(1)Saken gjelder forlengelse av internering etter utlendingsloven § 106.
(2)Ved Oslo tingretts kjennelse 29. februar 2026 ble A, født 00.00.1978, internert i fire uker i medhold av utlendingsloven § 106 bokstav a og b. Han har vært internert etter dette.
(3)Politiet har bedt om kjennelse for internering i ytterligere fire uker.
(4)Oslo tingrett avsa 26. februar 2026 kjennelse om at A løslates mot meldeplikt, men ikke ut over 26. mars 2026.
(5)Politiet anket kjennelsen. A motanket. Borgarting lagmannsrett avsa 4. mars 2026 kjennelse om fortsatt internering av A inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 26. mars 2026.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Det er blant annet anført at EUs returdirektiv kommer til anvendelse på internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a, når formålet er uttransportering. Det er et krav at det er rimelig å regne med uttransportering. A kan ikke sendes ut av landet, da det vil medføre en familiesplittelse i strid med EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3. Dette er ikke tilstrekkelig vurdert av lagmannsretten. Tvungen framstilling for etiopiske myndigheter har ikke hjemmel i lov, og kan ikke begrunne internering. Internering er uforholdsmessig, blant annet da det er lagt for lite vekt på hensynet til As barn.
(7)Politiet har gitt merknader og har i korte trekk anført at lagmannsretten verken har begått rettsanvendelsesfeil eller saksbehandlingsfeil. Det er rimelig å regne med uttransportering av A, da han ikke har gyldig oppholdstillatelse. Returvernet ivaretas gjennom utlendingsmyndighetenes saksbehandling, og retten til domstolsbehandling. Høyesteretts ankeutvalgs syn
(8)Ved anke over kjennelser om tvangsmidler etter utlendingsloven gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer, jf. utlendingsloven § 99 a. Ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(9)Lagmannsretten kom til at det var hjemmel for fortsatt internering av A både etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a om identitetsavklaring og etter bokstav b om unndragelsesfare. Anken reiser spørsmål om lagmannsrettens generelle lovforståelse under bokstav a og saksbehandling under bokstav b. Er det til hinder for internering etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a at det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransportering av utlendingen?
(10)Det første spørsmålet i saken er hvilke vilkår som gjelder for å holde en utlending internert med sikte på identitetsavklaring etter utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a. Lagmannsretten har konkludert med at det ikke er et vilkår for slik internering at det er grunnlag for utsendelse av utlendingen. A har i anken anført at dette er feil rettsanvendelse. Hans syn er at det ikke er hjemmel for internering med formål å avklare identitet dersom det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransportering. Politiets utlendingsenhet har sluttet seg til lagmannsrettens lovforståelse.
(11)Utlendingsloven § 106 fastsetter vilkårene for pågripelse og internering av utlendinger. Første ledd bokstav a gir hjemmel for internering når «utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet».
(12)Bestemmelsens bokstav b gjelder internering på grunn av fare for unndragelse. Også bokstav c og d gir hjemmel for internering.
(13)Tredje ledd i § 106 fastsetter ytterligere vilkår for internering og lyder slik: «Pågripelse og internering etter første ledd bokstav a kan bare besluttes når det treffes tiltak med sikte på å avklare identitet. Pågripelse og internering etter første ledd bokstav b, c og d, kan bare besluttes når det treffes tiltak med sikte på utsendelse.»
(14)Etter ordlyden er det altså et vilkår for internering blant annet ved unndragelsesfare at det treffes tiltak med sikte på uttransportering. Vilkåret gjelder, etter ordlyden, ikke internering med sikte på identitetsavklaring.
(15)Paragraf 106 gjennomfører forpliktelsene etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (returdirektivet) artikkel 15, jf. HR-2025-2174-U avsnitt 10 og 11. Bestemmelsen må tolkes i lys av dette. Det følger av direktivet artikkel 15 nr. 4 at en fengslet utlending skal løslates straks dersom «det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransport». Spørsmålet er om lagmannsretten har tolket loven riktig når den konkluderer med at dette vilkåret ikke gjelder internering som foretas for å avklare identitet etter § 106 første ledd bokstav a.
