(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om ikke å ta begjæring om midlertidig forføyning til følge. Kravet om midlertidig forføyning går ut på at Skatteetaten forbys å gjennomgå materialet som ble kopiert fra As mobiltelefon i forbindelse med Skatteetatens kontroll av flere selskap han er tilknyttet, før det er rettskraftig avgjort at pålegget om kopiering er gyldig.
(2)Skattekontoret gjennomførte 3. juni 2025 kontroll hos selskapene B, C, D og E, jf. skatteforvaltningsloven § 10-4. Ankende part, A, er daglig leder i B og styreleder i D og E. De to sistnevnte selskapene er uten ansatte og har ikke daglig leder. C eier 78 % av aksjene i E. A har i dag ingen formelle roller eller eierandel i selskapet, men var styreleder i selskapet deler av den tiden skatteetaten undersøker. Kontrollen ble gjennomført på selskapenes forretningsadresse, og A og selskapenes advokat ble oppringt på forhånd av skatteetatens representant.
(3)Som ledd i kontrollen ble det bedt om kopi av virksomhetens arkiver. Skatteetaten ba om servertilganger for å kopiere arkiver og e-poster som ble lagret på server eller i skylagring, samt å få kopiere As mobiltelefon. A opplyste da at det var hans private telefon som han eide selv, og at han ikke ville tillate kopiering av den. Skatteetaten argumenterte for at det er bruken av telefonen som avgjør om den er til bruk i virksomheten og om den kan inneholde informasjon av betydning for kontrollen.
(4)Selskapene og eierne fremsatte under kontrollen muntlig klage over pålegget om utlevering av regnskapsfiler, bilag og elektronisk arkiv og kopiering av telefon. Det ble enighet om at skatteetaten kunne ta en kopi av telefonen og forsegle kopien i påvente av at klagen ble avgjort. Skattedirektoratet avgjorde klagen 31. oktober 2025, og besluttet at «Skattekontorets pålegg 3. juni 2025 fastholdes».
(5)A ba 11. november 2025 skattekontoret om å gi en erklæring om at det kopierte materialet ikke blir gjennomgått før gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak er rettskraftig avgjort av domstolene. Skattekontoret ønsket ikke å gi en slik erklæring, men opplyste at skattekontoret ville vente med å bryte forseglingen til 18. november 2025.
(6)A krevde samme dag midlertidig forføyning overfor Skatteetaten med krav om at Skatteetaten forbys å gjennomgå kopiert materiale fra As mobiltelefon inntil gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak 31. oktober 2025 er avgjort ved rettskraftig dom.
(7)Skatteetaten bekreftet senere at forseglingen ikke ville bli brutt før tingretten avsa kjennelse i saken om midlertidig forføyning.
(8)A tok ut søksmål 28. november 2025 om gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak.
(9)Oslo tingrett avsa 15. desember 2025 kjennelse i saken om midlertidig forføyning med slik slutning: «1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. A betaler kr 66 600 i sakskostnader til staten v/Skatteetaten innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen.»
(10)A anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett 16. desember 2025, og ba i prosesskriv om at anken ble oversendt lagmannsretten umiddelbart, slik at lagmannsretten kunne ta stilling til anken uavhengig av tilsvar fra motparten. Som grunnlag ble det vist til at det var fare ved opphold, jf. tvisteloven § 32-7 andre ledd og § 34-2 andre ledd. Ved beslutning fra Borgarting lagmannsrett 17. desember 2025, ble ankesaken returnert til tingretten for fortsatt saksforberedende behandling.
(11)A anket lagmannsrettens beslutning om å returnere anken over den midlertidige forføyningen til Høyesterett, som ved beslutning 22. desember 2025 nektet anken fremmet, jf. tvisteloven § 30-5.
(12)Borgarting lagmannsrett behandlet saken etter endt saksforberedelse, og avsa 14. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten ved Skatteetaten 24 050 – tjuefiretusenogfemti – kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.»
(13)A har anket til Høyesterett. Det anføres at inngrepet ikke har tilstrekkelig hjemmel, og at det ikke oppfyller kravene til forholdsmessighet.
