En arbeidstaker reiste søksmål mot et forsikringsselskap med krav om oppjustering av pensjonsgrunnlaget hun opptjener etter pensjonsforsikringsavtalen mellom arbeidsgiveren og forsikringsselskapet. Tingretten og lagmannsretten avviste søksmålet fordi vilkåret om rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3, ikke var oppfylt. Høyesterett kom til at søksmålet måtte fremmes. Siden arbeidstakeren hevder at saken gjelder hennes egne rettigheter, og at forsikringsselskapet er forpliktet overfor henne, må domstolene legge dette uprøvd til grunn ved vurderingen av om søksmålet skal fremmes. Høyesterett fant det derfor klart at saksøkeren har et beskyttelsesverdig behov for å få dom mot forsikringsselskapet, og kravet til aktiv søksmålskompetanse er oppfylt. Høyesterett kom videre til at det ikke var nødvendig også å saksøke arbeidsgiveren. For det første er det klart at arbeidstakeren har et reelt behov for å reise søksmålet uten at arbeidsgiveren trekkes inn som saksøkt. En dom i saksøkerens favør kan gjennomføres uten at den er bindende for arbeidsgiveren. For det andre blir arbeidsgiverens rettigheter eller plikter ikke direkte berørt i så stor grad at arbeidsgiveren må gjøres til part. Kjennelsen gir veiledning om partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden som vilkår for å fremme saken, jf. tvisteloven § 1-3. Den avklarer særlig spørsmålet om nødvendig (tvungent) prosessfellesskap i privatrettslige trepartsforhold.
(1)Dommer Poulsen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder krav om avvisning av søksmål som følge av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3. Spørsmålet er om en arbeidstaker kan saksøke forsikringsselskapet for å få oppjustert tjenestepensjonsgrunnlaget, og i så fall om også arbeidsgiveren må saksøkes.
(3)Saksøker A er 52 år gammel. Hun ble ansatt i X ASA 16. mars 1999. Arbeidsgiver er over årene endret mellom ulike selskaper i X-konsernet. I dag er hun ansatt i Y AS.
(4)A har siden ansettelsen vært omfattet av arbeidsgiverens kollektive tjenestepensjonsordning. Den pensjonsordningen A er medlem av, er en såkalt foretakspensjonsordning, som er nærmere regulert i foretakspensjonsloven. Avtalen som er aktuell i vår sak, ble inngått mellom arbeidsgiveren og Storebrand Livsforsikring ASA i 2014 med virkning fra 1. oktober 2011. Heretter omtaler jeg denne som pensjonsforsikringsavtalen.
(5)I pensjonsforsikringsavtalen punkt 7 er det en bestemmelse om regulering av ytelser, som lyder slik: «Regulering av ytelser for arbeidstakere skal skje pr. den dag en endring av pensjonsgrunnlaget har funnet sted. Forsikringstakeren plikter å sende selskapet melding om endring av pensjonsgrunnlaget. Ytelsene kan bare reguleres for arbeidstakere som er helt arbeidsdyktige.»
(6)Med «pensjonsgrunnlaget» menes arbeidstakers lønn, jf. pensjonsforsikringsavtalen punkt 4. Bestemmelsen i punkt 7 innebærer altså at endringer i lønn medfører at beregningsgrunnlaget for de ytelsene som arbeidstakeren har krav på etter pensjonsforsikringsavtalen, blant annet alderspensjon, skal justeres. Det følger imidlertid av tredje ledd at dette bare gjelder for arbeidstakere «som er helt arbeidsdyktige». Etter det opplyste bygger dette vilkåret på Storebrands standardvilkår.
(7)A ble 31. mai 2013 innvilget midlertidig delvis uførepensjon fra Storebrand i henhold til pensjonsforsikringsavtalen.
(8)Som følge av at A ble innvilget uførepensjon etter pensjonsforsikringsavtalen, ble arbeidsgiveren gitt premiefritak for A med virkning fra 18. oktober 2011. Det innebar at Storebrand overtok ansvaret for videre alderspensjonsopptjening innenfor den delen av arbeidsevnen som er nedsatt – premiefritaksdelen. Beregningsgrunnlaget ble satt til 627 000 kroner, som tilsvarer lønnen 18. oktober 2011.
(9)Ved Navs vedtak 13. mai 2017 ble A innvilget uføretrygd med en uføregrad på 50 prosent. Uføretidspunktet ble satt til oktober 2012. I vedtak 6. februar 2018 ble uføregraden økt til 55 prosent.
(10)Fra og med februar 2026 arbeider A tilsvarende 67 prosent stilling. Hun opptjener i dag alderspensjon i pensjonsordningen tilsvarende denne stillingsprosenten, og arbeidsgiveren betaler premie for den arbeidsføre delen av alderspensjonsopptjeningen. Beregningsgrunnlaget er her 627 000 kroner, altså det samme som for den uføre delen, selv om den faktiske lønnen for 100 prosent stilling er en god del høyere nå. Pensjonsgrunnlaget er med andre ord ikke justert for lønnsøkning siden A ble delvis ufør – heller ikke for den delen som hun faktisk arbeider og mottar lønn for. Bakgrunnen for dette er nevnte punkt 7 tredje ledd i pensjonsforsikringsavtalen, som sier at pensjonsgrunnlaget bare skal justeres for arbeidstakere som er helt arbeidsdyktige.
(11)A tok 11. september 2024 ut stevning mot Storebrand Livsforsikring AS med slik påstand: «Beregningsgrunnlaget for den arbeidsføre delen av alderspensjonsopptjeningen oppjusteres i samsvar med gjeldende lønnsnivå.»
(12)Grunnlaget for påstanden er at A mener vilkåret i punkt 7 tredje ledd i pensjonsforsikringsavtalen må settes til side fordi det er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 og avtaleloven § 36.
(13)Storebrand tok i tilsvar til motmæle og anførte prinsipalt at saken skal avvises grunnet manglende rettslig interesse.
(14)Ringerike, Asker og Bærum tingrett avsa 8. januar 2025 kjennelse der søksmålet ble avvist. Tingretten mente at A ikke kan anlegge sak om lovligheten av vilkår i pensjonsforsikringsavtalen mellom arbeidsgiveren og Storebrand fordi kravet om tilknytning i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt.
(15)A anket til lagmannsretten. I Borgarting lagmannsretts kjennelse 8. mai 2025 ble anken forkastet, men med en noe annen begrunnelse. Lagmannsretten kom til at A ikke har et reelt behov for å anlegge sak overfor Storebrand uten at også arbeidsgiveren saksøkes.
(16)A har anket til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 20. september 2025 å overføre saken til behandling i avdeling, jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum, og at saksbehandlingen skulle følge tvistelovens regler som gjelder anke over dommer, jf. tvisteloven § 30-9 fjerde ledd. Partenes syn på saken
(17)Ankende part – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(18)Kravene til rettslig interesse er oppfylt. A kan for det første reise søksmål mot Storebrand. Et søksmål som har til formål å oppjustere beregningsgrunnlaget, må rettes mot Storebrand som forvalter av pensjonsordningen og ansvarlig for den tekniske beregningen. Dersom beregningsgrunnlaget er uriktig eller i strid med diskrimineringsreglene, er det Storebrand som må endre det.
(19)Det er ikke nødvendig også å saksøke arbeidsgiver for å få tilstrekkelig rettsavklaring. En dom i tråd med påstanden forutsetter ikke medvirkning fra arbeidsgivers side. Arbeidsgiver kan ikke hindre fastsettelsen av nytt beregningsgrunnlag. Om en endring i beregningen medfører økte kostnader, og hvem som eventuelt skal bære disse, er bare en avledet økonomisk virkning som i tilfelle må avklares mellom arbeidsgiver og Storebrand. Arbeidsgiver berøres derfor bare indirekte.
(20)A har lagt ned slik påstand: «1. Sak 24-141124TVI-TRAB/TSAV fremmes til behandling. 2. Storebrand Livsforsikring AS erstatter ankende parts omkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
(21)Partshjelperen – Parat – har sluttet seg til ankende parts anførsler. Parat har ikke lagt ned påstand.
(22)Ankemotparten – Storebrand Livsforsikring AS – har i korte trekk gjort gjeldende:
(23)A kan ikke reise søksmål mot Storebrand. Den som utleder sin rett fra en kontrakt vedkommende ikke er part i, slik A gjør, kan ikke gå til søksmål mot en av kontraktspartene om gyldigheten av avtalen. En dom i favør av A vil ikke binde arbeidsgiveren. Dommen vil ikke ha praktisk realitet så lenge den ikke gjelder overfor den som faktisk skal betale økt premie til dekning av kravet.
(24)Selv om A kan reise søksmål mot Storebrand, må uansett arbeidsgiveren trekkes inn som saksøkt. En dom i tråd med As påstand vil berøre arbeidsgiverens rettigheter og plikter etter pensjonsforsikringsavtalen. Dommen vil ikke få tilsiktet virkning uten at arbeidsgiveren medvirker, dels ved å betale økt premie, og dels ved å opplyse om endringer i As lønn. Det er videre risiko for at en dom ikke uten videre vil bli fulgt opp av arbeidsgiver. I tillegg bør arbeidsgiver trekkes inn som part av hensyn til sakens opplysning.
(25)Storebrand Livsforsikring AS har lagt ned slik påstand: «1. Anken fra A forkastes. 2. Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes sakskostnader.» Mitt syn på saken Høyesteretts kompetanse og spørsmålene Høyesterett skal ta stilling til
(26)Lagmannsretten har avvist søksmålet under henvisning til at vilkårene i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt. Høyesterett har dermed full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav a.
(27)Storebrand anfører for det første at A ikke har adgang til å reise søksmål mot Storebrand om rettigheter etter pensjonsforsikringsavtalen, siden A ikke er part i avtalen. Dette er et spørsmål om saksøkers tilknytning til søksmålsgjenstanden – såkalt aktiv søksmålskompetanse. Hvis A kan reise slikt søksmål, hevder Storebrand at arbeidsgiveren må trekkes inn som saksøkt. Her er spørsmålet med andre ord om det stilles et krav om nødvendig prosessfelleskap. Kan A reise søksmål mot Storebrand om rettigheter etter pensjonsforsikringsavtalen?
(28)Tvisteloven § 1-3 andre ledd har denne ordlyden: «Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.»
(29)Vilkåret om at saksøker må ha et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte, inneholder to hovedelementer: Det stilles krav til «aktualitet», som gjelder søksmålssituasjonen – det må være et reelt behov for rettsavklaring nå. Videre er det et krav om «tilknytning» til søksmålsgjenstanden – saksøkeren må ha et beskyttelsesverdig behov for å få dom overfor saksøkte, jf. plenumskjennelsen i HR-2021-417-P Acer I avsnitt 121.
(30)Bestemmelsen i § 1-3 andre ledd har sammenheng med at domstolene skal behandle konkrete rettstvister, hvor det er et objektivt behov for avklaring av tvisten mellom partene. Det er et mål at tvisten skal komme opp på en måte som er egnet for domstolsbehandling, jf. HR-2023-1044-A Beiarn og Bardu avsnitt 45.
(31)Kravet til rettslig interesse i tvisteloven § 1-3 er en rettslig standard, som domstolene har ansvar for å tilpasse til samfunnsutviklingen og den til enhver tid rådende oppfatningen om hva hensynet til en rettssikker og hensiktsmessig saksbehandling tilsier, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 363–364.
(32)De formålene som tvisteloven skal ivareta, har betydning ved tolkningen av søksmålsbetingelsene i § 1-3, jf. HR-2021-417-P Acer I avsnitt 137–140. Tvistelovens formålsbestemmelse i § 1-1 første ledd lyder slik: «Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.»
(33)I andre ledd heter det at for å oppnå formålene etter første ledd skal blant annet saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning.
(34)Kravet i saken her har klart nok aktualitet. En arbeidstaker som opptjener pensjonsrettigheter, vil ha et reelt behov for å avklare innholdet i sine rettigheter også mens de opptjenes. I det følgende konsentrerer jeg meg derfor om partenes tilknytning til kravet.
(35)I privatrettslige forhold vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning til kravet – aktiv søksmålskompetanse – når søksmålet gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, det vil si når saksøkeren påstår seg materielt forpliktet eller berettiget overfor saksøkte, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 365.
(36)Ved avgjørelsen av om et søksmål skal fremmes, må retten bygge på partenes pretensjoner – det partene gjør gjeldende – om de faktiske forholdene og rettsreglene kravet bygger på. Retten skal imidlertid prøve pretensjonene når disse ikke gjelder holdbarheten av det materielle kravet som fremmes, men bare har betydning for om søksmålsvilkårene er oppfylt, jf. for eksempel HR-2019-2206-A avsnitt 65 og 66.
(37)I tilfeller hvor saksøker hevder at saken gjelder saksøkerens egen rett eller plikt, må retten derfor uprøvd legge til grunn det saksøkeren pretenderer om det materielle kravet. Spørsmålene om hvem som er berettiget og forpliktet, og hva rettsforholdet går ut på, er materielle spørsmål som saksøkeren har krav på å få realitetsbehandlet, jf. Rt-2005-999 avsnitt 20.
(38)Vår sak gjelder gyldigheten av et vilkår i en kollektiv pensjonsforsikringsavtale. Avtalen er inngått mellom As arbeidsgiver og Storebrand. Arbeidsgiveren er forpliktet til å ha en pensjonsordning for arbeidstakerne sine, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 2. En kollektiv pensjons- eller forsikringsavtale er et trepartsforhold, hvor forsikringstakeren – her arbeidsgiveren – inngår en avtale med et forsikringsselskap til fordel for en bestemt angitt gruppe – i dette tilfellet arbeidstakerne i virksomheten, jf. Rt-2014-1272 avsnitt 26.
(39)A er som arbeidstaker ikke part i pensjonsforsikringsavtalen, men gjør i søksmålet gjeldende at hun som begunstiget i avtalen har selvstendige rettigheter som hun kan forfølge – også under opptjeningen av pensjonen. Hun hevder at det er Storebrand, som i henhold til pensjonsforsikringsavtalen forvalter og administrerer hennes pensjonsopptjening, som overfor henne er forpliktet til å oppjustere pensjonsgrunnlaget.
(40)A pretenderer altså at saken gjelder hennes egne rettigheter, og at Storebrand er forpliktet overfor henne. Ved spørsmålet om søksmålsvilkårene er oppfylt, må domstolene legge denne pretensjonen uprøvd til grunn. Om hun har et slikt krav, og om hun kan bygge på de rettslige grunnlagene som kravet er basert på, er materielle spørsmål som hører under realitetsavgjørelsen. Etter min mening er det derfor klart at A har et beskyttelsesverdig behov for å få dom overfor Storebrand, og at kravet til aktiv søksmålskompetanse derfor er oppfylt. Må A også saksøke arbeidsgiveren? Rettslige utgangspunkter
(41)Som nevnt krever tvisteloven § 1-3 at saksøker må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 366 er det pekt på at dette kravet om tilknytning på saksøktesiden – passiv søksmålskompetanse – normalt ikke vil være tvilsomt. Med mindre det er snakk om plikter som etter sin art bare påhviler bestemte rettssubjekter, kan saksøkeren rette søksmålet mot den saksøkeren mener å ha et krav mot. Om saksøkeren faktisk har et grunnlag for sitt krav mot vedkommende part eller ikke, må det tas stilling til under sakens realitet.
(42)I enkelte trepartsforhold må imidlertid saksøkeren rette kravet mot flere saksøkte for å unngå avvisning. Dette har tradisjonelt vært omtalt som tvungent prosessfelleskap. Jeg omtaler det her som nødvendig prosessfelleskap. Bakgrunnen for at problemstillingen oppstår, er tvistelovens regler om dommers subjektive rettskraft. Det klare utgangspunktet er at dommen bare blir bindende for sakens parter, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd første punktum. Spørsmålet om nødvendig prosessfelleskap er derfor i realiteten et spørsmål om det for å unngå avvisning er nødvendig at en tredjepart trekkes inn i saken slik at dommens rettskraft gis virkning også overfor tredjeparten.
(43)Tvisteloven har ikke særlige regler om nødvendig prosessfellesskap, og spørsmålet må løses etter den alminnelige regelen i § 1-3 andre ledd. Tvistemålsutvalget foreslo imidlertid en egen bestemmelse i lovutkastets § 1-5 om nødvendig prosessfellesskap i offentligrettslige trepartsforhold, jf. NOU 2001: 32 B side 653–654. Etter forslaget måtte søksmål også rettes mot tredjepart hvis saksøker bestred gyldigheten av et forvaltningsvedtak og saksøkerens interesse i gyldighetssøksmålet nødvendiggjorde inngrep i tredjepartens rettsstilling.
(44)Utvalget viste til at tilsvarende trepartsforhold kan oppstå også i privatrettslige forhold, men foreslo ingen tilsvarende regel for disse. Begrunnelsen var at det i privatrettslige forhold kan være vanskeligere å overskue om det foreligger et trepartsforhold. Utvalget uttaler likevel på side 654: «Mange av de hensyn som bærer regelen i [lovutkastets § 1-5 andre ledd om offentligrettslige trepartsforhold] vil imidlertid også være relevante ved avgjørelsen av om et søksmål om rent privatrettslige forhold skal fremmes etter § 1-3. Har for eksempel saksøkeren nedlagt en påstand om en rettighet som nødvendiggjør et inngrep i en tredjepersons utnyttelse av de samme rettigheter, må denne tredjemannen gjøres til part hvis søksmålet skal kunne fremmes med denne påstanden.»
