(1)Saken gjelder oppholdsforbud med elektronisk kontroll ilagt en gutt på 17 år.
(2)Påtalemyndigheten besluttet 30. januar 2026 å ilegge A, født 00.00.2008, oppholdsforbud med elektronisk kontroll overfor B, jf. straffeprosessloven § 222 g første ledd første setning, jf. § 222 a.
(3)A krevde påtalemyndighetens beslutning brakt inn for retten.
(4)Oslo tingrett avsa 27. februar 2026 kjennelse med slik slutning: «Påtalemyndighetens begjæring om oppholdsforbud med elektronisk kontroll tas ikke til følge.»
(5)Påtalemyndigheten anket avgjørelsen samme dag, og begjærte samtidig oppsettende virkning. Tingretten tok begjæringen om oppsettende virkning til følge i beslutning samme dag.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 3. mars 2026 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.2008, ilegges oppholdsforbud med elektronisk kontroll, ved at han må holde seg utenfor en forbudssone dannet av kartkoordinatene 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 00.00000 slik som avmerket på kartutsnitt fra politiet (dok. 03,12). Forbudet gjelder for 3 – tre – måneder fra 30. januar 2026 til 30. april 2026. Siktede ilegges elektronisk kontroll i hele perioden.»
(7)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres blant annet at lagmannsretten feilaktig har konkludert med at besøksforbud med elektronisk kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsrettens vurdering er heller ikke tilstrekkelig bred og konkret.
(8)B og påtalemyndigheten har anført at det ikke er feil ved lagmannsrettens lovforståelse eller saksbehandling, og at anken bør forkastes.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Høyesteretts kompetanse er da begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. I saker som gjelder forholdet til Grunnloven og de inkorporerte menneskerettskonvensjonene, kan Høyesterett også prøve den konkrete anvendelsen av den aktuelle lovregelen, jf. HR-2018-699-A avsnitt 21.
(10)Elektronisk kontroll med besøksforbud («omvendt voldsalarm» – OVA) er i saken her ilagt under henvisning til straffeprosessloven § 222 g første ledd første setning. Bestemmelsen trådte i kraft 8. april 2024 og lyder slik: «Påtalemyndigheten kan ilegge elektronisk kontroll av et besøksforbud eller kontaktforbud dersom den forbudet retter seg mot, med skjellig grunn mistenkes for brudd på forbudet, og elektronisk kontroll anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt.»
(11)Siktelsen omfatter blant annet en kroppskrenkelser og tre trusler mot siktedes tidligere kjæreste. I ett av tilfellene skal han i november i fjor ha tatt kvelertak på fornærmede og kastet henne i bakken. Samme dag besluttet politiet at han skulle ilegges kontaktforbud.
(12)Begjæringen om OVA er begrunnet i at siktede i desember i fjor og 3. januar i år skal ha brutt besøksforbudet. De aktuelle bruddene er oppgitt å omfatte telefonoppringning til fornærmede som ikke gikk gjennom, og at siktede oppholdt seg i nærheten av fornærmede på W senter. Videre skal det være fremsatt trusler mot fornærmede via tredjeperson.
(13)Lagmannsretten mente, i likhet med tingretten, at grunnvilkårene for OVA var oppfylt idet tiltaket var nødvendig for at forbudet skulle overholdes, og det forelå skjellig grunn til mistanke for forsettlig brudd på ilagt besøksforbud, jf. straffeprosessloven § 222 g første ledd første punktum.
(14)Det er i tillegg et vilkår at OVA-tiltaket er forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a, jf. § 222 g første ledd siste punktum. OVA er et inngripende tiltak, og må være i samsvar med lov og internasjonale forpliktelser. I forarbeidene – Prop. 128 L (2022–2023) punkt 4.1 – heter det: «Besøksforbud med elektronisk kontroll reiser ulike konstitusjonelle og menneskerettslige spørsmål etter Grunnloven, den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). I saker om besøksforbud, og ved en eventuell bruk av elektronisk kontroll for å styrke besøksforbudet, må det normalt skje en avveining mellom rettighetene til to eller flere personer. På den ene siden står hensynet til den besøksforbudet skal beskytte, og statens positive plikt til å sørge for å unngå at vold og overgrep finner sted. På den annen side står de grunnleggende rettighetene til den som blir ilagt besøksforbud med elektronisk kontroll. For vedkommende må ordningen innrettes slik at den blant annet ikke kommer i konflikt med bevegelsesfriheten.»
