Forskrift om særfradrag p.g.a sykdomsutgifter

Som behandling gitt utenfor offentlig helse- og sosialvesen anses:

Behandling, pleie eller opphold ved private helseinstitusjoner som ikke er drevet av det offentlige og som heller ikke er tatt med på offentlige helseplaner eller på annen måte drevet for offentlig regning,

behandling m.v. som bare gir rett til stykkprisrefusjon, herunder tjenester som gis ved private medisinske røntgeninstitutter og laboratorier som ikke står i offentlig helseplan,

behandling m.v. gitt av privatpraktiserende helsepersonell som ikke har avtale med fylkeskommune eller kommune,

behandling gitt i utlandet uten offentlig bidrag etter folketrygdlovens § 2-13 eller direkte fra kommune eller stat,

behandling gitt på rekonvalesenthjem og liknende helseinstitusjoner som ikke står i offentlig helseplan og hvor det ikke ytes bidrag etter folketrygdlovens § 2-13 eller direkte fra kommune eller stat.

Forutsetningen for å kreve særfradrag for behandling m.v. er ikke til stede dersom det offentlige har et tilbud for den type sykdom eller svakhet skatteyteren lider av. Det er ikke avgjørende at metodene som nyttes, er identiske.

Har ventetiden vært urimelig lang vurdert i forhold til hvor alvorlig sykdommen er, og dette har eller kunne ha påført pasienten store lidelser eller betydelig forverring i ventetiden, kan forutsetningen for å kreve fradrag likevel anses å være til stede selv om det offentlige på lang sikt ville ha kunnet gi tilsvarende tilbud.

For å anses faglig forsvarlig skal det aktuelle tilbud bygge på metoder som er anerkjent av norske helsemyndigheter.

Klageinstans for statsforvalterens vedtak etter forskriften er Helsedirektoratet.

Disse forskrifter trer i kraft 20. april 1988.