(1)Saken gjelder spørsmål om et søksmål skal avvises fra domstolene fordi det er avtalt voldgift, jf. voldgiftsloven § 7.
(2)Westcon Yards AS og Rimfrost Antarctic AS inngikk 2. oktober 2019 kontrakt om bygging av skip. Denne kontrakten inneholdt en voldgiftsklausul. I desember 2019 ble kontraktsposisjonen til verftet Westcon Yards AS overført til Westcon 39 AS ved «addendum nr. 1». Morselskapet i Rimfrost-konsernet, Rimfrost Holding AS, avga i den forbindelse erklæring om selvskyldnerkausjon for Rimfrost Antartic AS sine forpliktelser etter kontrakten.
(3)Westcon 39 AS kansellerte skipsbyggingskontrakten, og det oppsto uenighet om kanselleringsoppgjøret. Etter utsettelser i voldgiftssaken mellom Westcon 39 AS og Rimfrost Antarctic AS tok Westcon 39 AS i juni 2025 ut søksmål mot Rimfrost Holding AS med krav om betaling av 117 000 000 kroner under garantiforholdet. Rimfrost Holding AS påsto søksmålet avvist under henvisning til at tvisten hører inn under voldgift.
(4)Sunnmøre tingrett avsa 31. oktober 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Sak nr. 25-104467TVI-TSUN/TVOL avvises. 2. I sakskostnader for tingretten betaler Weston 39 AS 125 000 – etthundreogtjuefemtusen – kroner til Rimfrost Holding AS, innen 2 – to – uker fra kjennelsen er meddelt.»
(5)Westcon 39 AS anket til Frostating lagmannsrett, som 14. januar 2026 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. Westcon 39 AS betaler sakskostnader for tingretten til Rimfrost Holding AS med 125 000 – hundreogtjuefemtusen – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen. 3. Westcon 39 AS betaler sakskostnader for lagmannsretten til Rimfrost Holding AS med 89 500 – åttinitusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.»
(6)Westcon 39 AS har anket til Høyesterett. Det anføres at selskapet verken gjennom garantiavtalen eller på annet grunnlag har gitt et frivillig og informert avkall på retten til domstolsbehandling for krav som måtte oppstå i garantiforholdet. Terskelen for å konstatere slik binding er høy, og Rimfrost Holding AS har bevisbyrden. Eventuelle interne konsernforhold har ikke vært synlige for Westcon 39 AS. Lagmannsrettens kjennelse bryter med rettspraksis og er klart urimelig.
(7)Rimfrost Holding AS har inngitt anketilsvar og anfører at anken bør nektes fremmet. Lagmannsrettens kjennelse er korrekt og saken reiser ikke prinsipielle spørsmål.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder anke over kjennelse og Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse reguleres av tvisteloven § 30-6, jf. § 29-20. Lagmannsretten avviste saken med den begrunnelse at den ikke hører under domstolene, jf. § 30-6 bokstav a. Høyesterett har full kompetanse i ankesaken, jf. HR-2017-1932-A.
(9)Spørsmålet er om søksmålet Westcon 39 AS har reist mot Rimfrost Holding AS må avvises fordi saken hører under voldgift, jf. voldgiftsloven § 7 første ledd. Voldgiftsloven § 7 første ledd lyder: «Domstolene skal avvise søksmål om rettsforhold som hører under voldgift dersom en part begjærer avvisning senest samtidig med at partene går inn på sakens realitet. Domstolen skal fremme saken hvis den finner at en voldgiftsavtale er ugyldig eller av andre grunner ikke kan gjennomføres.»
(10)Rimfrost Holding AS har rettidig begjært søksmålet avvist etter bestemmelsen. Spørsmålet er om saken «hører under voldgift». Det forutsetter at partene har inngått en avtale om at tvister knyttet til rettsforholdet skal løses ved voldgift, jf. voldgiftsloven § 10 første ledd. Bestemmelsen lyder: «Partene kan avtale voldgift for tvister som er oppstått, og for alle eller særlige tvister som kan oppstå i et bestemt rettsforhold.»
(11)Om en voldgiftsavtale er inngått må vurderes med utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige prinsipper, jf. Rt-2010-748 avsnitt 36: «Det følgjer av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 at avkall på retten til behandling ved domstolane må skje friviljug og informert. Samanhalde med det som er sagt i førearbeida om kravet til avtale, tilseier dette at det må stillast strenge krav til at det er avtala valdgift, jf. også Høgetveit Berg mfl., Voldgiftsloven med kommentarer, 2006, side 130-131. Samtidig er det grunn til å understreke at det er tale om bruk av dei alminnelege reglane for avtaleinngåing. Tolking av ein avtale der valdgift eventuelt er avtala, må då også skje på alminneleg avtalerettsleg grunnlag.»
(12)Det er på det rene at det ikke foreligger en skriftlig avtale om voldgift mellom Westcon 39 AS og Rimfrost Holding AS. Skipsbyggingskontakten, som inneholder en voldgiftsbestemmelse, er inngått mellom Westcon Yards AS og Rimfrost Antarctic AS. Senere ble Westcon Yards AS posisjon overført til Westcon 39 AS. I addendum nr. 1 er Westcon Yards AS, Westcon 39 AS og Rimfrost Antartic AS oppført som parter. Rimfrost Holding AS, som altså er morselskap til Rimfrost Antartic AS, er nevnt i addendumet punkt 2 c, hvor det fremgår at Rimfrost Antartic AS må dokumentere en villighetserklæring hvor aksjonærene i Rimfrost Holding AS forplikter seg til å oppkapitalisere holdingselskapet slik at det kan «dekke [sine] forpliktelser overfor verftet». I tillegg er Rimfrost Holding AS sin kausjonistforpliktelse inntatt i punkt 10. Selve selvskyldnergarantien er avgitt ved en selvstendig erklæring på dokumentets siste side. Verken villighetserklæringen eller garantierklæringen medfører at Rimfrost Holding AS har blitt part i skipsbyggingskontrakten hvor voldgift er avtalt.
(13)Til støtte for at partene likevel hadde en felles forståelse om at kausjonsforholdet var underlagt voldgift, viser lagmannsretten til garantiavtalens tilknytning til skipsbyggingskontrakten, «at garantisten er morselskap i samme konsern som hoveddebitor, og at de involverte avtalene ble inngått under medvirkning av personer med samlet oversikt over kontraktstrukturen», og hensynet til en samlet og effektiv tvisteløsning. Etter ankeutvalgets syn er disse omstendighetene ikke tilstrekkelige til å kunne konstatere at det foreligger en avtale om voldgift mellom Westcon 39 AS og Rimfrost Holding AS.
(14)Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(15)Westcon 39 AS har vunnet saken for Høyesterett og har krav på dekning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Når opphevelsen innebærer at saken skal fortsette i underinstansen, må ankeutvalget i medhold av § 20-8 første ledd avgjøre sakskostnadene for Høyesterett, men skal etter tredje ledd utsette sakskostnadsavgjørelsen for underinstansene, jf. Rt-2011-323 avsnitt 14. Det er krevd 67 500 kroner i sakskostnader for Høyesterett. I tillegg kommer rettsgebyret på 7 884 kroner. Kravet anses nødvendig og tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.