(14)Prinsipalt anføres det at skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd, jf. § 10-1, ikke gir hjemmel for inngrepet overfor A, da disse lovbestemmelsene gjelder selskapene, ikke ansatte, daglig leder, mv. Opplysningsplikt for andre enn skattepliktige er regulert av § 10-2 (tredjepart), som ikke hjemler kopiering av fysisk tredjeparts mobiltelefon. Ønsker Skatteetaten tilgang til mobilen, må de be om bevissikring etter § 10-15, og det har ikke skjedd.
(15)Subsidiært anføres at hjemmelsgrunnlaget i § 10-4 andre ledd, jf. § 10-1, uansett ikke omfatter innholdet på As private mobiltelefon, da dette ikke kan anses som "virksomhetens arkiver".
(16)Atter subsidiært anfører A at inngrepet overfor ham ikke oppfyller kravene til forholdsmessighet som følger av EMK art. 8.
(17)Staten v/Skatteetaten anfører at det er riktig forståelse av § 10-4 at As telefon kan kopieres som ledd i en kontroll av selskapene hvor han er daglig leder/styreleder. Det kan ikke være slik at man må via bevissikring for å kontrollere telefoner i en virksomhet hvor all kommunikasjon skjer skriftlig via privateide enheter hos sentrale ansatte. I denne saken taler også § 10-10 om hvem pliktene påhviler i et selskap for at det er adgang til kopiering.
(18)Videre er staten enig i lagmannsrettens vurdering om at alle opplysninger som inngår som en naturlig del av virksomhetens drift, omfattes av virksomhetens arkiver, uavhengig av om informasjonen er lagret på et medium selskapet eier.
(19)Kopieringen og gjennomgangen er videre uproblematisk i lys av Grunnloven og EMK.
(20)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(21)Saken gjelder krav om midlertidig forføyning, hvor underinstansene ikke tok kravet til følge. Midlertidig forføyning kan besluttes dersom både hovedkravet og sikringsgrunnen er sannsynliggjort, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. For Høyesterett gjelder saken kun hovedkravet.
(22)Ankeutvalget har delt seg i synet på saken. Flertallet bestående av dommerne Webster og Noer har kommet til at skatteforvaltningsloven gir hjemmel for kopiering og gjennomgang av innholdet på mobiltelefonen, og at dette heller ikke innebærer noen krenkelse av EMK artikkel 8. Mindretallet, dommer Steinsvik, mener at Skattedirektoratets vedtak er ugyldig.
(23)Flertallet ser slik på saken: A har ikke bestridt at skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd, jf. § 10-1, ga Skatteetaten adgang til å foreta kontroll hos selskapene, og til å se gjennom og kopiere selskapenes digitale arkiver for senere gjennomgang. Paragraf 10-1 gjelder opplysningsplikten overfor skattemyndighetene. Første ledd første punktum lyder slik: «Skattepliktig og andre skal etter krav fra skattemyndighetene gi opplysninger som kan ha betydning for vedkommendes bokføring eller skatteplikt og kontrollen av denne.»
(24)Bestemmelsen må leses i sammenheng med blant annet § 10-4 om kontroll hos den opplysningspliktige, hvor første ledd lyder slik: «Skattemyndighetene kan foreta kontroll hos den som plikter å gi opplysninger etter denne loven. De opplysningspliktige plikter likevel ikke å gi adgang til kontroll i deres private hjem, med mindre næringsvirksomhet utøves fra den næringsdrivendes private hjem.»
(25)Andre ledd siste punktum gjelder virksomhetens arkiver, og lyder slik: «Ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver kan skattemyndighetene kopiere til datalagringsmedium for senere gjennomgang hos den opplysningspliktige eller hos skattemyndighetene.»
(26)Skatteforvaltningsloven § 10-10 regulerer hvem som er opplysningspliktig i selskaper. Dette er blant annet daglig leder i selskapet, styreleder der selskapet ikke har daglig leder og innehaveren av enkeltpersonforetak.
(27)Spørsmålet i saken er om Skatteetaten som del av kontrollen av selskapene med hjemmel i § 10-4 andre ledd, jf. § 10-1, har hjemmel til å kopiere og gjennomgå As private mobiltelefon.
(28)Et sentralt spørsmål er om innholdet på mobilen inngår i «virksomhetens arkiver», jf. § 10-4 andre ledd. Lagmannsretten konkluderte i likhet med tingretten med at «virksomhetens arkiver» «omfatter alle dokumenter og opplysninger som inngår som en naturlig del av virksomhetens drift, uavhengig av om informasjonen er lagret på et medium som virksomheten selv eier».
