(1)Saken gjelder tiltale om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Spørsmålet er om det foreligger brudd på tiltaltes rett til kontradiksjon ved at han ikke har fått anledning til å stille spørsmål til fornærmede.
(2)A, født 00.00.2007, ble 23. desember 2024 tiltalt for to overtredelser av straffeloven § 302 (tiltalen post I) og overtredelse av straffeloven § 168 bokstav b (post II). Grunnlagene for tiltalen post I lød slik: «a) Søndag 18. februar 2024, på toalett på bowlingen på X storsenter i Y, hadde han vaginalt samleie med B, f. 00.00.2010. b) Onsdag 21. februar 2024 ca. kl. 19.05, på toalett på biblioteket på X storsenter i Y, hadde han vaginalt samleie med B, f. 00.00.2010.»
(3)Fornærmede B, som da var 14 år gammel, forklarte seg om forholdene i tilrettelagte avhør 29. februar og 7. mars 2024. Det ble også foretatt tilrettelagt avhør av fornærmedes to venninner på 13 år. De tilrettelagte avhørene var klausulert med taushetsplikt overfor A frem til tiltalen ble tatt ut.
(4)For tingretten ble straffesaken mot A forent til felles behandling med sak mot C om seksuell omgang med den samme fornærmede, jf. straffeloven § 302.
(5)Hovedforhandling i tingretten var berammet til mars 2025, men ble utsatt til juni 2025 fordi det var registrert feil forsvarer for A.
(6)Kort tid før hovedforhandlingen i juni 2025 avdekket aktor at A ikke hadde fått forkynt retten til å be om supplerende avhør av fornærmede og de to mindreårige vitnene, jf. straffeprosessloven § 239 b fjerde ledd tredje punktum. Denne retten ble forkynt for ham i begynnelsen av juni 2025, og det ble gitt anledning til å gjennomgå avhørene. Hovedforhandlingen ble utsatt til september 2025.
(7)Den 23. juni 2025 ba As forsvarer om at det ble stilt tilleggsspørsmål til fornærmede i supplerende tilrettelagt avhør. A hadde ikke spørsmål til de mindreårige vitnene. Påtalemyndigheten avslo begjæringen om supplerende avhør 25. juni 2025. Avslaget var begrunnet i at tilleggsspørsmålene dels var gjentagende og dels ikke var egnet til å opplyse saken. Avslaget ble ikke bragt inn for retten.
(8)Ved Oslo tingretts dom 9. oktober 2025 ble A funnet skyldig i forholdene i tiltalen og dømt til ungdomsstraff med en gjennomføringstid på 1 år og 9 måneder, subsidiært fengsel i 12 måneder, som en fellesstraff med Oslo tingretts dom 13. desember 2024. Han ble også dømt til å betale 50 000 kroner i oppreisning til fornærmede og ble ilagt kontaktforbud overfor henne.
(9)Også tiltalte C ble domfelt i henhold til tiltalen mot ham. Begge de tiltalte anket til Borgarting lagmannsrett, som i november 2025 henviste ankene over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålene til ankeforhandling.
(10)Under saksforberedelsen for lagmannsretten ba As forsvarer om at fornærmede skulle avgi tilleggsforklaring under ankeforhandlingen etter straffeprosessloven § 298. Bistandsadvokaten og påtalemyndigheten bestred at det var grunn til dette. Den 4. februar 2026, etter at den vesentligste delen av bevisførselen under ankeforhandlingen var gjennomført, trakk lagmannsretten seg tilbake og holdt rådslagning om spørsmålet. Partene ble samme dag orientert om at begjæringen ikke ble tatt til følge. Lagmannsretten begrunnet avgjørelsen i egen beslutning datert 23. februar 2026, som ble vedlagt rettsboken.
(11)Borgarting lagmannsrett avsa 23. februar 2026 dom med slik domsslutning for A: «4. A, født 00.00.2007, dømmes for overtredelse av straffeloven § 302 (2 tilfeller) og straffeloven § 168 bokstav b, til ungdomsstraff med en gjennomføringstid på 7 – syv – måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav a, subsidiært fengsel i 4 – fire – måneder. Straffen er en tilleggsstraff etter Oslo tingretts dom av 13.12.2024, jf. straffeloven § 82. Ved eventuell soning av den subsidiære fengselsstraffen tilkommer han en – 1 – dag til fradrag for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 83. 5. A, født 00.00.2007, dømmes til å betale oppreisningserstatning på 60.000 – sekstitusen – kroner til B innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen. 6. Begjæringen om kontaktforbud etter straffeloven § 57 for A, født 00.00.2007, tas ikke til følge.»
(12)Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens. Én meddommer stemte for frifinnelse av A fordi seksuell omgang ikke var tilstrekkelig bevist. En annen meddommer mente at straffen skulle bortfalle etter straffeloven § 308.
