(1)Saken gjelder tilbakekall av førerett og førerkortbeslag.
(2)A er siktet for å ha ført motorvogn i beruset tilstand. Han er også siktet for mishandling i nære relasjoner og alvorlig personforfølgelse.
(3)Politiet begjærte rettens kjennelse om midlertidig tilbakekall av førerett og førerkortbeslag i inntil tolv måneder, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3. A motsatte seg begjæringen.
(4)Vestre Finnmark tingrett avsa 17. februar 2026 kjennelse der politiets begjæring ble tatt til følge. As førerett ble midlertidig tilbakekalt og førerkortet beslaglagt inntil saken mot ham er endelig avgjort, men ikke ut over 5. oktober 2026.
(5)A anket kjennelsen.
(6)Hålogaland lagmannsrett avsa 20. mars 2026 kjennelse der anken ble forkastet.
(7)A har anket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, og det anføres at avgjørelsen ikke er tilstrekkelig begrunnet. Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og sakskostnader for Høyesterett tilkjennes.
(8)Påtalemyndigheten har inngitt merknader der det anføres at lagmannsrettens kjennelse er korrekt og tilstrekkelig begrunnet.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(10)Det fremgår av blant annet HR-2024-507-U avsnitt 10 at sentrale momenter i vurderingen av om et midlertidig tilbakekall bør skje, og om dette vil være et uforholdsmessig inngrep, vil være hvor alvorlig lovovertredelsen er, hvilken trafikksikkerhetsrisiko siktede antas å utgjøre, hvor sterke bevis som foreligger og det behov siktede har for førerkortet.
(11)Lagmannsretten har for sin forholdsmessighetsvurdering korrekt tatt utgangspunkt i disse momentene. Den konkrete forholdsmessighetsvurderingen lyder: «Ved vurderingen vektlegges sakens alvorlighetsgrad, bevisbildet og tapstiden forholdet medfører dersom siktede finnes skyldig. Av disse grunner må hensynet til trafikksikkerheten etter lagmannsrettens oppfatning gå foran behov for å beholde førerkortet. Lagmannsretten noterer at A grunnet siktelse for mishandling i nære relasjoner mot sin kone og barn, er ilagt besøksforbud med omvendt voldsalarm. I den grad dette medfører økt behov for førerkortet, er det forhold siktede kunne og burde tatt høyde for.»
(12)I ankeerklæringen til lagmannsretten er det innledningsvis presisert at anførslene om forholdsmessighet som ble fremført i støtteskrivet for tingretten, også fremholdes for lagmannsretten. I støtteskrivet for tingretten er det gjort gjeldende at siktede er helt avhengig av førerkortet i sitt arbeid, og at et midlertidig beslag i praksis vil innebære yrkesforbud for ham. Det er lagt ved en erklæring fra hans arbeidsgiver.
(13)Lagmannsretten har i sin forholdsmessighetsvurdering ikke vist til eller kommentert siktedes konkrete behov for førerkort. Dette etterlater en usikkerhet om et element i forholdsmessighetsvurderingen – som siktede konkret har påberopt – faktisk er vurdert.
(14)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(15)I støtteskrivet til anken til Høyesterett er det lagt ned påstand om sakskostnader. Etter praksis kan sakskostnader tilkjennes etter en analogisk anvendelse av tvistelovens regler, jf. Rt-2015-18 avsnitt 10 med videre henvisning. Ankeutvalget finner at sakskostnadskravet bør tas til følge i medhold av tvisteloven § 20-2. Det er ikke fremlagt sakskostnadsoppgave og ankeutvalget fastsetter skjønnsmessig nødvendige kostnader til 6 000 kroner med tillegg av merverdiavgift.