Den ankande parten er blind. Hausten 2024 vart han vald inn i meddommarutvalet i ein kommune. I februar 2025 vart han kalla inn som meddommar i ei straffesak. Fagdommaren i saka meinte at han ikkje kunne gjera teneste fordi han var blind. Tingretten vedtok deretter å slette vedkommande frå meddommarutvalet i kommunen. Saka gjaldt tolkinga av vilkåret om at ein person må vera «personlig egnet» for å gjera teneste som meddommar, jf. domstollova § 70. Spørsmålet var om ein blind person kan slettast frå meddommarutvala fordi synsnedsetjinga inneber at han ikkje er personleg eigna til vervet. Fleirtalet i Høgsterett (4-1) kom – i lys av FNs Convention on the rights of persons with disabilities (CRPD) artikkel 5 og likestillings- og diskrimineringslova § 9 – til at vilkåret «personlig egnet» i domstollova § 70 må tolkast presiserande for å oppfylle krava til proporsjonalitet etter desse rettskjeldene: Ein person er valbar til meddommarutvalet sjølv om han er blind eller har andre funksjonsnedsetjingar. Vurderinga av om ein person med funksjonsnedsetjingar er eigna som meddommar, må gjerast konkret i den einskilde saka, ut frå sakas karakter saka og høvet til tilrettelegging.
(1)Dommar Høgetveit Berg: Spørsmålet i saka og bakgrunnen for henne
(2)Saka gjeld stryking av ein person frå meddommarutvalet fordi han er blind. Spørsmålet er om dette er ei rettsstridig forskjellshandsaming på grunn av funksjonsnedsetjing.
(3)A er blind. Hausten 2024 vart han vald inn i meddommarutvalet i Hol kommune. I februar 2025 vart han kalla inn som meddommar i ei straffesak. Fagdommaren i saka meinte at A ikkje kunne gjera teneste fordi han var blind. Han meinte også at A ikkje var valbar til meddommarutvalet – og bad kommunen om å slette A frå meddommarutvalet. Kommunen sletta han straks deretter frå utvalet.
(4)A klaga til tingretten. Buskerud tingrett fastheldt 24. mars 2025 at A skulle slettast frå meddommarutvalet.
(5)A anka til lagmannsretten. Norges Blindeforbund var partshjelpar. Borgarting lagmannsrett forkasta anken 2. juli 2025. Lagmannsretten meinte at slettinga var lovleg etter domstollova § 70 og likestillings- og diskrimineringslova § 9. Grunngjevinga var i korte trekk at A berre ville vera eigna som meddommar i få saker. Sidan det vil vera avgrensa høve til å på førehand klarleggje om A er eigna som meddommar i konkrete saker, var det ikkje rettsstridig diskriminering å stryke han frå meddommarutvalet.
(6)A har anka lagmannsrettens orskurd til Høgsterett. Norges Blindeforbund har erklært partshjelp. Høgsteretts ankeutval vedtok 26. september 2025 at saka skal avgjerast i avdeling med fem dommarar, jf. domstollova § 5 fyrste ledd, jf. § 6 fyrste ledd, og at handsaminga skal vera munnleg, jf. tvistelova § 30-9 fjerde ledd.
(7)Saka er i utgangspunktet utan motpart. Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet opptrer i saka for å vareta interessene til det offentlege. Partanes syn
(8)Den ankande parten – A – har i hovudtrekk gjort gjeldande:
(9)Lagmannsrettens tolking av vilkåret «personlig egnet» i domstollova § 70 inneber eit totalforbod mot blinde meddommarar. Dette er ei direkte forskjellshandsaming av blinde i strid med likestillings- og diskrimineringslova og FNs Convention on the rights of persons with disabilities – CRPD. Proporsjonalitetsvurderinga etter begge desse regelsetta må praktiserast strengare enn det lagmannsretten har gjort.
(10)Forskjellshandsaminga er ikkje nødvendig for å vareta krava til rettstryggleik for partane. Ho er mishøveleg overfor blinde. Lagmannsrettens tolking hindrar blinde frå å representere mangfaldet i folket, og stengjer dei samstundes ute frå ei viktig samfunnsrolle.
(11)Domstollova § 70 må difor tolkast på ein ikkje-diskriminerande måte: Vilkåret «personlig egnet» må vurderast konkret i kvar einskild sak ut frå karakteren på saka og høvet til tilrettelegging. A bør ikkje stengast ute frå meddommarvervet i dei sakene der han kan fungere som meddommar på en god og tilfredsstillande måte. Spørsmålet er ikkje om blinde skal kunne vera meddommarar i alle saker. Det er ikkje alle saker som krev synssans. Eit totalforbod er korkje nødvendig eller proporsjonalt.
(12)A har sett fram slik påstand: «Prinsipalt: 1. Hol kommunes vedtak av 20. februar 2025 om å fjerne A fra meddommerutvalget er ugyldig. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. 3. Norges Blindeforbund tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Subsidiært: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. 3. Norges Blindeforbund tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
(13)Partshjelparen – Norges Blindeforbund – har fullt ut slutta seg til den ankande partens påstandsgrunnlag.
(14)Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet – har i hovudtrekk gjort gjeldande:
(15)Førearbeida til domstollova § 70 legg til grunn at meddommarar må kunne sjå. Dette er likevel ikkje avgjerande. Det relevante er om det er mogleg å leggje til rette for at blinde personar kan få med seg alt som skjer under forhandlingane på ein slik måte at dei fyller vilkåra for å vera meddommarar. I praksis er vilkåret om «personlig egnet» tolka slik at personen må kunne gjera teneste som meddommar i «en ikke ubetydelig andel av sakene». Staten sluttar seg til dette, og at «bildebevis, tegninger, kart, gjenstander og nonverbal kommunikasjon [er] av betydning som bevis i svært mange straffesaker» slik at blinde personar berre kan dømme i «et fåtall» saker, slik lagmannsretten la til grunn.