(16)Spørsmålet er diskutert i forarbeidene. Her sies det at regelen ikke får anvendelse på fengslinger som alene er begrunnet i behovet for identitetsavklaring. Det presiseres imidlertid at der interneringen skyldes identitetsavklaring med sikte på retur, gjelder returdirektivets vilkår, jf. Prop. 3 L (2010–2011) punkt 11.1.5 på side 54, der det heter: «Departementet mener at direktivet som utgangspunkt ikke kommer til anvendelse på identitetsfengslinger når fengslingen ikke gjøres for å forberede og/eller gjennomføre en retur. Det avgjørende i denne sammenheng må være at utlendingen som fengsles ikke er i en prosess som naturlig ender med en uttransport. … Departementet mener samtidig at identitetsfengslinger mens en utlending oppholder seg ulovlig i Norge og skal returneres, omfattes av direktivet artikkel 15. Formålet med en slik fengsling vil være å sikre en retur. Identitetsarbeidet er en helt sentral del av returarbeidet og en norsk fengslingsadgang ved falsk identitet som isoleres fra returdirektivets anvendelse ville være en omgåelse av direktivet. På denne bakgrunn konkluderer departementet med at identitetsfengslinger, både kan falle innenfor og utenfor direktivets anvendelsesområde, avhengig av motivet for fengsling» (utvalgets uthevelse).
(17)Det samme er lagt til grunn i gjengivelsen av departementets standpunkter i Innst. 137 L (2010–2011) punkt 10.1.1, uten at kommunal- og forvaltningskomiteen ga noen bemerkninger til dette.
(18)I saken her er det ubestridt at interneringen er begrunnet i identitetsavklaring med sikte på retur av A. Dermed gjelder vilkåret i returdirektivet artikkel 15 nr. 4. Et vilkår for internering etter § 106 første ledd bokstav a er da at det ikke er rettslige eller andre grunner som gjør at det ikke lenger er rimelig å regne med uttransportering av utlendingen. Lagmannsrettens lovforståelse på dette punktet er dermed ikke riktig.
(19)Lagmannsretten kom som nevnt til at det også var hjemmel for internering etter § 106 første ledd bokstav b. Ankeutvalget må dermed også vurdere anførslene i anken knyttet til denne vurderingen. Har lagmannsretten i tilstrekkelig grad drøftet vilkåret om at «det av rettslige eller andre grunner ikke lenger er rimelig å regne med uttransport» etter returdirektivet artikkel 15?
(20)Lagmannsretten drøfter spørsmålet om det er rettslige eller andre grunner til hinder for at utlendingen kan uttransporteres i tilknytning til § 106 første ledd bokstav b om internering ved unndragelsesfare. Konklusjonen var at vilkåret var oppfylt. A anfører at lagmannsretten ikke har foretatt en selvstendig vurdering av spørsmålet, og at domsgrunnene dermed er mangelfulle. Politiets utlendingsenhet slutter seg til lagmannsrettens vurdering og mener domsgrunnene er tilstrekkelige.
(21)Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i at domstolene i interneringssaker må vurdere om «prinsippet om non-refoulement, hensynet til barnets beste og retten til familieliv er til hinder for utsendelse av utlendingen», jf. HR-2025-2174-U avsnitt 19. Ut over dette kreves det imidlertid ikke at domstolene foretar en selvstendig vurdering av gyldigheten av det underliggende vedtaket, jf. avsnitt 22 i avgjørelsen.
(22)Spørsmålet er om lagmannsretten i tilstrekkelig grad har vurdert om det var rettslige eller andre grunner til hinder for utsendelse av A i saken her. Dette må ses i lys av de spesielle forholdene i saken. Parallelt med interneringssaken pågikk det en sivil tvist mellom A og staten. Borgarting lagmannsrett avsa dom i denne saken 19. februar 2026. Konklusjonen var at utlendingsnemndas vedtak om utvisning av A i to år var ugyldig, fordi utvisningen ville påføre hans fire barn «uvanlig store belastninger». Utvisningen var derfor uforholdsmessig etter lagmannsrettens syn og i strid med utlendingsloven § 70 og EMK artikkel 8. Retten mente imidlertid at nemndas vedtak om å opprettholde avslaget på oppholdstillatelse var gyldig.
