(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om forlengelse av varetektsfengsling i sak hvor siktede er under 18 år.
(2)A, født 00.00.2009, ble pågrepet av politiet 10. mars 2026. Han er siktet for overtredelse av straffeloven § 279, jf. § 15.
(3)A ble varetektsfengslet ved Agder tingretts kjennelse av 11. mars 2026 i én uke. Den 16. mars begjærte påtalemyndigheten fortsatt fengsling i to uker med brev- og besøksforbud og isolasjon.
(4)Agder tingrett avsa 17. mars 2026 kjennelse med slik slutning: «1. A, født 00.00.2009, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 24. mars 2026. 2. Han pålegges brev- og besøksforbud i fengslingsperioden, med unntak for nærmeste familie. 3. Han pålegges delvis isolasjon i hele fengslingsperioden. Påtalemyndigheten bestemmer hvilke andre personer siktede ikke skal ha kontakt med.»
(5)A og påtalemyndigheten anket til lagmannsretten.
(6)Agder lagmannsrett avsa 20. mars 2026 kjennelse med slik slutning: «1. A, født 00.00.2009, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 31. mars 2026. 2. Han pålegges brev- og besøksforbud i hele fengslingsperioden, med unntak av nærmeste familie. 3. Begjæringen om delvis isolasjon tas ikke til følge.»
(7)A har anket til Høyesterett. Forsvarer har ikke inngitt støtteskriv.
(8)Påtalemyndigheten har vist til tidligere påtegninger.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og de konvensjonene som er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven, herunder FNs barnekonvensjon, kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(10)Siktede har anket over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling. Forsvarer har ikke inngitt støtteskriv, og en ubegrunnet anke skal da i utgangspunktet avvises. Det ble heller ikke inngitt støtteskriv til anken fra siktede til lagmannsretten, som også behandlet anke fra påtalemyndigheten om forlenget fengslingsfrist.
(11)Siden fengsling av mindreårige reiser særlige spørsmål og bare kan skje innenfor rammene av straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum, jf. Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, finner ankeutvalget at anken må tas til realitetsbehandling.
(12)Det følger av straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum at personer under 18 år bare kan fengsles dersom det er «tvingende nødvendig», jf. HR-2023-1039-U avsnitt 11 der det uttales: «… Ved fengsling av noen under 18 år gjelder også straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum, og fengsling kan bare besluttes dersom det er «tvingende nødvendig». Bakgrunnen er barnekonvensjonens artikkel 37 bokstav b, som fastsetter at: «Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom». Pågripelse og fengsling skal begrenses til tilfeller der dette er siste utvei, jf. Prop.135 L (2010–2011) side 58 og HR-2018-1581-U.»
(13)Terskelen for fengsling av mindreårige i § 184 andre ledd andre punktum må også vurderes i lys av fengslingsgrunnlaget. I FNs barnekomités generelle kommentar nr. 24 (2019) om barns rettigheter i rettssystemet for behandling av barn avsnitt 87, heter det – med relevans for tolkningen av barnekonvensjonens artikkel 37 bokstav b – at varetektsfengsling «hovedsakelig bør benyttes for å sikre fremmøte i retten under rettsforhandlingene og i de tilfeller hvor barnet utgjør en umiddelbar fare for andre». Konvensjonen forbyr ikke enhver fengsling av barn for å avverge fare for bevisforspillelse, jf. ordlyden «hovedsakelig», men terskelen for når dette kan anses «tvingende nødvendig» etter § 184 andre ledd og forholdsmessig, er høyere enn der fengslingsgrunnlaget er gjentakelsesfare.
(14)Når fengslingsgrunnlaget er bevisforspillelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 2, stilles det videre «særlige krav til at etterforskningen gjennomføres hurtig», jf. HR-2024-2119-U.
(15)I saken her er fengslingen begrunnet i bevisforspillelsesfare. Påtalemyndigheten gjorde ved førstegangsfengslingen gjeldende at det også foreligger gjentakelsesfare, men dette er så langt ikke vurdert av tingretten eller lagmannsretten.
(16)Ankeutvalget viser til at tingretten fant at fengsling på grunn av sakens alvor og faren for bevisforspillelse var «tvingende nødvendig», men kom under forholdsmessighetsvurderingen til at fengslingsfristen måtte forkortes til én uke frem til 24. mars 2026, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 185. Tingretten viste i denne forbindelse til at påtalemyndigheten hadde anmodet kriminalomsorgen om å foreta en egnethetsvurdering av siktede for mulig varetekt med elektronisk kontroll, og at forholdsmessigheten burde prøves på nytt ved mottaket av denne.
(17)Lagmannsretten har etter å ha mottatt egnethetsvurderingen lagt til grunn at «varetekt med opphold på institusjonen ikke lar seg gjøre». Om nødvendigheten av fortsatt fengsling skriver lagmannsretten følgende: «Når det gjelder nødvendigheten av fortsatt fengsling, også sett i lys av at siktede er mindreårig, er tingrettens vurdering dekkende også for lagmannsrettens syn, og det anses tilstrekkelig å vise til det som fremgår av tingrettens kjennelse.»
(18)Videre heter det at «ut fra sakens art og alvor og behovet for fortsatt fengsling mener lagmannsretten at fengsling i to uker som begjært av påtalemyndigheten, er nødvendig og ikke uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a».
(19)Etter ankeutvalgets syn skaper den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å ta påtalemyndighetens anke om forlenget fengslingsfrist til følge, tvil om det strenge vilkåret i straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum og kravet til forholdsmessighet er riktig anvendt. Begrunnelsen viser ikke at lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av om fortsatt fengsling er «tvingende nødvendig». Det er vist til tingrettens vurdering, men ettersom tingretten forkortet fengslingsfristen til én uke i påvente av egnethetsvurderingen, kan denne begrunnelsen ikke anses tilstrekkelig.
(20)Etter ankeutvalgets syn må det stilles strenge krav til begrunnelsen for fengsling av mindreårige. Lagmannsretten kunne etter ankeutvalgets syn derfor ikke nøye seg med å vise til den vurdering tingretten hadde foretatt av vilkåret i § 184 andre ledd andre punktum, i påvente av den egnethetsvurderingen som nå foreligger.
(21)Ankeutvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
(22)Kjennelsen er enstemmig.