 1. januar 2027. Utbetaling til kommunene skal skje innen 1. oktober hvert år, første gang 1. oktober 2028, til dekning for kostnader påløpt det foregående kalenderåret.

Produsentens plikter etter første ledd gjelder ikke for engangsprodukter av plast nevnt i § 7A-2 første ledd bokstav h hvis avfallsanalysene etter § 7A-19 viser ingen eller ubetydelige funn av avfall fra slike produkter.

Produsent som bringer i omsetning engangsprodukter av plast nevnt i § 7A-2 første ledd bokstav a–f og h, skal sørge for at det gis informasjon til forbrukere og fremme ansvarlig forbrukeradferd for å redusere forsøpling fra produktene. Informasjonen skal omfatte ombruksalternativer, riktig avfallshåndtering, negative effekter på avløpsnettet ved uønsket avfallshåndtering og negative miljøeffekter ved forsøpling og uønsket avfallshåndtering.

Produsent nevnt i første ledd skal gjennomføre årlige landsdekkende informasjonskampanjer eller andre lignende tiltak.

Produsent eller annen fysisk eller juridisk person som er etablert i Norge og som ervervsmessig gjør engangsprodukter av plast tilgjengelig for første gang i et annet EU/EØS-land der vedkommende ikke er etablert, skal utpeke en representant i det landet.

Representanten skal oppfylle pliktene knyttet til produsentansvaret i det landet i tråd med landets nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktiv (EU) 2019/904 om reduksjon av miljøkonsekvenser av visse plastprodukter.

Produsent som ikke er etablert i Norge kan utpeke en representant som er etablert i Norge. Representanten skal utpekes gjennom skriftlig fullmakt. Representanten skal oppfylle pliktene produsenten har etter dette kapittelet.

Produsent skal oppfylle sine plikter etter §§ 7A-4, 7A-5, 7A-19 til 7A-21 og 7A-23 ved å etablere eller melde seg inn i et godkjent produsentansvarsselskap, jf. § 7A-10.

Dersom produsentansvarsselskapet ikke ivaretar pliktene nevnt i første ledd, skal produsenten selv sørge for at pliktene oppfylles. Produsent skal også sørge for at produsentansvarsselskapets plikter i §§ 7A-14, 7A-16, 7A-22 og 7A-24 oppfylles, dersom disse ikke ivaretas av produsentansvarsselskapet.

Produsentens plikter etter første og andre ledd gjelder ikke for engangsprodukter av plast nevnt i § 7A-2 første ledd bokstav h, hvis avfallsanalysene etter § 7A-19 viser ingen eller ubetydelige funn av avfall fra slike produkter.

Produsent skal rapportere til produsentansvarsselskapet den er medlem av den informasjon som er nødvendig for at produsentansvarsselskapet skal kunne oppfylle sine plikter etter § 7A-14. Rapporteringen skal skje en gang i året eller oftere hvis produsentansvarsselskapet krever det.

Produsentansvarsselskap skal registreres som egen enhet i Enhetsregisteret i samsvar med lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret, atskilt fra annen virksomhet.

Produsentansvarsselskap skal være uten økonomisk formål (non-profit). Det skal ikke utbetales overskudd eller utbytte til eierne av produsentansvarsselskap eller overføres overskudd til selskap i samme konsern.

Produsentansvarsselskap skal være godkjent av Miljødirektoratet.

For å bli godkjent må selskapet sannsynliggjøre overfor Miljødirektoratet at det vil være i stand til å oppfylle pliktene i §§ 7A-11 og 7A-13 til 7A-17.

Produsentansvarsselskap må godkjennes for alle produktene nevnt i § 7A-2 første ledd. Miljødirektoratet kan stille vilkår ved godkjenning. Godkjenningen kan trekkes tilbake dersom pliktene i denne forskriften eller vilkårene i godkjenningen ikke overholdes.

Produsentansvarsselskap skal ivareta medlemmenes plikter som nevnt i § 7A-7 første ledd.

Produsentansvarsselskap kan kreve vederlag fra medlemmene for å ivareta sine plikter etter dette kapittelet. Vederlaget skal ikke overstige det som er nødvendig for å oppfylle disse pliktene.

Alle produsenter med plikt til medlemskap, jf. § 7A-7 første ledd, skal ha adgang til å melde seg inn produsentansvarsselskap på like vilkår.

Produsentansvarsselskap skal årlig rapportere til Miljødirektoratet om:

mengde produkter, innenfor hver av produkttypene i § 7A-2 første ledd, brakt i omsetning av deres medlemmer og

utbetaling til kommuner samt beregningsgrunnlag for disse utbetalingene.

Produsentansvarsselskap skal hvert tredje år rapportere til Miljødirektoratet om:

for tobakksprodukter, total mengde innsamlet avfall i tonn,

satser per produkt brakt i omsetning, jf. § 7A-20 andre ledd bokstav a, samt beregningsgrunnlag for disse og

involvering av kommunene i forbindelse med beregninger jf. § 7A-23.

Miljødirektoratet kan endre og utfylle rapporteringspliktene for det enkelte produsentansvarsselskap, herunder kreve tredjepartsverifisering.

Produsentansvarsselskap skal sørge for at følgende opplysninger er offentlig tilgjengelig:

hvem som er selskapets eiere,

hvilke produsenter som er medlemmer og

hvilket vederlag medlemmene betaler til produsentansvarsselskap og hvordan vederlaget beregnes, angitt i kroner per solgte produkt eller per tonn produkter som bringes i omsetning.