Under en våpenaksjon på Tøyen t-banestasjon i 2024, ble en mann stanset med en foldekniv i jakkelommen. Lagmannsretten fant det bevist at han hadde opptrådt grovt uaktsom ved å gå ut med kniven på seg. Spørsmålet for Høyesterett var om forbudet i straffeloven § 189 andre ledd – som gjelder bæring av kniv på offentlig sted uten aktverdig formål – bare rammer forsettlige overtredelser, eller om også grov uaktsomhet omfattes. Høyesterett legger til grunn at lovkravet i Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 også omfatter skyldkravet, men at det ikke nødvendigvis er like strengt som for selve gjerningsbeskrivelsen. Etter en tolkning av bestemmelsen mener Høyesterett at det ikke er tvilsomt at også grovt uaktsomme overtredelser rammes. Straffen for overtredelse av knivforbudet er normalt bot, men ved grovere tilfeller og gjentakelse kan fengselsstraff være aktuelt. Tiltalte var tidligere straffet for fire tilsvarende forhold. Selv om grov uaktsomhet tilsier et noe lavere straffenivå enn ved forsett, mener Høyesterett at utgangspunktet i dette tilfellet er ubetinget fengsel i 45 dager. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til fengsel i 30 dager. Høyesterett mener den straffen ikke er for streng. Rettsområde: Strafferett. Straffeloven § 189 andre ledd.
(1)Dommer Østensen Berglund: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder anke over lovanvendelsen og straffutmålingen etter domfellelse for overtredelse av forbudet mot bæring av kniv på offentlig sted, jf. straffeloven § 189 andre ledd. Det sentrale spørsmålet er om bestemmelsen rammer grovt uaktsomme overtredelser.
(3)A ble 5. desember 2024 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 189 andre ledd. Grunnlaget var at han i november 2024, på Tøyen t-banestasjon, hadde en foldekniv i jakkelommen.
(4)Ved Oslo tingretts dom 2. april 2025 ble A frifunnet. Tingretten la til grunn at straffeloven § 189 andre ledd forutsetter at gjerningspersonen har handlet forsettlig, og mente at dette ikke var bevist utover enhver rimelig tvil.
(5)Påtalemyndigheten anket dommen.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember 2025 dom med slik slutning: «A, født 00.00.1995, dømmes for overtredelse av straffeloven § 189 andre ledd til fengsel i 30 – tretti – dager.»
(7)Et flertall på seks dommere mente bestemmelsen omfatter grovt uaktsomme overtredelser, og A ble dømt for det.
(8)A har anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Mitt syn på saken Lovanvendelsen Lovkravet
(9)Det følger av Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 7 at ingen kan dømmes uten etter lov. Dette fremgår også av straffeloven § 14. Formålet med bestemmelsene er blant annet at borgerne skal kunne forutse hvilke handlinger som er straffbare og dermed ha mulighet til å handle i tråd med det, jf. HR-2018-1781-A avsnitt 23.
(10)En bestemmelse som danner grunnlag for straffansvar, må videre «være så klar at det i de fleste tilfeller ikke vil være tvil om at en handling rammes av regelen, og at det er mulig å forutse at straff kan bli konsekvensen av at regelen brytes», jf. HR-2020-955-A avsnitt 22.
(11)Kravene til forutberegnelighet og klarhet setter rammer for tolkingen av straffebestemmelsen, men er ikke til hinder for at den kan presiseres gjennom rettspraksis. I HR-2025-1575-A krabbeteine avsnitt 19 er dette beskrevet slik: «Lovskravet er altså ikke til hinder for at ordlyden i straffebestemmelser tolkes og presiseres gjennom juridisk metode. Dette er særlig aktuelt i tilfeller der ordlyden selv inneholder skjønnsmessige ord og uttrykk, er semantisk uklar eller for øvrig formulert slik at den åpner for ulike tolkningsalternativer, for eksempel gjennom uklar setningsoppbyggning. Rekkevidden av straffansvaret må da klargjøres gjennom tolkningen, men straffansvar forutsetter at tolkningsresultatet har tilstrekkelig forankring i ordlyden. …»
(12)I dette ligger det at tolkingsresultatet må være forenlig med kjerneinnholdet i straffebudet og ligge innenfor det som med rimelighet kan forutses, jf. HR-2024-986-A Snapchat avsnitt 21. Ved tolkingen kan det legges vekt på hva som fremgår av lovforarbeidene, jf. samme avgjørelse avsnitt 23. Manglende støtte i ordlyden kan imidlertid ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, eller at lovgiver utvilsomt har ønsket å ramme det, jf. blant annet Rt-2012-313 selvvask avsnitt 29.