(16)Det er semje om at forskjellshandsaminga i denne saka har eit sakleg føremål, jf. likestillings- og diskrimineringslova § 9 fyrste ledd bokstav a. Spørsmålet er om ho er «nødvendig for å oppnå formålet» og ikkje er «uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», jf. § 9 fyrste ledd bokstav b og c. Det er ikkje haldepunkt for at vernet etter dei overordna diskrimineringsforboda i Grunnlova § 98 og CRPD artikkel 5 går lenger enn vernet etter likestillings- og diskrimineringslova § 9.
(17)Å vera meddommar er ei viktig borgarplikt og ei viktig form for samfunnsdeltaking. Meddommarutvalet må difor spegle folket. Etter statens syn kan likevel interessene til dei som ynskjer å vera meddommarar ikkje vega tyngre enn interessene til dei som kan bli domfelte. Staten er samd med lagmannsretten i at omsynet til ein rettferdig og forsvarleg rettargang innan rimeleg tid har stor vekt.
(18)Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet har ikkje sett fram formell påstand. Mitt syn Saka for Høgsterett
(19)As prinsipale påstand er at vedtaket frå Hol kommune blir oppheva. Lagmannsretten tok ikkje stilling til om slettinga av A frå meddommarutvalet vart gjort av kommunen med heimel i domstollova § 76 eller av tingretten med heimel i § 78. Hol kommune var ikkje part i ankesaka for lagmannsretten. Kommunen er heller ikkje part i saka for Høgsterett.
(20)Etter at A vart dimittert frå den konkrete straffesaka han var trekt ut til, etterlyste han 18. februar 2025 vedtak om sletting frå meddommarutvalet. Dommaren svarte i e-post to dagar seinare. Her går det fram at dommaren meinte at slettinga fylgde direkte av lova og ikkje kravde noka konkret avgjerd frå domstolen. Det er ikkje lagt fram noko vedtak frå kommunen, berre eit brev av 20. februar 2025 der kommunen stadfesta at A er «fjernet» frå utvalet. A oppfatta likevel brevet frå kommunen som eit vedtak, og påklaga dette, jf. domstollova § 76 tredje ledd.
(21)Tingretten, ved sorenskrivaren, handsama «klagen» i orskurd 24. mars 2025. Denne avgjerda er ut frå innhaldet ei overprøving av As klage «over tingrettens fjerning» av han frå utvalet. Tingretten viste i avgjerda ikkje til noko vedtak frå kommunen, samstundes som retten konkluderte med at han «fastholder … den vurderingen som er foretatt».
(22)I ein slik situasjon legg eg til grunn at avgjerda 24. mars 2025 er eit vedtak heimla i domstollova § 78, gjort av tingretten i fyrste instans.
(23)For Høgsterett gjeld saka den generelle forståinga av domstollova § 70, jf. tvistelova § 30-6 bokstav c. Problemstillinga
(24)Domstollova kapittel 4 regulerer val av meddommarar. Paragrafane 64 og 65 slår fast at det skal vera utval av meddommarar av begge kjønn i alle lagsokn og domssokn. Medlemene av utvala blir valde av kommunestyret, jf. § 66. Utvala skal etter § 67 ha ein allsidig samansetnad og spegle alle delar av folkesetnaden. Krava for å vera valbar som meddommar går fram av §§ 70 til 72.
(25)Saka her gjeld tolkinga av vilkåret om at vedkommande må vera «personlig egnet» som meddommar, jf. domstollova § 70. Konkret er spørsmålet om blinde skal slettast frå meddommarutvala åleine av den grunnen at funksjonsnedsetjinga som blind gjer at dei ikkje er «personlig egnet» for vervet, jf. § 70.
(26)Det er ikkje omstridd at blinde i utgangspunktet kan tenestegjera, og i praksis har tenestegjort, som meddommarar. Men det er ikkje lagt fram noko talmateriale kring dette for Høgsterett. Spørsmålet er uansett om blinde ikkje er valbare fordi dei er eigna til å dømme i få saker. Lovførearbeida
(27)Lovførearbeida tyder ikkje på at lovgjevarane har meint å generelt stengje blinde ute frå alle saker. I NOU 2002: 11 Dømmes av likemenn punkt 7.7.2.1 side 70, skriv lovutvalet at meddommarane må sjå og høyre «tilstrekkelig» til å oppfatte det som skjer i rettssalen, ha tilstrekkelege kunnskapar i norsk og ha evne til å forstå dei problemstillingane som blir reiste og til å utføre oppgåva som meddommar på ein tilfredsstillande måte.
(28)I Ot.prp. nr. 22 (2006–2007) – punkt 5.2.4 på side 26, punkt 7.5.1 på side 39 og punkt 12.1 på side 90 – skriv departementet at meddommarane må kunne sjå og høyre og ha dei fysiske og mentale føresetnadene for å kunne følgje rettsforhandlingane, forstå problemstillingane, ta stilling til spørsmåla saka reiser og framføre meininga si.
(29)Sidan vår konkrete problemstilling ikkje er nemnt uttrykkjeleg i førearbeida, kan eg vanskeleg sjå at meininga med desse formuleringane har vore å stengje blinde heilt ute frå å gjera teneste som meddommarar. Rettspraksis
(30)Lagmannsretten har særleg vist til Borgarting lagmannsretts orskurd LB-2014-51994. I den saka kom retten til at ein blind meddommar ikkje var personleg eigna til å gjera teneste som meddommar, og forkasta anken over Oslo tingretts vedtak TOSLO-2013-168908 som sletta vedkommande frå meddommarutvalet. Lagmannsretten slutta seg i 2014-saka til tingretten, som mellom anna hadde uttalt følgjande om lovtolkinga: «Egnethetskravet i domstolloven § 70 kan ikke tolkes så strengt at en meddommer må være egnet som dommer i enhver sak. … Det at en person unntaksvis ikke kan gjøre tjeneste i en sak kan ikke føre til at vedkommende ikke kan anses som personlig egnet til oppgaven som meddommer etter domstolloven § 70. En forutsetning for å anses som egnet må imidlertid være at man er egnet til å gjøre tjeneste i en ikke ubetydelig andel av sakene. Videre må det være mulig å klarlegge på forhånd om man er egnet som meddommer i den konkrete saken eller ikke. Blir det først klart under hovedforhandlingen at meddommeren ikke er egnet til å gjøre tjeneste i saken vil denne måtte utsettes, med den belastningen dette vil være for tiltalte, fornærmede og vitner.»
