Saken gjaldt straffutmåling for en trussel fremsatt mot en ansatt i Statens naturoppsyn. En reindriftsutøver traff oppsynsmannen i et område ved Femunden der reinflokken har vinterbeite. Reindriftsutøveren sa at oppsynsmannen ikke ville «komme ned igjen» dersom han dro inn i beiteområdet. Uttalelsen ble ansett som en trussel om å ta livet av ham.
Høyesterett slår fast at vold og trusler mot offentlig tjenesteperson som den klare hovedregel skal straffes med ubetinget fengsel. Straffen kan likevel gjøres betinget dersom det foreligger særlige forhold. I denne saken var trusselen fremsatt spontant, og tiltalte benektet umiddelbart at han hadde truet oppsynsmannen. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at trusselen ikke var alvorlig ment. Reindriftsutøveren var dessuten frustrert, fordi han mente at oppsynet like før hadde skremt reinflokken i en sårbar fase. Straffen settes på denne bakgrunn til betinget fengsel i 18 dager og en bot på 10 000 kroner.
Dommen gir veiledning om straffutmåling ved overtredelse av straffeloven § 155 om rettsstridig adferd mot offentlig tjenesteperson.
Rettsområde: Strafferett
(1)Dommer Bergsjø: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder straffutmåling for trussel fremsatt mot en ansatt i Statens naturoppsyn, jf. straffeloven § 155.
(3)A er født 00.00.1965. Han er reineier og utøver samisk reindrift med vinterbeite i et område ved Femunden. A ble 10. juli 2025 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 155 om rettsstridig adferd mot offentlig tjenesteperson. Grunnlaget er: «Torsdag 3. april 2025 ca. kl. 11.10 i Synnervika i Røros, tok han kontakt med oppsynsmann B i Statens naturoppsyn (SNO). Han fikk bekreftet at B hadde planlagt tilsyn med snøskuter i Flensmarka. Etterhvert opptrådte han mer aggressivt og truet B ved å si følgende: ‘Hvis dere ikke lar være å dra inn dit, så kommer dere ikke ned igjen’, og ‘jævla idiot’, eller lignende. Han sa dette for å søke og hindre B til å utføre naturoppsynets arbeid.»
(4)Ved Trøndelag tingretts dom 3. september 2025 ble A dømt etter tiltalen til ubetinget fengsel i 18 dager. Han ble videre ilagt sakskostnader med 3 000 kroner.
(5)A anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen, straffutmålingen og sakskostnadsavgjørelsen. Anken over bevisvurderingen under skyldspørsmålet ble henvist til ankeforhandling.
(6)Lagmannsretten avsa 12. desember 2025 dom med slik slutning: «A, født 00.00.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 155 til fengsel i 18 – atten – dager.»
(7)A anket til Høyesterett over lovanvendelsen, saksbehandlingen i form av mangelfulle domsgrunner og straffutmålingen. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 1. februar 2026 ble bare anken over straffutmålingen tillatt fremmet. Mitt syn på saken Saksforholdet
(8)A er domfelt for å ha fremsatt trusler mot oppsynsmann B i Statens naturoppsyn (SNO). Lagmannsretten redegjør i sin dom først for foranledningen til konfrontasjonen mellom de to. Her fremgår det at SNO vinteren/våren 2025 gjennomførte flere tilsyn blant annet i området hvor A har sine reinsdyr på vinterbeite. Årsaken var at fredet rovvilt hadde blitt borte, noe SNO mente kunne skyldes ulovlig avliving. Tilsynene var uanmeldte.
(9)Om lag én uke før hendelsen som A er domfelt for, utførte SNO kontroll i Flenskampen-området. Det ble brukt snøscooter. Lagmannsretten har lagt til grunn at As rein ble forstyrret av dette. Flokken forflyttet seg nordover og kom for nær en annen reinflokk. Dette medførte mye arbeid for A, samtidig som reinen er særlig sårbar på den tiden av året.
(10)Den 3. april 2025 var oppsynsmann B på vei ut på tilsyn, som han skulle utføre sammen med en kollega. Han parkerte i Synnervika i Røros kommune, mens kollegaen sto parkert på en annen parkeringsplass et lite stykke unna.