(45)Departementet fulgte ikke opp utvalgets forslag om en egen bestemmelse om offentligrettslige trepartsforhold. Men som det er påpekt i Rt-2011-1502 avsnitt 40, er uttalelsene i utredningen om privatrettslige trepartsforhold uansett relevante ved vurderingen av om et søksmål kan fremmes etter tvisteloven § 1-3.
(46)Det er en relativt rikholdig rettspraksis om nødvendig prosessfellesskap i privatrettslige trepartsforhold. Også praksis under den tidligere regelen om rettslig interesse i tvistemålsloven § 54 kan gi veiledning, jf. avsnitt 41 i den nevnte kjennelsen fra 2011.
(47)Avgjørelsen i Rt-2002-417 gjaldt et søksmål mellom to brødre. Den ene broren hadde kjøpt faste eiendommer av moren. I søksmålet krevde den andre broren denne avtalen kjent ugyldig, og at de faste eiendommene skulle tilbakeføres til moren. Kjæremålsutvalget mente saken måtte avvises, siden påstanden gikk ut på fastsettelse av rettigheter og plikter for moren, som ikke var saksøkt.
(48)I Rt-2002-816 hadde den ene av to parter som var uenige om eierskap til aksjer, reist sak mot aksjeselskapet og krevde å bli innført som eier i aksjeeierboken. Kjæremålsutvalget kom til at saken ikke kunne fremmes uten at den andre som mente seg berettiget til aksjene, ble gjort til motpart. Begrunnelsen var særlig at siden dommen ellers ikke ville være bindende for denne tredjepersonen, ville vedkommende selv kunne anlegge søksmål mot selskapet med krav om at aksjeeierboken endres på ny.
(49)Saken i Rt-2002-963 handlet om en flerpartsavtale der en av partene i avtalen saksøkte en annen av partene med påstand om at fast eiendom skulle tilbakeskjøtes til den tredje parten i avtalen, som ikke var trukket inn i saken. Kjæremålsutvalget kom til at saken måtte avvises, siden en tilbakeskjøting ville «gripe direkte inn» i den tredje avtalepartens rettigheter og plikter til eiendommen.
(50)Rt-2010-1361 gjaldt krav om omstøtelse av en eiendomsoverdragelse fra et uskiftebo hvor det var påstått å foreligge gavesalg i strid med arveloven 1972 § 19 første ledd. Omstøtelsessaken var reist bare mot kjøperen av eiendommen. Høyesterett mente at omstøtelsessøksmålet også skulle vært reist mot selgeren. I avsnitt 37 og 38 uttaler førstvoterende: «Omstøtelsessaken er kun reist mot kjøperen av eiendommen – C. En dom vil da ikke være bindende for selgeren – D, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd. Men det er ikke tvilsomt at omstøtelseskravet direkte berører Ds rettigheter og plikter: Omstøtelse ville innebære at eiendommen måtte tilbakeskjøtes til henne, samtidig som hun måtte tilbakeføre sin andel av kontantbetalingen til C. ... Det fulgte av rettspraksis under tvistemålsloven § 54 at søksmål i slike trepartsforhold måtte reises også mot selger. ... Kravet om prosessfellesskap var dels begrunnet i at selger hadde egne interesser i utfallet som han må gis anledning til å ivareta som part. Ved overdragelser fra uskiftebo vil gjenlevende særlig kunne være opptatt av å få overlate ansvaret for eiendommen til andre, eller sikre at den overtas av en bestemt person. Men også vektige oppgjørstekniske grunner tilsier at selger trekkes inn: Med mindre han tilbakefører vederlaget, vil kjøper rettmessig kunne motsette seg tilbakeskjøting i henhold til dommen. Slik tilbakeføring av vederlaget vil selger imidlertid bare ha plikt til å foreta dersom dommen i saken også er bindende for ham. Skal den bli det, må søksmålet rettes også mot ham.»
