(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnader etter rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 fjerde ledd.
(2)B og A tok 5. mars 2025 ut stevning med krav mot K.J. Bygg AS om prisavslag og erstatning etter bustadoppføringslova på grunn av mangler ved oppføring av enebolig.
(3)Det ble gjennomført rettsmekling i tingretten. Av rettsmeklingsprotokollen fremgår at det ble fremsatt forlikstilbud fra B og A om at K.J. Bygg skulle betale 480 000 kroner og at partene dekket egne sakskostnader, og fra K.J. Bygg om betaling av 100 000 kroner og dekning av egne sakskostnader. Partene kom ikke til enighet.
(4)Partene fremsatte også forlikstilbud under hovedforhandlingen i tingretten, med tilbud fra B og A om at K.J. Bygg skulle betale 992 000 kroner og dekning av egne sakskostnader, og fra K.J. Bygg om betaling av 150 000 kroner og garanti i henhold til bustandsoppføringslova § 12 samt dekning av egne sakskostnader.
(5)Sunnmøre tingrett avsa 25. august 2025 dom med slik slutning: «1. K.J. Bygg AS (org.nr. 991 551 530 ) betaler kroner 792 480 – syvhundreognittitotusenfirehundreogåtti 00/100 – som prisavslag og erstatning til B og A innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen og med tillegg av forsinkelsesrente fra 5. april 2025 til betaling skjer. 2. I sakskostnader betaler K.J. Bygg AS (org.nr. 991 551 530) kroner 420 962,82 – firehundreogtjuetusennihundreogsekstito 82/100 – til B og Ae innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.»
(6)K.J. Bygg anket med påstand om betaling av 10 000 kroner og sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. B og A innga tilsvar med påstand om at anken forkastes og at ankemotparten tilkjennes sakskostnader.
(7)Rettsmekling ble avholdt, og partene inngikk forlik under rettsmeklingen som innebar endelig oppgjør ved at K.J. Bygg betalte 500 000 kroner til B og A. Videre ba partene lagmannsretten avgjøre spørsmålet om sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Partene begjærte saken hevet som forlikt ved avgjørelsen av sakskostnader.
(8)Frostating lagmannsrett avsa 23. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «1. Sak nr. 25-162389ASD-FROS heves. 2. Erstatning for sakskostnader tilkjennes ikke.»
(9)A og B har anket lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Det gjøres blant annet gjeldende at de faktiske konsekvensene av manglende bunnsvill ikke er av betydning for spørsmålet om dette utgjorde en mangel. Videre er det anført at lagmannsretten hadde tilstrekkelig grunnlag for å danne seg klare oppfatninger om sannsynlig domsresultat. Lagmannsrettens konklusjon om at tingretten skulle ha anvendt tvisteloven § 20-3 er uriktig, og protokollerte forlikstilbud er ikke tatt i betraktning i denne vurderingen. K.J. Bygg er å bebreide for at saken ikke er løst tidligere.
(10)K. J. Bygg AS har tatt til motmæle, og gjør gjeldende at lagmannsrettens skjønn ikke er vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalget etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd bare kan prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Ved anke over lovanvendelsen kan utvalget både prøve om underinstansen har forstått og anvendt kriteriene i bestemmelsene riktig, og om avgjørelsen bygger på en tilstrekkelig bred vurdering, jf. HR-2017-1723-U avsnitt 12. Den konkrete vurderingen kan utvalget derimot som hovedregel ikke prøve. Når partene etter inngåelse av rettsforlik overlater til retten å avgjøre sakskostnadene etter § 19-11 fjerde ledd, kan det skjønn som er utøvd, bare settes til side om det fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig, jf. HR-2023-341-U avsnitt 9.
(12)Lagmannsretten har under henvisning til Rt-2011-495 avsnitt 22 tatt utgangspunkt i at en avgjørelse av om sakskostnader skal tilkjennes etter tvisteloven § 19-11 fjerde ledd, skal treffes på grunnlag av en bred skjønnsmessig vurdering. Den uttaler også at resultatets rimelighet inngår i denne. Dette er uttrykk for riktig lovforståelse.
(13)Ved den konkrete skjønnsutøvelsen peker lagmannsretten på at den ikke har grunnlag for å gjøre seg opp en klar oppfatning om hva utfallet ville blitt dersom saken hadde blitt behandlet på ordinær måte med muntlig ankeforhandling. Lagmannsretten drøfter også om A og B ville hatt krav på sakskostnader for tingretten dersom lagmannsretten etter en ankeforhandling hadde forkastet anken. Den gir uttrykk for at dette er usikkert. Disse usikkerhetsmomentene innebærer etter lagmannsrettens syn at forliket har ivaretatt begge parters interesser. Lagmannsrettens vektlegging av de nevnte momentene ligger innenfor rammen av det brede skjønnet som tvisteloven § 19-11 fjerde ledd åpner for, og er dermed ikke uttrykk for feil rettsanvendelse.
(14)Ankeutvalget har likevel kommet til at lagmannsrettens vurdering er mangelfull på et annet grunnlag. Lagmannsretten burde etter utvalgets syn drøftet hvilken vekt det skal tillegges at forliksresultatet lå nærmere A og Bs påstand i anketilsvaret enn K.J. Byggs påstand i ankeerklæringen. Den burde også drøftet betydningen av at resultatet for K.J. Bygg var dårligere enn det foretaket ville oppnådd ved å akseptere A og Bs forlikstilbud under rettsmeklingen i tingretten. Videre burde betydningen av at A og B i tingretten fikk medhold i mangelsspørsmålet vært trukket inn, når forliket må anses å bygge på at leveransen var mangelfull. Mangelsspørsmålet utgjorde tyngdepunktet i saken. Endelig burde lagmannsretten drøftet betydningen av at det er snakk om en avtale mellom forbrukere og næringsdrivende, herunder om det er rimelig at A og B må dekke egne sakskostnader når dette innebærer at hele forliksbeløpet går med til å dekke kostnadene ved saken, slik at de i realiteten blir stående uten kompensasjon for manglene.
(15)Etter ankeutvalgets syn kan lagmannsrettens drøftelse av sakskostnadsspørsmålet etter dette ikke anses tilstrekkelig bred. Dette kan ha virket inn på sakskostnadsavgjørelsen, som derfor må oppheves. Ankeutvalget har ikke grunnlag for å treffe ny avgjørelse etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd siste punktum.
(16)Anken har ført frem, og de ankende parter har etter tvisteloven § 20-2 krav på erstatning for sine sakskostnader for Høyesterett. Kravet er ikke spesifisert, og det er ikke inngitt kostnadsoppgave. Det kan derfor ikke tilkjennes mer enn 15 000 kroner med tillegg av merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-5 fjerde ledd, som her tilkjennes. I tillegg kommer rettsgebyret med 8 070 kroner.