(31)Høgsteretts ankeutval forkasta i HR-2014-1118-U anken over lagmannsrettens orskurd utan nærare grunngjeving, jf. tvistelova § 30-9 andre ledd. Avgjerda frå lagmannsretten i 2014 er blitt forstått slik at blinde ikkje er valbare som meddommarar – slik også av lagmannsretten i vår sak. Spørsmålet er om denne forståinga av domstollova § 70 er rett, medrekna om ho er i strid med rettsreglar om forbod mot diskriminering av personar med funksjonsnedsetjingar. Grunnlova § 98
(32)Grunnlova § 98 slår fast at alle er like for lova og at ingen menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellshandsaming. Førearbeida til § 98 – Dokument 16 (2011–2012) side 147–148 – presiserer at forbodet mot diskriminering er ein individuell rett som kan prøvast for domstolane, men føreset samstundes at grensa for kva som må reknast for diskriminering, primært må trekkjast i vanleg lov. Kontroll- og konstitusjonskomitéen uttalte at retten til ikkje å bli diskriminert skal lesast som ein skranke for lovgjevaren og ein individuell rett, sjå Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.6 side 25.
(33)Grunnlovsvernet er operasjonalisert mellom anna i likestillings- og diskrimineringslova. Slik denne saka er, går eg ikkje nærare inn på Grunnlova § 98. Likestillings- og diskrimineringslova § 9
(34)Likestillings- og diskrimineringslova § 6 forbyr diskriminering – mellom anna ut frå funksjonsnedsetjing. Lova gjeld både direkte og indirekte forskjellshandsaming, sjå §§ 7 og 8. Definisjonen på diskriminering er forskjellshandsaming som ikkje er lovleg etter §§ 9, 10 og 11, jf. § 6 fjerde ledd.
(35)I saka her er spørsmålet om forskjellshandsaminga av A er lovlig fordi ho fyller vilkåra i likestillings- og diskrimineringslova § 9 fyrste ledd: «Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 6 når den a. har et saklig formål b. er nødvendig for å oppnå formålet og c. ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.»
(36)Etter § 9 fyrste ledd bokstav a må forskjellshandsaminga vera sakleg for å vera lovleg. Om dette vilkåret skriv departementet i spesialmerknadene i Prop. 81 L (2016–2017) side 315: «Om et formål er saklig vil bero dels på om begrunnelsen er sann og dels på en konkret vurdering av om det er legitimt i det konkrete tilfelle. Om begrunnelsen er korrekt, oppstår spørsmålet om den ivaretar en beskyttelsesverdig interesse. Denne vurderingen vil være skjønnspreget. Videre må det vurderes om formålet er av en slik art at prinsippet om likebehandling bør vike.»
(37)Den berande grunngjevinga bak vilkåret i domstollova § 70 fyrste ledd om at meddommarar må vera personleg eigna for vervet, er omsynet til ein forsvarleg, rettferdig og tillitsskapande domstolsprosess. Det er ikkje omtvista at dette er eit sakleg føremål for ei forskjellshandsaming.
(38)Etter § 9 fyrste ledd bokstav b må forskjellshandsaminga vidare vera nødvendig for å oppnå føremålet. Om dette vilkåret står det i Prop. 81 L (2016–2017) side 315: «Med nødvendig menes mer enn at forskjellsbehandlingen er ønskelig, men på den annen side behøver den ikke være uunnværlig. Dersom det foreligger andre ikke- diskriminerende handlingsalternativer som er egnet til å oppnå formålet, og som ikke er uforholdsmessig ressurskrevende, vil dette imidlertid være et sterkt argument for at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig.»
(39)Endeleg må forskjellshandsaminga ikkje vera mishøveleg overfor den eller dei det gjeld, jf. § 9 fyrste ledd bokstav c. Ein må vega mål og middel opp mot konsekvensane for den eller dei som blir ramma av forskjellshandsaminga, jf. Prop. 81 L (2016–2017) side 315: «Den konkrete vurderingen av om forskjellsbehandlingen er lovlig, vil blant annet avhenge av hvilket diskrimineringsgrunnlag som rammes, om det er tale om direkte eller indirekte forskjellsbehandling, hvilke rettigheter som er berørt og hvilket samfunnsområde forskjellsbehandlingen har skjedd på. Adgangen til indirekte forskjellsbehandling er generelt sett videre enn adgangen til direkte forskjellsbehandling. Bestemmelsen skal tolkes i samsvar med blant annet EUs likebehandlingsdirektiv (2006/54/EF), EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) og EUs rammedirektiv (2000/78/EF) og EU-domstolens praksis …»
(40)Ordlyden i domstollova § 70 er ikkje direkte diskriminerande. Men den regelen som lagmannsretten har utleidd frå § 70 – om at blinde ikkje kan vera meddommarar fordi dei ikkje kan sjå – vil som lagmannsretten sjølv peikar på, vera direkte diskriminerande.
(41)Spørsmålet i saka her er om ei vilkårslaus utestenging av blinde er nødvendig for å oppnå føremålet om ein forsvarleg, rettferdig og tillitsskapande rettargang – og at dette samstundes ikkje er eit mishøveleg inngrep overfor blinde. Rettstryggleiksomsyn for partane i rettssaka ligg i den eine vektskåla, medan omsynet til likestilling og inkludering av blinde ligg i den hi.
(42)Før eg vurderer dette konkret, skal eg sjå på fleire rettskjelder som kan vera relevante for fastlegginga av innhaldet i og bruken av § 9 fyrste ledd bokstav b og c i relasjon til domstollova § 70. CRPD artikkel 5
(43)Førearbeida til likestillings- og diskrimineringslova presiserer at lova skal nyttast i samsvar med dei minimumskrava som følgjer av dei konvensjonane som Noreg har slutta seg til, sjå Prop. 81 L (2016–2017) punkt 5.1 side 38. Frå 1. januar 2026 er FNs Convention on the rights of persons with disabilities – CRPD – gjort til norsk rett gjennom menneskerettslova § 2 nr. 6.
(44)Etter CRPD artikkel 5 nr. 2 skal statane «prohibit all discrimination on the basis of disability and guarantee to persons with disabilities equal and effective legal protection against discrimination on all grounds». Sjølv om det ikkje følgjer av ordlyden, er artikkel 5 nr. 2 avgrensa mot forskjellshandsaming som er sakleg, fyller eit legitimt føremål og ikkje er mishøveleg. Det er fyrst når forskjellshandsaminga ikkje kan forsvarast med ei god nok grunngjeving, at det er tale om diskriminering. Dette vart lagt til grunn då Noreg ratifiserte konvensjonen, sjå Prop. 106 S (2011–2012) punkt 4.2.1 side 11–12.
(45)Etter CRPD artikkel 5 nr. 3 skal statane «take all appropriate steps to ensure that reasonable accommodation is provided». Det er ikkje tale om ei absolutt tiltaksplikt, jf. også artikkel 2 fjerde strekpunkt som definerer «reasonable accommodation» som «necessary and appropriate modification and adjustments not imposing a disproportionate or undue burden, where needed in a particular case» for å sikre at funksjonsnedsette kan utøve rettane sine på lik line med andre.
(46)Dersom også CRPD artikkel 13 nr. 1 – om «access to justice for persons with disabilities» – skal tolkast slik at føresegna også gjev personar med funksjonsnedsetjing rett til å vera meddommarar, må i så fall også denne føresegna innehalde ei tilsvarande proporsjonalitetsvurdering som artikkel 5 nr. 2. Som nemnt kan då rettstryggleiksomsyn og omsynet til likestilling og inkludering trekkje i kvar si retning – i motsetnad til kva som gjeld når funksjonsnedsette opptrer som partar.
(47)Før Stortinget i 2025 inkorporerte CRPD i menneskerettslova, hadde regjeringa sett ned eit ekspertutval – Indreberg-utvalet – som skulle greie ut inkorporeringa. Utvalet, som la fram utgreiinga si i januar 2024, meinte at det ikkje var nødvendig å endre domstollova § 70. Utvalet meinte at ordlyden ikkje var i strid med CRPD, sjå utgreiinga del II punkt 13.5.2 side 139: «Bestemmelsen [§ 70] må imidlertid fortolkes og anvendes i samsvar med ikke- diskrimineringsprinsippet. Vektlegging av funksjonsnedsettelse i vurderingen av personlig egnethet, innebærer forskjellsbehandling av funksjonshemmede. Spørsmålet er om vektlegging av funksjonsnedsettelsen er saklig begrunnet, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. Kravet om personlig egnethet må tolkes slik at det tas høyde for at det kan tilrettelegges for funksjonsnedsettelsen. Det må legges vekt på de fysiske og prosessuelle muligheter for tilrettelegging som kan gjøre at den funksjonshemmede kan fylle rollen som meddommer. … … Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering. Avgjørende for om personen kan velges som meddommer i den enkelte sak, må være om personens fungering etter tilgjengelige tilrettelegging oppfyller domstollovens vilkår. Kravet om personlig egnethet er begrunnet i hensyn til å sikre en rettssikker og forsvarlig rettergang. Disse hensynene må være tilstrekkelig ivaretatt etter tilretteleggingen. I lys av konvensjonen kan det stilles spørsmål ved om vilkåret om personlig egnethet kan praktiseres slik at meddommere utelukkes fra utvalget dersom de ikke kan fungere som meddommer i en ‘ikke ubetydelig andel av sakene’, slik det synes å være lagt til grunn i norsk rett i dag. Det er mulig at forholdsmessighetsvurderingen må praktiseres strengere for å imøtekomme forpliktelsene under konvensjonen, slik at vilkår om personlig egnethet iallfall som hovedregel må vurderes konkret for hver enkelt sak med henblikk på sakens karakter og mulighetene for tilrettelegging. Vurderingen av personlig egnethet må skje etter en nøytral og konkret vurdering. Samtidig må hensynet til tilfeldig sammensetning i domstolen ivaretas, slik at meddommere ikke kan håndplukkes.»
(48)Eg sluttar meg til det som ekspertutvalet la til grunn om CRPD. Eg er samstundes samd med staten i at vernet etter CRPD artikkel 5 ikkje går lenger enn vernet etter likestillings- og diskrimineringslova § 9. Som eg kjem attende til, er eg vidare komen til at det er god grunn til å spørja om domstollova § 70 her let seg praktisere etter ordlyden. EU-domstolens dom 21. oktober 2021 i sak C-824/19
(49)Også EUs rammedirektiv (2000/78/EF) om lik handsaming i arbeidslivet omfattar vern mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsetjing. Direktivet er ikkje ein del av EØS-avtala, men praksis frå EU-domstolen har likevel relevans for lovtolkinga i saka her. Grunnen til dette er at lovgjevaren har føresett at det norske diskrimineringsvernet skal vera minst på høgde med nivået i rammedirektivet, jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 6.2.2 side 45 og side 315. Her er det også uttalt at likestillings- og diskrimineringslova § 9 fyrste ledd bokstav c skal tolkast i samsvar med EU-domstolens praksis.
(50)I EU-domstolens dom 21. oktober 2021 i sak C-824/19 Komisia za zashtita ot diskriminatsia var rammedirektivet (2000/78/EF) til hinder for at ein blind person på generelt grunnlag kunne nektast å vera meddommar i straffesaker i Bulgaria. Det sentrale er etter mitt syn korleis EU-domstolen handsamar proporsjonalitetsvurderinga etter artikkel 2 nr. 2 og 4 nr. 1 i direktivet, som svarar til likestillings- og diskrimineringslova §§ 6 og 9.