(23)Etter dette fattet utlendingsnemnda nytt vedtak 26. februar 2026. Nemnda vurderte As krav om oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, men avslo dette, jf. utlendingsloven § 38. Det ble lagt særlig vekt på at A ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, noe som i utgangspunktet er et vilkår for slik tillatelse, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Nemnda bestemte samtidig at vedtaket ikke skulle iverksettes før dommen i den sivile tvisten var rettskraftig.
(24)Lagmannsretten kom i saken her til at det fortsatt var rettslig grunnlag for utsendelse av A, og at han derfor kunne holdes internert. Retten viste blant annet til innvandringsregulerende hensyn. Den la til grunn at når A over tid hadde valgt ikke å bidra til å avklare sin identitet, kunne dette ikke tillegges mindre vekt enn det utlendingsmyndighetene hadde gjort i sitt siste vedtak. Etter lagmannsrettens syn hadde A selv mulighet for å påvirke utfallet av saken. Om hensynet til barnets beste mv. skrev lagmannsretten: «Lagmannsretten kan ikke se at prinsippet om non-refoulement, hensynet til barnets beste og retten til familieliv er til hinder for utsendelse av utlendingen i dette tilfellet, jf. avsnitt 19 i kjennelsen. Lagmannsretten viser til den avveiningen Utlendingsnemnda har foretatt i vedtaket 26. februar 2026, som lagmannsretten ikke har grunnlag for å bedømme annerledes. Klagen som er fremsatt i e-post 26. februar 2026 fra utlendingens prosessfullmektig stiller ikke dette spørsmålet i et annet lys. Det gjør heller ikke det som er anført i anketilsvaret om EMK artikkel 3 og Grunnloven § 92.»
(25)Begrunnelsen som lagmannsretten gir, må som nevnt vurderes i lys av de særlige forholdene i saken. Det er riktig – slik lagmannsretten legger til grunn – at hensynet til barnets beste må avveies mot andre hensyn, herunder innvandringsregulerende hensyn, jf. utlendingsloven § 38 tredje og fjerde ledd og HR-2019-2286-A avsnitt 107–109. Det er videre riktig at slike hensyn står sterkt i en sak som denne, der utlendingen ikke bidrar til å avklare egen identitet. Et vedtak om utvisning – som lagmannsretten kjente ugyldig i den sivile saken – er dessuten mer inngripende enn en uttransportering uten tilhørende utvisning.
(26)På den annen side er det grunn til å anta at konsekvensene av å sende A ut av landet i praksis i stor grad ville ramme barna likt. Selv om lagmannsrettens dom i den sivile saken ikke var rettslig bindende for interneringssaken, var det derfor nødvendig at lagmannsretten ga en forklaring på hvorfor den likevel mente at uttransportering ville være mulig i saken om internering. Det gjelder særlig fordi det i lagmannsrettens dom, som var avsagt snaut 14 dager tidligere, ble gitt en utførlig begrunnelse for at utsendelse av A ville være i strid med utlendingsloven § 70 og EMK artikkel 8.
(27)Slik utvalget ser det, var det i denne forbindelse ikke tilstrekkelig å vise til den avveiningen nemnda foretok i sitt vedtak om ikke å omgjøre det tidligere vedtaket om avslag på oppholdstillatelse. Det avgjørende etter § 106 tredje ledd er ikke om det kan innvilges oppholdstillatelse, men om barnets beste er til hinder for uttransportering. Lagmannsrettens begrunnelse i interneringssaken gir da ikke ankeutvalget tilstrekkelig grunnlag for å overprøve lagmannsrettens rettsanvendelse, og avgjørelsen må oppheves, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343.
(28)Ankeutvalget presiserer at utvalget med dette ikke har tatt stilling til utfallet av den materielle vurderingen.
(29)Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige anførslene i anken.
(30)Kjennelsen er enstemmig.