(29)Som grunnlag for tolkningen, har lagmannsretten, med henvisning til tingretten, sett hen til arkivloven 2025, omfanget av opplysningsplikten i skatteforvaltningsloven, definisjonen av arkiv i Store norske leksikon, den naturlig språklige forståelsen av begrepet, forarbeidene til bestemmelser i tidligere ligningslov og merverdiavgiftsloven som bestemmelsen i § 10-4 viderefører, samt Harboes kommentarutgave til Skatteforvaltningsloven. Gjennomgangen oppsummeres så slik av tingretten, som lagmannsretten slutter seg til: «En naturlig forståelse av begrepet innebærer etter rettens syn at dokumenter og informasjon som tilhører eller inngår som en del av virksomheten omfattes. Dette må gjelde uavhengig av om lagringsmediumet befinner seg i virksomhetens lokaler eller eies av virksomheten. Retten viser til at departementet påpekte at også dokumenter lagret på en server vil kunne være virksomhetens arkiv. Uttalelsen om at arkivbegrepet må tolkes i tråd med den teknologiske utviklingen, tilsier at også dokumenter lagret på servere utenfor virksomheten i en skyløsning, omfattes. Dette tilsier at det ikke vil være avgjørende om bedriften selv eier lagringsmediet hvor informasjonen er lagret. Avgjørende for om informasjonen inngår i «virksomhetens arkiv» må etter rettens syn være om virksomheten er eier av den aktuelle informasjonen eller om informasjonen inngår i som en naturlig del av virksomheten. En slik forståelse er etter rettens syn best i tråd med formålet bak bestemmelsen.»
(30)Ankeutvalgets flertall mener vurderingene gir uttrykk for korrekt lovtolkning.
(31)Saken skiller seg fra Rt. 2007 s. 1612 og HR-2017-467-A ved at spørsmålene i de sakene ikke var om materialet inngikk i arkivet, men om betydningen av at arkivet inneholdt materiale fra andre selskaper og taushetsbelagt materiale. Avgjørelsene gir likevel veiledning for spørsmålet i saken her.
(32)I Rt. 2007 s. 1612 uttalte Høyesteretts flertall i tilknytning til den tidligere ligningsloven § 4-10 at adgangen til gjennomgang av et selskaps arkiver må omfatte «alle arkiver der ligningsmyndighetene har holdepunkter for å anta at det kan finnes opplysninger av betydning for ligningen, ikke bare de arkiver eller deler av arkiver som spesielt omfatter regnskapsmateriale», jf. avsnitt 26. Det kunne ikke være opp til skattyter å avgjøre hvilke deler av arkivet som kunne inneholde dokumenter av betydning for ligningen. Det var i den saken tilsvarende rettssikkerhetsgarantier som etter dagens regelverk, jf. avsnitt 41, og Høyesterett kom til at ligningsmyndighetene hadde hjemmel for å gjennomgå selskapets elektroniske arkiv. Høyesterett tok imidlertid bare stilling til adgangen til å kontrollere arkiver som var hos selskapet i denne saken.
(33)Også i HR-2017-467-A ble rettsikkerhetsgarantiene vektlagt ved tolkningen, ved at det ble påpekt at før det kopierte arkivet kan gjennomgås for kontroll, må ligningsmyndighetene fjerne «de dokumenter som klart er taushetsbelagte, så langt dette kan gjøres ved forsvarlig bruk av datatekniske verktøy».
