(1)Saken gjelder anker over lagmannsrettens fellende dom for overtredelser av straffeloven § 268 første ledd om uberettiget adgang og opphold og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 om plikt til å følge pålegg fra politiet.
(2)Oslo tingrett avsa 7. mai 2025 og 16. juni 2025 dom i straffesaker som gjaldt ulike former for sivil ulydighet ved en rekke anledninger. Dommen 7. mai 2025 gjaldt tiltalte D, mens dommen 16. juni 2025 gjaldt tiltalte A, B og C.
(3)Blant annet behandlet Oslo tingrett tiltaler og forelegg for overtredelser av straffeloven § 268 første ledd og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 ved en demonstrasjon mandag 5. august 2024 i Sognsvannsveien i Oslo, inne på en avsperret byggeplass for Nye Rikshospitalet.
(4)Lagmannsretten har gitt følgende beskrivelse av bakgrunnen for aksjonen: «Det var hele tiden på det rene at omleggingen av Sognsvannsveien ville innebære naturinngrep, blant annet felling av trær på et friområde kalt Lindekollen rett sør for Gaustad sykehus. Reguleringen forutsatte at 43 trær skulle fjernes, og at ytterligere 40-50 trær ville bli forringet eller påvirket. Inngrepet ville også påvirke dyr, fugler og planter, og i tillegg ville den nye veitraséen fysisk avskjære Lindekollen fra å være rekreasjonsareal for pasienter ved Gaustad. Det var, også av disse grunnene, sterk motstand mot prosjektet både fra RUS og fra ulike andre foreninger og personer med ulike interesser – naturvernforeninger, lokale velforeninger, naboer, mv. I juni 2024 ble det etablert en «verne-camp» på Lindekollen der aktivister oppholdt seg gjennom sommeren. Tidlig på sommeren ønsket Sykehusbygg å starte trefelling på Lindekollen, i tråd med den vedtatte planen for omlegging av Sognsvannsveien. RUS og andre mente at utbyggeren handlet uten nødvendige tillatelser, og trefellingen ble etter det opplyste utsatt flere ganger på grunn av dette. Oslo kommune ga igangsettingstillatelse 27. juni 2024, og den 12. juli 2024 avga kommunen en erklæring om at Helse Sør-Øst kunne bruke kommunalt areal for opparbeidelse av midlertidig og permanent vei. Erklæringen ble gitt på vilkår om at det ikke skulle felles trær i fuglenes hekketid, det vil si til og med 31. juli 2024. Sykehusbygg la en ny plan om å starte trefellingen mandag 5. august 2024. Det var forventet at fellingen ville bli søkt hindret, og foretaket ba derfor politiet om bistand til gjennomføring av arbeidene. Den 30. juli 2024 ga visepolitimesteren i Oslo en skriftlig ordre om at politiet skulle «…sørge for at byggherre med underleverandører får gjennomført trefellingen på trygg måte». Avgjørelsen om bistand var basert på en vurdering av at trefellingen var lovlig virksomhet, og at det forelå gyldige tillatelser til arbeidene. I løpet av uken forut for 5. august 2024 ble politiet kjent med at det var inngitt en begjæring om midlertidig forføyning med krav om at trefellingen skulle stanses. Politiet var i dialog med Sykehusbygg, som meddelte at en ikke ønsket å stanse de planlagte arbeidene før det eventuelt forelå en avgjørelse om stans fra retten. Politiet ble også kjent med at det fredag 2. august 2024 ble gjennomført et rettsmøte i forføyningssaken i Oslo tingrett. Politiet vurderte i løpet av fredagen om den pågående forføyningssaken tilsa noen endring i ordren om bistand til Sykehusbygg, men kom til at det ikke var tilfelle.»
(5)Ved Oslo tingretts dom 7. mai 2025 ble D domfelt for forholdene som saken her gjelder, overtredelser av straffeloven § 268 første ledd og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5. Han ble i tillegg domfelt for en rekke andre lignende forhold.
(6)Ved Oslo tingretts dom 16. juni 2025 ble de øvrige tre ankende parter domfelt. A ble blant annet domfelt for to overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 og en overtredelse av straffeloven § 268 første ledd for handlingene begått 5. august 2024. Hun ble frifunnet for en overtredelse av straffeloven § 268 første ledd.
