(1)Saken gjelder internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b om unndragelsesfare.
(2)A, født 00.00.1998, ble pågrepet av politiet og internert 15. desember 2025. Tre dager senere framstilte politiet ham for tingretten med begjæring om internering i tre uker. Begjæringen ble tatt til følge.
(3)Den 22. desember 2025 fremmet A begjæring om omgjøring av det underliggende utvisningsvedtaket og anmodet samtidig om utsatt iverksetting av utvisningen. Utlendingsnemnda besluttet å innvilge utsatt iverksetting mens omgjøringsbegjæringen ble behandlet.
(4)Politiet begjærte da internereringen forlenget med fire uker. Den 24. desember 2025 avsa Oslo tingrett kjennelse om fortsatt internering av A inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 21. januar 2026.
(5)A anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som avsa kjennelse 31. desember 2025 der anken ble forkastet.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Det er i korte trekk anført at interneringen mangler lovhjemmel, da lagmannsretten ved sin vurdering av om utsendelsen av A vil være i strid med prinsippet om vernet mot retur, ikke har anvendt riktige regler om beviskrav og bevisbyrde, og at interneringen uansett er uforholdsmessig.
(7)Politiets utlendingsenhet har ikke inngitt noen kommentar til anken utover at man mener det ikke er anført noe som tilsier at lagmannsrettens vurdering av interneringsspørsmålet er feil.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ved anke over kjennelser om tvangsmidler etter utlendingsloven gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer, jf. utlendingsloven § 99 a. Anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalgets kompetanse er dermed begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(9)Ved prøvingen av lovligheten av internering må domstolene vurdere om prinsippet om vernet mot retur («non-refoulement»), hensynet til barnets beste og retten til familieliv er til hinder for utsendelse av utlendingen, jf. HR-2025-2174-U avsnitt 19.
(10)Retten til vern mot retur følger blant annet av EMK artikkel 3.
(11)I anken er det anført at EMK artikkel 3 er til hinder for utsendelse av A, og at lagmannsretten uriktig har anvendt de prinsippene for beviskrav og bevisbyrde som gjelder for denne bestemmelsen.
(12)Beviskravet for at EMK artikkel 3 skal være til hinder for utsendelse av en utlending, er at «substantial grounds have been shown for believing that the person in question, if deported, would face a real risk of being subjected to treatment contrary to Article 3 in the destination country», jf. for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) storkammerdom 23. mars 2016 F.G. mot Sverige avsnitt 111.
(13)Om bevisbyrde eller bevisføringsplikt heter det i blant annet EMDs dom 23. august 2016 J.K. mot Sverige avsnitt 91: «it is in principle for the applicant to adduce evidence capable of proving that there are substantial grounds for believing that, if the measure complained of were to be implemented, he or she would be exposed to a real risk of being subjected to treatment contrary to Article 3; and that where such evidence is adduced, it is for the Government to dispel any doubts about it».
(14)Det altså først der utlendingen har lagt fram bevis som i utgangspunktet tilfredsstiller kravet om «substantial grounds» eller «vektige grunner» for at det er en reell fare for at vedkommende vil bli utsatt for slik behandling som EMK artikkel 3 verner mot, at bevisbyrden eller bevisføringsplikten går over på staten, som må føre motbevis.
(15)I saken her har lagmannsretten kommet til at A ikke har ført bevis som tilsier fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling. Det er da ikke snakk om en situasjon hvor bevisbyrden går over på politiet, slik det hevdes i anken. Lagmannsrettens kjennelse bygger derfor på en korrekt lovtolkning. Bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve i en videre anke.
(16)Lagmannsrettens konkrete forholdsmessighetsvurdering er også angrepet i anken. Utvalget finner det klart at denne delen av anken ikke kan føre fram.
(17)Etter dette forkastes anken.
(18)Kjennelsen er enstemmig.