(51)Høyesterett kom til samme resultat i Rt-2011-1502, som gjaldt omstøtelse av en ren gave fra et uskiftebo. Etter å ha sitert avsnitt 37 og 38 i Rt-2010-1361 uttaler førstvoterende i avsnitt 44: «Etter min mening er det klart at de oppgjørstekniske hensyn alene kan bære domsresultatet i den saken. Førstvoterende viste imidlertid også til gjenlevendes interesser i å kunne overlate ansvaret for eiendommen til andre, og hensynet til å sikre at denne ble overtatt av en bestemt person. Disse hensynene kan også gjøre seg gjeldende ved rene gaver, og dette taler for at samme resultat legges til grunn også i de sistnevnte tilfellene.»
(52)Høyesterett la til grunn at overdrager må gjøres til part sammen med mottaker også i rene gavetilfeller. Det ble lagt vekt på hensynet til gjenlevendes egen interesse i sakens utfall, belastningen for gjenlevende ved å bli trukket inn som part og hvilken betydning dette ville ha for forholdet mellom saksøker og gjenlevende, samt rettstekniske hensyn i form av at det ville kunne være vanskelig å trekke grensen mellom gavesalg og rene gaver.
(53)Jeg nevner også HR-2019-762-U, der to søstre hadde reist sak mot moren og broren blant annet med påstand om at moren etter arvelovens regler pliktet å gi søstrene tilsvarende oppgjør som hun allerede hadde gitt broren. Søksmålet overfor broren ble avvist. Ankeutvalget var enig med lagmannsretten i at dersom søstrene skulle få medhold i sin påstand, ville dette bare indirekte kunne få økonomisk betydning for broren, og at en slik virkning ikke var tilstrekkelig til å etablere rettslig interesse i å reise søksmål mot ham.
(54)Oppsummeringsvis kan en saksøker i utgangspunktet fritt velge å rette søksmålet mot den saksøkeren mener å ha et krav mot, uten å måtte bringe inn andre parter. Det som i rettspraksis har vært den sentrale begrunnelsen for å kreve nødvendig prosessfelleskap i privatrettslige forhold, er altså at en tredjepart må bringes inn som part for at en dom i saksøkers favør skal få de reelle virkningene som er tilsiktet med søksmålet, med andre ord den rettsavklaringen og rettsstillingen som saksøker er ute etter, jf. HR-2025-597-U avsnitt 26. Det er med andre ord tale om situasjoner der en dom bare mot saksøkte ikke gir tilstrekkelig nytte for saksøkeren til at saksøkeren har et «reelt behov» for å reise søksmålet, jf. kravet i tvisteloven § 1-3 andre ledd, se også Inge Lorange Backer, Norsk sivilprosess, 3. utgave, 2024, side 288. Særlig vil dette gjelde dersom en dom i saksøkers favør vil gripe inn i en tredjeparts rettigheter eller plikter på en slik måte at dommen ikke kan gjennomføres uten at den er bindende også for tredjeparten.
(55)Selv om det ikke er nødvendig å trekke inn tredjeparten for at søksmålet skal ha tilstrekkelig nytte for saksøker, åpner rettspraksis for at en tredjeparts rettigheter eller plikter likevel kan bli direkte berørt av dommen i så stor grad at vedkommende må gjøres til part. Om dette er situasjonen, må avgjøres etter en samlet vurdering, der hensynet til tredjepartens interesse i sakens utfall må veies mot andre hensyn, som sakens opplysning, belastningen for tredjeparten ved å bli trukket inn som part og hvilken betydning dette vil ha for forholdet mellom saksøker, saksøkte og tredjeparten. Tvistelovens formål om en effektiv behandling og at kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, må også tas i betraktning. Den konkrete vurderingen
(56)Etter mitt syn er det klart at A vil ha et reelt behov for å reise søksmålet også uten at arbeidsgiveren trekkes inn som saksøkt. Dersom hun gis medhold, er Storebrand pliktig til å oppjustere beregningsgrunnlaget for hennes pensjon. En slik oppjustering kan gjennomføres også uten at dommen er bindende for arbeidsgiveren. Jeg oppfatter i og for seg heller ikke at Storebrand anfører noe annet. På spørsmål fra retten bekreftet Storebrand at selskapet kan ta til følge en arbeidstakers klage på anvendelsen av pensjonsforsikringsavtalen og inngå rettsforlik uten å involvere arbeidsgiveren.
(57)Spørsmålet blir så om arbeidsgiverens rettigheter eller plikter likevel blir direkte berørt av en dom i As favør i så stor grad at arbeidsgiveren derfor må gjøres til part.
(58)Storebrands anførsler knytter seg særlig til de økonomiske virkningene en oppjustering av beregningsgrunnlaget vil ha for arbeidsgiveren. Det hevdes at en oppjustering vil kunne medføre økt premie for arbeidsgiveren, og at det er risiko for at arbeidsgiveren nekter å betale økt premie og kan ende opp med å si opp avtalen. Videre hevdes det at en oppjustering rent faktisk forutsetter at arbeidsgiveren bidrar med løpende informasjon om A.
(59)Det er nok så at oppjustering av As beregningsgrunnlag kan komme til å medføre økt premie for arbeidsgiveren. Etter foretakspensjonsloven § 9-2 første ledd skal pensjonsordningen hvert år tilføres en premie «som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene opptjener i løpet av året, med tillegg av årets risikopremier og kostnader etter beregningsgrunnlaget». Imidlertid er økt premie ikke en sikker konsekvens av en dom i As favør. Om premien skal økes, vil i første rekke bero på forsikrings- og pensjonsmessige beregninger. Muligheten for økt premie blir da for avledet og indirekte til at det etter mitt syn kan begrunne nødvendig prosessfelleskap. En mulig økt premie er dessuten et forhold mellom Storebrand og arbeidsgiveren. Har Storebrand ønske eller interesse av å få premiespørsmålet avgjort i samme sak, kan Storebrand selv bringe inn arbeidsgiveren i søksmålet, jf. tvisteloven § 15-2 andre ledd.
(60)Storebrand har rett i at arbeidsgiveren må sende forsikringsselskapet løpende informasjon om arbeidstakernes lønn og stillingsbrøk for at regulering av beregningsgrunnlaget skal kunne skje, jf. pensjonsforsikringsavtalen punkt 7 andre ledd, som jeg har sitert innledningsvis. Derfor er det i og for seg også riktig at en dom i As favør vil bety at arbeidsgiveren vil måtte gi slike opplysninger også om A, noe som innebærer en økt byrde sammenliknet med dagens situasjon. Men etter min mening er det klart at heller ikke dette gjør at arbeidsgiveren blir direkte berørt av dommen i så stor grad at den må gjøres til part. Det er i så fall ikke snakk om å påføre arbeidsgiveren en ny plikt, men en svært beskjeden økning i en plikt som allerede følger direkte av pensjonsforsikringsavtalen.
(61)Jeg tilføyer at heller ikke andre hensyn taler for at A også må saksøke arbeidsgiveren. Når det gjelder sakens opplysning, er det vanskelig å se hva arbeidsgiveren skal kunne bidra med, som ikke kan håndteres av Storebrand. Saken gjelder som nevnt gyldigheten av et vilkår i en pensjonsforsikringsavtale som bygger på Storebrands standardvilkår. Det er også grunn til å legge vekt på As ønske om å unngå å måtte reise søksmål mot egen arbeidsgiver, samt hennes behov for å holde sakskostnadene så lave som mulig. Konklusjon og sakskostnader
(62)Min konklusjon er etter dette at A kan reise sak mot Storebrand med krav om oppjustering av beregningsgrunnlaget for alderspensjonsopptjeningen, og at hun ikke også må saksøke arbeidsgiveren sin. Saken skal derfor fremmes for tingretten.
(63)Når avgjørelser av om en sak skal fremmes har vært anket særskilt, skal omkostningene for alle instanser ved behandlingen av dette spørsmålet avgjøres særskilt, jf. tvisteloven § 20-8 andre ledd andre punktum. A har vunnet saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd tilkjennes sakskostnader for alle instanser. Jeg finner ikke grunnlag for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. A har krevd salær med 37 500 kroner for tingretten, 15 000 kroner for lagmannsretten og 155 000 kroner for Høyesterett. Kostnadene er uten merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyr med 7 884 kroner for lagmannsretten og det samme for Høyesterett. Samlet utgjør kravet 223 268 kroner. Kravet tas til følge.
(64)Jeg stemmer for slik K J E N N E L S E : 1. Saken fremmes til behandling i tingretten. 2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Storebrand Livsforsikring AS til A 223 268 – tohundreogtjuetretusentohundreogsekstiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
(65)Dommer Sæther: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(66)Dommer Bergsjø: Likeså.
(67)Dommer Falch: Likeså.
(68)Dommer Falkanger: Likeså.
(69)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne