(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens domfellelse for overtredelse av straffeloven § 280 og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, for på uaktsom måte å ha kommet over i motgående kjørebane og kollidert med en møtende personbil.
(2)Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter tiltalte 4. juni 2025 A med dette grunnlaget: «I Straffeloven § 280 for uaktsomt å ha voldt betydelig skade på en annens kropp eller helse. Grunnlag: Torsdag 25. april 2024 ca. kl. 13.20 på riksvei 7 sør for X, kjørte hun en Volkswagen personbil med kjennemerke 0000000 uten å være tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom, idet hun feilfordelte sin oppmerksomhet mot veibanen og/eller ikke var oppmerksom på kjøretøyets plassering i veibanen, slik at hun kjørte over i motsatt kjørebane og der kolliderte med en møtende Nissan personbil med kjennemerke 0000000. Fører av det møtende kjøretøy, B, ble som følge av sammenstøtet blant annet påført brudd i brystbein, flere ribbeinsbrudd, punkterte lunger, brudd i begge lårben og brudd i en ankel. Flere av skadene krevde operasjoner og han har vært innlagt først ved Ullevål universitetssykehus, deretter Y sykehus, Z sykehus i perioden 12. juni 2024 til 5. september 2024 og til slutt Unicare Æ i perioden 5. september 2024 til 7. november 2024. Selv etter lengre rehabiliteringsopphold har sammenstøtet medført en vedvarende nedsatt gangfunksjon. Som følge av sammenstøtet oppstod det videre store materielle skader. II Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Grunnlag: Til tid og på sted som beskrevet under post I, og som fører av den der omhandlede personbil med kjennemerke 0000000, forholdt hun seg som der beskrevet.»
(3)Ringerike og Hallingdal tingrett avsa 26. september 2025 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1950, frifinnes. 2. A dømmes til å betale oppreisning til B med 160 000 – etthundreogsekstitusen – kroner innen to uker fra forkynning av dommen. 3. Sakskostnader idømmes ikke.»
(4)Tingrettens flertall, bestående av fagdommeren og en meddommer, kom til at det ikke kunne utelukkes at tiltalte «fikk en plutselig bevissthetsnedsettelse, for eksempel på grunn av blodtrykksfall, og at dette var årsak til at bilen kom over i motsatt kjørebane». Tiltalte hadde derfor ikke opptrådt uaktsomt. Tingrettens mindretall fant å kunne utelukke at ulykken skyldtes en slik plutselig bevissthetsnedsettelse.
(5)En samlet tingrett fant at det var grunnlag for oppreisning, da det var «klart mer sannsynlig at årsaken til ulykken var at B over noe tid ikke var tilstrekkelig oppmerksom eller feilfordelte oppmerksomheten enn at hun mistet bevisstheten». Denne feilfordelingen av oppmerksomheten var grovt uaktsom.
(6)Påtalemyndigheten anket dommen. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Tiltalte begjærte ikke ny behandling av det sivile kravet. Borgarting lagmannsrett fremmet anken ved beslutning 31. oktober 2025.
(7)Borgarting lagmannsrett avsa 5. mars 2026 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1950, dømmes for overtredelse av straffeloven § 280 og vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, til fengsel i 36 – trettiseks – dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 34. Det idømmes i tillegg en bot på 15 000 – femtentusen – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. 2. A fradømmes retten til å føre førerkortpliktig motorvogn for en periode på 1 – ett – år og 3 – tre – måneder. Den perioden førerkortet har vært beslaglagt, går til fradrag. Som vilkår for gjenerverv av føreretten må hun avlegge full ny førerprøve, jf. forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. § 8-3. 3. Sakskostnader pålegges verken for tingretten eller lagmannsretten.»
(8)Lagmannsretten kom enstemmig til at det kunne utelukkes at tiltalte fikk et illebefinnende eller besvimte forut for ulykken. Retten mente at de praktisk mulige årsakene til ulykken var at tiltalte «enten sovnet bak rattet eller utviste mangelfull oppmerksomhet rettet mot kjøringen». Deretter drøftet lagmannsretten om tiltalte opptrådte uaktsomt, og kom til at tiltalte hadde opptrådt uaktsomt uansett hvilken av disse alternativene som var årsak.
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det er anført at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle, da de etterlater tvil om hva som er funnet bevist. Videre er det anført at lagmannsretten synes å innføre et objektivt ansvar, og at dette er feil lovanvendelse. Det må også begrunnes hvorfor det var uaktsom å sovne bak rattet.
(10)Påtalemyndigheten har inngitt merknader til anken. Den anfører at lagmannsrettens domsgrunner ikke etterlater noen tvil om hva den har funnet bevist. Det foreligger heller ingen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum kan anke som gjelder forhold siktede er frifunnet for av tingretten, men domfelt for i lagmannsretten, bare nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Ankenektelse må i slike tilfeller begrunnes, jf. straffeprosessloven § 323 andre ledd andre punktum.
(12)Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med fornærmedes bil. Tiltalte har forklart at hun ikke husker noe fra selve ulykken, og at hun derfor må ha mistet bevisstheten. Hun har vist til at hun ellers ville ha reagert, for eksempel ved å bremse eller på annen måte forsøke å avverge kollisjonen. Denne forklaringen har lagmannsretten funnet å kunne utelukke, blant annet med henvisning til at det ikke forelå medisinske forhold hos tiltalte som tilsa at hun var disponert for illebefinnende eller besvimelse. Denne bevisvurderingen kan ankeutvalget ikke prøve.
(13)Når det gjelder årsaken til at tiltaltes bil kom over i motgående kjørefelt, skriver lagmannsretten følgende: «Aktor har under ankeforhandlingen anført som de eneste praktisk mulige årsaksfaktorer at A enten sovnet bak rattet eller utviste mangelfull oppmerksomhet rettet mot kjøringen. Lagmannsretten er enig i dette. Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte har utvist den nødvendige uaktsomhet knyttet til begge forhold. På den bakgrunn er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvilken av disse årsaksfaktorene som har inntruffet, idet tiltalte uansett har utvist den nødvendige uaktsomhet, jf. her blant annet også typetilfellet i LE-2017-130542. Lagmannsretten kan derfor trygt se bort fra at ulykken skyldtes annet enn tiltaltes uaktsomhet.»
(14)Deretter går lagmannsretten over til en nærmere vurdering av tiltaltes aktsomhet under begge de alternative årsaksforløpene.
(15)Tiltalte har anført at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle, da de etterlater tvil om hva som er funnet bevist. Nærmere bestemt går anførselen ut på at lagmannsretten må konkludere med hva som faktisk skjedde. I stedet har lagmannsretten pekt på to mulige hendelsesforløp, uten å ta stilling til hvilket av disse som skal legges til grunn som bevist.
(16)Ankeutvalget kan ikke slutte seg til denne anførselen. Det avgjørende er om det er bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har utvist nødvendig skyld. I denne saken innebærer det en vurdering av om tiltalte ved uaktsom kjøring har forårsaket en betydelig personskade. Lagmannsretten har funnet det bevist at tiltalte enten sovnet bak rattet eller feilfordelte oppmerksomheten sin, og at hun uansett hvilket av disse alternative hendelsesforløpene som legges til grunn, har handlet uaktsomt. Lagmannsrettens domsgrunner etterlater etter ankeutvalgets syn ingen tvil om at beviskravet er korrekt forstått og anvendt.
(17)Tiltalte anfører videre at lagmannsretten synes å ha innført et objektivt ansvar for soving bak rattet, ved å legge til grunn at den som sovner bak rattet, per definisjon er uaktsom. Lagmannsretten gjør følgende vurdering: «Tiltalte har som nevnt forklart at hun ikke følte seg trøtt. På spørsmål fra forsvarer svarte tiltalte at hun til sin fastlege – i forbindelse med utarbeidelsen av legeerklæringen nevnt ovenfor – hadde formidlet at hun ‘ikke tror hun sovnet fordi hun ikke hadde vært trøtt’. Lagmannsretten finner at tiltalte ikke har gjort tilstrekkelig for å for å unngå å sovne, og fester ikke lit til hennes forklaring om at hun ikke har følt seg trøtt. Det er ingen opplysninger i saken om at tiltalte har en sykdom eller andre forhold som kan indikere at tiltalte lider av noen søvnsykdommer som tilsier at hun plutselig og uventet kan sovne under bilkjøring. Det er derfor ingen holdepunkter for at tiltalte ikke har fått noen forhåndsvarsler om trøtthet. En bilfører må avstå fra å kjøre når man føler seg trøtt. I vurderingen har lagmannsretten hensyntatt at A hadde en kaffepause på Ø, men det var gått noe tid etter denne da ulykken inntraff. Lagmannsretten kan heller ikke se at den beskrevne forbikjøringen, en del minutter i forkant av ulykken, endrer aktsomhetsvurderingen. Uaktsomheten dekker klart nok også at kjøringen kunne ende med betydelig skade på kropp eller helse.»
(18)Lagmannsretten har dermed etter en konkret vurdering lagt til grunn som bevist at tiltalte fikk «forhåndsvarsler om trøtthet». På denne bakgrunn er det ikke riktig at lagmannsretten bygger sin avgjørelse på et objektivt ansvar for soving bak rattet. Retten har tvert imot basert vurderingen på at bilførere «må avstå fra å kjøre når man føler seg trøtt», og at tiltalte ikke etterlevde dette kravet.
(19)Som lagmannsretten påpeker, foreligger det ingen opplysninger i saken som kan indikere at tiltalte lider av en søvnsykdom eller har andre helseplager som kan føre til at hun plutselig og uventet kan sovne under bilkjøring. På denne bakgrunn kan ankeutvalget ikke se noe feil ved lagmannsrettens konklusjon om at tiltalte var følbart trøtt i forkant av ulykken.
(20)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.