(34)Når det gjelder betydningen av at materialet i vår sak er på en privat databærer og hensynene bak unntaket for kontroll i private hjem etter skatteforvaltningsloven § 10-4 første ledd, er ankeutvalget enig i lagmannsrettens vurdering når den uttaler: «Etter lagmannsrettens syn tilsier dette at dersom et selskap har organisert sitt arkiv slik at visse opplysninger som selskapet plikter å gi skattemyndighetene, bare finnes på en databærer eid av en privatperson, så vil slikt innhold inngå i virksomhetens «arkiv» i skatteforvaltningslovens forstand. Hvis ikke, kan virksomheten unndra seg kontroll ved å la (deler av) sitt arkiv ligge på privateide databærere. Ordlyden i skatteforvaltningsloven § 10-4 må tilpasses dagens situasjon, der det er vanlig å benytte privateide databærere i jobbsammenheng, sml. Prop. 1 LS (2018–2019) punkt 16.3.2 om behovet for bevissikring. Dette innebærer ikke at skatteforvaltningsloven § 10-4 gir hjemmel til å kopiere innholdet på alle databærere eid av personer med tilknytning til en virksomhet. Det må gjøres en konkret vurdering. I denne saken peker lagmannsretten på at det fremstår å være en nær tilknytning mellom A personlig, i kraft av hans stillinger, og driften av Selskapene. Opplysningspliktene for selskaper påhviler den daglige lederen av virksomheten, eller styrelederen dersom virksomheten ikke har daglig leder, jf. skatteforvaltningsloven § 10-10. For flere av Selskapene vil dette si A. Det fremgår videre at to av Selskapene er uten ansatte og uten daglig leder. Etter lagmannsrettens syn er det dermed sannsynlig at As mobiltelefon inneholder opplysninger som kan ha betydning for Selskapenes skatteplikt og kontrollen av denne, jf. § 10-1 første ledd første setning. Lagmannsretten er dermed ikke enig med A i at adgangen til å kopiere innhold på hans mobiltelefon må avgjøres ut fra skatteforvaltningsloven § 10-2.»
(35)Ankeutvalgets flertall mener vurderingen gir uttrykk for korrekt lovtolkning.
(36)Det er ikke bestridt at kopiering av innholdet på As telefon utgjør et inngrep i hans rett til privatliv og kommunikasjon etter EMK art. 8. For at inngrepet skal være rettferdiggjort, må det, som lagmannsretten korrekt har lagt til grunn, ha hjemmel, være begrunnet i legitime hensyn og være nødvendig i et demokratisk samfunn.
(37)At hensynet til effektiv skattekontroll er et relevant og legitimt hensyn ved vurderingen, følger blant annet av HR-2017-467-A avsnitt 46 og Bernh. Larsen Holding m.fl. mot Norge avsnitt 135, og er ikke angrepet i anken til Høyesterett.
(38)I anken til Høyesterett er det imidlertid anført at inngrepet ikke er forholdsmessig. En forutsetning for at inngrepet kan anses forholdsmessig er at det er etablert tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier rundt kontrollen.
(39)Høyesterett vurderte i HR-2017-467-A avsnitt 75 og 76 de rutinene som da gjaldt, og konkluderte med at det var etablert rettssikkerhetsgarantier som tilfredsstiller kravene under EMK art. 8. Lagmannsretten viste i vår sak til følgende redegjørelse i tingrettens kjennelse, og konstaterte at dagens prosedyrer for gjennomgang av arkivene gir tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier: «Selve gjennomgangen av sikret materiale skjer i ettertid og foregår i flere trinn: Først legges det til rette for at opplysninger som ikke skal gjennomgås skjermes for gjennomsyn. Skjermingen foretas av SAES (datapersonell i egen enhet i skatteetaten, for sikring og analyse av elektroniske spor). Dette første trinnet i prosessen er beskrevet i «Rutine for gjennomføring av analyseoppdrag for SAES (sikring og analyse av elektroniske spor)». Skjermingen skjer etter at skattepliktig eller dennes representant har angitt hva i materialet som er advokatkorrespondanse, helseopplysninger etc. og hvor dette eventuelt befinner seg. Metodene for skjerming vil avhenge av hva som er gitt av informasjon i forkant. Ved advokatkorrespondanse skjermes den oppgitte e-postadresse eller domenet, avhengig av om advokaten jobber i et advokatfirma eller en virksomhet hvor det også tilbys for eksempel revisjonstjenester (f.eks. EY, KPMG). Det foretas maskinell klassifisering for å kategorisere bilder på telefon. Videre indekseres dataarkivet for å muliggjøre effektiv søking. Telefoner gjennomgås i programvaren «Cellebrite», øvrige arkiver i «Exterros FTK». For å ivareta dataenes integritet, er det ikke mulig å fjerne informasjon