(7)B ble domfelt for en overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, men frifunnet for overtredelse av straffeloven § 268 første ledd for handlingene begått 5. august 2024.
(8)C ble domfelt for en overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, men frifunnet for overtredelse av straffeloven § 268 første ledd.
(9)I dommen 16. juni 2025 var det dissens om domfellelsen for den overtredelsen av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 som gjaldt A, B og C.
(10)Både de tiltalte og påtalemyndigheten anket ulike deler av tingrettens dom.
(11)Borgarting lagmannsrett besluttet 22. september 2025 og 12. november 2025 at de deler av ankene som gjaldt forholdene 5. august 2025, skulle henvises til ankeforhandling. For øvrig ble ankene nektet fremmet. A, B og C anket over silingsavgjørelsene. Ankene ble forkastet ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelser 12. januar 2026.
(12)Borgarting lagmannsrett behandlet sakene samlet og avsa 30. januar 2026 dom med slik slutning: «For tiltalte D: 1. D, født 00.00.1943, dømmes for overtredelse av - politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (to tilfeller) og - straffeloven § 268 første ledd (to tilfeller), og de forhold hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom 7. mai 2025, til - fengsel i 18 – atten – dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34, og - en bot på 10 000 – titusen – kroner, subsidiært fengsel i 10 – ti – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Han har krav på varetektsfradrag på 2 – to – dager i den betingede fengselsstraffen hvis denne må sones, jf. straffeloven § 83. 2. D, født 00.00.1943, dømmes til å betale 3 000 – tretusen – kroner i saksomkostninger for tingretten til det offentlige. For tiltalte A: A, født 00.00.1970, dømmes for overtredelse av - politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 (to tilfeller) og - straffeloven § 268 første ledd (to tilfeller), og de forhold hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom 16. juni 2025, til en bot på 36 000 – trettisekstusen – kroner, subsidiært fengsel i 36 – trettiseks – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a og § 83. For tiltalte B: B, født 00.00.1981, dømmes for overtredelse av - politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 og - straffeloven § 268 første ledd og det forhold hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom 16. juni 2025, til en bot på 16 800 – sekstentusenåttehundre – kroner, subsidiært fengsel i 16 – seksten – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a. For tiltalte C: 1. C, født 00.00.1932, frifinnes for forholdene i forelegg 1. oktober 2024 post I b og II b. 2. C, født 00.00.1932, dømmes for forholdet hvor skyldspørsmålet er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom 16. juni 2025, til en bot på 9 600 – nitusensekshundre – kroner, subsidiært fengsel i 9 – ni – dager.»
(13)En medtiltalt, E, ble under dissens fullstendig frifunnet. C ble under dissens frifunnet for forholdene begått 5. august 2024.
(14)A, B, C, og D har anket, og det er inngitt felles støtteskriv til ankene.
(15)Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, nærmere bestemt vurderingen av om ytrings- og forsamlingsfriheten gjør at handlingene var straffrie. Anken gjelder også saksbehandlingen, nærmere bestemt domsgrunnene ved vurderingen av hjemmel for politiets inngrep.
(16)De har i korte trekk anført: De tiltalte oppholdt på stedet for å beskytte trærne frem til tingrettens kjennelse i sak om midlertidig forføyning forelå, og oppholdet hadde dermed et legitimt og aktverdig formål. Politiet hadde ikke hjemmel til å gripe inn i situasjon, og det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert dette spørsmålet.
(17)Det forelå ingen fare for skade eller tap ved å avvente med hugging til tingrettens kjennelse forelå. Politiets inngrep var ikke nødvendig, jf. politiloven § 6 andre ledd.
(18)Politiet hadde ikke hjemmel til å bruke makt. Politiloven § 2 nr. 5 gir ikke hjemmel til bruk av makt, når forvaltningen ikke selv hadde slik hjemmel. Politiets håndtering av situasjonen var også i strid med politiloven § 6 tredje og fjerde ledd. Pågripelsen av B gikk langt utover det som er nødvendig og forsvarlig, og uhjemlet bruk av håndjern må anses for å være kroppskrenkelse. Situasjonen ble filmet, og film er distribuert i dagspresse og sosiale medier. Politiaksjonen var klart uforholdsmessig. Forsinkelsen ville være minimal og ville ikke ha noen praktisk betydning for byggingen. Entreprenørs handlinger ville medføre irreversibel skade og fjerne gjenstanden for rettens prøving i saken om midlertidig forføyning.