(15)I saken her er siktede mindreårig. Straffeprosessloven § 222 g oppstiller ingen begrensninger i adgangen til å ilegge OVA for personer under 18 år. Betydningen av siktedes alder inngår som en del av forholdsmessighetsvurderingen. I vurderingen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 andre ledd. Riksadvokaten har også lagt til grunn at det gjelder et skjerpet krav til forholdsmessighet og begrunnelse når tiltaket ilegges en mindreårig, se retningslinjer 20. mars 2024 om elektronisk kontroll ved besøksforbud og kontaktforbud – RA-2024-915.
(16)Sentrale momenter i forholdsmessighetsvurderingen fremkommer ellers av Prop. 128 L (2022-2023) punkt 5.4.4.3. Det fremgår her at det må foretas en konkret avveining i hver enkelt sak, med utgangspunkt i risikoen for krenkelser dersom det ilegges forbud uten elektronisk kontroll. Sannsynligheten for og alvorsgraden av fremtidige krenkelser må klarlegges og vurderes konkret. Der faregraden er høy, eller det er tale om svært alvorlige og vedvarende krenkelser, vil tiltaket lettere være forholdsmessig.
(17)I den konkrete vurderingen har lagmannsretten kommet til at inngrepet var forholdsmessig. Belastningen for siktede er vurdert slik: «Elektronisk kontroll er utvilsomt en belastning for siktede. Av hensyn til at fornærmede skal være effektivt beskyttet både hjemme, på jobb og i fritiden, omfatter forbudssonen store deler av Oslo og deler av X, se kart i dok. 03,12. Som påpekt av tingretten, legger forbudssonen sterk begrensing på siktedes mulighet til kontakt med familien, begrenser potensielle beredskapshjem, og begrenser siktedes mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. I rettsmøtet i tingretten uttrykte barnevernet bekymring for siktedes utvikling dersom den elektroniske kontrollen fortsatte. Ut over den mulige plasseringen i beredskapshjem i Y som ikke er aktuell på grunn av forbudssonen, har ikke barnevernet funnet alternativer innenfor forbudssonen. Isolert sett tilsier barnevernets vurdering at elektronisk kontroll som besluttet er uforholdsmessig. Samtidig bemerker lagmannsretten at hensynet til siktede allerede er søkt ivaretatt ved at forbudssonen er innskrenket mot vest, slik at siktede kan fortsette på skolen, og kan ha opphold på barnevernets Akuttinstitusjon på Z. Denne institusjonen er riktignok kun ment for korttidsopphold, og barnevernet søker etter beredskapshjem for siktede. Siktede er frivillig underlagt barnevernets omsorg, og lagmannsretten legger til grunn at forbudssonen ikke omfatter eget hjem.»
(18)Videre heter det i den samlede vurderingen: «Etter en samlet vurdering av momentene ovenfor, er lagmannsretten kommet til at de praktiske ulempene elektronisk kontroll vil medføre for siktede, i dette tilfelle må anses som mindre tungtveiende enn de psykiske belastningene den som skal beskyttes, vil bli utsatt for uten elektronisk kontroll. Ved vurderingen har lagmannsretten særlig sett hen til at siktede har vært underlagt besøksforbud som han kan mistenkes for å ha brutt forsettlig, og at han på tross av slik forbud har fremsett grove voldstrusler mot fornærmede, som igjen har medført store belastninger for fornærmede.»
(19)Lagmannsretten konstaterer med dette at fornærmedes interesser må veie tyngre enn hensynet til siktede. Det er likevel en mangel ved kjennelsesgrunnene at den geografiske avgrensningen av forbudssonen ikke er drøftet nærmere opp mot betydningen tiltaket kan ha for siktedes psykiske helse og utvikling, også i lys av at han er mindreårig.
(20)Barneverntjenesten har uttrykt bekymring for siktedes utvikling dersom tiltaket opprettholdes. Han har kognitive utfordringer, bor nå på en akuttinstitusjon utenfor forbudssonen og har etter det opplyste mistet flere muligheter for en mer varig og egnet plassering på grunn av begrensningene. Lagmannsretten må derfor foreta en bredere vurdering, hvor både tidsperspektivet og siktedes særlige behov veies opp mot sannsynligheten for og alvorsgraden av eventuelle fremtidige krenkelser uten elektronisk kontroll.
(21)Det foreligger etter dette mangler ved lagmannsrettens begrunnelse som ikke gjør det mulig å prøve om tiltaket er forholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd, jf. § 343 andre ledd nr. 8. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(22)Kjennelsen er enstemmig.