fra arkivkopiene. I stedet skjermes informasjon nevnt over, ved at filer privilegeres i FTK, mens det i Cellebrite lages en «readerfil» uten aktuell informasjon. Begge deler gjøres av SAES i forkant av kontrollørs gjennomsyn av arkivene, Gjennom rollestyring i FTK vil verken SAES eller kontrollør ha tilgang til privilegerte informasjon/filer. SAES har mulighet til å endre sin FTK rolle for å få innsyn i disse filene, men en slik rolleendring logges. For telefoner er det kun SAES som sitter på den komplette, fullstendige arkivkopien, mens kontrollør kun har tilgang til reader-filen hvor denne informasjonen er utelatt Det andre trinnet i prosessen foretas av kontrollør. Dette trinnet i prosessen er beskrevet i «Rutine for gjennomsyn av elektronisk arkivkopi ved kontroll». Kontrollør får en egen begrenset tilgang til materialet. Kontrolløren har ikke tilgang til informasjonen som er skjermet. Materialet som er til gjennomsyn, kan ikke kopieres eller deles. Saksbehandler som skal fatte eventuelt vedtak, har ikke adgang til materialet og er (heller) ikke involvert i dette trinnet av prosessen. Den skattepliktige eller en representant for denne har bl.a. rett til å være til stede under gjennomsynet, jfr. skatteforvaltningsloven § 10-11 første ledd. Kontrolløren foretar en bokmerking av opplysningene som skal pålegges utlevert, og SAES lager en rapport basert på denne. Rapporten gir oversikt over hvilke opplysninger som er omfattet av pålegget, og oversendes skattepliktige sammen med pålegget om utlevering. Hovedtrekkene i fremgangsmåten her er beskrevet i HR-2017-467-A, se særlig avsnitt 72 til 76. Det er den etterfølgende prosessen med gjennomgang av enheten og utvelgelse av opplysningene som hensyntar relevanskravet om at opplysningene «kan ha betydning for vedkommendes bokføring eller skatteplikt og kontrollen av denne» i skatteforvaltningsloven § 10-1. Det tredje trinnet i prosessen gjelder hvor den som har fått pålegg om å gi opplysninger har innsigelser til opplysningene som er hentet ut (rapporten/oversikt). Ved innsigelser, som også kan gjøres muntlig, skal skattekontoret enten omgjøre eller sende klagen til Skattedirektoratet for avgjørelse, jfr. skatteforvaltningsloven § 10-13 annet og tredje ledd. Skattedirektoratets vedtak etter slik klage kan bringes inn for domstolene. Denne trinnvise prosessen for gjennomsyn brukes også for elektroniske spor innhentet ved bevissikring etter skatteforvaltningsloven § 10-15. Innsigelser mot de bevisene som er hentet ut, kan da bringes inn for retten, jf. straffeprosessloven § 208».
(40)Ankeutvalgets flertall legger ved vurderingen avgjørende vekt på at det fremgår av beskrivelsen at informasjon som ikke er del «virksomhetens arkiver», jf. § 10-4 andre ledd, og dermed ikke er relevant for kontrollen skal skjermes for gjennomsyn. Dette omfatter blant annet privat informasjon og gjør inngrepet i As rett til privatliv etter EMK artikkel 8 markant mindre enn det ellers ville vært.
(41)Utvalget forutsetter at kontrollen gjennomføres slik at skjermingen både formelt og reelt omfatter alt det private innholdet på mobilen, og at det kun er den delen av informasjonen som gjelder selskapene og som er relevant for kontrollen som er tilgjengelig for kontrolløren. Av betydning for forholdsmessighetsvurderingen er også at den skattepliktige eller en representant for denne har rett til å være til stede under gjennomsynet, jf. skatteforvaltningsloven § 10-11 første ledd, samt at det er adgang til å klage, jf. § 10-13.
(42)I denne saken var det videre en nær tilknytning mellom A og selskapene. I tilfeller hvor et selskap har organisert sitt arkiv slik at visse opplysninger som selskapet som utgangspunkt plikter å gi skattemyndighetene bare finnes på en privateid enhet, må eiere som er omfattet av skatteforvaltningsloven § 10-10 være forberedt på å opplyse om innholdet på enheten – her en privat mobiltelefon. Ellers vil det, som lagmannsretten peker på, kunne medføre at sentral informasjon av betydning for virksomhetens bokføring eller skatteplikt kan unndras fra skattemyndighetens kontroll, dersom innhold på leders/styreleders mobiltelefon aldri skal kunne anses som en del av virksomhetens arkiv. Alternative kontrolltiltak vil i et slikt tilfelle ikke ivareta hensynet til en effektiv ligningskontroll, og kontrollen går heller ikke lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle skatteetatens oppgaver.
(43)På denne bakgrunn, og forutsatt at de beskrevne vilkårene er oppfylt, mener ankeutvalgets flertall at det er gitt tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier til at inngrepet i saken her ikke er i strid med EMK artikkel 8. Flertallet har på denne bakgrunn kommet til at anken skal forkastes.
(44)Mindretallet er kommet til at skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd tolket i lys av EMK artikkel 8 i dette tilfellet ikke gir adgang til å kopiere og gjennomgå As private mobiltelefon som ledd i ligningskontrollen av selskapene.
(45)Slik mindretallet ser det, reiser denne saken to spørsmål. For det første om speilkopiering og gjennomgang av As private mobiltelefon har nødvendig lovhjemmel i skatteforvaltningsloven § 10-4 andre ledd. Dersom det er tilfelle, oppstår for det andre spørsmålet om kopiering og gjennomgang av mobiltelefonen vil innebære et uforholdsmessig inngrep i As privatliv, og derfor vil være i strid med EMK artikkel 8.
(46)Skatteforvaltningsloven § 10-4 første og andre ledd lyder slik: «§ 10-4.Kontroll hos den opplysningspliktige (1) Skattemyndighetene kan foreta kontroll hos den som plikter å gi opplysninger etter denne loven. De opplysningspliktige plikter likevel ikke å gi adgang til kontroll i deres private hjem, med mindre næringsvirksomhet utøves fra den næringsdrivendes private hjem. (2) Ved kontroll som nevnt i første ledd, skal den opplysningspliktige gi opplysninger som vedkommende plikter å gi ved kontroll etter §§ 10-1 til 10-3. Den opplysningspliktige skal videre gi skattemyndighetene adgang til befaring, besiktigelse, gjennomsyn av arkiver, opptelling av eiendeler, taksering mv. av fast eiendom, anlegg, innretninger, transportmidler mv. Ved kontroll av særavgiftspliktige varer kan myndighetene kreve vareprøver avgitt uten vederlag. Ved gjennomsyn av virksomhetens arkiver kan skattemyndighetene kopiere til datalagringsmedium for senere gjennomgang hos den opplysningspliktige eller hos skattemyndighetene.»
(47)Hjemmelsspørsmålet beror etter ordlyden i bestemmelsen på om A har plikt til å gi skattemyndighetene tilgang til sin private mobiltelefon, fordi han som opplysningspliktig på vegne av selskapene har plikt til å gi skattemyndighetene «adgang til …gjennomsyn av arkiver». I så fall har skattemyndighetene etter § 10-4 andre ledd tredje punktum anledning til å kopiere innholdet for senere gjennomgang, i praksis ta speilkopi av innholdet på telefonen.
(48)At A er opplysningspliktig på vegne av skattesubjektene, følger av § 10-10, som regulerer hvem pliktene etter skatteforvaltningsloven kapittel 10 påhviler der skattyteren som kontrolleres er et selskap.
(49)Første og andre punktum i § 10-4 andre ledd må etter mindretallets syn ses i sammenheng. Etter første punktum i bestemmelsen gjelder det opplysningsplikt for «opplysninger som vedkommende plikter å gi ved kontroll etter §§ 10-1 til 10-3». Dette innebærer at skattemyndighetene kan kreve at den opplysningspliktige legger frem relevante kontrollopplysninger omfattet av opplysningsplikten. Skattemyndighetene kan således som ledd i kontrollen, be om at opplysninger som kan være av betydning for virksomhetens skatteplikt og som befinner seg på en mobiltelefon til bruk i virksomheten, legges frem. Det er videre uomtvistet at § 10-4 andre ledd andre, jf. tredje punktum hjemler adgang til kopiering av virksomhetens øvrige databærere. Manglende medvirkning til kontroll kan sanksjoneres etter skatteforvaltningsloven kapittel 14.