(51)Med referanse til prinsippa om beinveges og direkte provføring peikte EU-domstolen i avsnitt 56 på at det var grunn til å merke seg at klagaren: «… was totally excluded from participating in the matters dealt with by the criminal court to which she had been assigned, without any evaluation of her individual ability to perform her duties and without any investigation of the possibility of rectifying any difficulties that may arise».
(52)Etter å ha peikt på EUs Pakt om grunnleggjande rettar artikkel 26 – om retten personar med funksjonsnedsetjingar har til å nyte godt av tiltak som er utforma for å sikre deira uavhengigheit, sosiale og yrkesmessige integrering og deltaking i samfunnslivet – viste EU-domstolen til at ein slik rett også er nedfelt i CRPD. Domstolen uttalte deretter i avsnitt 59 til 61 at rammedirektivet måtte tolkast i tråd med CRPD artikkel 5 nr. 3. I avsnitt 62 peikte EU-domstolen så på nytt på at klagaren: «… was excluded from any participation in criminal proceedings, irrespective of the matters concerned and without any investigation as to whether reasonable accommodation, such as material, personal or organisational assistance could be offered to her».
(53)Drøftinga er knytt opp mot tiltaksplikta i CRPD artikkel 5 nr. 3, men eg forstår kjernen i resonnementet til EU-domstolen slik at sjølv om det er grenser for tiltaksplikta, så er det likevel eit mishøveleg inngrep å fullstendig utelukka ein blind person frå å vera meddommar. Domstolen konkluderte i avsnitt 64, mellom anna med referanse til CRPD, at rammedirektivet artikkel 2 nr. 2 og artikkel 4 nr. 1: «…must be interpreted as meaning that they preclude that a blind person be totally deprived of any possibility of performing the duties of a juror in criminal proceedings».
(54)Nivået på det norske diskrimineringsvernet skal som nemnt vera minst på høgde med nivået etter rammedirektivet, jf. Prop. 81 L (2016–2017) side 315. Etter mitt syn har dommen frå EU-domstolen difor stor vekt ved tolkinga av domstollova § 70, jf. CRPD artikkel 5 og likestillings- og diskrimineringslova § 9. Den konkrete avveginga etter likestillings- og diskrimineringslova § 9 fyrste ledd bokstav b og c
(55)Som nemnt er spørsmålet om ei fullstendig utelukking av A er nødvendig for å oppnå føremålet om ein forsvarleg, rettferdig og tillitsskapande rettargang – og at dette samstundes ikkje er eit mishøveleg inngrep.
(56)Det er ikkje nærare opplyst for Høgsterett kva for saker – eller kor mange saker – blinde meddommarar faktisk har delteke i. Det er likevel semje om at det er saker der blinde personar er eigna som meddommarar – både sivile saker og straffesaker. Samstundes er det semje om at dei ikkje er eigna i ei rekkje andre saker.
(57)Prinsippa om beinveges og direkte provføring føreset at dommarar kan tileigne seg innhaldet i provtilboda direkte. Dokumentprov blir lese opp i retten. Dei er uproblematiske i vår kontekst. Men prov i form av til dømes bilete, videofilmar og synfaringar kan vera utfordrande for ein blind meddommar. Synsinntrykk vil kunne vera avgjerande for å få med seg detaljar og nyansar i provtilbodet.
(58)Desse utfordringane kan reduserast gjennom tilrettelegging. Skriftleg informasjon kan tileignast ved bruk av dataprogram for syntetisk tale eller leselist. Bruk av synstolk kan etter omstenda også vera til hjelp. Staten har peikt på at bruk av synstolk er prinsipielt uheldig sidan det fører med seg ei formidling av prov, som såleis blir indirekte. A har på si side peikt på at det i ein kollegial domstol alltid vil vera dommarar og andre aktørar som vil korrigere eventuelle feil frå synstolk – i motsetnad til kva som gjeld for språktolkar. Eg er samd med A i at innvendingane mot bruk av synstolk er noko overdrivne. Samstundes er det klart at synstolking ikkje kan nyttast ukritisk. Til dømes vil ein blind ved bruk av synstolk ikkje kunne vurdere om ei skildring av ein mogleg gjerningsperson faktisk er den tiltalte.
(59)Rettargangsordninga både i straffesaker og sivile saker inneheld fleire føresegner som skal sikre beinveges og direkte provføring. Til dømes er utgangspunktet både i straffeprosessen og sivilprosessen at vitne skal møte personleg. Etter straffeprosesslova § 109 a fyrste ledd kan fjernavhøyr nyttast dersom det er forsvarleg. Dersom fjernavhøyr med både lyd og bilete ikkje er tilgjengeleg, skal lydavhøyr nyttast, jf. § 109 a andre ledd. Også etter tvistelova § 21-10 tredje ledd er utgangspunktet at fjernavhøyr skal gjerast med lyd og bilete. Ein av grunnane til dette er at dommarar ikkje berre bør høyre, men også sjå forklaringane.
(60)Utan å gå i detalj om reglane om beinveges og direkte provføring, som er særleg relevant for ting- og lagmannsrettane, er det etter mitt syn utan vidare klart at den manglande synsevna i ein del saker, særleg straffesaker, vil kunne vera avgjerande for at ein blind person – av omsyn til rettstryggleiken for partane i saka – ikkje kan gjera teneste som meddommar. Men dette gjeld ikkje i alle saker. Der det ikkje er noko ved provføringa som krev at meddommaren har synsevne, eller det er mogleg med tilstrekkeleg avbøtande tiltak, er det ikkje noko som tilseier at ein blind person ikkje kan vera meddommar.
(61)Lagmannsretten har lagt stor vekt på at domstolane i straffesaker har eit sjølvstendig ansvar for at saka blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosesslova § 294, og at det fyrst undervegs i forhandlingane kan bli aktuelt med provføring i form av til dømes bilete og filmar, sjølv om dommaren på førehand rekna med at dette ikkje ville vera aktuelt. Av omsyn til partanes rett til ein rettferdig rettargang innan rimeleg tid, vil det kunne vera uheldig om ei sak må utsetjast, og deretter setjast med nye dommarar, fordi det undervegs blir aktuelt med provføring som krev at meddommarane har full synsevne. Her vil det kunne vera relevant i kva grad retten på førehand har avklart høvet til å kunne tilkalle synstolk eller gjera andre avbøtande tiltak på kort varsel.
(62)Retten til rettargang innan rimeleg tid er grunnleggjande. Etter mitt syn kan likevel ikkje domstollova praktiserast slik at ein meddommar skal utelukkast frå meddommarutvalet åleine av den grunnen at vedkommande ikkje kan vera meddommar i «en ikke ubetydelig andel av sakene», slik dette er formulert av lagmannsretten. Dette vil vera i strid med proporsjonalitetsvilkåret som følgjer av CRPD artikkel 5 nr. 2 og 3 og likestillings- og diskrimineringslova § 9 fyrste ledd bokstav b og c.
(63)Ein må likevel spørja om ei ordning der det må vurderast frå sak til sak om ein funksjonsnedsett person kan gjere teneste som meddommar, er i strid med systemet i domstollova.
(64)Paragraf 70 fyrste ledd, som inneheld vilkåret om «personlig egnet», gjeld val til meddommarutvala, ikkje deltaking i konkrete saker. Om det siste gjeld § 91, der det einaste som peiker attende på dette vilkåret, er fyrste ledd bokstav a om at vedkommande skulle vore sletta frå utvalet etter § 76, som i sin tur gjeld personar som ikkje fyller vilkåra i § 70. Det er også gode grunnar til at domstolane ikkje skal vurdere om ein person er eigna som meddommar i den einskilde saka som vedkommande er trekt ut til. Det gjeld eit tilfeldigprinsipp når ein skal trekkje meddommarar, jf. domstollova §§ 85 og 86.
(65)Slik eg ser det, kan dette likevel ikkje gjelde utan unntak, så lenge det er reint objektive tilhøve, som til dømes manglande synsevne, som ikkje gjer det mogleg å gjere teneste som meddommar i saka. Ein kan til dømes også tenkje seg ei konkret sak der ein rullestolbrukar ikkje vil kunne delta fordi retten må på synfaring på ein svært utilgjengeleg stad, utan at rullestolbrukarar kan haldast utanfor val til meddommarutvala av denne grunnen.
(66)Eg kan ikkje forstå anna enn at domstollova opnar for å dimittere ein vald meddommar som ikkje er fysisk i stand til å delta i provvurderinga i tilstrekkeleg grad, dersom ei slik sak skulle dukke opp. Også TOSLO-2013-168908 og LB-2014-51994, som eg har sitert frå, la til grunn at det ikkje diskvalifiserer frå val at ein person unntaksvis ikkje kan gjera teneste. Det same har lagmannsretten lagt til grunn i saka vår.
(67)Den same tankegangen ser ut til å vera føresett i det som eg alt har sitert frå utgreiinga til Indreberg-utvalet, om at domstollova § 70 må tolkast og brukast i samsvar med CRPD, og at det leier fram til ei proporsjonalitetsvurdering i den einskilde saka. Tilhøvet til CRPD er i seg sjølv eit tungt argument for tolke domstollova § 70 slik at kravet «personlig egnet» må kunne vurderast i den einskilde saka når funksjonsnedsette er trekte ut som meddommarar. Konsekvensane av ei presiserande tolking av domstollova § 70
(68)Slik eg ser det, er tilfeldigprinsippet ikkje til hinder for at ei konkret sak, før eller etter trekkinga av meddommarar, blir vurdert å vera av ein slik karakter at ein funksjonsnedsett meddommar ikkje kan delta. Slik rutinane er i dag, vil domstolen før trekkinga gjerne ikkje ha den nødvendige kunnskapen om dette. Den konkrete vurderinga av om ein person med funksjonsnedsetjing er eigna til å gjera teneste som meddommar i saka, vil såleis normalt måtte gjerast etter trekkinga.
(69)I det informasjonsskrivet som meddommarane får etter at dei er trekte ut, blir dei bedne om å opplyse om dei har bruk for tilrettelegging. Eg legg til grunn at slike opplysningar blir gjevne, eller i alle fall kan bli gjevne, tidsnok til å gjera vurderinga og eventuelt trekkje nye meddommarar for å unngå utsetjing. I informasjonsskrivet er det vidare vist til informasjon på www.domstol.no. Under «funksjonshemming» på sidene om meddommarar står det at den som ser eller høyrer svært dårleg, må avklare med domstolen om han eller ho kan gjera teneste som meddommar. Dette må også om nødvendig kunne innarbeidast i det informasjonsskrivet som blir sendt ut.
(70)Når ei konkret sak gjer det nødvendig å vurdere om ein person med funksjonsnedsetjing er «personlig egnet», må tingretten eller lagmannsretten kunne byggje på desse opplysningane frå meddommarane. Vurderinga må tuftast på omsynet til ein forsvarleg, rettferdig og tillitsskapande domstolsprosess. Ho må vera nøytral og konkret – og føresetja ei rimeleg tilrettelegging.
(71)Karakteristiske trekk ved provtilfanget vil kunne vera avgjerande for vurderinga – utan at ein går inn i dei konkrete provtilboda. Fordi ein på vurderingstidspunktet ikkje har det fulle provbiletet, vil risikoen for at vedkommande ikkje vil kunne fylle vilkåra for å vera meddommar i den einskilde saka – typisk fordi saka eller provsituasjonen vil kunne endre karakter undervegs – og moglege forseinkingar på grunn av dette, kunne ha stor vekt.
(72)Eg kan altså ikkje sjå at systemet i domstollova for trekking og innkalling av meddommarar i dag gjer det umogeleg å sameine kravet om rettargang innan rimeleg tid med at også blinde personar kan veljast til meddommarutvala.
(73)I lys av CRPD artikkel 5 og likestillings- og diskrimineringslova § 9 må då vilkåret «personlig egnet» domstollova § 70 tolkast presiserande for å oppfylle krava til proporsjonalitet: Ein person er valbar til meddommarutvalet sjølv om vedkommande er blind eller har andre funksjonsnedsetjingar. Vurderinga av om ein funksjonsnedsett person er eigna til å vera meddommar, må gjerast i den einskilde saka ut frå karakteren av saka og høvet til tilrettelegging. Slutning og sakskostnader
(74)Anken har ført fram. Tingretten og lagmannsretten har tolka domstollova § 70 feil. Slutninga punkt 1 vil etter dette gå ut på at tingrettens og lagmannsrettens avgjerder om å slette A frå meddommarutvalet blir oppheva.
(75)Saka er i utgangspunktet utan motpart. Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet har opptredd i saka for å vareta interessene til det offentlege. Også i ein slik situasjon meiner eg at den ankande parten ikkje kan krevja kostnader som er dekte av fri rettshjelp, jf. mellom anna HR-2017-352-A avsnitt 48.
(76)Partshjelparen Norges Blindeforbund har kravd dekt advokatsalær for 93 timars arbeid for tingretten, lagmannsretten og Høgsterett. I tillegg kjem meirverdiavgift. Totalbeløpet er 216 313 kroner.
(77)I saka her har Norges Blindeforbund dekt alle As kostnader fram til han vart innvilga fri rettshjelp for Høgsterett. Dette er ikkje typisk partshjelp. Reelt er det tale om kostnader som A under vanlege omstende sjølv ville hatt for å føre saka. Eg meiner difor at kravet er eit rimeleg krav på sakskostnader som må godtakast etter ein analogi frå forvaltningslova § 36. Konklusjon
(78)Eg røystar etter dette for slik O R S K U R D : 1. Tingrettens og lagmannsrettens avgjerder blir oppheva. 2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høgsterett betaler staten ved Domstoladministrasjonen til Norges Blindeforbund 216 313 – tohundreogsekstentusentrehundreogtretten – kroner innan to veker frå orskurden er forkynt.
(79)Dommer Arntzen: Dissens
(80)Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(81)Som det fremgår av førstvoterendes votum, gjelder saken valg av lekdommere til de alminnelige meddommerutvalgene.
(82)Lagmannsretten legger til grunn at egnethetskravet i domstolloven § 70 første ledd innebærer at en meddommer må være personlig egnet til å gjøre tjeneste «i en ikke ubetydelig andel av sakene», selv om det ikke kan kreves egnethet i «enhver sak». Førstvoterende mener denne tolkningen strider mot proporsjonalitetsvilkåret som følger av CRPD artikkel 5 nr. 2 og 3 og likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd bokstav b og c. Han foretar med det en presiserende tolkning av § 70 første ledd som går ut på at vurderingen av om en funksjonshemmet person er egnet til å være meddommer «må gjerast i den einskilde saka ut fra karakteren av saka og høvet til tilrettelegging».
(83)Jeg kan ikke se at domstolloven åpner for en slik etterfølgende egnethetsvurdering i den enkelte sak. Egnethetsvurderingen foretas når kommunestyret hvert fjerde år velger medlemmer til meddommerutvalgene i tråd med reglene i domstolloven kapittel 4. Uttak av meddommere til den enkelte sak reguleres av kapittel 5 og skjer ved at de «på tilfeldig måte trekkes» fra det aktuelle meddommerutvalget, jf. § 86 følgende. Paragraf 90 gir regler om en uttrukket meddommers rett til å bli fritatt – fritaksgrunner – mens § 91 gir regler om når en uttrukket meddommer ikke skal gjøre tjeneste – utelukkelsesgrunner.
(84)Etter § 91 første ledd bokstav a skal en uttrukket meddommer utelukkes fra tjeneste dersom vedkommende «skulle vært slettet etter § 76», herunder at kravet om personlig egnethet etter § 70 første ledd ikke er oppfylt. Egnethetskravet er altså et generelt vilkår for å kunne være meddommer som skal vurderes uavhengig av den enkelte sak. Dette gjelder også § 91 bokstav b om at en uttrukket meddommer som «ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper», ikke skal gjøre tjeneste. Denne utelukkelsesgrunnen følger allerede av § 91 bokstav a, jf. § 70 første ledd og er slik sett overflødig, se Rapport av oktober 2004 fra en arbeidsgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen side 28–29 og Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, note 3 til § 91, Juridika, ajourført 1. juni 2025. Dersom det avdekkes at den uttrukne meddommeren ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper eller de personlige egenskaper som kreves etter § 70 første ledd, skal domstolen slette vedkommende av eget tiltak, jf. § 78. Paragraf 91 hjemler altså ikke en konkret egnethetsvurdering i den enkelte sak.
(85)I det praktiske rettsliv kan det fra tid til annen oppstå uforutsette forhold som gjør at en uttrukket meddommer likevel ikke kan tjenestegjøre, for eksempel der en rullestolbruker ikke kan være med på befaring i ulendt terreng. Jeg er enig med lagmannsretten i at § 70 ikke kan tolkes så strengt at meddommeren må være egnet i «enhver sak» for å kunne stå i meddommerutvalget.
(86)Etter mitt syn er det likevel noe annet å gi anvisning på en normalordning som innebærer at enkelte kategorier meddommere – for eksempel blinde – skal gjennomgå en etterfølgende egnethetsvurdering i den konkrete saken de er trukket ut til. En slik vurdering vil nødvendigvis være skjønnsmessig og bero både på bevisbildet og mulighetene for tilrettelegging. Vurderingen vil dessuten måtte foretas fortløpende avhengig av hvordan bevisbildet eventuelt utvikler seg både under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen. Dette gjelder særlig i straffesaker, som er de sakene hvor meddommere i all hovedsak deltar.
(87)En relativisering av dommerens egnethet avhengig av bevisbildet og muligheten for tilrettelegging i den enkelte sak vil kunne føre til utsettelser og omberammelser til skade for tiltaltes rett til en rettferdig rettergang innen rimelig tid. I ytterste konsekvens vil en skjønnsmessig adgang til å utelukke en uttrukket meddommer også kunne undergrave uavhengigheten til de meddommerne som en slik etterfølgende egnethetsvurdering er aktuell for. I Ot.prp. nr. 22 (2006–2007) punkt 8.8 side 53 om sletting fra meddommerutvalget heter det at «domstolene ikke må kunne mistenkes for å ‘sensurere’ lekdommerne på grunnlag av stemmegivningen».
(88)Jeg kan ikke se at EUs rammedirektiv, som gjelder på arbeidslivets område og er blitt vektlagt av Høyesterett i saker om arbeidsmiljøloven, kan tillegges særlig vekt ved tolkningen av domstolloven. Det å være meddommer er et verv – en borgerplikt. Man får en beskjeden godtgjøring for utførelsen av vervet, med mindre man beholder lønn fra arbeidsgiver under tjenestegjøringen, jf. rettsgebyrforskriften § 1-1. Det dreier seg følgelig ikke om et arbeidsforhold som omtalt i likestillings- og diskrimineringsloven kapittel 5. Forarbeidenes uttalelser om rammedirektivet gjelder naturlig nok på arbeidslivets område, se for eksempel Prop. 81 L (2016–2017) side 316 om arbeidslivsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 andre ledd.
(89)I EU-domstolens dom 21. oktober 2021, som førstvoterende viser til, fant domstolen at rammedirektivet tolket i lys av CRPD artikkel 5 nr. 3 om tilrettelegging var overtrådt. Saken gjaldt en blind meddommer – «juror» – som etter bulgarsk rett var «selected» til å utføre «paid, professional activity» ved «a criminal chamber of a court», jf. avsnitt 37. Meddommeren var altså utvalgt til betalt profesjonell aktivitet, og domstolen kunne da ikke utelukke henne i alle saker fordi hun var blind. Saken gjelder slik sett stadiet etter utvelgelsen til meddommerutvalget og skiller seg derved fra problemstillingen i vår sak, som gjelder spørsmålet om valgbarhet til og sletting fra utvalget.
(90)Jeg tilføyer at den danske generaladvokaten i sin innstilling i saken drøftet om meddommervervet i Bulgaria faller inn under direktivet, noe han mente det gjør. Han avgrenset imidlertid mot andre medlemslands meddommersystem i fotnote 5: «Jeg gør opmærksom på, at det forholder sig anderledes i adskillige medlemsstater, hvor virket som domsmand i straffesager er en borgerpligt, som udløser en godtgørelse og ikke et vederlag, som udføres i en given periode, og som ikke udgør en beskæftigelse eller et erhverv som omhandlet i direktiv 2000/78. En domsmand, der udtages til at dømme i en straffesag, kan blive udtaget igen på et senere tidspunkt, men sædvanligvis først efter en vis periode.»
(91)Denne beskrivelsen er dekkende også for vårt meddommersystem, som derfor må antas å falle utenfor rammedirektivets innholdsmessige anvendelsesområde. Forskjellene fra meddommervervet i Bulgaria innebærer dessuten at EU-domstolens forholdsmessighetsvurdering i den aktuelle saken ikke er overførbar.
(92)Som førstvoterende redegjør for, mente Indreberg-utvalget at det ikke var nødvendig å gjøre endringer i domstolloven § 70. Utvalget gikk imidlertid ikke nærmere inn på reglene om uttrekking og utelukkelse av meddommere etter lovens kapittel 5. I utvalgets avsluttende kommentar til CRPD artikkel 13 i utredningen punkt 13.5.2 på side 139, som førstvoterende har sitert, heter det: «I lys av konvensjonen kan det stilles spørsmål ved om vilkåret om personlig egnethet kan praktiseres slik at meddommere utelukkes fra utvalget dersom de ikke kan fungere som meddommer i en ‘ikke ubetydelig andel av sakene’, slik det synes å være lagt til grunn i norsk rett i dag. Det er mulig at forholdsmessighetsvurderingen må praktiseres strengere for å imøtekomme forpliktelsene under konvensjonen, slik at vilkår om personlig egnethet iallfall som hovedregel må vurderes konkret for hver enkelt sak med henblikk på sakens karakter og mulighetene for tilrettelegging. Vurderingen av personlig egnethet må skje etter en nøytral og konkret vurdering. Samtidig må hensynet til tilfeldig sammensetning i domstolen ivaretas, slik at meddommere ikke kan håndplukkes.»
(93)Den hovedregelen utvalget her skisserer er, som jeg har redegjort for, ikke i samsvar med domstollovens system. Etter mitt syn reiser en hovedregel om å vurdere funksjonshemmedes personlige egnethet konkret for hver enkelt sak prinsipielle, prosessuelle og praktiske spørsmål som eventuelt bør utredes og avveies gjennom en lovgivningsprosess, se til illustrasjon HR-2018-872-A avsnitt 90 og 91.
(94)Gitt domstollovens någjeldende system og hensynene bak reglene om valg av meddommere til meddommerutvalgene og uttrekning av meddommere til den enkelte sak med begrenset mulighet for konkret utelukkelse, mener jeg lagmannsrettens tolkning av egnethetsvilkåret i § 70 første ledd, nærmere bestemt at meddommeren må være egnet til å gjøre tjeneste «i en ikke ubetydelig andel av sakene», ivaretar proporsjonalitetsvilkåret etter CRPD artikkel 5 og likestillings- og diskrimineringsloven § 9. Jeg har ikke grunnlag for å tilsidesette lagmannsrettens situasjonsbeskrivelse basert på de saker domstolene har til behandling, om at det kun er «et fåtall av saker hvor en blind [meddommer] vil kunne anses ‘egnet’», noe det i praksis vil være «begrensede muligheter» til å klarlegge på forhånd.
(95)Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes.
(96)Dommer Steen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Høgetveit Berg.
(97)Dommer Stenvik: Likeså.
(98)Dommer Bull: Likeså.
(99)Etter røystinga sa Høgsterett slik O R S K U R D : 1. Tingrettens og lagmannsrettens avgjerder blir oppheva. 2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høgsterett betaler staten ved Domstoladministrasjonen til Norges Blindeforbund 216 313 – tohundreogsekstentusentrehundreogtretten – kroner innan to veker frå orskurden er forkynt.