(13)Kjernen i lovprinsippet er at den straffbare handlingen må være beskrevet i straffebudet. Tradisjonelt har ikke lovkravet stått like sentralt ved kravet til skyld. I NOU 1992: 23 delutredning V til ny straffelov side 72, ble det lagt til grunn at lovprinsippet under straffeloven 1902 ikke var like strengt for alle straffbarhetsvilkår. Her ble det uttalt at det verken var et krav at skyldformenes innhold var definert i loven, eller at skyldkravet var uttrykkelig fastsatt i straffebudet. Det fremgår at det var ansett tilstrekkelig etter Grunnloven § 96 at dette ble fastsatt i rettspraksis. Enkelte straffebud ble derfor tolket slik at uaktsomhet var tilstrekkelig til å idømme straff, selv om det ikke fremgikk uttrykkelig av lovteksten, jf. fremstillingen av gjeldende rett i Ot.prp. 90 (2003–2004) om ny straffelov, punkt 14.2.2.1 side 194–195 og punkt 30.1 side 424, merknad til § 21.
(14)Ved straffeloven 2005 ble disse synspunktene forlatt. Det følger nå av straffeloven § 21 at straffelovgivningen bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. For at en uaktsom overtredelse skal rammes, må det heretter fremgå av den aktuelle straffebestemmelsen, jf. merknadene til § 21 i proposisjonen.
(15)Det foreligger omfattende rettspraksis om lovkravet knyttet til den objektive gjerningsbeskrivelsen. Denne praksisen viser at lovkravet over tid har blitt strammet inn, jf. blant annet Rt-2014-238 hønsehauk avsnitt 15. Det er også praksis som drøfter lovkravet for annet enn selve gjerningsbeskrivelsen, jf. blant annet HR-2017-1947-A Dubai II om dobbel straffbarhet og subjektiv skyld, avsnitt 15 og 20.
(16)Basert på hvordan lovkravet er forstått og praktiseres i dag, og ut fra forarbeidene til straffeloven § 21, legger jeg til grunn at angivelsen av subjektiv skyld er omfattet av kravet.
(17)Jeg ser det imidlertid slik at lovkravet her ikke nødvendigvis er like strengt som for gjerningsbeskrivelsen. Hensynet til forutberegnelighet gjør seg ikke gjeldende med samme styrke for skyldkravet når det er klart at handlingen – her bæring av kniv på offentlig sted – er straffbar, og uklarheten kun knytter seg til om grovt uaktsomme overtredelser rammes. Slik denne saken ligger an, er det ikke nødvendig for meg å gå ytterligere inn på i hvilken grad lovkravet er mindre strengt ved subjektiv skyld. Straffeloven § 189 – bestemmelsens ordlyd
(18)Straffeloven § 189 retter seg mot ulovlig bevæpning på offentlig sted. Bestemmelsen lyder: «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som på et offentlig sted forsettlig eller grovt uaktsomt har med a. skytevåpen, … På samme måte straffes den som på et offentlig sted bærer kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til å påføre noen en kroppskrenkelse. Forbudet i første og annet ledd gjelder ikke skytevåpen, kniv eller annet redskap som brukes til, bæres eller medbringes i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller et annet aktverdig formål».
(19)Det er klart at tiltalte ikke hadde aktverdig grunn til å ha med seg kniven. Unntaksbestemmelsen i tredje ledd er derfor ikke aktuell.
(20)Bestemmelsens første ledd rammer uttrykkelig forsettlig og grovt uaktsomme handlinger, mens skyldkravet ikke er eksplisitt angitt i andre ledd. Ettersom straffeloven § 21 fastsetter at straffelovgivningen bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt, blir spørsmålet hva som kan utledes av ordlyden i andre ledd.
(21)Det springende punktet er om uttrykket «på samme måte» i bestemmelsens andre ledd knytter seg til alle forhold av betydning for straffansvaret, det vil her si straffens art, strafferamme og subjektive vilkår slik dette er angitt i første ledd, eller om det bare omfatter straffens art og strafferamme.
(22)Paragraf 189 første og andre ledd er delvis bygget opp på samme måte. I første ledd heter det at «Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som på et offentlig sted …», mens det i andre ledd står «På samme måte straffes den som på et offentlig sted …» (mine uthevinger). Det er ikke unaturlig å lese henvisningen i andre ledd slik at den kun viser til den innledende delen av første ledd. Også uttrykket «på samme måte straffes» gir assosiasjoner til strafferettslige reaksjoner. Samtidig kan en ren ordlydsfortolking av andre ledd også tilsi at det her vises tilbake til hele første ledd, herunder skyldkravet. Domfellelse forutsetter at alle vilkår for straffansvar er oppfylt, både de objektive og de subjektive vilkårene.
(23)Etter mitt syn kan begge tolkingsalternativene forankres i lovens ordlyd. Sammenhengen i lovverket
(24)Tiltalte har vist til at uttrykket «på samme måte» i enkelte andre straffebestemmelser er benyttet for å beskrive at straffarten og strafferammen er den samme. Det er pekt på straffeloven § 190 andre ledd, hvor skyldkravet uttrykkelig er gjengitt i tillegg til «på samme måte». Det aktuelle leddet inneholder imidlertid en henvisning til brann- og eksplosjonsvernloven, der skyldkravet er simpel uaktsomhet, slik at en presisering var nødvendig.