(50)Skattemyndighetene har videre hjemmel til, på nærmere vilkår, å foreta bevissikring etter § 10-15 når det er «rimelig grunn til å anta» at det foreligger brudd på opplysningsplikten. Slik bevissikring kan bare skje etter rettens kjennelse.
(51)Ved fastleggelsen av rekkevidden av hjemmelen i § 10-4 andre ledd andre punktum – om at den opplysningspliktige «videre» skal gi skattemyndighetene adgang til gjennomsyn av blant annet virksomhetens arkiver – har det etter mindretallets syn stor betydning at opplysningsplikten og adgangen til bevissikring samlet sett godt ivaretar hensynet til en effektiv ligningskontroll.
(52)I Prop. 141 L (2011–2012) side 35 til den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere ligningsloven heter det at det ikke er et vilkår for å foreta kontrollundersøkelser «at det først er forsøkt innhentet kontrollopplysninger fra de opplysningspliktige», og at skattemyndighetene derfor kan «velge om de ønsker å be om kontrollopplysninger eller om de ønsker å møte opp hos den opplysningspliktige».
(53)Forholdet til EMK artikkel 8 er omtalt i denne proposisjonen, men spørsmålet om tilgang til eller kopiering av innholdet på mobiltelefoner tilhørende privatpersoner med opplysningsplikt på vegne av skattyter er ikke berørt. Departementet uttaler imidlertid på side 18 i proposisjonen at skattemyndighetene må «se hen til skattyters rettigheter etter EMK artikkel 8 i sitt kontrollarbeid», og at rettighetene vil «kunne endre grensene for hva skatte- og avgiftsmyndighetene kan foreta seg». Departementet peker i denne forbindelse på at retten til privatliv gjelder som norsk lov, og at det «derfor ikke [er] rettslig nødvendig å innarbeide begrensninger etter EMK i ligningsloven og merverdiavgiftsloven».
(54)Ved vedtakelsen av skatteforvaltningsloven, der hjemmelen ble videreført, fremgår det av forarbeidene at Advokatforeningen under høringen uttalte at kontrollreglene etter gjeldende rett og etter forslaget er svært vidtgående, og foreningen stilte seg kritisk til manglende drøftelser av forholdet til EMK i høringsnotatet. Også Justis- og beredskapsdepartementet uttalte at forslagene om kontrollopplysninger fra skattepliktige mv. var «vidt formulert, og at det bør vurderes om det er nødvendig med en slik vid plikt til å gi kontrollopplysninger», jf. Prop 38 L (2015–2016) side 142. Departementet opprettholdt likevel forslaget om å videreføre den tidligere kontrolladgangen, og henviste til den foran nevnte proposisjonen fra 2011. Noen ny og grundigere vurdering av forholdet til EMK artikkel 8 ble ikke foretatt.
(55)Mindretallet kan ikke se at skattemyndighetenes adgang til gjennomsyn av privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll, der det ikke foreligger mistanke om skatteunndragelse, er vurdert av lovgiver.
(56)Det er på det rene at speilkopiering og gjennomgang av innholdet på en privateid mobiltelefon innebærer et betydelig inngrep i As rett til «privatliv» etter EMK artikkel 8 nr. 1. Inngrepet kan derfor bare gjennomføres dersom vilkårene i artikkel 8 nr. 2 er oppfylt; det må være i samsvar med lov, forfølge et legitimt formål og være «nødvendig i et demokratisk samfunn».
(57)Flertallet har funnet veiledning i Rt-2007-1612 som gjaldt rekkevidden av kontrollhjemmelen i den tidligere ligningsloven§ 4-10, og spørsmålet om ligningsmyndighetene hadde adgang til å gjennomgå et selskaps elektroniske arkiv selv om serveren inneholdt arkiv fra flere skatteytere og arkivene ikke var adskilte, jf. den tidligere ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b. Høyesteretts flertall mente at bestemmelsen om adgang til «virksomhetens arkiver» ga hjemmel til dette. Avgjørelsen ble klaget inn for EMD, som under dissens konkluderte med at EMK artikkel 8 ikke var krenket. Men EMD vurderte i denne dommen foretakets rett til vern om «hjem» og «korrespondanse». Etter mindretallets syn gjelder dette en annen problemstilling enn den som er reist i saken her, nemlig terskelen for lovlige inngrep i en privatpersons rett til vern om sitt privatliv, der vedkommende har opplysningsplikt på vegne av et foretak fordi han er styreleder eller daglig leder.
