(1)Saken gjelder anke over kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A ble 23. mars 2024 pågrepet med grunnlag i en siktelse for blant annet grov kroppsskade. Siktelsen ble fulgt opp med tiltale. Han satt først varetektsfengslet frem til hovedforhandling, og deretter sonet han frem til 6. november 2025 fengselsstraff idømt ved Trøndelag tingretts dom 2. juli 2024.
(3)Den 4. november 2025 ble A siktet for en rekke alvorlige trusler om vold fremsatt under soningen. Han ble med grunnlag i den nye siktelsen pågrepet og fremstilt for varetektsfengsling.
(4)Ved Hordaland tingretts kjennelse 5. november 2025 ble A varetektsfengslet i fire uker på grunn av gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 171 første ledd nr. 3. Den 3. desember 2025 ble fengslingen forlenget i fire uker, frem til 31. desember 2025. Fengslingsgrunnlaget var fremdeles gjentakelsesfare. A anket denne kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken i kjennelse 8. desember 2025. A anket videre til Høyesterett, som 22. desember 2025 opphevet lagmannsrettens kjennelse (HR-2025-2580-U). Det ble vist til at det var mangler ved lagmannsrettens begrunnelse som ikke gjorde det mulig å prøve lovanvendelsen knyttet til vurderingen av om fortsatt fengsling er forholdsmessig.
(5)Den 17. desember 2025 krevde påtalemyndigheten forlengelse av fengslingen med åtte uker. Hordaland tingrett avsa 19. desember 2025 kjennelse for forlenget fengsling med fire uker, frem til 16. januar 2026, fortsatt på grunn av gjentakelsesfare. A anket til Gulating lagmannsrett, som forkastet anken ved kjennelse 24. desember 2025.
(6)A har anket lagmannsrettens kjennelse 24. desember 2025 til Høyesterett. Det anføres i støtteskrivet fra forsvareren at fortsatt varetektsfengsling er uforholdsmessig. Det vises blant annet til at siktede ikke mottar tilstrekkelig helsehjelp i fengselet.
(7)Påtalemyndigheten anfører at anken må forkastes, under henvisning til påtalemyndighetens tidligere skriv i saken. Påtalemyndigheten viser dessuten til nye opplysninger om hvilket helsetilbud siktede faktisk mottar i fengselet, innhentet etter at lagmannsrettens kjennelse var avsagt.
(8)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(9)Lagmannsretten har lagt til grunn at det foreligger en fare for selvmord. Det innebærer at det stilles særlige krav til opplysning av saken og rettens vurdering av om fortsatt fengsling er forholdsmessig. I den forrige kjennelsen i samme sakskompleks, HR-2025-2580-U avsnitt 17, heter det om dette: «Dersom det i saker om varetektsfengsling fremkommer opplysninger om selvmordsrisiko, følger det av kjennelsen i HR-2025-2134-U at det er ‘særlig viktig’ at domstolen avklarer hvilken helsehjelp siktede mottar, se avsnitt 12. Dette følger av statens positive plikt til å hindre selvmord under varetekt, jf. Den europeiske menneskerettsdomstolens dom 15. oktober 2024 Haugen mot Norge, der Norge ble dømt for overtredelse av EMK artikkel 2.»
(10)Det fremgår videre av avsnitt 16 at det må avklares hvilken helsehjelp siktede faktisk mottar. Det er normalt ikke tilstrekkelig å vise til de generelle ordningene for helsehjelp i fengselet. Hvis det ikke er mulig å innhente konkrete opplysninger fordi siktede ikke har fritatt fengselets helsepersonell for taushetsplikten, må retten vurdere hvilken betydning dette skal tillegges, jf. HR-2025-2134-U avsnitt 15.
(11)Lagmannsrettens kjennelse 8. desember 2025 ble opphevet fordi den ikke inneholdt noen konkret vurdering av «hvilket helsetilbud siktede faktisk mottar i fengselet, og om dette er tilstrekkelig», jf. HR-2025-2580-U avsnitt 19.
(12)I den påankede kjennelsen 24. desember 2025 viser lagmannsretten til korrespondanse 22. desember 2025 mellom påtalemyndigheten og fengselet. I fengselets svar til påtalemyndigheten heter det innledningsvis: «Jeg kan først og fremst svare på et generelt grunnlag hva innsatte har av helsetilbud her ved Agder fengsel, Froland avdeling. Dersom dere trenger mere konkret informasjon om A sin helse, så må dere evt ta kontakt med helseavdeling her ved fengselet»
(13)Deretter beskrives det generelle helsetilbudet i fengselet.
(14)I lagmannsrettens kjennelse fremkommer følgende vurdering av behandlingstilbudet til siktede: «Her går det fram at sikta har god tilgang på helsehjelp i fengselet. Påtalemakta har ingen opplysningar om at sikta, dersom han vert lauslaten, har eit klarlagt og tilstrekkeleg godt helsetilbod. Dette gjev grunn til uro. Det er ikkje opplyst at sikta har fått avslag på ynskje om helsehjelp, og han har ikkje mindre tilgang på helsehjelp ved at han sit utelukka. Det er opplyst frå fengselet at det er færre innsette per sjukepleiar i denne delen av fengselet, nettopp av di dei innsette i denne delen har meir komplekse utfordringar.»
(15)Dette viser at lagmannsretten har basert vurderingen på opplysninger om de generelle ordningene for helsehjelp i fengselet, uten å avklare hvilken helsehjelp siktede faktisk har fått tilbud om. Det er ikke tilstrekkelig.
(16)Ankeutvalget bemerker at påtalemyndigheten nødvendigvis må ha en sentral rolle ved klarleggingen av om siktede har et særlig behov for helsehjelp, og hvilken behandling og annen oppfølgning han tilbys i fengselet. Av anketilsvaret i denne saken fremgår det at påtalemyndigheten først 6. januar 2026 – etter lagmannsrettens kjennelse – mottok opplysninger om siktedes behandlingstilbud. Disse opplysningene er etter sin art tilstrekkelig konkrete til at de kan gi grunnlag for å foreta den forholdsmessighetsvurderingen som kreves. Det ligger imidlertid utenfor ankeutvalgets kompetanse å vurdere de nye bevisene, og lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 første ledd.
(17)Kjennelsen er enstemmig.