(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til å fremme anke over tingrettens dom i en barnevernsak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd.
(2)A (far) og B (mor) er foreldrene til C født 00.00.2014, D født 00.00.2016 og E født 00.00.2020.
(3)X kommune fremmet 22. januar 2024 sak for Barneverns- og helsenemnda i Vestland om omsorgsovertakelse av barna. Nemnda traff 9. september 2024 vedtak som går ut på at barneverntjenesten overtar omsorgen for alle tre. Foreldrene ble gitt samvær syv ganger i året hver.
(4)Samlivet mellom foreldrene tok slutt i april 2024. I søksmål mellom foreldrene bestemte Sogn- og Fjordane tingrett i dom 7. februar 2025 at barna skulle ha fast bosted hos mor og samvær med far. Dommen er rettskraftig.
(5)Både mor og far krevde rettslig overprøving av Barneverns- og helsenemndas vedtak. Før hovedforhandlingen endret de sine påstander, slik at far bare angrep samværsfastsettelsene, og mor bare angrep omsorgsovertakelsen av E og samværsfastsettelsene.
(6)Sogn og Fjordane tingrett avsa 23. april 2025 dom med denne domsslutningen: «Barneverns- og helsenemnda i Vestland sitt vedtak av 9. september 2024 i sak BVE- 2024/00026 vert stadfesta, med slik endring at E og mor, B, har rett til samvær med kvarandre 12 – tolv – gonger i året med 4 – fire – timar kvar gong.»
(7)Både mor og far anket dommen, og Gulating lagmannsrett traff 7. oktober 2025 denne beslutningen: «Det blir ikkje gitt samtykke til at ankane blir fremma.»
(8)Lagmannsretten kom til at ingen av vilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd var oppfylt, med den følge at lagmannsretten var avskåret fra å gi samtykke til å fremme ankene.
(9)A har anket til Høyesterett og lagt ned påstand om opphevelse av lagmannsrettens beslutning. Han gjør i korte trekk gjeldende at beslutningen er uforsvarlig, urimelig og basert på feil lovtolkning og på utilstrekkelig faktisk grunnlag. Retten til kontradiksjon er krenket. Lagmannsretten har ikke sikret et oppdatert avgjørelsesgrunnlag, og E har måttet flytte mange ganger etter omsorgsovertakelsen.
(10)B har inngitt tilsvar og lagt ned påstand om opphevelse av lagmannsrettens beslutning. Hun har særlig vist til at nye opplysninger om Es omsorgssituasjon tilsier at anken skulle vært fremmet.
(11)X kommune har gjort gjeldende at det ikke er mangler ved lagmannsrettens saksbehandling eller vurderinger.
(12)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling. Dette omfatter blant annet om de lovbestemte vilkårene for ankebehandling i lagmannsretten er oppfylt. Ved denne prøvingen har utvalget full kompetanse, jf. HR-2020-661-S avsnitt 60.
(13)Etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b kan lagmannsretten gi samtykke til ankebehandling når «det er grunn til å behandle saken på ny fordi det er framkommet nye opplysninger». Her foreligger nye opplysninger.
(14)Etter tingrettens dom sa Es fosterhjem opp avtalen med kommunen, noe lagmannsretten drøfter betydningen av. Etter lagmannsrettens beslutning har E blitt plassert i et beredskapshjem på en annen kant av landet. Årsaken er at kommunen foreløpig ikke har lyktes med å finne nytt fosterhjem til henne. Det må derfor forventes at hun vil måtte gjennomgå enda en flytting, til et nytt fosterhjem, dersom omsorgsovertakelsen opprettholdes. Det har med andre ord skjedd vesentlige endringer i barnets omsorgssituasjon etter tingrettens dom, og også etter lagmannsrettens beslutning.
(15)Spørsmålet er om de nye opplysningene gir «grunn til å behandle saken på ny». I dette ligger at opplysningene, sett i sammenheng med omstendighetene ellers, er egnet til å gi en annen avgjørelse, se Tore Schei mfl., Tvisteloven: Kommentarutgave, note 4.2 til § 36-10, Juridika, sist revidert 1. mars 2025. Det kreves med andre ord ikke sannsynlighetsovervekt for at resultatet må bli et annet. En rimelig mulighet er nok for å gi lagmannsretten kompetanse til å behandle anken.
(16)HR-2020-2460-U og HR-2018-1252-U gir eksempler på at fosterhjemmets oppsigelse var en tilstrekkelig ny opplysning til at vilkåret i § 36-10 tredje ledd bokstav b var oppfylt.
(17)Ankeutvalget har kommet til at vilkåret er oppfylt også i denne saken og bemerker:
(18)Tingrettens begrunnelse for at mor ikke kunne få beholde omsorgen for E, var særlig knyttet til de konfliktene og voldshendelsene som hadde funnet sted i hjemmet, og som også involverte mor. Dette skjedde før foreldrenes samlivsbrudd i april 2024. Selv om E selv ikke har vært utsatt for vold, har hun vært vitne til det, noe som har påført henne et særlig omsorgsbehov med stort behov for ro og stabilitet med trygge voksne. Vurderingen var at mor den gang ikke kunne møte dette behovet, særlig fordi voldshendelsene lå så nær i tid.
(19)Lagmannsretten ga denne begrunnelsen for at den nye opplysningen som da forelå, ikke er tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret i § 36-10 tredje ledd bokstav b: «At fosterheimen har sagt opp avtalen, inneber at E vil bli utsett for endå eit bytte av omsorgsbase, etter først å ha blitt plassert i beredskapsheim og deretter i noverande fosterheim. Sjølv om dette er uheldig, vurderer lagmannsretten det slik at dei nye opplysningane ikkje gir grunnlag for ei anna avgjerd av omsorgsovertakinga. Mellom anna med støtte i sakkunnigerklæringa, har tingretten vurdert at E har eit svært stort behov for ein roleg, trygg og stabil omsorgssituasjon over tid, og at ho ut frå alderen har stort behov for stabilt tilgjengelege og varige omsorgsrelasjonar. Tingretten har òg vurdert at brota E har opplevd, gir stor risiko med tanke på tilknyting. Slik lagmannsretten forstår grunngivinga til tingretten, er likevel ikkje det avgjerande for omsorgsovertakinga at E held fram med å bu i den konkrete fosterheimen. Det avgjerande synest heller å vere at ho får eit omsorgsalternativ som er klart tryggare for henne enn det mor kan tilby i dag. Sjølv om tingretten har vurdert at det er mange gode sider ved omsorgsevna til mor, er det likevel konkludert med at det står ein del att før mor kan gi E forsvarleg omsorg. Vurderinga har som alt nemnd god forankring i erklæringa til sakkunnig. Lagmannsretten viser elles til gjennomgangen av tingretten si vurdering av mor sine omsorgsevner over. I ein slik situasjon er det ikkje grunnlag for ei tilbakeføring til mor, sjølv om det å oppretthalde omsorgsovertakinga vil innebere at E vil bli utsett for endå eit bytte i omsorgsbase.»
(20)Lagmannsretten fremhever likevel at mor «har hatt ei positiv utvikling etter samlivsbrotet» med far. Hun har vært åpen for veiledning og vist evne til selvrefleksjon og læring, noe som ifølge tingretten gir grunnlag for tilbakeføring på sikt. Hun har i tillegg fått gode skussmål fra flere som har observert samspillet med E.
(21)Dertil kommer at det nå, etter lagmannsrettens beslutning, har skjedd ytterligere en utvikling, ved at E er flyttet til et beredskapshjem og at det kan forventes at hun vil flytte en gang til, til et nytt fosterhjem. På kort sikt kan dette etter omstendighetene vanskeliggjøre barnevernets muligheter til å imøtekomme Es behov for ro, stabilitet og trygghet.
(22)Ankeutvalget mener på denne bakgrunn at de nye opplysningene gir grunn til å behandle saken på nytt i lagmannsretten. Opplysningene gir nå, sett i sammenheng med omstendighetene ellers, en rimelig mulighet for en annen avgjørelse i spørsmålene om Es omsorg og samvær. Vilkåret i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b er derfor oppfylt, med den følge at lagmannsrettens beslutning må oppheves. Den skjønnsmessige vurderingen av om ankesamtykke skal gis, herunder rekkevidden av et eventuelt samtykke, hører under lagmannsretten.
(23)Kjennelsen er enstemmig.