(58)Heller ikke HR-2017-467-A gir nærmere veiledning. Denne saken gjaldt gjennomsyn av speilkopier av et foretaks elektroniske arkiver, som inneholdt advokatkorrespondanse.
(59)Ved den konkrete vurderingen av inngrepets forholdsmessighet tar mindretallet utgangspunkt i at når skattemyndighetene som her, kan velge mellom flere alternative kontrolltiltak som ivaretar hensynet til en effektiv ligningskontroll, må hensynet til vernet av den opplysningspliktiges privatliv etter mindretallets syn tillegges betydelig vekt ved valget mellom tiltak. Dette følger av at ethvert inngrep i retten til privativ må være nødvendig og forholdsmessig. Der de legitime formålene inngrepet skal ivareta, kan nås med mindre inngripende tiltak, vil dette vilkåret vanskelig kunne anses oppfylt.
(60)Dette gjelder etter mindretallets syn selv om det er gitt interne rutiner i Skatteetaten som regulerer gjennomgangen av informasjon av privat karakter under gjennomsynet.
(61)I vedtaket 31. oktober 2025 om kontrollpålegg legger Skattedirektoratet til grunn at inngrepet har hjemmel i § 10-4, jf. § 10-1 og ivaretar legitime formål. Ved vurderingen av forholdsmessigheten legger direktoratet til grunn følgende: «Det er forståelig at kopiering av en mobiltelefon som også benyttes privat kan oppleves belastende for den som disponerer telefonen fordi den inneholder mye privat informasjon. At mobiltelefonen inneholder private opplysninger som ikke er relevante for kontrollen, utgjør imidlertid som allerede nevnt, ingen begrensning for at skattemyndighetene kan foreta kopiering for gjennomsyn. Det må her ses hen til at skattemyndighetenes adgang til kopiering for gjennomsyn er vid nettopp for å oppnå formålet med kontrollen slik at opplysninger som kan ha betydning for skattepliken blir identifisert og sikret. Det er også slått fast av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at kopi av et sammenblandet arkiv ikke er i strid med EMK art. 8, jf. avgjørelse av 14. mars 2013 i Bernh. Larsen Holding AS and others v. Norway.»
(62)Etter mindretallets syn er det en svakhet ved denne forholdsmessighetsvurderingen at Skattedirektoratet synes å bygge på terskelen for inngrep som er oppstilt i EMDs dom i Bernh. Larsen Holding AS mot Norge. Denne avgjørelsen gjelder som nevnt en annen problemstilling enn i saken her.
(63)Videre bygger Skattedirektoratet, med henvisning til Prop. 38 L (2015–2016) side 144, på at innhenting av opplysninger etter skatteforvaltningsloven kapittel 10 ikke vil være i strid med EMK artikkel 8 «med mindre særlige forhold gjør seg gjeldende». Mindretallet kan ikke se at EMDs praksis gir støtte for en slik tilnærming, eller at det gjelder en særskilt inngrepsterskel i skattesaker. Hensynet til en effektiv skattekontroll er generelt et legitimt formål, men kontrollhjemler for å forfølge formålet må ha hjemmel i lov som oppfyller de krav EMK stiller til hjemmelsgrunnlaget, og etter en konkret vurdering være nødvendige og forholdsmessige.
(64)Uten noen nærmere vurdering av forholdsmessigheten av inngrepet i lys av mulige alternative kontrolltiltak, kan ikke mindretallet se at vedtaket er gyldig. Selv om ankeutvalget kan prøve den konkrete rettsanvendelsen finner mindretallet ikke saken tilstrekkelig opplyst til å foreta noen nærmere vurdering av forholdsmessigheten. Mindretallet konkluderer derfor med at A har sannsynliggjort at vedtaket er ugyldig og dermed har sannsynliggjort hovedkravet. Etter mindretallets syn må lagmannsrettens kjennelse som følge av dette oppheves.
(65)I tråd med flertallets konklusjon, tilkjennes ankemotparten sakskostnader for Høyesterett. Ankemotparten har krevd 9 250 kroner i sakskostnader for ankeutvalget. Kravet tas til følge.
(66)Avgjørelsen er avsagt under dissens.