(19)Å domfelle tre av de tiltalte og frifinne to, for tilsvarende forhold uten relevante forskjeller, er i strid med likhetsprinsippet.
(20)Subsidiært anføres at det forelå nødrett.
(21)Påtalemyndigheten har anført at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens lovanvendelse og at vilkårene for å tillate anken til behandling ikke er oppfylt.
(22)Høyesteretts ankeutvalg bemerker:
(23)Ankesakene for Høyesterett forenes til felles behandling, jf. straffeprosessloven § 13, jf. § 327.
(24)Ankeutvalget bemerker at samtykke til å fremme en anke bare skal gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd andre punktum. Anke som gjelder forhold siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, kan bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Beslutning om å nekte anken fremmet når siktede har ankerett, jf. tredje punktum, skal begrunnes, jf. § 323 andre ledd andre punktum. Anken fra C
(25)Ankeutvalget finner at anken fra C skal avvises, jf. straffeprosessloven § 307. Bestemmelsen fastsetter at den som er frifunnet, ikke kan anke «med mindre retten har funnet bevist at han har foretatt den rettsstridige handlingen tiltalen gjelder».
(26)C ble ved lagmannsrettens dom 30. januar 2026 av et bestemmende mindretall frifunnet for tiltalepostene som knyttet seg til demonstrasjonen den 5. august 2024. Påtalemyndigheten har godtatt dommen.
(27)Det frifinnende mindretallet i lagmannsretten konkluderte under skyldspørsmålet med at det ville innebære et «uforholdsmessig» inngrep å ilegge C straff. Begrunnelsen må etter ankeutvalget syn forstås slik at det bestemmende mindretallet bygger på at Cs handlinger er lovlige handlinger innenfor rammene av ytrings- og forsamlingsfriheten i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og 11. En konsekvens av dette er at handlingene objektivt sett ikke er vurdert som «rettsstridige». Vilkåret i straffeprosessloven § 307 for anke over en frifinnende dom er da ikke oppfylt. Ankene over lagmannsrettens lovanvendelse fra A og B – utgangspunkter
(28)Ankeutvalget viser innledningsvis til at lagmannsretten i dommen har gjort grundig rede for de rettslige utgangspunktene for straff for handlinger som etter omstendighetene kan nyte vern etter ytrings- og forsamlingsfriheten i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 og 11.
(29)Høyesterett har de senere år behandlet en rekke saker om rekkevidden av ytrings- og demonstrasjonsfriheten og adgangen til å idømme straff for handlinger under såkalte sivil ulydighets-aksjoner. Lagmannsretten gjennomgår de sentrale avgjørelsene og gir en dekkende beskrivelse av rettstilstanden. Lagmannsretten har dermed tatt korrekte rettslige utgangspunkter ved vurderingen av straffansvar for de forholdene som nå er påanket til Høyesterett. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen fra A
(30)Det faktiske hendelsesforløpet lagmannsretten har bygget på, er ikke omtvistet. For As del la lagmannsretten til grunn at hun om morgenen den 5. august 2024 sammen med flere andre deltok i demonstrasjoner i forbindelse med en planlagt trefelling på Lindekollen. De planlagte arbeidene var i tråd med vedtatte planer for omlegging av Sognsvannsveien.
(31)Lagmannsretten la til grunn at entreprenørens arbeid på tomten denne morgenen startet rundt kl. 07:35, og at A, sammen med de andre tiltalte i saken, kort tid deretter tok seg inn på det inngjerdede området der trærne skulle felles. Hun stilte seg foran anleggsmaskinene, noe som medførte at arbeidene stoppet opp. Lagmannsretten la til grunn at hindringen ble utført bevisst og i den hensikt å stanse arbeidet med å felle trærne.
(32)I dialog med politiet på stedet ytret demonstrantene innledningsvis ønske om at arbeidene ble utsatt i én time i påvente av tingrettens avgjørelse av en fremsatt begjæring om midlertidig forføyning. Utbygger aksepterte imidlertid ikke å utsette arbeidene. Politiet besluttet derfor at demonstrantene skulle pålegges å forlate arbeidsområdet. Om det videre hendelsesforløpet heter det i dommen: «Politibetjent Ridder-Munch ga ca. kl. 08:20 demonstrantene beskjed om at ønsket om utsettelse var avslått, og han påla blant annet de tiltalte D, A, C og E å fjerne seg fra det inngjerdede området innen fem minutter. Han opplyste også at de som ikke etterkom pålegget, ville bli anmeldt, båret ut og kjørt bort fra stedet. Enkelte demonstranter etterkom pålegget om å gå utenfor gjerdet, men D, A, C og E ble værende. De ble derfor fysisk båret vekk av politiet og kjørt bort. C ble etter eget ønske kjørt hjem, mens de tre andre ble kjørt til Majorstua og sluppet av der. Alle fire ble gitt et nytt pålegg om å holde seg minst 100 meter unna det inngjerdede området på Gaustad frem til påfølgende dag kl. 08:00.»
(33)Til tross for bortkjøringen og det nye pålegget fra politiet, returnerte A til Gaustad der hun på nytt tok seg inn på byggeplassen. Lagmannsretten la til grunn at «handlingene til B, D og A hindret trefellingsarbeidet, som på et tidspunkt ble stanset på ny, frem til ca. kl. 14:00».
(34)Etter beslutning fra påtalemyndigheten ble A pågrepet kl. 13:06 og innbrakt til politiarresten. Hun ble der tilbakeholdt i 4 timer og 37 minutter, hvorav 3 timer og 43 minutter på celle. Hun ble videre ilagt et forelegg for forholdet.
(35)At As handlinger isolert sett innebar overtredelser av straffeloven § 268 og politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 er uomtvistet. Anken over lovanvendelsen gjelder lagmannsrettens konkrete vurdering av om handlingene var straffrie fordi de var vernet av ytrings- og demonstrasjonsfriheten.
(36)Lagmannsretten la ved denne vurderingen for det første til grunn at ikke noen del av politiets inngrep overfor A var ulovlige, og oppsummerer sitt syn på dette punktet slik: «Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for at noen av politiets inngrep overfor A, herunder bortbæringen og frihetsberøvelsen, ble gjennomført på en måte som var unødvendig eller uforholdsmessig belastende for henne, sett hen til situasjonen. Når det gjelder frihetsberøvelsen, var det, som for D, ikke noen alternativer til at denne i mesteparten av perioden skjedde i celle, og det er heller ikke holdepunkter for at personlige forhold hos A tilsa at opphold i celle var uforholdsmessig.»
(37)I den forutgående drøftelsen, som var felles for A og tiltalte D, trakk lagmannsretten blant annet frem at trefellingsarbeidene som skulle utføres, var «lovlig virksomhet» som ledd i utbygging av samfunnskritisk infrastruktur, og som politiet skal verne om etter politiloven § 2 nr. 1. Lagmannsretten trakk videre frem at det første pålegget ble gitt etter at A urettmessig hadde tatt seg inn på området og hindret arbeidene, og etter at politiet hadde forsøkt å løse situasjonen med dialog. Hun ble også tilbudt å fortsette protestene på anvist sted, uten at hun aksepterte dette fordi hun ville hindre arbeidene.
(38)Ankeutvalget deler lagmannsrettens syn på lovligheten av det første pålegget i lys av arten av aksjonen og den graden av forstyrrelse som aksjonen innebar. Ankeutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten bygger på feil lovanvendelse når den påfølgende bortbæringen, bortkjøringen og det andre pålegget om ikke å returnere til byggeplassen ble vurdert som lovlige inngrep i lys av den forstyrrelsen av fellingsarbeidene som A på dette tidspunktet hadde bidratt til. Heller ikke vurderingen av den påfølgende pågripelsen og innbringelsen etter at A returnerte til byggeplassen og på nytt hindret de lovlige fellingsarbeidene, bygger på uriktig lovanvendelse.
(39)Om den påfølgende straffereaksjonen – ileggelsen av forelegg – oppsummerer lagmannsretten sitt syn slik: «Etter en samlet vurdering mener lagmannsretten at det heller ikke er uforholdsmessig å sanksjonere As lovbrudd med straff i form av slike bøter som skissert over. Et slikt straffansvar – herunder for overtredelsen av straffeloven § 268 ved at hun tok seg inn på det inngjerdede området på morgenen, som hun ble frifunnet for av tingretten – vil ikke innebære at myndighetenes samlede inngrep vil være uforholdsmessig. Straffansvar er også tilstrekkelig begrunnet.»
(40)Ved den samlede forholdsmessighetsvurderingen av myndighetenes inngrep har lagmannsretten korrekt foretatt en helhetlig vurdering av arten av aksjonen og graden av forstyrrelser holdt opp mot myndighetenes samlede inngrep, jf. HR-2023-604-A avsnitt 38–39. Lagmannsretten legger til grunn at A bidro til å skape «en bevisst og alvorlig forstyrrelse av lovlig virksomhet», som gikk ut over det som må tolereres som ledd i en fredelig demonstrasjon, og at myndighetens samlede inngrep, herunder den etterfølgende straffereaksjonen, derfor hadde særlig gode grunner og ikke var uforholdsmessig. Dette er korrekt lovanvendelse.
(41)I anken er det særlig fremholdt at det var uforholdsmessig å gripe inn mot demonstrasjonen fordi A og de andre ventet på tingrettens avgjørelse av begjæringen om midlertidig forføyning med krav om at trefellingen skulle stanses. Lagmannsretten la til grunn at forføyningssaken ikke hadde «nevneverdig betydning for vurderingen av forstyrrelsene som aksjonistene skapte», at begjæringen «ikke innebar noen rettslige begrensninger for byggherrens adgang til lovlig å gjennomføre arbeidene», og at forføyningssaken ikke kunne «føre til at forstyrrelsene av trefellingsarbeidene anses som mindre alvorlige». Ankeutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har bygget på uriktig lovanvendelse ved forholdsmessighetsvurderingen.
(42)Ankeutvalget finner det etter dette klart at anken over lagmannsrettens lovanvendelse ikke vil føre frem.
(43)Politiets innledningsvise inngrep overfor A var hjemlet i politiloven § 5, jf. § 7, og den senere pågripelsen skjedde med hjemmel i straffeprosessloven § 173, jf. § 175. Ankeutvalget kan heller ikke se at politiet på noe tidspunkt handlet i strid med politiloven § 6. Heller ikke anken over saksbehandlingen som gjelder domsgrunnene ved vurderingen av hjemmelsgrunnlaget for politiets inngrep, kan derfor føre frem.
(44)Ankeutvalget finner det videre klart at anken ikke vil føre frem på det subsidiære grunnlaget, som går ut på at A skulle ha vært frifunnet ut fra nødrettsbetraktninger.
(45)Både A og B anført at domfellelsene av dem strider mot likebehandlingsprinsippet, når to av de medtiltalte etter demonstrasjonen ble frifunnet uten at det foreligger relevante forskjeller.
(46)Ankeutvalget finner det klart at heller ikke denne delen av anken kan føre frem. Lagmannsrettens bestemmende mindretall la avgjørende vekt på at C og E, som ble frifunnet, forstyrret arbeidene på stedet i mindre grad enn de domfelte. Graden av forstyrrelsene er relevant i den konkrete og samlede forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas. Ankeutvalget kan ut fra dette ikke se at det bestemmende mindretallets konkrete vurdering av vilkårene for straffansvar utgjør en usaklig eller vilkårlig forskjellsbehandling av de domfelte.
(47)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken fra A ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen fra B
(48)B handlet på samme måte som A ved ankomsten til byggeplassen, og grunnlaget for tiltalen for overtredelse av straffeloven § 268 er det samme. Han var iført klatreutstyr og klatret opp i et høyt tre med den hensikt å hindre arbeidene. Etter hvert som arbeidene skred frem, ble det nødvendig å fjerne B fra treet han satt i. Om det faktiske hendelsesforløpet som danner grunnlaget for tiltalen mot B for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5 om brudd på politiets pålegg fremgår følgende av dommen: «Politioverbetjent Bjerga, som er en spesialtrent klatrer, tok seg opp i treet og kom i dialog med B. Det ble etter hvert klart at B ikke ville komme ned frivillig – han svingte seg tvert imot over i et annet tre ved hjelp av tauet sitt, og unndro seg på den måten fra Bjerga. Cirka kl. 10:30 ga politioverbetjent Bjerga B et pålegg om å komme ned på bakken. Det er uklart om pålegget ble gitt før eller etter at B svingte seg over til det andre treet, men det er uten betydning. B etterkom ikke pålegget, og Bjerga klatret etter hvert opp i det andre treet og tok fysisk kontroll på B der, ca. 20-30 meter over bakken. B ble, av hensyn til både sin egen og Bjergas sikkerhet, påsatt håndjern med armene ak på ryggen før Bjerga firte dem begge ned fra treet.»
(49)Siden B ikke var villig til å følge politiets pålegg, og heller ikke var villig til å komme ned fra treet, måtte politiet nødvendigvis benytte noe fysisk makt for å få ham ned. Lagmannsretten vurderte dette slik: «Lagmannsretten mener at også nedbringelsen, inkludert bruken av håndjern, var lovlig. Disse tiltakene var naturlige steg etter at B og andre hadde hindret entreprenørens arbeid over en viss tid, og etter at dialog og et lite inngripende pålegg om å komme ned fra treet ikke førte frem. Å la B fortsette å sitte i treet, med den fortsatte hindring eller fare det medførte for arbeidene, var ikke et rimelig alternativ. Når B nektet å klatre ned selv, måtte nedbringelsen nødvendigvis skje ved en viss bruk av fysisk makt, og lagmannsretten har, slik saken er opplyst, ikke noe å si på politioverbetjent Bjergas utførelse av denne, herunder på bruken av håndjern. Bruk av håndjern kunne med rimelighet anses nødvendig og forholdsmessig av hensyn til Bjergas og Bs sikkerhet, sett hen til at de befant seg mellom 20 og 30 meter over bakken, og at B over tid hadde vist evne og vilje til å unndra seg og trosse de beskjeder han ble gitt. Det er ikke holdepunkter for at håndjernene ble brukt på en måte som var unødig belastende. At nedfiringen med håndjern ble noe smertefull, var etter lagmannsrettens syn påregnelig i situasjonen. Håndjernene ble tatt av forholdsvis kort tid etter at B var nede på bakken.»
(50)Arbeidet med å få B ned fra treet, etter at han brøt pålegget om å komme ned, tok «om lag halvannen time». Lagmannsretten fant det bevist at Bs motiv for aksjonen var å stanse trefellingen, ikke bare protestere mot den.
(51)B ble deretter kjørt bort fra området og gitt pålegg om å holde seg unna byggeplassen, tilsvarende det pålegget som ble gitt til A.
(52)Lagmannsretten har lagt til grunn at «ingen del av myndighetenes inngrep i Bs demonstrasjonsfrihet frem til eventuell straff var ulovlige». Ankeutvalget finner det klart at lagmannsrettens konklusjon bygger på riktig lovanvendelse. Politiets pålegg og påfølgende inngrep er hjemlet i politiloven § 5, jf. § 7, og ankeutvalget kan ikke se at politiet handlet i strid med politiloven § 6. Politiets maktbruk overfor B, herunder bruken av håndjern av sikkerhetshensyn mens han ble brakt ned fra treet, var nødvendig og innenfor rammene av det forsvarlige. Han ble heller ikke pågrepet eller innbrakt til politiarresten.
(53)Den samlede forholdsmessighetsvurderingen, der det også ble sett hen til forelegget B ble ilagt, bygger på de samme rettslige utgangspunktene som for A, som er korrekt. Også lagmannsrettens konkrete lovanvendelse er korrekt. Ankeutvalget finner det her tilstrekkelig å vise til at lagmannsretten la til grunn at handlingene fra B innebar «en bevisst, alvorlig forstyrrelse» av den lovlig virksomheten, og at forstyrrelsene gikk over en viss tid. Lagmannsretten fant det «klart» at forstyrrelsene fra B gikk ut over det som må tolereres innenfor rammen av en fredelig demonstrasjon. Han skapte dessuten en potensielt farlig situasjon som la beslag på betydelige politiressurser.
(54)Også det påfølgende straffansvaret var i lys av graden av bevisste forstyrrelser rettet mot andres lovlige virksomhet, tilstrekkelig begrunnet.
(55)Betydningen av forføyningssaken stiller seg på samme måte som for A. Det er heller ikke mangler ved lagmannsrettens domsgrunner for så vidt gjelder domfellelsen av B.
(56)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken fra B ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum. Anken fra D
(57)D er dømt i to instanser og har ikke ankerett. Hans anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke fra ankeutvalget. Utvalget kan bare gi samtykke når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum.
(58)Ankeutvalget finner enstemmig at det ikke er tilstrekkelig grunn til at anken blir fremmet for Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323. Anken tillates derfor ikke fremmet.
(59)Avgjørelsen er enstemmig.