(11)A befant seg tilfeldigvis på samme parkeringsplass som B. A så B og rygget bilen sin inn ved siden av ham. Deretter rullet han ned vinduet på førersiden, stakk hodet ut og spurte om B hadde tenkt seg inn til Flenskampen. B gikk nærmere og bekreftet at han og kollegaen skulle kjøre inn i området. På dette tidspunktet var B iført full uniform og tjenesteutstyr.
(12)Lagmannsretten har lagt til grunn at A reagerte på at SNO planla tilsyn i samme område som uken før. Han fortalte hva som hadde skjedd da SNO kjørte inn forrige gang, og ba om at oppsynsmennene av hensyn til reinsdyrene lot være å dra inn i området. B fastholdt at de ville inn i området, forklarte bakgrunnen for kontrollen og ga uttrykk for at de skulle ta hensyn til dyrene. Om det videre hendelsesforløpet uttaler lagmannsretten: «A ga seg ikke på at SNO ikke skulle inn i området og uttalte at dersom han kjørte opp i Flenskampen-området ‘så ville du ikke komme ned igjen’, eller lignende. A var ikke sint, men snakket bestemt og tydelig og B opplevde uttalelsen som truende, både på grunn av det som ble sagt og måten uttalelsen ble fremsatt på. B reagerte umiddelbart med å opplyse om at dette var å anse som en trussel mot offentlig tjenestemann, noe A benektet. B ba om As personalia, men A nektet å oppgi dette. På bilen sto navnet ‘A’ og B spurte derfor etter fornavn. A svarte ikke, men ruset i stedet bilen og kjørte ut fra parkeringsplassen mens han ropte ‘jævla idioti’ ut av bilvinduet.»
(13)Etter dette tok B først kontakt med kollegaen og fortalte hva som hadde skjedd. Deretter kontaktet de politiet og sin egen leder. De valgte etter hvert å dra inn i Flenskampen-området og starte tilsynet som planlagt. Senere tok politiet kontakt med dem for å opplyse at gjerningspersonen ikke var funnet. B og kollegaen avsluttet da tilsynet og dro ut av området for å se om de kunne finne bilen til A.
(14)Av lagmannsrettens dom fremgår at B oppfattet As trussel som «særlig truende på grunn av måten den ble fremsatt på» – A var «rolig, og uttalelsen var velformulert og klar». B var «tydelig oppskaket» etter hendelsen. Han forklarte at han oppfattet uttalelsen som en drapstrussel, en forståelse lagmannsretten har sagt seg enig i. Lagmannsretten presiserer imidlertid at det ikke er grunn til å tro at A faktisk mente å gjøre noe mot B. Generelt om straff for overtredelse av straffeloven § 155
(15)Straffeloven § 155 første ledd lyder: «Den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd påvirker en offentlig tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling eller hindrer en slik handling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.»
(16)Bestemmelsen avløste straffeloven 1902 §§ 127 og 128. Paragraf 127 gjaldt vold mot offentlig tjenesteperson, mens § 128 rammet trusler mot slike personer. Strafferammen var fengsel i henholdsvis 3 år og 1 år. I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.4 på side 328 uttaler departementet at § 155 «langt på vei» er en «videreføring av gjeldende rett», men strafferammen er nå altså den samme for alle handlinger som omfattes av bestemmelsen. Avgjørelser om straffutmåling for overtredelser av §§ 127 og 128 i 1902-loven gir fortsatt veiledning, se blant annet HR-2024-1820-U avsnitt 10.
(17)Straffeloven § 155 første ledd rammer krenkelser foretatt for å påvirke offentlige tjenestepersoners tjenestehandlinger. Formålet er å beskytte den offentlige myndighetsutøvelsen, ikke å verne enkeltindivider. Hvordan myndighetsutøvelsen søkes påvirket, er underordnet: Ordlyden viser at all rettsstridig adferd i utgangspunktet er likestilt.
(18)I den nevnte proposisjonen punkt 12.2.4 på side 329 kommenterer departementet straffutmålingen slik: «At det etter bestemmelsene kan reageres med bot i særlige tilfeller, skal ikke innvirke på hovedregelen om at det skal idømmes ubetinget fengsel for overtredelse av straffebudet, jf. Rt-1991-952. For slike handlinger som rettes mot politiet, skal det fortsatt nesten unntaksvis reageres med ubetinget fengsel.»
(19)Uttrykket «unntaksvis» er ut fra sammenhengen feilskrift for «unntaksfritt». Forarbeidene slår altså fast at overtredelse av straffeloven § 155 som hovedregel skal straffes med ubetinget fengsel. Utsagnet er generelt, og departementet skiller ikke mellom vold og trusler. For handlinger rettet mot politiet er det angitt en særlig høy terskel for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel.
(20)Lovgiversignalene er fulgt opp i rettspraksis. Høyesterett har i en rekke avgjørelser vist til at vold og trusler mot offentlig tjenesteperson som hovedregel straffes med ubetinget fengsel, se til illustrasjon HR-2016-471-U avsnitt 16, HR-2018-1267-U avsnitt 13 og HR-2024-1820-U avsnitt 8 og 9. Hovedregelen er ubetinget fengsel også når handlingene er rettet mot andre enn polititjenestepersoner. Avgjørelsene fra 2016 og 2018 gjaldt trusler og vold mot henholdsvis en ansatt i Mattilsynet og en naturforvalter.
(21)Rettspraksis bekrefter at det er en særlig høy terskel for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel når den rettsstridige adferden retter seg mot politiet. Jeg nevner som eksempel HR-2025-151-U avsnitt 13, hvor ankeutvalget under henvisning til forarbeidene slår fast at det i slike tilfeller «nærmest unntaksfritt» må reageres med ubetinget fengsel. I dommen inntatt i Rt-2004-1961 ble det likevel gitt samfunnsstraff for overtredelse av blant annet straffeloven 1902 §§ 127 og 128. Begrunnelsen var først og fremst knyttet til tiltaltes personlige forhold. Jeg nevner også dommen i Rt-2011-61, som riktignok gjaldt overtredelse av den alminnelige trusselbestemmelsen i straffeloven 1902 § 227. Straffen ble under dissens satt til betinget fengsel i 21 dager for drapstrusler mot en politiførstebetjent. Flertallet la særlig vekt på foranledningen til opptrinnet – tiltaltes datter ble uten forvarsel hentet av barnevernet etter et hastevedtak om akuttplassering, se avsnitt 19. Av avsnitt 20 fremgår at trusselen ble betraktet som et følelsesutbrudd, og at den ikke var alvorlig ment.
(22)Jeg konstaterer at allmennpreventive hensyn veier tungt ved overtredelser av straffeloven § 155. Som den klare hovedregel må slike overtredelser derfor straffes med ubetinget fengsel, uavhengig av om det er tale om vold eller trusler. Unntak kan likevel gjøres hvis spesielle forhold tilsier det. Jeg antar at dette først og fremst kan være aktuelt ved tungtveiende personlige forhold og ved overtredelser i det nedre sjikt av bestemmelsen. Er den rettsstridige adferden rettet mot politiet, er terskelen for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel særlig høy. Den konkrete straffutmålingen
(23)Ved den konkrete straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i at trusselen ble rettet mot en tjenesteperson i SNO. Ifølge naturoppsynsloven 21. juni 1996 nr. 38 § 1 er SNO opprettet for å ivareta nasjonale miljøverdier og forebygge miljøkriminalitet. SNO skal etter § 2 føre kontroll med at bestemmelsene i en rekke miljølover overholdes, og oppsynet er gitt omfattende fullmakter i § 3. Etter andre ledd bokstav a kan det for eksempel stanse personer, kjøretøy og fartøy. Bokstav c gir hjemmel til å kreve personopplysninger, mens personer kan bortvises i kraft av bokstav f. SNO kan anmelde overtredelser og etter ulike miljølover ilegge overtredelsesgebyr, jf. for eksempel motorferdselloven § 12 b. Det er opplyst at SNO gjennomførte nærmere 3 000 kontroller i 2025. Oppsynet innga samme år rundt 300 anmeldelser og ila 143 overtredelsesgebyr.
(24)Etter naturoppsynsloven § 4 kan oppsynspersonell gis begrenset politimyndighet etter politiloven § 20 tredje ledd. Det er opplyst at tjenestepersoner i SNO som hovedregel har slik begrenset politimyndighet. Dette innebærer fullmakter som tilsvarer politiets innenfor den tidsmessige, geografiske og saklige begrensningen som er stilt opp ved tildelingen av myndigheten.
(25)Tjenestepersoner i SNO har etter dette oppgaver som langt på vei kan sammenlignes med politiets. De opptrer regelmessig i konfliktfylte situasjoner, og de har av denne grunn behov for et sterkt vern. Dette peker mot en streng reaksjon i saken her. Politiet står likevel i en særstilling som generell beskytter av borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd. Den særlig høye terskelen for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel gjelder derfor etter mitt syn ikke tilsvarende for handlinger rettet mot tjenestepersoner i SNO. I tråd med det jeg allerede har sagt, må den klare hovedregelen likevel også her være ubetinget fengsel. Unntak er bare aktuelt hvis det foreligger spesielle forhold.
(26)Karakteren og alvoret av trusselen mot oppsynsmannen må naturlig nok stå sentralt i vurderingen. Jeg er enig med lagmannsretten i at utsagnet om at B ikke ville «komme ned igjen» dersom han kjørte inn i Flenskampen-området, språklig sett må forstås som en drapstrussel. Som et utgangspunkt må drapstrusler regnes som alvorlige trusler, jf. Rt-2008-401 avsnitt 12. Det er videre på det rene at B oppfattet uttalelsen som særlig truende på grunn av måten den ble fremsatt på, og at han ble tydelig oppskaket. A viste imidlertid ikke frem kniv, skytevåpen eller andre gjenstander som kunne signalisere at han ville gjøre alvor av trusselen.
(27)Etter mitt syn foreligger det likevel flere formildende omstendigheter. Lagmannsretten har lagt til grunn at A ikke mente å gjøre noe mot B. A satt i ro i sin egen bil da han fremsatte utsagnet. Det truende utsagnet fremstår spontant og preget av frustrasjon. Myndighetsutøvelsen ble forstyrret, men ikke avbrutt. Jeg legger også en viss vekt på at A umiddelbart benektet at han hadde fremsatt en trussel og dermed i en viss grad tok brodden av utsagnet. Til sammenligning la Høyesterett i Rt-2011-61 avsnitt 21 i formildende retning vekt på at tiltalte ganske umiddelbart beklaget den fremsatte trusselen. Ut fra disse konkrete omstendighetene ligger trusselen i hvert fall ikke langt unna det nedre sjikt av bestemmelsen.
(28)I dommen fra 2011 la Høyesterett i formildende retning vekt på «foranledningen til opptrinnet», se avsnitt 19. På samme måte finner jeg det i vår sak naturlig å legge noe vekt på hendelsen en ukes tid før trusselen ble fremsatt, hvor As reinflokk ble forstyrret av SNOs kontroll i Flenskampen-området. I lys av den betydning reinflokken har for reineiere, og fordi kontrollen skjedde på et tidspunkt hvor reinen er særlig sårbar, har jeg en viss forståelse for As frustrasjon. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere at det ikke er holdepunkter for annet enn at tjenestepersonene i SNO utførte oppdraget sitt på korrekt måte.
(29)Jeg har ikke innvendinger mot lagmannsrettens utgangspunkt på fengsel i 18 dager – det samsvarer godt med nivået i rettspraksis. Fordi straffens formål taler mot en reaksjon i frihet, anser jeg ikke samfunnsstraff som aktuelt, jf. straffeloven § 48 første ledd bokstav b. Spørsmålet er om de allmenn- og individualpreventive hensynene blir tilstrekkelig ivaretatt ved at straffen gjøres betinget.
(30)Under en viss tvil er jeg kommet til at dette må besvares bekreftende. Ved den samlede vurderingen legger jeg vesentlig vekt på de formildende forholdene ved selve trusselen som jeg har vært inne på, men jeg ser også hen til foranledningen til trusselsituasjonen. Den betingede fengselsstraffen bør etter mitt syn kombineres med en bot, som passende kan settes til 10 000 kroner. Jeg finner det mest hensiktsmessig å utforme en ny domsslutning.
(31)Med dette resultatet ser jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på anførslene om Grunnloven § 108 og ILO-konvensjon nr. 169. Konklusjon
(32)Jeg er kommet til at straffen bør settes til betinget fengsel i 18 dager og en bot på 10 000 kroner.
(33)Jeg stemmer for denne
(34)Dommer Arntzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.