(1)Saken gjelder anke over kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A, født 00.00.2000, var siktet for grov kroppsskade, grov narkotikaovertredelse og bæring av kniv på offentlig sted.
(3)Ved Hordaland tingretts kjennelse 16. januar 2026 ble han varetektsfengslet i fire uker på grunn av bevisforspillelsesfare, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 171 første ledd nr. 2. Kjennelsen ble anket til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken i kjennelse 21. januar 2026.
(4)Den 13. februar 2026 ble fengslingen forlenget i fire uker, frem til 13. mars 2026. Fengslingsgrunnlaget var da gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3. As anke over kjennelsen ble forkastet av Gulating lagmannsrett 18. februar 2026.
(5)Den 10. mars 2026 ble siktelsen mot A endret, slik at den nå omfatter én grov kroppskrenkelse. Påtalemyndigheten har 12. mars 2026 bedt om fortsatt fengsling i fire uker begrunnet i gjentakelsesfare.
(6)Hordaland tingrett avsa 13. mars 2026 kjennelse om at A kan holdes varetektsfengslet frem til 10. april 2026. A anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken i kjennelse 17. mars 2026.
(7)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen. Det gjøres blant annet gjeldende at lagmannsretten ikke har vurdert As anførsel om at fengsling er uforholdsmessig fordi han i stedet skulle ha vært overført til soning av rettskraftig dom.
(8)Påtalemyndigheten viser til lagmannsrettens kjennelse og har ikke merknader til anken.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon, kan utvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen.
(10)Ankeutvalget bemerker at forholdsmessighetsvurderingen skal ta utgangspunkt i at varetektsfengsling skal unngås dersom det foreligger et reelt alternativ til slik fengsling, jf. HR-2021-1766-U med videre henvisninger. Vurderingen av om det foreligger et slikt alternativ, må skje med utgangspunkt i den begjæring om varetektsfengsling som foreligger, jf. Rt-2014-284 avsnitt 9. Så lenge soning er et reelt alternativ til varetekt, kan ikke fortsatt fengsling begrunnes med at den siktede først bør overføres til soning på et senere tidspunkt, jf. avsnitt 10. Et ønske om å legge til rette for en samlet straffegjennomføring faller utenfor den vurderingen som retten skal foreta av om vilkårene for fengsling er oppfylt. Dersom soning ikke fullt ut vil dekke den forventede varetektsperioden, kan det være spørsmål om fornyet fengsling, dersom vilkårene for det er oppfylt.
(11)I saken her er siktede kalt inn til soning av en dom fra 22. april 2025 på ubetinget fengsel i 24 dager, og det fremgår at han vil bli overført til soning ved løslatelse fra varetekt. Påtalemyndigheten har opplyst at den siktede etter planen skal varetektsfengsles frem til hovedforhandling, og at overføring til soning av 2025-dommen først kan skje etter at det er avsagt dom. Forsvareren har både i tingretten og lagmannsretten anført at dette gjør varetektsfengsling unødvendig og uforholdsmessig.
(12)Tingretten har vist til lagmannsrettens forrige kjennelse, som behandlet denne anførselen slik: «Påtalemyndigheten har opplyst at overføring til soning av dom av 22. april 2025 først kan skje etter dom i foreliggende sak. Lagmannsretten legger dette til grunn, slik at oppmøtedato fredag 13. februar 2026 blir justert til løslatelse eller utløpet av fengslingsfristen, jf. innkallingsbrev vedlagt forsvarers støtteskriv.»
(13)Lagmannsretten har nøyd seg med å slutte seg til tingrettens vurdering.
(14)Etter ankeutvalgets syn blir det stående uforklart hvorfor soning ikke er et reelt alternativ til fengsling. Dette er en mangel ved forholdsmessighetsvurderingen som medfører at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
(15)Om den siktede faktisk kan overføres direkte til straffegjennomføring dersom han nå løslates fra varetektsfengsling, er et forhold lagmannsretten må ta stilling til når den behandler fengslingsspørsmålet på nytt, jf. Rt-2014-284 avsnitt 12.
(16)Kjennelsen er enstemmig.