(13)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse. Som saksbehandlingsfeil er det blant annet anført at det foreligger brudd på retten til kontradiksjon fordi lagmannsretten besluttet at fornærmede ikke skulle gi muntlig tilleggsforklaring under ankeforhandlingen i lagmannsretten. A fikk ikke forkynt sin rett til å be om tilleggsavhør under etterforskningen, og feilen er ikke reparert i ettertid.
(14)Påtalemyndigheten bestrider at lagmannsretten har begått saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil. Forsvareren ba om supplerende avhør under saksforberedelsen for tingretten, og påtalemyndighetens avslag ble ikke anket. Lagmannsretten hadde tilstrekkelig og forsvarlig grunnlag for å avgjøre skyldspørsmålet.
(15)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anke til Høyesterett ikke kan fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at lagmannsrettens dom helt eller delvis bør oppheves, kan anken avgjøres uten ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(16)Lagmannsrettens beslutning om at fornærmede ikke skulle forklare seg muntlig under ankeforhandlingen, kan ikke påankes særskilt, men kan brukes som ankegrunn mot dommen, jf. straffeprosessloven § 377 første ledd.
(17)Ankeutvalget tar som utgangspunkt at tiltaltes rett til kontradiksjon er et grunnfestet prinsipp i straffeprosessen. Et sentralt aspekt ved dette prinsippet er tiltaltes rett til – gjennom forsvareren – å avhøre vitner som blir ført mot ham, jf. Grunnloven § 95 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 tredje ledd bokstav d.
(18)Ettersom fornærmede i vår sak var under 16 år gammel på etterforskningsstadiet, ga hun forklaring ved tilrettelagt avhør etter straffeprosessloven § 239. Under ankeforhandlingen i lagmannsretten ble videopptak av avhørene avspilt i stedet for at fornærmede ga personlig forklaring. Det rettslige grunnlaget for dette er straffeprosessloven § 298 første ledd, som lyder: «I sak der det er tatt tilrettelagt avhør etter § 239 første ledd og vitnet ved hovedforhandlingen er under 16 år, skal videoopptak av avhøret tre i stedet for personlig forklaring. Det samme gjelder om vitnet har fylt 16 år, med mindre det av hensyn til siktedes rett til kontradiksjon er nødvendig at vitnet avgir personlig forklaring under hovedforhandlingen.»
(19)Under ankeforhandlingen i lagmannsretten var fornærmede fylt 16 år. Spørsmålet er om det i foreliggende sak var «nødvendig» for å ivareta retten til kontradiksjon at fornærmede møtte i lagmannsretten for å svare på tilleggsspørsmål fra tiltaltes side, slik forsvareren hadde bedt om, jf. § 298 første ledd andre punktum.
(20)Etter forarbeidene til bestemmelsen, Prop. 112 L (2014–2015) side 115, beror dette på om personlig eksaminasjon i retten var nødvendig for å ivareta kravene etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Det er samme sted i forarbeidene lagt til grunn at dette «svært sjelden» vil være tilfellet, og at de «aller fleste vitnene» som fyller 16 år, ikke vil behøve å forklare seg personlig i retten.
(21)Uttalelsene i forarbeidene må forstås i lys av at tiltaltes rett til kontradiksjon etter EMK artikkel 6 normalt vil være ivaretatt ved adgangen til å kreve supplerende tilrettelagt avhør i etterforskningsfasen, jf. straffeprosessloven § 239 c andre ledd, se også HR-2025-2472-A avsnitt 27 følgende. En slik begjæring kan bare avslås hvis «det etter en samlet vurdering, der det legges særlig vekt på siktedes rett til kontradiksjon, vil være en uforholdsmessig belastning for vitnet», jf. § 239 c tredje ledd. I proposisjonen side 59 heter det om dette: «Etter departementets syn vil siktedes rett til en rettferdig rettergang bli godt ivaretatt ved at siktede får sett opptak av gjennomført avhør og kan få sine spørsmål til vitnet stilt ved supplerende avhør. … Den foreslåtte avhørsmodellen forutsetter at mistenkte skal bli siktet og varslet så snart som mulig etter det tilrettelagte avhøret er tatt og at siktede da skal få tilgang til avhøret og få informasjon om at han kan begjære supplerende avhør. EMDs praksis viser at det ikke er et krav om at siktede har fått mulighet til å få spørsmål stilt til vitnet ved første avhør, forutsatt at siktede får mulighet til å få sine spørsmål stilt til vitnet i løpet av etterforskingen eller rettergangen.»
(22)Tiltalte i vår sak fikk ikke forkynt sin rett til å be om supplerende avhør under etterforskningen, etter at klausuleringen var opphevet. Påtalemyndigheten har ikke bestridt at dette utgjør en saksbehandlingsfeil, jf. straffeprosessloven § 239 b fjerde ledd, jf. § 239 c andre ledd. Tiltalte fikk mulighet til å be om tilleggsavhør av fornærmede noen måneder senere, før tingrettens behandling, men forsvarerens begjæring om dette ble avslått av påtalemyndigheten.
(23)Situasjonen er følgelig at tiltalte ikke på noe stadium av straffeforfølgningen – verken under etterforskningen eller i forbindelse med domstolsbehandlingen – har fått anledning til å avhøre fornærmede.
(24)Dette har likhetstrekk med situasjonen i HR-2022-955-A, der lagmannsrettens dom i sak om seksuallovbrudd ble opphevet fordi retten til kontradiksjon ikke var ivaretatt, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Under etterforskningen var det holdt supplerende tilrettelagt avhør av fornærmede uten at tiltalte var informert om sin rett til å kreve slikt avhør. Dette ble ansett som en «klar saksbehandlingsfeil», jf. dommen avsnitt 48. Tiltalte fikk heller ikke under domstolsbehandlingen stilt sine spørsmål til fornærmede, som da var fylt 16 år.
(25)I HR-2025-2472-A avsnitt 30 er det presisert at der straffeprosesslovens regler om tilrettelagte avhør fullt ut er fulgt, kreves det ikke at retten i den enkelte sak også skal foreta en såkalt Al Khawaja-test. Når avspilling av et tilrettelagt avhør skjer i stedet for personlig avhør, er det klare utgangspunktet at retten skal forholde seg til forklaringen i dette avhøret på samme måte som når fornærmedes forklaring er avgitt i retten, jf. avsnitt 31.
(26)I dette tilfellet er det enighet om at siktede ikke fikk forkynt retten til å begjære supplerende avhør før tiltalespørsmålet ble avgjort, jf. § 239 b fjerde ledd. Hans forsvarer ba senere om at det ble stilt tilleggsspørsmål til fornærmede, men begjæringen om supplerende avhør ble avslått. Det må i en slik situasjon gjøres en nærmere vurdering av om As rett til kontradiksjon er oppfylt.
(27)Ved vurderingen etter EMK artikkel 6 i HR-2022-955-A tok førstvoterende i avsnitt 32 utgangspunkt i Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) storkammerdom 15. desember 2011 Al-Khawaja og Tahery mot Storbritannia avsnitt 118, der det understrekes at tiltalte «as a rule … should be given an adequate and proper opportunity to challenge and question a witness against him, either when that witness makes his statement or at a later stage of proceedings… .»
(28)Om adgangen til å gjøre unntak fra retten til eksaminasjon av vitner uttalte førstvoterende – med henvisning til EMDs dom – følgende i avsnitt 33: «Der domfellelsen bare eller i avgjørende grad (‘solely or to a decisive degree’), jf. avsnitt 119, er basert på forklaringer fra vitner som tiltalte ikke har hatt mulighet til å utspørre, må det – for at rettssikkerhetsgarantiene i artikkel 6 skal oppfylles – foreligge ‘sufficient counterbalancing factors, including the existence of strong procedural safeguards’.»
(29)Det fremheves videre at det må være god grunn – «a good reason» – til at vitnet ikke møter i retten, jf. avsnitt 34.
(30)Ved den konkrete vurderingen av saken la Høyesterett til grunn at opptakene fra de tilrettelagte avhørene av fornærmede hadde vært det avgjørende beviset, og at det ikke forelå kompenserende tiltak som kunne oppveie for at tiltalte ikke på noe tidspunkt av straffesaken hadde fått reell mulighet til å eksaminere fornærmede. Belastningen for fornærmede ble ikke ansett som utslagsgivende. I avsnitt 55 heter det: «… Når tiltalte ikke hadde hatt reell mulighet for kontradiksjon under etterforskningen, var det etter mitt syn ikke forsvarlig at forhandlingene ble gjennomført uten at tiltalte fikk anledning til å eksaminere fornærmede.»
(31)Ankeutvalget finner det klart at fornærmedes forklaring også i vår sak har vært det avgjørende – «decisive» – beviset mot tiltalte. Domfellelsen i lagmannsretten er i hovedsak basert på denne forklaringen. I den samlede bevisvurderingen inngår også andre forhold, blant annet venninners beskrivelser av opptrinnet til hendelsen og av fornærmedes atferd etterpå, men disse bevisene er trukket inn for å etterprøve fornærmedes forklaring og har preg av støttemomenter. Tiltalte erkjente seksuell kontakt i form av beføling, men benektet seksuell omgang som beskrevet i tiltalen. Lagmannsretten mente at forklaringen var tilpasset det øvrige bevisbildet, og at den ikke var troverdig.
(32)I begrunnelsen for å avslå forsvarerens begjæring om personlig tilleggsforklaring har lagmannsretten lagt vekt på at tiltalte hadde fått mulighet til å be om supplerende avhør før saken ble behandlet av domstolene: «Det avgjørende for lagmannsretten er at A … fikk forkynt retten til å be om supplerende avhør og adgang til å gjennomgå videoopptak av de tilrettelagte avhørene, herunder fornærmedes avhør. Han fikk da også rimelig tid til å gjennomgå avhørene og vurdere om og i så fall hvilke spørsmål som var ønskelig å få stilt, jf. også RA-2015-483 punkt 14 åttende avsnitt. Hovedforhandlingen i tingretten ble utsatt for å gi rom for det. Etter lagmannsrettens syn, har tiltalte med dette i utgangspunktet fått en reell mulighet til å stille spørsmål til fornærmede og utøve retten til kontradiksjon.»
(33)Lagmannsretten pekte videre på «at påtalemyndigheten orienterte tiltalte om adgangen til å bringe avslaget inn for retten, jf. straffeprosessloven § 239 c siste ledd, uten at tiltalte benyttet seg av denne anledningen. Det ble også åpnet for videre dialog om begjæringen, jf. RA-2015-483 punkt 14 fjerde avsnitt. Det er ingen opplysninger i saken om at tiltalte benyttet seg av den muligheten heller».
(34)Ankeutvalget kan ikke slutte seg til denne argumentasjonen. Det er ikke tilstrekkelig til å ivareta retten til kontradiksjon at tiltalte er gitt anledning til å fremme en begjæring om tilleggsavhør. Det sentrale er hvorfor begjæringen ble avslått. Det forhold at påtalemyndighetens avslag ikke ble brakt inn for tingretten etter straffeprosessloven § 239 c femte ledd, kan ikke forstås som at tiltalte har gitt avkall på retten til eksaminasjon, jf. Rt-2011-93 avsnitt 29.
(35)Når det gjelder spørsmålene som forsvareren skisserte i begjæringen, var lagmannsretten enig med påtalemyndigheten i at disse «enten var gjentakende, i den forstand at de allerede var stilt, egnet til å legge press på fornærmede og forutsatte at hun hadde løyet ved tidligere avhør, eller at de ikke var egnet til å belyse saken».
(36)Ankeutvalget er enig i at det har betydning i vurderingen etter EMK artikkel 6 om spørsmålene er egnet til å belyse saken. Det er ikke grunn til å gi adgang til å stille spørsmål som vitnet allerede har svart på i avhør, jf. Prop. 112 L (2014–2015) side 110.
(37)Forsvarerens begjæring omfattet imidlertid også forhold som ikke var dekket av de tilrettelagte avhørene, blant annet om etterfølgende atferd og kontakt med tiltalte. Det er uklart hvorfor disse spørsmålene ikke var egnet til å belyse saken.
(38)EMDs praksis om rett til kontradiksjon i saker med tilrettelagte avhør av barn i saker om seksuallovbrudd viser at tiltaltes rett til direkte krysseksaminasjon kan begrenses, men dette krever at forsvarets rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt gjennom andre prosessuelle garantier, jf. for eksempel EMDs dom 12. juni 2018 T.K. mot Litauen avsnitt 97 med videre henvisninger.
(39)Det å måtte svare på tilleggsspørsmål ved personlig oppmøte i retten, ville utvilsomt ha vært en belastning for fornærmede, som fortsatt er mindreårig. Dette inngår i den samlede avveiningen som skal foretas etter EMK artikkel 6.
(40)Belastningen for fornærmede er ikke særskilt drøftet i lagmannsrettens beslutning. Slik saken er opplyst for ankeutvalget, er det ikke grunnlag for å konstatere at hensynet til fornærmede kan være avgjørende i vurderingen etter EMK artikkel 6. I den forbindelse må muligheten for tilrettelegging av avhørssituasjonen i retten tas i betraktning.
(41)Etter en samlet vurdering er ankeutvalget kommet til at tiltaltes rett til kontradiksjon ikke er blitt tilstrekkelig ivaretatt i denne saken, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Tiltalen gjelder alvorlige seksuallovbrudd i et saksforhold der ord står mot ord, og der også tiltalte er en ung person. Ut fra sakens karakter var det ikke forsvarlig å avgjøre saken uten at tiltalte på noe stadium av prosessen hadde fått reell mulighet til å stille spørsmål til fornærmede eller teste troverdigheten av forklaringen på annen måte. Det foreligger ikke tilstrekkelige kompenserende tiltak som kan begrunne en annen konklusjon.
(42)Det skal lite til før slike brudd på kontradiksjonsprinsippet som saken her gjelder, medfører oppheving, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd.
(43)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves for så vidt gjelder A, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a. Ved den nye behandlingen må lagmannsretten ta stilling til det sivile kravet og spørsmålet om kontaktforbud på nytt.
(44)Dommen er enstemmig.