(1)Saken gjelder besøksforbud med elektronisk kontroll.
(2)Påtalemyndigheten besluttet 27. februar 2026 å ilegge A besøksforbud overfor B frem til 1. juni 2026, jf. straffeprosessloven § 222 a. Forbudet omfattet opphold i eget hjem. Samme dag besluttet påtalemyndigheten elektronisk kontroll av forbudet fra 1. mars til 1. juni 2026, jf. straffeprosessloven § 222 g.
(3)Beslutningene ble bragt inn for retten.
(4)Trøndelag tingrett avsa 23. mars 2026 kjennelse der A ble ilagt besøksforbud overfor B. Påtalemyndighetens begjæringer om at forbudet skulle omfatte opphold i eget hjem og elektronisk kontroll, ble ikke tatt til følge.
(5)Påtalemyndigheten anket de delene av kjennelsen hvor begjæringene ikke ble tatt til følge og ba om oppsettende virkning.
(6)Tingretten besluttet å gi anken oppsettende virkning og satte felles frist for begrunnet anke, anketilsvar og merknader fra bistandsadvokaten til 24. mars 2026 klokken 10.00.
(7)Partene innga sine skriv rundt fristen. Påtalemyndigheten ettersendte samme dag en politirapport fra en samtale med B om formiddagen 24. mars 2026. I rapporten fremgikk det blant annet hvordan B så på relasjonen til A, betydningen av elektronisk kontroll og et fortsatt besøksforbud.
(8)Frostating lagmannsrett avsa 25. mars 2026 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1976, underlegges elektronisk kontroll av besøksforbud utferdiget av Trøndelag politidistrikt 27. februar 2026, som nærmere bestemt i politiets beslutning om elektronisk kontroll av 27. februar 2026. Besøksforbudet i eget hjem og den elektroniske kontrollen varer fram til 1. juni 2026.»
(9)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det anføres i korte trekk at den ettersendte politirapporten ikke var gjenstand for kontradiksjon, og at lagmannsretten skulle avholdt muntlige forhandlinger. Videre anføres det at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven § 222 g uriktig.
(10)A har lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(11)Påtalemyndigheten har inngitt merknader og anfører at retten til kontradiksjon er ivaretatt ettersom politirapporten ikke inneholdt opplysninger som var nye i saken. Bs synspunkter hadde vært tema også tidligere. I alle tilfeller har rapporten ikke vært avgjørende for utfallet av ankesaken. For øvrig slutter påtalemyndigheten seg til lagmannsrettens kjennelse.
(12)Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at anken forkastes.
(13)B har ved sin bistandsadvokat anført at lagmannsretten ikke gjorde saksbehandlingsfeil, og at lovanvendelsen er korrekt.
(14)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke bevisbedømmelsen.
(15)Lagmannsretten har ved oversendelsen til Høyesterett opplyst at påtalemyndigheten ettersendte politirapporten fra samtalen med B 24. mars 2026 klokken 11.02. Rapporten ble sendt i kopi til forsvarer i Altinn. Videre sendte lagmannsretten 25. mars 2026 klokken 13.28 et varsel om rapporten til forsvarer i Aktørportalen. Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt 25. mars 2026 klokken 15.38.
(16)Ankeutvalget bemerker at det i utgangspunktet ikke er et krav at lagmannsretten må undersøke om partene vil inngi ytterligere merknader. I saker om besøksforbud og elektronisk kontroll er det viktig at lagmannsretten treffer sin avgjørelse innen kort tid, og både påtalemyndigheten og forsvarer må være forberedt på en rask avgjørelse. Særlig gjelder dette når anken er gitt oppsettende virkning. Samtidig er det et grunnleggende prinsipp at den tiltakene retter seg mot skal gis reell mulighet til å imøtegå påtalemyndighetens faktiske og rettslige argumentasjon, jf. blant annet HR-2016-593-U avsnitt 11–12 og HR-2017-1386-U avsnitt 14 med videre henvisninger.
(17)Etter utvalgets syn er det ikke tvilsomt at politirapporten inneholdt nye opplysninger, selv om Bs synspunkter hadde vært et tema også tidligere i saken. Når lagmannsretten tok sikte på å avgjøre ankesaken dagen etter at påtalemyndigheten uten forvarsel hadde lagt frem de nye opplysningene, og samme dag som retten selv varslet forsvarer om disse, skulle lagmannsretten ha forsikret seg om at forsvareren ikke ville inngi merknader før den avsa kjennelse der påtalemyndighetens anke ble tatt til følge.
(18)Det foreligger på denne bakgrunn et brudd på retten til kontradiksjon. I praksis skal det lite til før en slik feil leder til opphevelse, jf. blant annet HR-2026-51-U avsnitt 8. Lagmannsretten har i kjennelsen vist til politirapporten, og det må legges til grunn at feilen kan ha innvirket på kjennelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd første punktum, jf. § 343 første ledd.
(19)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(20)Kjennelsen er enstemmig.