(25)Aktor har vist til andre bestemmelser der uttrykket klart omfatter også det subjektive vilkåret, eksempelvis straffeloven § 236. Etter mitt syn viser dette at sammenhengen i lovverket ikke trekker i en bestemt retning, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette. Lovhistorikken og forarbeidene
(26)Ser man på lovhistorikken og forarbeidene, er det ikke tvilsomt at hensikten med straffeloven § 189 andre ledd har vært å ramme også grov uaktsomhet.
(27)Straffeloven 1902 § 352a om bæring av kniv på offentlig sted uten aktverdig formål rammet uttrykkelig både forsettlig og uaktsom bæring av kniv. Straffelovrådet foreslo i NOU 2002: 4 i punkt 9.7.2, side 303 å begrense rekkevidden av bestemmelsen til forsettlige forhold, fordi det ved uaktsomhet sjelden var grunn til å frykte at kniven ville bli benyttet som våpen. Departementet var ikke enig i dette. Det fremgår klart av Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.10.2, side 254 at grov uaktsomhet fortsatt skal rammes. Departementet viste særlig til effektivitetshensyn, men det vises også tilbake til begrunnelsen som ble gitt den gang bæring av kniv på offentlig sted ble forbudt. Av Ot.prp. nr. 79 (1992–1993) kapittel VI, side 26 og 28, følger det at forbudet blant annet var ment som et tiltak for å forebygge de verste voldsforbrytelsene, hindre impulsiv bruk av kniv som følge av at den er tilgjengelig, samt unngå bæring av kniv «for sikkerhets skyld» eller «som en del av den vanlige påkledningen». Oppsummering
(28)Oppsummert ser jeg det slik at det ved tolkingen av skyldkravet i straffeloven § 189 andre ledd er spørsmål om å velge et av to tolkingsresultater som ordlyden gir grunnlag for. Lovkravet kommer da ikke på spissen. Den nærmere tolkingen skal skje ut fra alminnelig rettskildebruk. Når ordlyden sammenholdes med lovhistorikken og forarbeidene, er det etter mitt syn ikke tvilsomt at grovt uaktsomme overtredelser rammes av bestemmelsen. Straffutmålingen
(29)Bæring av kniv på offentlig sted uten aktverdig grunn er et samfunnsproblem som lovgiver har sett stadig mer alvorlig på.
(30)Da forbudet ble innført i 1993, var straffen bot eller fengsel i 3 måneder. Strafferammen ble økt til fengsel i 6 måneder i 2002, og forhøyet til 1 år i 2015. Det er nå foreslått en ytterligere straffskjerping gjennom en økning av strafferammen til fengsel i inntil 2 år, jf. høringsnotat 17. desember 2025.
(31)Strafferammene har sammenheng med at bruken av kniv kan føre til betydelige skadevirkninger, i verste fall til død. Det forhold at en person har en kniv tilgjengelig, skaper risiko for at den benyttes impulsivt i et angrep eller i selvforsvar, og voldsepisoder kan eskalere. Bæring av kniv på offentlig sted kan også skape utrygghet i befolkningen. Dette gjelder selv om den det gjelder, ikke var seg bevisst at vedkommende tok med kniv. Allmennpreventive hensyn må derfor tillegges betydelig vekt, også ved grovt uaktsomme overtredelser.
(32)Det følger av Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 10.10.2 side 255 at den mest aktuelle straffen for overtredelse av knivforbudet er bot, men at det for de grovere tilfellene og ved gjentakelse vil kunne være aktuelt med fengselsstraff.
(33)Tiltalte er tidligere ilagt straff for fire overtredelser av straffeloven § 189 andre ledd, senest ved dom i april 2025. Gjentatt knivbæring er alvorlig, og det klare utgangspunktet i saken her er derfor ubetinget fengsel.
(34)Selv om grov uaktsomhet tilsier et noe lavere straffenivå enn ved forsettlig overtredelse, kan jeg ut fra gjentakelseselementet ikke se at det er noe å utsette på aktors utgangspunkt om ubetinget fengsel i 45 dager.
(35)Tiltalte har anført at straffen bør gjøres betinget, under henvisning til at han nå er under behandling for sitt rusproblem. Selv om dette er positivt, mener jeg at hans personlige forhold ikke kan gi grunnlag for en betinget dom i denne saken.
(36)Lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i 30 dager. Etter mitt syn er straffen i alle fall ikke for streng. Konklusjon
(37)Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at straffeloven § 189 andre ledd rammer grov uaktsomhet. Straffen på fengsel i 30 dager er det ikke noe å utsette på. Anken må da forkastes.
(38)Jeg stemmer for denne
(39)Dommar Høgetveit Berg: Eg er i det vesentlege og i resultatet samd med fyrstvoterande.
(40)Dommer Lund: Likeså.
(41)Dommer Hellerslia: Likeså.
(42)Justitiarius Øie: Likeså.
(43)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne