Den 1. juli 2025 ble det gjort endringer i reglene om seksuallovbrudd. Den lovbestemte minstestraffen på fengsel i 3 år for voldtekt til samleie av barn under 14 år ble opphevet. Samtidig ble lovgivers tidligere føringer om en normalstraff på fengsel i 4 år for slike overgrep ikke videreført. Spørsmålet for Høyesterett var hvilken betydning dette skulle ha ved straffutmålingen for voldtekt til samleie av et barn under 14 år, og for å få et barn under 14 år til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang. Tiltalte og fornærmede kom i kontakt via en chat-tjeneste på internett og ble enige om at de skulle være kjærester, selv om de ikke hadde møtt hverandre fysisk. Tiltalte fikk fornærmede til å sende ham nakenbilder og sendte også nakenbilder av seg selv til fornærmede. Ved ett tilfelle fikk tiltalte fornærmede til å masturbere seg selv mens han fulgte med på FaceTime. Partene møttes fysisk én gang. Tiltalte gjennomførte da oralt og vaginalt samleie med fornærmede. Høyesterett delte seg i et flertall på 8 dommere og et mindretall på 3. Flertallet viste til at lovgiver har lagt til grunn at det generelle straffenivået ved voldtekt av barn under 14 år skal videreføres. Samtidig skal straffen fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene ved handlingen og straffverdigheten av lovbruddet, i tråd med overordnede prinsipper om forholdsmessighet. Dette innebærer at straffeskalaen kan brukes i større grad enn tidligere. Ved straffutmålingen skal samleie som utgangspunkt straffes strengere enn mindre inngripende former for seksuell omgang. Fornærmedes alder skal fortsatt være et sentralt moment. I sammenlignbare tilfeller skal det etter flertallets syn likevel ikke være et skarpt skille i straffenivået avhengig av om fornærmede er rett over eller rett under 14 år. Ved den konkrete straffutmålingen for voldtekten til samleie tok flertallet utgangspunkt i at tiltalte langt på vei utnyttet fornærmedes unge alder og underlegne posisjon. Tiltalte utnyttet fornærmede i en slik grad at kjæresteforholdet mellom dem fikk begrenset betydning. Det var heller ikke noen reell gjensidighet i den seksuelle omgangen. Dette tilsa en streng straff. Samtidig forelå det to forhold som trakk i formildende retning sammenlignet med tidligere praksis. Det ene var at fornærmede var rett under 14 år. Flertallet viste til at det etter lovforarbeidene ikke skal gjelde noe skarpt skille i straffenivået avhengig av om fornærmede er rett over eller rett under 14 år. Det andre var at tiltalte var ung og rett over 18 år. Flertallet mente at utgangspunktet ved straffutmålingen for voldtekten til samleie isolert sett ville være fengsel i 2 år og 6 måneder. For forholdet der tiltalte fikk fornærmede til å masturbere seg selv mens han fulgte med på FaceTime, mente flertallet at straffen isolert sett burde være fengsel i 9 måneder. Flertallet la blant annet vekt på at overgrepet manglet flere av de elementene som kan gjøre overgrep over internett særlig alvorlige. Overgrepet måtte derfor bedømmes mildere enn et fysisk overgrep. Flertallet mente at samlet straff før formildende omstendigheter skulle være fengsel i 3 år. Dette inkluderte også to mindre alvorlige forhold som hadde en viss straffskjerpende betydning. Som følge av særlig saksbehandlingstiden og tiden som var gått siden lovbruddene, ble straffen redusert med 7 måneder til fengsel i 2 år og 5 måneder. Av dette ble 9 måneder gjort betinget fordi tiltalte hadde en lett svikt i virkelighetsforståelse som følge av en autismespekterlidelse. Mindretallet mente at forholdets alvor, graden av utnyttelse og manglende frivillighet tilsa et høyere straffenivå. Etter mindretallets syn innebar de konkrete omstendighetene at fornærmedes alder bare i begrenset grad kunne tillegges vekt i formildende retning. Mindretallet viste til at voldtekten hadde et klart preg av utnyttelse og innebar en krenkelse av fornærmede. Straffen kunne derfor ikke settes ned med henvisning til uttalelser i lovforarbeidene om utvidet bruk av straffeskalaen eller om at det kan legges mindre vekt enn tidligere på om fornærmede er rett under eller over 14 år. Disse uttalelsene gjelder etter mindretallets syn situasjoner der det er nærhet i alder og utvikling mellom partene, uten at det er tilstrekkelig til straffbortfall, barnet deltar frivillig, og den seksuelle omgangen ikke er krenkende. Rettsområde: Strafferett. Seksuallovbrudd. Voldtekt av barn under 14 år. Straffeloven § 299, § 300
(1)Dommer Lund: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder straffutmåling for voldtekt til samleie av en jente på 13 år og 9 måneder utført av en mann som nettopp hadde fylt 18 år. Den reiser særlig spørsmål om betydningen av at den lovbestemte minstestraffen ble opphevet med virkning fra 1. juli 2025, samtidig som lovgiver ikke lenger gir noen føringer om normalstraffenivåer for seksuallovbrudd.
(3)A er tiltalt for voldtekt til samleie av et barn under 14 år etter straffeloven § 300, jf. § 299 (tiltalen post I), for seksuell omgang med et barn under 14 år etter § 299 (tiltalen post II), for å ha anskaffet fremstilling av seksuelle overgrep mot barn etter § 311 første ledd (tiltalen post III) og for seksuelt krenkende atferd overfor et barn under 16 år etter § 305 (tiltalen post IV). B er fornærmet under alle postene. Hendelsene skjedde sommeren 2021.
(4)Fornærmede anmeldte forholdene i april 2023. Tiltale ble reist i januar 2024. Tiltalte erkjente ikke straffskyld. Oslo tingrett avsa 15. januar 2025 dom der slutningen punkt I for straffekravet lyder slik: «A, født 00.00.2003, dømmes for: 1 – én – overtredelse av straffeloven § 300, jf. § 299, 1 – én – overtredelse av straffeloven § 299, 1 – én – overtredelse av straffeloven § 311 første ledd og 1 – én – overtredelse av straffeloven § 305 bokstav a, til fengsel i 4 – fire – år og – 6 – seks måneder, hvorav 1 – ett – år og – 6 – seks måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år, jf. straffeloven § 79 første ledd bokstav a, jf. § 34.»
(5)Tingretten fastsatte altså straffen for alle tiltaleposter til fengsel i 4 år og 6 måneder, der 1 år og 6 måneder ble gjort betinget. Én meddommer mente tiltalte burde dømmes til samfunnsstraff eller en fullt ut betinget dom. Han ble også dømt til å betale 330 000 kroner i oppreisning til den fornærmede.
(6)Tiltalte anket straffutmålingen. Ingen av partene krevde ny behandling av det sivile kravet. For lagmannsretten ga tiltalte en uforbeholden tilståelse. Borgarting lagmannsrett avsa dom 30. juni 2025, der anken ble forkastet. Retten vurderte betydningen av lovendringene som skulle tre i kraft 1. juli 2025, men fant ikke grunnlag for å fastsette en lavere straff enn det som fulgte av det tidligere straffenivået.
(7)A anket straffutmålingen til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 21. august 2025 å utsette behandlingen av anken inntil endelig avgjørelse forelå i en lignende sak. Dom i den saken ble avsagt 9. september 2025, se HR-2025-1727-A. As anke ble deretter tillatt fremmet.
(8)Ankeforhandling ble holdt 4. desember 2025. Høyesterett i avdeling besluttet 10. desember 2025 at saken skulle overføres til forsterket rett, jf. domstolloven § 6 andre ledd andre setning, jf. § 5 fjerde ledd. Høyesterettsjustitiarius besluttet 16. desember 2025 at saken skulle behandles i storkammer, jf. domstolloven § 6 andre ledd tredje setning. Saken er behandlet i sammenheng med HR-2026-712-S.
(9)Partene er for Høyesterett enige om at straffen skal reduseres, men er uenige om hvor mye. Aktor har lagt ned påstand om at straffen settes til fengsel i 3 år, hvorav 1 år gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. A har lagt ned påstand om at straffen settes ned, og har prinsipalt gjort gjeldende at riktig straff vil være samfunnsstraff kombinert med en kortere ubetinget fengselsstraff. Subsidiært er det gjort gjeldende at det bør fastsettes en fengselsstraff med en lengre betinget del. Mitt syn på saken Innledning
(10)Førstvoterende i HR-2026-712-S har fremhevet at voldtekt er en betydelig samfunnsutfordring, se avsnitt 17. Dette inkluderer seksuelle overgrep mot barn. Skadevirkningene ved slike overgrep kan være betydelige, se NOU 2024: 4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem kapittel 9. Allmennpreventive hensyn står dermed sterkt i saker som denne og er med på å begrunne det strenge straffenivået for denne typen overgrep. Barn har krav på et særlig vern mot seksuelle overgrep, jf. blant annet Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 34 og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) artikkel 18 nr. 1. Saksforholdet
(11)Tiltalte og fornærmede kom i kontakt med hverandre på en chat-tjeneste som koblet tilfeldige brukere på internett. Tiltalte og fornærmede ble raskt enige om at de skulle være kjærester, selv om de ikke hadde truffet hverandre fysisk. Fornærmede fortalte tidlig at hun var 13 år gammel, men tiltalte sa at det ikke gjorde noe.
(12)Etter kort tid etterspurte tiltalte nakenbilder fra fornærmede. Hun sendte ham det, fordi hun var redd for at han ville avslutte kontakten dersom hun ikke gjorde som han ba om. Tiltalte sendte også seksualiserte bilder og videoer av seg selv til fornærmede. Disse forholdene er omfattet av tiltalen post III og IV.
(13)Ved ett tilfelle fikk tiltalte fornærmede til å masturbere seg selv mens han fulgte med på FaceTime. Det er post II i tiltalen. Tingretten har beskrevet dette slik: «Én dag da B pratet med A over Facetime, spurte han om B kunne hjelpe ham med å runke og om B kunne masturbere seg selv og filme dette på en slik måte at A kunne følge med via Facetime. A ba B om å ta fingrene inn i eget kjønnsorgan, hvilket hun også gjorde. A var tydelig med B på at hun måtte gjøre dette for at han skulle fortsette å ha kontakt med henne. B var på tidspunktet usikker på seg selv og A var kjent med at B strevde psykisk.»
(14)Tiltalte og fornærmede møttes fysisk hjemme hos fornærmede 22. august 2021. Han gjennomførte da oralt og vaginalt samleie med henne. Tingretten har beskrevet det som skjedde, slik: «De så på film og spiste pizza. B og A hadde det hyggelig og kysset hverandre. De tok også et kjærestebilde sammen. Etter hvert mot slutten av filmen begynte A å beføle Bs kropp, først utenpå klærne, deretter tok han hånden sin innunder klær, på rumpe, pupper og inn i trusen hennes. Etter hvert tok han av seg buksene og førte sin penis inn i munnen til B. Han kledde også av B og slikket kjønnsorganet hennes. B stivnet til og gråt stille uten at A opplevde at tilnærmelsene var uønsket. A spurte deretter om å få tease fornærmede med tuppen av penis. B sa ikke nei til dette. Det ble deretter gjennomført et vaginalt samleie uten kondom. B fikk vondt. Hun opplevde ikke at hun kunne si fra til A. Det var første gang hun hadde samleie. A fikk utløsning inne i B. A spurte om hvordan det føltes å ha en 18-åring sin kuk inn i seg. B hadde ingen seksuell erfaring i forkant av dette og likte ikke at han stilte et spørsmål som det.»
(15)Tiltalte opplevde besøket hos fornærmede som hyggelig og sendte i etterkant kjærestebildet til sin søster. Fornærmede på sin side var skamfull og redd for å ha blitt gravid. Etter om lag halvannen uke avsluttet hun relasjonen med tiltalte.
(16)Forsvarer har gjort gjeldende at det må legges til grunn at tiltalte var under 18 år da forholdene i tiltalen postene II, III og IV skjedde. Jeg er ikke enig i det og viser til at tingretten fant det bevist at alle forholdene i tiltalen skjedde etter at tiltalte 23. juli 2021 hadde fylt 18 år. Lovgrunnlaget og lovvalg
(17)De bærende forholdene for straffen er tiltalen post I og II, som gjelder overtredelse av straffeloven § 299 og § 300. De relevante delene av disse bestemmelsene har nå følgende ordlyd: «§ 299. Voldtekt av barn under 14 år Med fengsel inntil 10 år straffes den som a. har seksuell omgang med barn under 14 år, b. får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, … . § 300. Voldtekt til samleie av barn under 14 år Straffen er fengsel inntil 15 år dersom voldtekten som nevnt i § 299 omfattet: a. innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning, b. innføring av penis i fornærmedes munn, … .»
(18)På handlingstiden fulgte det av straffeloven § 300 at minstestraffen for voldtekt til samleie av barn under 14 år var fengsel i 3 år, mens lengstestraffen var fengsel i 15 år. Lovgiver hadde også gitt føringer om en normalstraff på fengsel i 4 år.
(19)Ved lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2025, ble minstestraffen fjernet, og lovgiver forutsatte at det ikke lenger skal gjelde et normalstraffenivå. Lengstestraffen på 15 år er beholdt. Av forarbeidene følger det at det generelle straffenivået for disse lovbruddene i hovedsak skal videreføres, se for eksempel Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.4 på side 76. Det skal imidlertid gis rom for større individuelle vurderinger i straffutmålingen, slik at straffen i et konkret tilfelle kan bli både mildere eller strengere enn etter tidligere praksis, se proposisjonen punkt 6.6.4.1 på side 73.
(20)Lovendringen skyldes et endret syn på bruken av strafferettslige reaksjoner. Etter straffeloven § 3 første ledd brukes da lovgivningen på domstidspunktet når dette etter en konkret vurdering fører til et gunstigere resultat for tiltalte. Partene er enige om at de nye reglene vil medføre en lavere straff. Jeg er enig i det og anvender straffeloven slik den lyder fra og med 1. juli 2025. Utviklingen av straffebudene om seksuelle overgrep mot barn
(21)Førstvoterende i HR-2026-712-S har gjort rede for lovhistorikken og straffutmålingspraksis for seksuelle overgrep. Jeg viser generelt til hennes redegjørelse i avsnittene 25 til 53, men vil noe nærmere beskrive utviklingen når det gjelder seksuelle overgrep mot barn.
(22)I 1963 ble minstestraffen for seksuell omgang til samleie med barn under 14 år senket fra fengsel i 3 år til fengsel i 1 år. Denne minstestraffen lå fast frem til 2000, da bestemmelsene om seksuallovbrudd ble revidert. Departementet mente da at det gjeldende straffenivået var for lavt, også for seksuelle overgrep mot barn, men at nivået kunne økes innenfor gjeldende strafferammer, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 6.5.1.4 på side 59. Ønsket om en skjerping av straffenivået ble understreket også av justiskomiteen, som uttalte at den forventet «at domstolene følger opp komiteens synspunkter», se Innst. O. nr. 92 (1999–2000) punkt 6.5.2 på side 19. Under behandlingen i Stortinget ble minstestraffen hevet til 2 år.
(23)Selv om straffenivået deretter økte, ønsket lovgiver en ytterligere skjerping, blant annet for seksuelle overgrep mot barn. Da kapitlet om seksuallovbrudd i 2009 ble tatt inn i straffeloven 2005, ble minstestraffen for voldtekt til samleie av barn under 14 år derfor hevet til fengsel i 3 år. Straffeloven 2005 trådte ikke i kraft før i 2015, men økningen av minstestraffen fikk virkning fra 25. juni 2010 gjennom en endring av straffeloven 1902 § 195. Det ble samtidig tatt til orde for en vesentlig skjerping av straffenivået blant annet gjennom angivelse av et normalstraffenivå. Departementet mente at normalstraffenivået i saker om voldtekt til samleie av barn under 14 år burde være fengsel i rundt 4 år, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 på side 249. Det helt klare utgangspunktet var at fengselsstraffen skulle være ubetinget. Normalstraffenivået for seksuell omgang som består i samleie med barn mellom 14 og 16 år, skulle være fengsel i rundt 6 måneder, se punkt 7.12.4.5 i proposisjonen på side 253.
(24)Det ble også gjort andre endringer for å styrke barns beskyttelse mot overgrep, se proposisjonen punkt 7.1 på side 207. All seksuell omgang med barn under 14 år ble ansett som voldtekt. Voldtektsbegrepet ble også utvidet til å omfatte det å få et barn under 14 år til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang. Generelt om lovendringen 1. juli 2025
(25)I HR-2026-712-S er det i avsnitt 44 til 47 redegjort for Straffelovrådets vurderinger i NOU 2022: 21 av straffenivåene for straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og for departementets oppfølgning i Prop. 132 L (2024–2025). Som det fremgår, fulgte departementet Straffelovrådets anbefalinger om å gå bort fra minstestraffer og angivelser om normalstraffenivåer for de ulike straffebudene. Dette gjaldt også for minstestraffen for voldtekt til samleie av barn under 14 år og normalstraffenivåene for dette og for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, se proposisjonen punkt 6.6.1 på side 67 og punkt 6.6.4.4 på side 76.
(26)I avsnitt 49 i dommen gjengis departementets sammenfatning på side 72–73 i proposisjonen. Uttalelsene der er gitt i tilknytning til straffutmåling for voldtekt generelt, men har også betydning for voldtekt av barn under 14 år, jf. proposisjonen punkt 6.6.4.4 på side 76. Oppsummeringen til førstvoterende i avsnitt 53 i HR-2026-712-S har dermed gyldighet også for voldtekt av barn under 14 år: «Oppsummert har lovgiver signalisert at dagens generelle straffenivå i voldtektssaker i hovedsak skal videreføres, og at tidligere praksis fra Høyesterett fortsatt kan gi veiledning for nivået. Det er likevel ikke lenger slik at det tidligere etablerte straffenivået bare kan fravikes dersom det foreligger særlige formildende eller skjerpende omstendigheter. Lovgiver har uttrykkelig sagt at straffen ikke skal være uforholdsmessig streng i den enkelte sak. Domstolene har fått tilbake det tradisjonelle spillerommet ved fastsettelsen av straffen for seksuallovbrudd. Straffutmålingen skal skje ut fra individuelle vurderinger knyttet til omstendighetene ved handlingen og straffverdigheten av lovbruddet, i tråd med overordnede prinsipper om forholdsmessighet i strafferettspleien. Dette innebærer at straffeskalaen skal brukes i større grad, noe som i visse tilfeller kan lede til strengere straff enn tidligere, i andre tilfeller til lavere straff.» Særlig om seksuelle overgrep mot barn
(27)I Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.4 på side 76 går departementet nærmere inn på straffutmålingen for voldtekt av barn under 14 år og for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Det vises til punkt 6.6.4.1 om departementets syn på retningslinjene om normalstraff for voldtekt generelt, og det uttales at disse «også har betydning for overtredelser av §§ 299 og 302».
(28)Dette innebærer at momentene som er av betydning ved straffutmåling for voldtekt generelt, så langt de passer og det ikke er gitt avvikende lovgivningssignaler, også har betydning ved straffutmåling for voldtekt av barn under 14 år og for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Momentene er sammenfattet i HR-2026-712-S avsnitt 55. Formen for seksuell omgang skal tillegges stor vekt. Samleie skal som utgangspunkt straffes strengere enn mindre inngripende former for seksuell omgang. Videre er det etter forarbeidene særlig relevant å legge vekt på blant annet overgrepets varighet, omfang og intensitet, graden av utnyttelse, hvor skremmende overgrepet var, tilstedeværelsen av fornedrende eller ydmykende elementer, partenes relasjon og aldersforskjell.
(29)Forarbeidene tar som utgangspunkt at fornærmedes alder fortsatt skal være et sentralt moment ved straffutmålingen, se proposisjonen punkt 6.6.4.4 på side 76. Dette ligger også til grunn for at seksuelle overgrep mot barn under 14 år er skilt ut i egne straffebud. Departementet fulgte ikke opp et forslag fra Straffelovrådet om at systemet med aldersdifferensierte straffebud for barn over og under 14 år, ikke skulle videreføres. Fornærmedes alder på handlingstidspunktet er også fremhevet som et forhold som har betydning for om voldtekten skal anses som grov, se straffeloven § 301 andre ledd bokstav c.
(30)Når det gjelder betydningen for straffutmålingen av om fornærmede er rett over eller rett under 14 år, påpekte departementet at det gjeldende normalstraffenivået for henholdsvis voldtekt til samleie med barn under 14 år og seksuell omgang til samleie med barn mellom 14 og 16 år, kan «lede til urimelige resultater i en del enkeltsaker». Departementet viste til Magnus Matningsdals gjesteleder «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd» i Lov og Rett nr. 9/2021, side 519–520 – som Straffelovrådet også viste til – der det påpekes at nedgangen i straffenivået blir betydelig straks fornærmede har fylt 14 år, og at «denne enorme forskjellen i straffenivå» ikke er lett å forstå. Deretter uttaler departementet: «Departementet kan langt på vei slutte seg til dette. Etter omstendighetene vil det å ha seksuell omgang med et barn som nettopp har fylt 14 år, kunne være like klanderverdig og skadelig som å ha seksuell omgang med et barn som snart fyller 14 år. Slik departementet ser det, bør barnets alder fortsatt være et sentralt moment ved straffutmålingen. Domstolene bør imidlertid ha frihet til å legge noe mindre vekt på hvorvidt fornærmede akkurat er over eller under 14 år.»
(31)Det følger altså av forarbeidene at det generelle straffenivået skal opprettholdes både for overtredelser av straffeloven § 299, jf. § 300 og av § 302. Samtidig erkjenner departementet at dette kan gi urimelige utslag i enkelttilfeller. Som det er fremhevet i proposisjonen i punkt 6.6.4.1 på side 72, foreligger det «en risiko for at reaksjonen i betydelig grad avhenger av hvilket straffebud som kommer til anvendelse, og for at de nærmere omstendighetene rundt handlingen tillegges for liten vekt, med den konsekvens at ’ulike tilfeller behandles likt’, se HR-2022-2225-A avsnitt 44». Det skaper også en risiko for at tilnærmet like tilfeller behandles ulikt, avhengig av om fornærmede er rett over eller rett under 14 år.
(32)Lovgiver har likevel valgt å klassifisere seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt og har plassert disse overgrepene i egne straffebud med en høyere strafferamme enn for seksuell omgang med barn over 14 år. Dette markerer at lovgiver ser særlig alvorlig på overgrep mot så unge barn, noe som må få betydning ved straffutmålingen.
(33)Forarbeidene er samtidig klare på at det ved den konkrete straffutmålingen kan legges noe mindre vekt på om fornærmede er rett under 14 år (straffeloven §§ 299 og 300), eller rett over 14 år (§ 302). Jeg forstår dette slik at det i sammenlignbare tilfeller ikke lenger skal være et skarpt skille i straffutmålingen ut fra om fornærmede er rett over eller rett under 14 år, jf. også HR-2025-1727-A avsnitt 26. Jeg er videre enig i uttalelsen i avsnitt 29 i dommen, om at det kan være aktuelt å øke straffen noe for overtredelser av straffeloven § 302 dersom konkrete forhold tilsier det. Jeg er samtidig enig i at lovgiver på generelt grunnlag ikke har ment at straffenivået etter § 302 skal heves for å få en bedre sammenheng mellom § 299, jf. § 300 og § 302. For å oppnå en slik effekt er det først og fremst straffen etter §§ 299 og 300 som må settes lavere enn etter tidligere praksis der de konkrete omstendighetene taler for det.
(34)Jeg legger her til at spørsmålet om samtykkebestemmelsen i straffeloven § 291 første ledd kan anvendes i konkurrens med § 302 der fornærmede er i aldersgruppen 14 til 16 år, ikke er drøftet særskilt i forarbeidene. Dersom § 291 første ledd får anvendelse, vil det være styrende for straffutmålingen, og betydningen av om fornærmede er rett over eller rett under 14 år, vil få mindre betydning. Denne saken gir ikke foranledning til å gå nærmere inn på disse spørsmålene.
(35)For voldtekt av barn under 14 år har det ikke betydning for straffbarheten at den seksuelle omgangen er frivillig. Dette har også vært utgangspunktet ved straffutmålingen. I proposisjonen punkt 6.6.4.4 på side 76–77 modereres imidlertid dette noe: «Ved voldtekt av barn under 14 år er det ifølge forarbeidene ikke formildende hvis den seksuelle omgangen har vært frivillig, ‘ettersom straffebestemmelsen nettopp bygger på den forutsetning at mindreårige ikke kan gi samtykke til seksuelt samkvem’, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 250. Dette må være et naturlig utgangspunkt. Departementet finner imidlertid grunn til å moderere dette utgangspunktet noe i tilfeller hvor det er en nærhet i alder og utvikling mellom gjerningspersonen og den fornærmede, uten at dette er tilstrekkelig til at straffen kan bortfalle etter straffeloven § 308. Om den seksuelle omgangen ikke er frivillig, vil dette derimot være en klart skjerpende omstendighet.»
(36)Ved straffutmålingen for voldtekt av barn under 14 år er utgangspunktet dermed fortsatt at det ikke er formildende at den seksuelle omgangen var frivillig. Dersom det er nærhet i alder og utvikling mellom gjerningspersonen og den fornærmede, kan det imidlertid tas hensyn til frivillighet, selv om det ikke foreligger en slik jevnbyrdighet at straffen kan falle bort etter straffeloven § 308. Voldtekt til annen seksuell omgang enn samleie med barn under 14 år
(37)For voldtekt til annen seksuell omgang enn samleie med barn under 14 år var det heller ikke tidligere noen lovbestemt minstestraff. Før lovendringen 1. juli 2025 var det domstolskapte normalstraffenivået for voldtekt av en voksen person ved innføring av finger i skjeden fengsel i 3 år og 3 måneder, jf. Rt-2013-848 avsnitt 19. Det samme nivået gjaldt for innføring av finger i skjeden til et barn under 14 år i tilfeller der det ikke var brukt vold eller trusler, jf. HR-2019-2385-A avsnitt 17.
(38)I Prop. 132 L (2024–2025) tas det utgangspunkt i at når det ikke lenger angis normalstraffer for voldtekt, er det ikke grunn til å holde fast ved det domstolskapte normalstraffenivået på fengsel i 3 år og 3 måneder for voldtekt til seksuell omgang i form av innføring av fingre i kroppens hulrom, se punkt 6.6.4.1 på side 74. Departementet mente denne typen normalstraff kunne «virke hemmende for den individuelle straffutmålingen som må foretas i det enkelte tilfelle». Departementet kommenterte så dommen i HR-2022-2225-A. Saken gjaldt et tilfelle der fornærmede våknet av at tiltalte hadde en eller flere fingre inne i skjeden hennes. Høyesteretts flertall på fire dommere fastsatte straffen til fengsel i 2 år og 5 måneder. Det ble blant annet lagt vekt på at det gjaldt en kortvarig impulshandling, og at den tiltalte senere beklaget det som skjedde, se avsnitt 53 og 54. Departementet uttalte på side 75 at «domstolene i fremtiden bør gis frihet til å fastsette en vesentlig lavere straff enn dette for slike og lignende overtredelser, når det er rimelig ut fra de konkrete omstendighetene i saken».
(39)Uttalelsene gjelder voldtekt etter den alminnelige voldtektsbestemmelsen. Men også ved voldtekt til seksuell omgang av barn under 14 år må forarbeidene forstås slik at straffutmålingen skal skje ut fra en konkret vurdering basert på omstendighetene i den enkelte sak, der domstolene kan bruke mer av straffeskalaen. Særlig om overgrep over internett
(40)Før lovendringen 1. juli 2025 ble det lagt til grunn at voldtekt som går ut på å tvinge fornærmede til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang, i utgangspunktet skal straffes like strengt som andre former for voldtekt, se HR-2017-1282-A avsnitt 17 med videre henvisning til forarbeidene. Dette gjaldt tilsvarende for seksuelle overgrep mot barn under 14 år, jf. HR-2019-2385-A avsnitt 18.
(41)I Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.1 på side 73 åpnes det for at det «generelt sett [er] en forskjell på det å bli tvunget til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, og det å bli tvunget til å utføre slike handlinger med gjerningspersonen eller en tredjeperson». For øvrig kommenterer ikke forarbeidene denne typen overgrep noe nærmere. Overgrep som skjer over internett, er heller ikke behandlet. Forarbeidene må samtidig forstås slik at domstolene også for slike overgrep skal gjøre en individuell og konkret straffutmåling ut fra alvorsgraden i det konkrete tilfellet.
(42)De særegne omstendigheter knyttet til overgrep over internett er behandlet i HR-2017-1282-A. I avsnitt 23 gis følgende sammenfatning: «Jeg ser det ikke som tvilsomt at overgrep over internett kan oppleves svært alvorlig og ha alvorlige skadevirkninger. Det er grunn til å fremheve at selv om gjerningsmannen fysisk ikke befinner seg på samme sted, kan han eller hun ha en sterkt kontrollerende og invaderende rolle overfor fornærmede. Mange mennesker i dag, ikke minst unge mennesker, benytter internett, herunder sosiale medier, i meget stor grad, og dette inngår som en viktig og nødvendig del av deres hverdag. Det medfører at en gjerningsmann nærmest til enhver tid, uansett hvor fornærmede befinner seg, lett vil kunne komme i kontakt med fornærmede og stå for en vedvarende utøvelse av trusler og press.»
(43)Det er fremlagt dokumentasjon for Høyesterett som viser at det er et økende problem at særlig jenter opplever uønskede forespørsler om å utføre seksuelle handlinger med seg selv, se Digitale seksuelle overgrep mot barn og unge – gjerningspersoner og fornærmede, Rapport nr. 3/2023 fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, side 142. Skadevirkningene er imidlertid ikke nærmere belyst for Høyesterett.
(44)I HR-2017-1282-A avsnitt 26 konkluderer førstvoterende slik: «Det jeg her har pekt på, innebærer at allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende på dette området, og at seksuelle overgrep over internett ikke generelt bør straffes mildere enn andre former for overgrep. Den konkrete straffutmålingen vil avhenge av omstendighetene i det enkelte tilfellet.»
(45)Dette stiller seg ikke annerledes etter lovendringen 1. juli 2025. Seksuelle overgrep over internett dekker et så bredt spekter av forhold med ulik alvorsgrad at det ikke generelt kan fastslås at slike overgrep bør straffes mildere – eller strengere – enn fysiske overgrep. Alvorsgraden må vurderes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Ved denne vurderingen vil flere av de momenter som er relevante ved vurderingen av andre typer overgrep, også være relevante. Ved overgrep over internett vil det etter høyesterettspraksis i tillegg ha betydning om det er gjentakende overgrep over tid, hvor invaderende eller kontrollerende kontakten over internett har vært, om gjerningspersonen har benyttet falsk eller anonym identitet, om film eller bilder fra overgrepet er lagret eller delt videre, og om det foreligger trusler om eller risiko for slik deling. Den konkrete straffutmålingen Tiltalen post I – voldtekt til samleie med barn under 14 år
(46)Ved utmålingen av straffen for overtredelsen av straffeloven § 299, jf. § 300 tar jeg utgangspunkt i at lovgiver har definert seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt, og at det fortsatt er gitt særskilte straffebestemmelser om dette. Bestemmelsene rammer alvorlige overgrep mot barn som skal beskyttes mot seksuelle handlinger.
(47)Saken gjelder oralt og vaginalt samleie uten bruk av kondom. Tiltalte fikk utløsning inne i fornærmede, og fornærmede var redd for å bli gravid. Det er tale om en særlig alvorlig form for seksuell omgang, som rammes av straffeloven § 300. Dette er skjerpende ved straffutmålingen.
(48)Det kan ikke legges til grunn at tiltalte måtte overtale fornærmede, eller at han utøvet noen annen form for press. Straffutmålingen kan heller ikke bygge på at han ble oppmerksom på at fornærmede stivnet til og gråt stille. Det var likevel ikke en reell gjensidighet i den seksuelle omgangen. Fornærmede hadde ikke noen tidligere seksuell erfaring, og det forelå ikke noen gjensidig forståelse av hva som skulle skje. Dette gjør forholdet mer alvorlig enn om fornærmede hadde vært aktivt med på den seksuelle omgangen, jf. også HR-2025-1727-A avsnitt 35.
(49)Jeg legger også vekt på foranledningen til hendelsen. Tiltalte var kjent med at fornærmede var 13 år. Kort tid etter at de kom i kontakt med hverandre, etterspurte han seksualiserte nakenbilder fra fornærmede og sendte også seksualiserte bilder og videoer til henne. Deretter fikk han fornærmede til å masturbere seg selv mens han fulgte med på FaceTime. Tiltalte sa til fornærmede at dette var noe hun måtte gjøre for at han fortsatt skulle ha kontakt med henne.
(50)Dette er antagelig en relativt vanlig utvikling i denne typen saker: Det knyttes kontakt på internett, før kontakten utvikler seg med stadig mer alvorlige overgrep, først over internett og så ved et fysisk møte. Tingretten fant også at tiltalte langt på vei utnyttet fornærmedes unge alder og underlegne posisjon, samt hennes usikkerhet og sårbarhet, for å tilfredsstille egne behov. Dette er skjerpende ved straffutmålingen.
(51)Tiltalte og fornærmede hadde ikke truffet hverandre fysisk før den dagen da overgrepet skjedde. De hadde imidlertid blitt enige om at de var kjærester. Opptakten til hendelsen – da de så på film, spiste pizza og kysset hverandre – underbygger dette. Graden av utnyttelse i saken her er imidlertid såpass dominerende at det opplevde kjæresteforholdet bare får begrenset betydning. Samtidig gjør opptakten til hendelsen at forholdet er noe mindre alvorlig enn en del andre tilfeller der barn i denne alderen treffer unge voksne og har samleie, jf. som eksempel HR-2024-1672-A, der overgrepet skjedde i tiltaltes bil.
(52)De forholdene jeg nå har gjort rede for, medfører at det må fastsettes en streng straff. Det er imidlertid særlig to forhold som gir grunnlag for å sette straffen lavere enn det tidligere normalstraffenivået på fengsel i 4 år.
(53)Det første forholdet er at fornærmede var 13 år og 9 måneder da overgrepet skjedde, altså i øvre sjikt av anvendelsesområdet for straffeloven § 299, jf. § 300. Hun var i en alder som omfattes av forutsetningene i forarbeidene om at det ikke skal gå noe skarpt skille ut fra om fornærmede er rett over eller rett under 14 år. Samtidig var hun i en aldersgruppe som lovgiver har gitt et særlig vern. Jeg er også enig i påpekningen i HR-2025-1727-A avsnitt 32 – med henvisning til Rt-2012-1261 avsnitt 27 og 28 – om at det «særlig [er] i kontakten mellom spenningssøkende, nysgjerrige jenter i 13-årsalderen og gutter i 18–19-årsalderen at situasjoner som i denne saken er typisk».
(54)Som sagt følger det etter mitt syn av forarbeidene at det i sammenlignbare tilfeller ikke skal være et skarpt skille mellom straffutmålingen etter straffeloven § 299, jf. § 300 og § 302. Dette skal i hovedsak oppnås – der de konkrete forholdene tilsier det – ved at straffen etter § 299, jf. § 300 settes ned. Det må derfor ved straffutmålingen ses hen til hva straffen ville vært dersom fornærmede hadde vært rett over 14 år. I saken her får det forhold at fornærmede bare manglet 3 måneder på å være 14 år, dermed betydning ved straffutmålingen.
(55)Det andre forholdet er tiltaltes alder. Der tiltalte er like over 18 år, kan «alderen tillegges en viss vekt i formildende retning, avhengig av måten overgrepet er begått på», jf. HR-2025-1727-A avsnitt 33. Overgrepets karakter i saken her gjør at det er grunn til å ta hensyn i formildende retning til at tiltalte nettopp hadde fylt 18 år da overgrepet skjedde.
(56)Aldersforskjellen mellom tiltalte og fornærmede er 4 år og 4 måneder. Dette får etter mitt syn selvstendig betydning for straffutmålingen, da straffverdigheten ved voldtekt av barn er høyere jo større aldersforskjellen er. Det er stor forskjell mellom et tilfelle der en voksen person har seksuell omgang til samleie med et barn som er en del under 14 år, og der gjerningspersonen er rett over 18 år og fornærmede rett under 14 år.
(57)Ved den konkrete straffutmålingen ser jeg også hen til dommen i HR-2025-1727-A. Domfelte der var på gjerningstidspunktet 18 år og 5 måneder. Tiltalen post I gjaldt samleie med en jente på 13 år og 7 måneder. Formen for seksuell omgang – samleie – og alderen til gjerningspersonen og fornærmede er sammenlignbare med saken her. Høyesterett mente passende straff for forholdet isolert sett var fengsel i 1 år og 6 måneder, men slik at deler av straffen burde gjøres betinget, se avsnitt 37.
(58)I dommen fra 2025 la Høyesterett i formildende retning vekt på at det var fornærmede som initierte kontakten med tiltalte, og at det var hun som tok initiativ til den seksuelle aktiviteten, se avsnitt 35. Høyesterett la også vekt på at tiltalte ikke var sterkt å bebreide for at han ikke fikk avklart fornærmedes alder, se avsnitt 36. På disse punktene er sakene ulike. Tiltalte i vår sak var kjent med at fornærmede bare var 13 år. Graden av utnyttelse gjør også saken mer alvorlig. Tiltalte har i tillegg opptrådt mer planmessig enn domfelte i saken fra 2025, og forholdet er kvalifisert mer alvorlig.
(59)Utgangspunktet for straffutmålingen må etter mitt syn derfor bli vesentlig høyere enn i HR-2025-1727-A, samtidig som det må bli markert lavere enn det tidligere normalstraffenivået, og også lavere enn den tidligere minstestraffen på fengsel i 3 år.
(60)Jeg konkluderer etter dette med at utgangspunktet ved straffutmålingen for tiltalen post I isolert sett vil være fengsel i 2 år og 6 måneder. Tiltalen post II – voldtekt ved å få et barn under 14 år til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang
(61)Tiltalen post II gjelder overtredelse av straffeloven § 299 bokstav b, som rammer den som får et barn under 14 år til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang. Tiltalte fikk fornærmede til å ta fingrene inn i sitt eget kjønnsorgan mens hun filmet det, slik at tiltalte kunne følge med på FaceTime.
(62)Når det gjelder betydningen av tiltaltes og fornærmedes alder, viser jeg til gjennomgangen tidligere knyttet til tiltalen post I. Disse forholdene får tilsvarende betydning for tiltalen post II.
(63)Det kan ikke legges til grunn at tiltalte tvang fornærmede til å utføre handlingen. Han var imidlertid tydelig på at hun måtte gjøre dette for at han fortsatt skulle ha kontakt med henne. Fornærmede må ha opplevd dette som et press.
(64)Som nevnt skjedde overgrepet på FaceTime, som er en tjeneste som benyttes for video- og lydsamtaler mellom to eller flere personer. Det er ikke fremkommet at tiltalte truet fornærmede med at han ville spre videoer av overgrepet. Det er heller ikke noen holdepunkter for at filmingen ble lagret, slik at det forelå risiko for videre spredning. Dette skiller saken fra andre saker der bilder og videoer fra seksuelle overgrep lagres og muligens også deles – eller det trues med å dele slike bilder og videoer – med den tilleggskrenkelsen det innebærer for fornærmede.
(65)For Høyesterett har aktor vist til at selv om overgrepet krenket fornærmedes seksuelle autonomi, manglet det et fysisk krenkelseselement som de fysiske overgrepene har. Som jeg har redegjort for tidligere, kan overgrep over internett være like alvorlige som fysiske overgrep. Nettovergrepet i saken her mangler imidlertid flere av de elementer som kan gjøre overgrep over internett særlig alvorlige. Det er eksempelvis betydelig mindre alvorlig enn tilfellet i HR-2017-1282-A.
(66)I en slik situasjon, der det ikke foreligger trusler eller risiko for spredning av seksuelt materiale, er det etter mitt syn grunn til å bedømme forholdet mildere enn om det hadde vært tale om et fysisk overgrep.
(67)Jeg konkluderer etter dette med at passende straff for tiltalen post II isolert sett vil være fengsel i 9 måneder. Tiltalen post III og IV – fremstilling som seksualiserer barn, og seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år
(68)Tiltalte er domfelt for brudd på straffeloven § 311 første ledd, ved at han har fått tilsendt seksualiserte bilder av fornærmede. Han er også domfelt for å ha sendt seksualiserte bilder og videoer til henne, jf. § 305 bokstav a. Forholdene får en viss straffskjerpende betydning. Samlet straff før formildende omstendigheter
(69)Det skal utmåles en samlet straff for fire seksuallovbrudd begått overfor en jente på like under 14 år. Straffeloven § 79 bokstav a får anvendelse. Det er tiltalen post I som er førende for straffen. Som nevnt mener jeg passende straff for den posten vil være fengsel i 2 år og 6 måneder. De øvrige postene i tiltalen innebærer at straffen bør økes med 6 måneder. Før det tas hensyn til formildende omstendigheter, mener jeg dermed straffen passende kan settes til fengsel i 3 år. Formildende omstendigheter
(70)Jeg ser først på saksbehandlingstiden og tiden som har gått siden de straffbare forholdene skjedde sommeren 2021.
(71)Etter straffeloven § 78 bokstav e skal det i formildende retning tas i betraktning at «det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette».
(72)Det første alternativet i § 78 bokstav e tar primært sikte på tilfeller hvor strafforfølgningen starter relativt lang tid etter lovbruddet, mens det andre alternativet gjelder saksbehandlingstiden, se spesialmerknadene til §§ 77 og 78 i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.1 på side 275. Når det gjelder tidsforløpet frem til anmeldelse og start av strafforfølgning, følger det av proposisjonen at domstolene i den konkrete sak må vurdere i hvilken grad det skal tas hensyn til tiden som er gått siden lovbruddet. Det fremgår samtidig at man ved seksuallovbrudd bør vise varsomhet med å tillegge denne omstendigheten stor vekt i formildende retning.
(73)Ved overgrep mot barn er det i rettspraksis til dels lagt til grunn at tidsforløpet frem til anmeldelse ikke skal tillegges vekt, se for eksempel Rt-2003-841 avsnitt 16. Det er imidlertid også eksempler på at dette har blitt tatt i betraktning der tiltalte var ung på handlingstidspunktet, se for eksempel Rt-2013-727 avsnitt 31 og Rt-2015-1089 avsnitt 45.
(74)Forholdene i denne saken ble anmeldt i april 2023, altså 1 år og 8 måneder etter lovbruddene. Tidsforløpet skyldes at fornærmede slet psykisk og måtte bearbeide overgrepene før hun åpnet seg for helsesykepleier på skolen. Det har ikke fremkommet at fornærmede fryktet tiltalte.
(75)Saksbehandlingstiden fra anmeldelsen til dom nå foreligger fra Høyesterett, er nesten 3 år. Ifølge aktor for lagmannsretten tok det for lang tid å få gjennomført en rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte. Saksbehandlingstiden har også blitt forlenget ved at saken ble overført til storkammer etter at ankeforhandling for Høyesterett var gjennomført. Ikke noe av dette kan tiltalte lastes for.
(76)Det har gått mer enn 4 år og 7 måneder siden de straffbare handlingene til saken nå blir endelig avgjort av Høyesterett. Dette er en meget lang periode i et ungt menneskes liv og bør føre til et fradrag i straffen.
(77)Forsvarer har også gjort gjeldende at det bør gjøres et fradrag i straffen som følge av at tiltalte ga en uforbeholden tilståelse da saken ble behandlet i lagmannsretten, jf. straffeloven § 78 bokstav f.
(78)Tiltaltes tilståelse har ikke gitt noen prosessøkonomisk besparelse. Hensynet til fornærmede og i noen grad verdien av å ta ansvar for egne handlinger kan imidlertid begrunne redusert straff også for tilståelser som ikke har hatt noen prosessøkonomisk betydning, jf. Rt-2007-1056 avsnitt 92. I Rt-2014-637 ble det tatt hensyn til en tilståelse under hovedforhandlingen i tingretten, da tilståelsen hadde «en egenverdi ved at fornærmede har blitt trodd», se sitatet fra lagmannsrettens dom i avsnitt 15.
(79)Straffereduksjon for tilståelser som skjer for lagmannsretten har imidlertid noen prinsipielle betenkeligheter. Likhetshensyn taler mot at en som anker og deretter tilstår, skal få lavere straff enn den som aksepterer tingrettens dom. Fradrag for tilståelser under ankebehandlingen vil også kunne oppmuntre til anke og dermed motvirke hensynet til prosessøkonomi. Men selv en tilståelse så sent vil kunne ha en egenverdi for fornærmede. I en sak som den foreliggende antar jeg at det har reell betydning for fornærmede at tiltalte erkjenner overgrepet. Det bør dermed gis et beskjedent fradrag i straffen for tilståelsen.
(80)Samlet sett mener jeg at straffen bør reduseres med 7 måneder som følge av tidsforløpet og det beskjedne fradraget for tilståelsen.
(81)Jeg ser så på betydningen av tiltaltes reduserte virkelighetsforståelse.
(82)Etter straffeloven § 78 bokstav d skal det i formildende retning tas i betraktning om «lovbryteren på handlingstidspunktet har redusert virkelighetsforståelse på grunn av avvikende sinnstilstand, lettere psykisk utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse eller en sterk sinnsbevegelse».
(83)Under saksforberedelsene for tingretten ble det gjennomført en rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte. De sakkyndige satte i henhold til det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 diagnosene F84.5 Aspergers syndrom og F90.0 ADHD. I den rettspsykiatriske erklæringen står det: «Ved den rettspsykiatriske undersøkelsen er det påvist en autismespekterlidelse med vansker innen kommunikasjon, sosial interaksjon og rigiditet. Som sakkyndige vurderer vi at det på handlingstiden, før og etter har foreligget en lett svikt i virkelighetsforståelse begrunnet i observandens konkrete tenkning, rigiditet og vansker med å ta andres perspektiv. Dette medfører vansker med å forstå andre menneskers intensjoner og emosjonelle uttrykk, og gir typisk fastlåste forestillinger om seg selv og andre mennesker. Forståelsen av sosiale konvensjoner og normer er avvikende, men ikke evnen til å forstå forskjellen på rett og galt.»
(84)De sakkyndige fant altså at tiltalte har en lett svikt i virkelighetsforståelse som følge av en autismespekterlidelse, men at han forstår forskjellen på rett og galt.
(85)Tiltaltes lidelse må anses å være en avvikende sinnstilstand som omfattes av § 78 bokstav d, jf. spesialmerknadene til straffeloven §§ 20 og 78 i Prop. 154 L (2016–2017) punkt 8.4 på side 229 og 233. Det varierer hvilken betydning en slik lidelse bør ha ved straffutmålingen. Tiltalte i saken her har problemer med å ta andres perspektiv og forstå andre personers intensjoner og emosjonelle uttrykk. Det har gjort ham dårligere rustet enn andre i samme situasjon til å forstå hvordan den fornærmede opplevde overgrepene, og hvilke psykiske skadevirkninger de kunne få for henne. Denne svikten i virkelighetsforståelse gir etter mitt syn grunnlag for redusert klander som bør tillegges vekt i formildende retning.
(86)Både tingretten og lagmannsretten mente at tiltaltes reduserte virkelighetsforståelse gjorde at deler av straffen burde gjøres betinget. For Høyesterett har også påtalemyndigheten lagt ned påstand om at en tredel av straffen gjøres betinget.
(87)Jeg har også kommet til at en del av straffen kan gjøres betinget. Jeg legger da særlig vekt på tiltaltes diagnose. Samtidig krever allmennpreventive hensyn at en stor del av straffen gjøres ubetinget. På denne bakgrunn mener jeg at 9 måneder av straffen kan gjøres betinget.
(88)Etter straffeloven § 34 andre ledd skal prøvetiden i alminnelighet være 2 år. I «særlige tilfeller» kan det settes en lengre prøvetid, men ikke over 5 år. Prøvetiden regnes fra den dagen endelig dom er avsagt. I og med at tiltalte skal sone en lengre ubetinget fengselsstraff, bør prøvetiden fastsettes til 3 år.
(89)Jeg legger til at jeg har vurdert om tiltaltes personlige forhold og utfordringer heller burde føre til et større fradrag i totalstraffen. Jeg finner imidlertid at det av individualpreventive grunner i denne saken er mer hensiktsmessig med en delvis betinget dom. Er det grunnlag for å idømme samfunnsstraff?
(90)Forsvarer har prinsipalt gjort gjeldende at det bør reageres med samfunnsstraff. Det er for behandlingen i Høyesterett gjennomført en personundersøkelse av tiltalte, datert 25. november 2025. Undersøkelsen gir ikke grunnlag for å konkludere med at tiltalte er egnet for samfunnsstraff.
(91)Vilkårene for å idømme samfunnsstraff følger av straffeloven § 48, som lyder slik: «Samfunnsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når a. det ellers ikke ville ha blitt idømt strengere straff enn fengsel i 1 år, b. hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet, og c. lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige. Første ledd bokstav a kan fravikes når den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært betinget, når lovbryteren er under 18 år, og ellers når sterke grunner taler for at samfunnsstraff idømmes.»
(92)I saken her vil det bli idømt strengere straff enn fengsel i 1 år, jf. første ledd bokstav a. Alternativet i andre ledd, om tilfellene ved helt eller delvis betinget, dom gjelder – ifølge Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 22.2.3 på side 296 – der samfunnsstraff skal erstatte betinget dom med tilsyn eller tilsynsprogram. Det er ikke aktuelt i saken her.
(93)For å reagere med samfunnsstraff i en sak som denne, kreves det dermed sterke grunner, jf. straffeloven § 48 andre ledd. Høyesterett har i saker der allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende med særlig tyngde, gjennomgående ansett det å være til hinder for samfunnsstraff at domfelte er fylt 18 år på gjerningstiden, jf. HR-2025-243-A avsnitt 29 med videre henvisninger. Slik denne saken ligger an, kan jeg ikke se at det foreligger tilstrekkelige grunner til å fravike utgangspunktene om bruk av samfunnsstraff. Konklusjon Jeg konkluderer etter dette med at passende straff settes til fengsel i 2 år og 5 måneder, hvorav 9 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 år. Jeg stemmer for slik D O M : I tingrettens dom, domsslutningen punkt I, gjøres den endringen at straffen settes til fengsel i 2 – to – år og 5 – fem – måneder, hvorav 9 – ni – måneder gjøres betinget med en prøvetid på 3 – tre – år.
(94)Dommer Steinsvik: Dissens Innledning
(95)Jeg er kommet til en noe strengere straff enn førstvoterende. For det alvorligste forholdet i tiltalen – post I om voldtekt til samleie av barn under 14 år – mener jeg at utgangspunktet for straffen skal settes til fengsel i 3 år. For nettovergrepet i tiltalen post II mener jeg at utgangspunktet for straffen skal være fengsel i 10 måneder.
(96)Når jeg er uenig med førstvoterende på disse punktene, er det fordi jeg har et annet syn enn han på betydningen av endringene i straffeloven som trådte i kraft 1. juli 2025. Endringen i straffeloven § 300 om voldtekt til samleie av barn under 14 år Utgangspunkter
(97)Som førstvoterende har redegjort for, har lovgiver ved endringen i straffeloven § 300 om voldtekt til samleie av barn under 14 år understreket at det generelle straffenivået i hovedsak skal videreføres. Jeg forstår dette som en sentral føring fra lovgiver for hvor det generelle nivået for slike lovbrudd skal ligge, også fremover. De øvre strafferammene i §§ 299 og 300 på fengsel inntil henholdsvis 10 og 15 år er uendret. Det ligger også fast at loven selv klassifiserer all seksuell omgang med barn under 14 år som voldtekt. Verken lovproposisjonen eller innstillingen fra Stortingets justiskomité gir etter mitt syn holdepunkter for at straffen for denne typen lovbrudd skal justeres ned, og jeg oppfatter heller ikke uttalelsene om at domstolene fremover skal bruke en større del av straffeskalaen, slik.
(98)Det strenge straffenivået for seksuelle overgrep mot barn er begrunnet i de alvorlige skadevirkningene av slike lovbrudd for barns fysiske og psykiske helse. Dette er lagt til grunn i en rekke utredninger de siste tiårene, blant annet i Voldtektsutvalgets utredning i NOU 2024: 4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem kapittel 9. Den stadig økte kunnskapen om skadevirkningene av voldtekt og seksuelle overgrep mot barn er årsaken til at straffen for slike lovbrudd fra slutten av 1990-tallet er betydelig skjerpet gjennom flere lovendringer, frem til dagens strenge straffenivå.
(99)Endringen i straffeloven § 300 innebærer, som førstvoterende har redegjort for, at minstestraffen på fengsel i 3 år ved voldtekt til samleie av barn under 14 år er opphevet. Videre er terskelen for å fravike det tidligere angitte normalstraffenivået på fengsel i 4 år ikke videreført.
(100)Lovendringen har dermed ført til at domstolene – også i saker om voldtekt av barn under 14 år – gis et større handlingsrom ved straffutmålingen. Dette åpner for en mer nyansert og differensiert utmålingspraksis. Betydningen av de individuelle forholdene i den enkelte sak må imidlertid vurderes konkret og i lys av den sentrale forutsetningen om at det generelle straffenivået i hovedsak skal videreføres. Departementets begrunnelse for å fjerne minstestraffen på 3 år er blant annet at minstestraff «ikke lenger er nødvendig for å sikre et tilstrekkelig høyt straffenivå i saker som gjelder voldtekt og voldtekt av barn under 14 år», jf. Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.1 på side 68. Samme sted presiseres det at «formålet med opphevelsen av minstestraffen ikke er å endre det generelle straffenivået i voldtektssaker». Stortingets justiskomité fremhever det samme i Innst. 451 L (2024–2025), der en samlet komité på side 6 også understreker at «voldtekt er en av de alvorligste straffbare handlingene et menneske kan utsettes for, og er en høyst straffverdig handling».
(101)Samlet sett mener jeg at de lovgiveruttalelsene som ligger til grunn for lovendringen, innebærer at det generelle straffenivået i saker om voldtekt av barn under 14 år i hovedsak skal videreføres. Det er bare der de individuelle forholdene i saken tilsier en mildere straff ut fra forholdsmessighets- og straffverdighetsbetraktninger, at straffen skal justeres ned fra det etablerte straffenivået på fengsel i 4 år, som er lagt til grunn i rettspraksis før lovendringen. Betydningen av fornærmedes alder og «ubalansen» i tidligere utmålingspraksis
(102)Straffutmålingen for voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år drøftes nærmere i Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.4 på side 76. Departementet fremhever her at den tidligere rettstilstanden med betydelig forskjell mellom det angitte normalstraffenivået på 4 år der fornærmede er under 14 år, og 6 måneder der fornærmende er mellom 14 og 16 år, kunne lede til «urimelige resultater i en del enkeltsaker». Med henvisning til blant annet Magnus Matningsdals gjesteleder i Lov og Rett nr. 9/2021, side 519-520, «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd», uttaler departementet videre at det å ha seksuell omgang med et barn som «nettopp har fylt 14 år», etter omstendighetene kan være «like klanderverdig og skadelig som å ha seksuell omgang med et barn som snart fyller 14 år». Selv om barnets alder fortsatt skal være et «sentralt moment», uttrykker departementet at domstolene bør «ha frihet til å legge noe mindre vekt på hvorvidt fornærmede akkurat er over eller under 14 år».
(103)Førstvoterende forstår forarbeidene på dette punktet slik at det ved den konkrete straffutmålingen kan legges noe mindre vekt på om forholdet faller inn under straffeloven § 299, jf. § 300, eller § 302, og at det ved sammenlignbare tilfeller ikke lenger skal være «et skarpt skille» i straffutmålingen ut fra om fornærmede er rett over eller rett under 14 år. Jeg er ikke enig i denne forståelsen. Slik jeg leser proposisjonen, fremgår det klart at det generelle straffenivået i hovedsak skal videreføres. Endringen består i at det ikke lenger skal gjelde noen terskel for å idømme en mildere straff der de individuelle forholdene i saken tilsier det. Noen nedjustering av straffen etter § 299 for å få en bedre sammenheng i straffenivået med det som gjelder der fornærmede har fylt 14 år, jf. straffeloven § 302, gir proposisjonen etter min mening ikke holdepunkter for. At dette rent faktisk kan bli resultatet der de individuelle forholdene i en sak om voldtekt av et barn under 14 år tilsier en markert lavere straff enn tidligere, er noe annet. Å legge vekt på en form for samordning av straffenivået i saker der fornærmede er henholdsvis over og under 14 år vil, slik jeg ser det, også lett kunne medføre en generell nedjustering av straffenivået, i strid med lovgivers forutsetninger.
(104)Når det gjelder betydningen av fornærmedes alder ved straffutmålingen, tar jeg derfor utgangspunkt i at alderen fortsatt er avgjørende for om forholdet skal subsumeres under straffeloven § 299, jf. § 300 eller under § 302. Bestemmelsene har ulike strafferammer, og all seksuell omgang med barn under 14 år er karakterisert som voldtekt. Ved at de tidligere normalstraffenivåene ikke lenger er normerende, kan det imidlertid ut fra forholdene i den enkelte sak være grunn til å legge mindre vekt på om fornærmede «akkurat er over eller under 14 år», jf. proposisjonen punkt 6.6.4.4 på side 76. Men dette må vurderes konkret og i lys av karakteren av selve overgrepet.
(105)Som jeg kommer nærmere tilbake til, mener jeg at det i situasjoner der den seksuelle omgangen rent faktisk ikke er frivillig fra barnets side eller på annen måte har karakter av utnytting, sjelden kan være aktuelt å redusere straffen fordi fornærmede nærmer seg 14 år. Barn i tidlig ungdomsalder er i en særlig sårbar utviklingsfase og har behov for et sterkt rettslig vern mot seksuelle overgrep. Særlig gjelder dette overgrep som innebærer at barnet tvinges, presses eller manipuleres til seksuell omgang med voksne. Betydningen av fornærmedes alder må ut fra dette ses nært i sammenheng med overgrepets karakter.
(106)I HR-2025-1727-A avsnitt 29 klargjør førstvoterende at det etter lovendringen også kan være aktuelt å «øke straffen noe for overtredelse av straffeloven § 302 … dersom konkrete forhold tilsier det». At lovendringen åpner for slik oppjustering av straffenivået fra den tidligere normalstraffen på 6 måneder, er også lagt til grunn i juridisk teori. Jeg viser her til Magnus Matningsdal, Norsk spesiell strafferett, 4. utgave 2025 side 299–300, der han etter å ha gjengitt utgangspunktene i proposisjonen punkt 6.6.4.4 på side 76 skriver følgende: «Dette tilsier etter min mening at det når fornærmede bare er noen måneder over 14 år, kan være grunn til å øke straffenivået i forhold til det som ble uttalt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 253. At straffenivået bør skjerpes i disse tilfellene har en klar støtte i departementets tilslutning til min kritikk i Lov og Rett 2021 s. 519–520 hvor jeg anfører at den enorme forskjellen i straffenivå som er forutsatt avhengig av om fornærmede er like under eller like over 14 år ‘ikke [er] lett å forstå’. … I denne sammenheng kan det være grunn til å minne om at både Sverige og Finland har minstestraffer på henholdsvis tre og to år for samleie med fornærmede i denne aldersgruppen … .»
(107)Jeg føyer til at også den nye samtykkeregelen i straffeloven § 291 første ledd («bare ja er ja»-regelen) supplerer reguleringen av ufrivillig seksuell omgang. Dette gjør den samlede reguleringen mindre fragmentert, og den generelle voldtektsbestemmelsen gir nå et styrket vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten.
(108)Anvendelsen av § 291 første ledd der fornærmede er i aldersgruppen 14 til 16 år, er ikke drøftet særskilt i forarbeidene. Denne aldersgruppen er under den seksuelle lavalderen og kan derfor ikke – rettslig sett – gi samtykke til seksuell omgang. Det faller utenfor saken her å gå nærmere inn på de spørsmål dette reiser, men dersom slike saker bare skal pådømmes etter § 302, også der den seksuelle omgangen ikke er frivillig, finner jeg det klart at straffenivået etter denne bestemmelsen fremover må tilpasses det nivå som vil utpensles i rettspraksis etter § 291 første ledd. I motsatt fall vil overgrep mot barn under den seksuelle lavalderen straffes mildere enn overgrep mot eldre barn og voksne. Nærmere om betydningen av at den seksuelle omgangen har vært frivillig
(109)Betydningen av at den seksuelle omgangen har vært frivillig, er nærmere drøftet i Prop. 132 L (2024–2025) punkt 6.6.4.4 på side 76–77. Som førstvoterende har pekt på, fremgår det her at «et naturlig utgangspunkt» fortsatt skal være at det ikke er formildende at «den seksuelle omgangen har vært frivillig». Dette har sammenheng med at straffebestemmelsen nettopp bygger på at barn under 14 år ikke kan samtykke til seksuelle handlinger, jf. også HR-2025-1727-A avsnitt 26. Departementet finner imidlertid grunn til «å modere dette utgangspunktet noe» i tilfeller hvor det er «nærhet i alder og utvikling» mellom partene, uten at jevnbyrdigheten er tilstrekkelig til å oppfylle vilkårene for straffbortfall i straffeloven § 308.
(110)Jeg forstår dette slik at det etter lovendringen i større grad enn tidligere kan tillegges betydning om den seksuelle omgangen har vært frivillig fra barnets side. Men dette gjelder innenfor klart angitte rammer – nærmere bestemt der hvor det er nærhet i alder og utvikling mellom tiltalte og fornærmede og den seksuelle omgangen ikke er krenkende. I slike tilfeller vil hensynene bak § 308 kunne tilsi en mildere straff. Kjerneområdet for disse lovgiversignalene er dermed saker der et barn nærmere 14 år frivillig har etablert en seksuell relasjon eller har deltatt i seksuell aktivitet, uten noen form for press, tvang eller manipulasjon, og uten at forskjellen i alder og utvikling mellom partene er for stor.
(111)Er den seksuelle omgangen derimot ikke frivillig, skal dette ifølge proposisjonen «være en klart skjerpende omstendighet», se punkt 6.6.4.4 på side 77.
(112)Proposisjonen legger med dette opp til at saker med og uten frivillig deltakelse i den seksuelle omgangen fra barnets side er ulike, og dermed ikke kan likestilles eller sammenlignes ved den individuelle straffutmålingen. At betydningen av om den seksuelle omgangen har vært frivillig, er så sterkt fremhevet, er et naturlig utslag av at graden av krenkelse og dermed forholdets straffverdighet ofte vil være ulik i de to situasjonene. Graden av frivillighet vil måtte vurderes konkret. Der det ikke er utøvd vold, tvang eller press – typisk i passivitetstilfeller – vil det kunne være naturlig å se hen til de momentene som inngår i vurderingen av om det foreligger samtykke i straffeloven § 291 første ledds forstand.
(113)Avgjørelsen HR-2025-1727-A, som førstvoterende har vært inne på, illustrerer dette skillet. Den gjaldt i likhet med saken her voldtekt av et barn under 14 år, jf. straffeloven § 299, jf. § 300. Tiltalte på 18 år og 5 måneder hadde hatt samleie med en jente på 13 år og 7 måneder. Førstvoterende drøfter i avsnitt 29 forholdet mellom § 299, jf. § 300 og § 302 og uttaler her at det «først og fremst er straffen etter § 300 som må settes lavere enn før der de konkrete omstendighetene taler for det», for å få en bedre sammenheng i straffenivået ved seksuell omgang med barn over og under 14 år. I saker der den seksuelle omgangen er frivillig fra barnets side, slik situasjonen var i den saken, se avsnitt 35, er dette naturlig, og avgjørelsen er nettopp et eksempel på at de individuelle forholdene i saken kan lede til at straffen settes markant ned fra det tidligere normalstraffenivået.
(114)I situasjoner der den seksuelle omgangen med et barn som har fylt 14 år, er frivillig fra barnets side, er det heller ikke aktuelt å anvende voldtektsbestemmelsen i § 291 andre ledd i konkurrens med § 302. Men der den seksuelle omgangen med et barn mellom 14 og 16 år også fyller gjerningsbeskrivelsen i § 291 andre ledd, vil bestemmelsene anvendes i konkurrens. Voldtekten vil da som regel være førende for straffutmålingen. Betydningen av tiltaltes alder
(115)Har gjerningspersonen bare så vidt fylt 18 år på handlingstiden, vil dette normalt måtte få betydning ved den konkrete utmålingen. Betydningen av tiltaltes alder i saker om seksuelle overgrep mot barn er drøftet i HR-2025-1727-A avsnitt 33, der førstvoterende uttaler at det i noe mindre grad enn tidligere går «et markant skille» ved fylte 18 år. Personer rett over 18 år er normalt fortsatt i utvikling og modning, og forholdsmessighets- og straffverdighetsvurderinger kan tilsi mildere straff i saker om seksuallovbrudd. Med henvisning til proposisjonen uttaler førstvoterende i avsnitt 33 at dersom tiltalte er «like over 18 år, kan alderen tillegges en viss vekt i formildende retning, avhengig av måten overgrepet er begått på». Jeg slutter meg til dette, men understreker forbeholdet: Heller ikke ung alder kan tillegges betydning uten hensyn til det straffbare forholdets karakter. Den konkrete straffutmålingen for tiltalen post I
(116)Ved den konkrete utmålingen tar jeg utgangspunkt i overgrepets karakter. Overgrepet består i voldtekt til samleie ved innføring av penis i fornærmedes skjede og munn, jf. straffeloven § 300 bokstav a og b. Tiltalte brukte ikke kondom, og han fikk utløsning inne i fornærmede. Som førstvoterende har lagt til grunn, står vi overfor en særlig alvorlig form for seksuell omgang med et barn under 14 år. Karakteren av selve voldtekten kan ut fra dette ikke begrunne en nedjustering av straffen holdt opp mot det etablerte straffenivået i rettspraksis på fengsel i 4 år, se for eksempel HR-2024-1672-A avsnitt 24. Jeg føyer til at det generelle straffenivået er høyt, og karakteren av overgrepet kan derfor heller ikke tillegges noen større vekt i skjerpende retning.
(117)Sentralt ved vurderingen av forholdets straffverdighet står graden av krenkelse. Særlig sett hen til fornærmedes alder mener jeg at graden av krenkelse og spørsmålet om i hvilken grad fornærmede deltok gjensidig og frivillig i den seksuelle omgangen, henger nært sammen. Dette vil stille seg annerledes for seksuelle overgrep mot yngre barn, der frivillighet som regel vil være helt uten betydning.
(118)Tiltalte var kjent med at fornærmede var 13 år. Opptakten til det fysiske møtet der overgrepet skjedde, må tillegges en viss betydning i skjerpende retning, herunder at tiltalte raskt etter at partene hadde innledet kontakt, etterspurte nakenbilder og også sendte seksualiserte bilder og videoer av seg selv. Tingretten la til grunn at tiltalte «langt på vei utnyttet Bs unge alder, underlegne posisjon, samt usikkerhet og sårbarhet, for å tilfredsstille egne behov», og han var kjent med at fornærmede «slet psykisk». Relasjonen dem imellom var ut fra dette i utgangspunktet ikke preget av noen form for gjensidighet eller likeverdighet før det fysiske møtet hjemme hos fornærmede fant sted. At tiltalte og fornærmede gjennom kontakt på Snapchat hadde blitt enige om å være «kjærester», kan ikke få særlig betydning.
(119)Tingretten fant at det var «lite ved relasjonen som tilsa at det var et forhold preget av gjensidighet», og trakk frem at fornærmede «ikke opplevde at hun kunne si fra til A», og at det heller ikke forelå noen «gjensidig forståelse av hva som skulle skje». Ved vurderingen av den seksuelle omgangen la tingretten til grunn følgende: «Retten viser i den forbindelse til at B ikke hadde noen seksuell erfaring fra tidligere, herunder at hun verken hadde ønsker eller intensjon om å ha seksuell omgang med A, og at hun opplevde det som smertefullt. I sitt avhør har hun beskrevet at hun gråt, var redd og gjennomførte fordi hun følte at hun måtte.»
(120)Som førstvoterende har påpekt, kan det ikke bevismessig legges til grunn at tiltalte under den seksuelle omgangen oppfattet at fornærmede stivnet til og gråt stille. Dette gjør forholdet mindre alvorlig enn om han hadde oppfattet dette, eller eventuelt hadde brukt vold eller tvang for å gjennomføre sameiet. Men han kan klandres for at han ikke holdt øye med hvordan fornærmede, som han visste var under 14 år og psykisk sårbar, opplevde den seksuelle omgangen som han ensidig sto for.
(121)Jeg ser mer alvorlig på saksforholdet enn førstvoterende, og jeg mener graden av manglende gjensidighet og reell frivillighet fra fornærmede er dominerende. Gjennomføringen av den seksuelle omgangen i dette tilfellet innebar en omfattende krenkelse av fornærmede og bærer klart preg av utnyttelse av et barn fra en, riktignok ung, voksenperson. Graden av krenkelse gjør at saken skiller seg markert fra saksforholdet i HR-2025-1727-A. De sentrale forskjellene mellom sakene gjør at den individuelle utmålingen av straffen i den saken etter mitt syn bare i begrenset grad kan tillegges betydning.
(122)I motsetning til førstvoterende mener jeg i forlengelsen av dette at det ikke er rom for å justere straffen ned for i større grad å bruke straffeskalaen eller for å unngå et skarpt skille mot straffeloven § 302. Skulle saksforholdet i saken her ha vært pådømt etter straffeloven § 302, ville også spørsmålet om konkurrens med den nye «bare ja er ja»-bestemmelsen i § 291 første ledd etter mitt syn komme på spissen. Det tidligere normalstraffenivået på rundt 6 måneder ved overtredelser av § 302 ville da uansett måtte komme helt i bakgrunnen.
(123)Graden av krenkelse og den manglende frivilligheten hos fornærmede gjør også at hennes alder på 13 år og 9 måneder ved voldtekten etter mitt syn må få begrenset vekt. Der barnet ikke deltar frivillig, krenkes både det vernet som ligger i den seksuelle lavalderen, og barnets fysiske og psykiske integritet. Formålet med straffebestemmelsen gjør seg derfor gjeldende med full tyngde. Risikoen for skadevirkninger ved denne typen overgrep, som ligger til grunn for fastleggingen av det alminnelige strenge straffenivået, vil trolig også være større enn der barnet frivillig deltar i den seksuelle omgangen.
(124)Slik jeg ser det, er det i denne saken i første rekke tiltaltes unge alder som tilsier at straffen justeres ned. Tiltalte var så vidt over 18 år da forholdet ble begått, og han må bedømmes mildere enn om han var fullt voksen. Det etablerte straffenivået på fengsel i 4 år gjelder som utgangspunkt også i situasjoner der en fullt voksen person voldtar et barn under 14 år, noe jeg i likhet med førstvoterende anser som et mer alvorlig og straffverdig forhold. Samtidig var fornærmede et barn som har krav på et særlig vern mot seksuelle overgrep, jf. blant annet Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 34 og Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1, og den seksuelle omgangen bar preg av utnyttelse. Ved avveiningen av hvilken betydning tiltaltes alder konkret skal tillegges, må det også tas noe hensyn til dette.
(125)Etter en samlet vurdering av de individuelle forholdene i saken mener jeg at utgangspunktet for straffen for tiltalen post I skal settes til fengsel i 3 år. Den konkrete utmålingen av straffen for tiltalen post II
(126)Jeg slutter meg til førstvoterendes generelle utgangspunkter under vurderingen av straffen for tiltalen post II. Jeg er også enig med ham i at overgrepet mangler flere av de elementene som kan gjøre overgrep over internett særlig alvorlig, og at dette må tillegges stor betydning. Men på samme måte som for tiltalen post I mener jeg – for de øvrige individuelle forholdene – at det først og fremst er tiltaltes alder som tilsier at straffen reduseres.
(127)Et riktig utgangspunkt for post II vil etter mitt syn være en straff på fengsel i 10 måneder. Samlet straff
(128)Et samlet utgangspunkt for straffen når det også ses hen til de øvrige tiltalepostene og legges vekt på straffskjerpelsesprinsippet, vil etter mitt syn være fengsel i 3 år og 6 måneder.
(129)Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder betydningen av de formildende omstendighetene.
(130)Etter fradrag for lang saksbehandlingstid og tiltaltes tilståelse for lagmannsretten, jf. straffeloven § 78 bokstav e og f, mener jeg at samlet straff skal settes til fengsel i 2 år og 11 måneder. På grunn av tiltaltes personlige forhold bør 9 måneder gjøres betinget, jf. straffeloven § 78 bokstav d. Som førstvoterende mener jeg at prøvetiden bør settes til 3 år.
(131)Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lund.
(132)Dommer Falkanger: Likeså.
(133)Dommer Bergsjø: Likeså.
(134)Dommer Arntzen: Likeså.
(135)Dommer Falch: Likeså.
(136)Dommer Østensen Berglund: Likeså.
(137)Dommar Høgetveit Berg: Det same.
(138)Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Steinsvik.
(139)Justitiarius Øie: Likeså.
(140)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne