Føreren av en trekkvogn ble domfelt for å ha fraktet 709 kg hasj fra Tyskland tilSverige og 290 kg hasj fra Sverige til Norge. Etter anmodning fra svensk påtalemyndighet overtok norsk påtalemyndighet straffeforfølgningen av innførselen til Sverige. Begge forholdene ble deretter behandlet av norske domstoler. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at straffenivået etter norsk rett for innførsel av 290 kg hasj er om lag 8 år. Straffenivået i Sverige for innførsel av 419 kg hasj er 6 år og 3 måneder. Straffenivået for det svenske forholdet, som norske domstoler i denne sammenheng tok i betraktning, var dermed lavere enn straffenivået for innførselen av den større mengden hasj til Norge. Ved utmåling av en samlet straff for flere straffbare forhold anvendes det såkalte straffskjerpelsesprinsippet. Prinsippet innebærer at det tas utgangspunkt i det mest alvorlige forholdet, og at det deretter gis et tillegg i straffen for de øvrige overtredelsene. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var hva som i denne sammenhengen måtte anses som det mest alvorlige forholdet. Høyesterett la til grunn at det mest alvorlige forholdet er det forholdet som etter lov og rettspraksis kvalifiserer for den strengeste straffen. Ved straffutmålingen tok Høyesterett derfor utgangspunkt i straffenivået for innførselen til Norge på om lag 8 år. Deretter ble det gitt et tillegg i straffen for innførselen til Sverige. Samlet straff, før fradrag for tilståelse og tunge soningsforhold, ble fastsatt til fengsel i 9 år og 4 måneder. Dommen gir veiledning om anvendelsen av straffskjerpelsesprinsippet.
(1)Dommer Thyness: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder utmåling av straff for innførsel av hasj til henholdsvis Sverige og Norge. Det sentrale spørsmålet er hvordan den samlede straffen skal fastsettes når det skal utmåles én felles straff for likeartede lovbrudd begått i to eller flere land, og landene har ulikt straffenivå for overtredelsene.
(3)A, født 00.00.1981, ble 17. september 2024 tiltalt for overtredelse av straffeloven § 232 annet ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd (grov narkotikaforbrytelse – post I) og straffeloven § 232 annet ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf. § 15 (grov narkotikaforbrytelse eller medvirkning til dette – post II).
(4)Grunnlaget for tiltalens post I er angitt slik: «Lørdag 6. oktober 2023 ca. kl. 07.15 med ferge til Trelleborg, innførte han fra Tyskland til Sverige, til sammen ca. 709 kg hasj. Narkotikapartiet ble fraktet i en litauisk registrert trekkvogn --- 000 med henger -- 000 som A var fører av. Narkotikapartiet var skjult i v-bunnen på hengeren og i en dieseltank påmontert trekkvognen.»
(5)Grunnlaget for tiltalens post II er for så vidt gjelder A angitt slik: «Den 7. oktober 2023 kl. 20.55 over grensen ved Ørje tollsted, innførte A fra Sverige til Norge 290 kg av det i post I nevnte hasjpartiet. Stoffet var skjult i en dieseltank påmontert den i post I nevnte trekkvognen med kjennemerke --- 000, som A var fører av. Den 8. oktober ca. kl. 00.30 ved Gardeveien i Vestby overleverte A 290 kg hasj til B.»
(6)Post II pådømmes i Norge etter anmodning fra den svenske påtalemyndigheten, jf. samarbeidsavtale 6. februar 1970 om rettsforfølgning i annet nordisk land enn der den straffbare handlingen er begått.
(7)Follo og Nordre Østfold tingrett avsa 12. februar 2025 dom med slik domsslutning for A: «1. A, født 00.00.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 232 annet ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf straffeloven § 79 bokstav a til fengsel i 9 – ni – år og 6 – seks - måneder, med fradrag for 499 –firehundreognittini- dager utholdt varetekt, jf straffeloven § 83. 2. A dømmes til å tåle inndragning av trekkvogn med kjennemerke ---000, samt to telefoner merke Iphone og Xiaomi, jf. straffeloven § 69.»
(8)A anket over straffutmålingen til Eidsivating lagmannsrett, som 27. juni 2025 avsa dom med slik slutning: «I tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 9 – ni – år og 4 – fire – måneder. Varetektsfradraget pr. 24. juni 2025 er 631 – sekshundreogtrettien – dager.»
(9)Lagmannsretten tok ved straffutmålingen utgangspunkt i post II, innførsel av 290 kg hasj til Norge, som etter norsk praksis kvalifiserer for strengere straff enn det som etter svensk praksis følger av post I, til tross for at post I gjelder en større mengde hasj enn post II. Lagmannsretten la videre til grunn at straffen for innførsel av 290 kg hasj til Norge er rundt 8 år.
(10)Den la deretter til ca. 50 prosent av straffen for post I basert på svensk straffenivå, som var opplyst å være 6 år og 3 måneder.
(11)På dette grunnlag fastsatte lagmannsretten utgangspunktet for den samlede fengselsstraffen til ca. 11 år. Det ble deretter gitt en reduksjon i straffen på ca. 15 prosent for tilståelse som lettet tingrettens behandling av saken, samt noe for tyngende soningsforhold fordi A er fra Latvia og har sin familie der, herunder tre mindreårige barn. Den endelige straffen ble satt til fengsel i 9 år og 4 måneder.
(12)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. For Høyesterett er det dessuten utenfor anken anført at A ikke kan domfelles fordi allmenne hensyn ikke ble vurdert da tiltalen ble tatt ut, og videre at tiltalens post II ikke er besluttet på riktig nivå i påtalemyndigheten. Mitt syn på saken Prinsipper for straffutmålingen
(13)Saken mot A iretteføres i Norge. For så vidt gjelder innførselen av hasj til Sverige, skjer dette som nevnt etter anmodning fra svensk påtalemyndighet i saken, jf. samarbeidsavtale 6. februar 1970 om rettsforfølgning i annet nordisk land enn der den straffbare handlingen er begått.
(14)For handlinger begått i utlandet som etter straffeloven § 5 femte ledd omfattes av norsk straffelovgivning, kan straffen etter § 5 sjette ledd ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt. I norsk rettspraksis er det lagt til grunn at det ved utmålingen skal ses hen til straffenivået i landet der handlingen er begått, jf. Rt-2010-1271 avsnitt 28. Det er i saken her enighet om at innførselen av hasj til Sverige isolert sett ville ha medført en straff på 6 år og 3 måneder etter svensk straffutmålingspraksis. Jeg nevner at dette ubestridt er basert på den delen av hasjen som ble beslaglagt i Sverige, og som følgelig ikke ble fraktet videre til Norge, det vil si 419 kg.
(15)Ved utmåling av fellesstraff for flere straffbare forhold anvendes etter norsk rett det såkalte straffskjerpelsesprinsippet. Prinsippet er ikke direkte lovfestet, men det er blant annet reflektert i straffeloven § 79 bokstav a. Prinsippet går ut på at det tas utgangspunkt i det mest alvorlige forholdet, og at det deretter gis et tillegg i straffen for øvrige overtredelser, jf. blant annet HR-2017-1282-A avsnitt 75 og HR-2024-1901-A avsnitt 14–16.
(16)Dreier det seg om to separate overtredelser som er noenlunde likeverdige i straffverdighet, ser man ikke sjelden at tillegget for det forholdet som isolert sett ville ha kvalifisert for nest høyest straff, medfører et påslag tilsvarende rundt halvparten av den reaksjonen som ville ha blitt utmålt for dette forholdet isolert sett, og at det ved ytterligere forhold gis stadig større «rabatt» ved den samlede utmålingen. Men det er ingen faste regler. Domstolene har et betydelig rom for skjønn.
(17)I saken her er partene enige om at riktig straff for innførselen til Norge etter norsk rett er fengsel i 8 år, og at riktig straff for innførselen til Sverige etter svensk rett er 6 år og 3 måneder. Jeg legger dette til grunn. Ved utmålingen ses det av prinsipielle grunner hen til svensk straffenivå når handlingen er foretatt i Sverige.
(18)Straffen for innførselen til Norge er altså betydelig strengere enn straffen for innførselen til Sverige til tross for at innførselen til Norge gjelder en mindre mengde hasj. Årsaken til dette er at straffenivået for innførsel av hasj er vesentlig høyere her enn i Sverige.
(19)Dette reiser spørsmål om hvilket forhold det skal tas utgangspunkt i ved fastsettelsen av fellesstraffen, noe som i rettspraksis normalt formuleres som et spørsmål om hva som er det «mest alvorlige» forholdet.
(20)Slik jeg ser det, er denne formuleringen ikke uttrykk for noe annet enn at det er det forholdet som etter lov og rettspraksis isolert sett kvalifiserer for den strengeste straffen som definerer hva som er riktig straffenivå, før det tas hensyn til eventuelle ytterligere forhold. Dette gjelder selv om det noen ganger – som her – kan være rom for ulike meninger om hva som rettspolitisk er det mest alvorlige forholdet.
(21)Jeg kan heller ikke se at de spesielle omstendighetene i saken her gir grunnlag for en noe lavere straff basert på en mer «samlet vurdering», slik forsvareren har tatt til orde for. Det forholdet som isolert sett kvalifiserer for høyest straff, må nødvendigvis etablere et «gulv» for den samlede straffen, og jeg kan ikke se noen god begrunnelse for at en «mer samlet» vurdering skulle tilsi en lavere samlet straff enn det som følger av ordinær anvendelse av straffskjerpelsesprinsippet, slik dette anvendes i rent norske forhold. Den konkrete straffutmålingen
(22)Lagmannsretten tok som nevnt utgangspunkt i tiltalens post II – innførselen av 290 kg hasj til Norge, som isolert sett straffes med fengsel i omkring 8 år. Lagmannsretten la deretter til ca. 50 prosent av straffen for innførselen av 419 kg hasj til Sverige basert på svensk straffenivå for forholdet, som er 6 år og 3 måneder, slik at samlet utgangspunkt for straffen ble i overkant av 11 år.
(23)Det ble deretter gitt et fradrag på 10 prosent for tilståelse som var uten betydning for domfellelsen, men som forenklet domstolsbehandlingen av saken, og i tillegg et visst fradrag for tunge soningsforhold som følge av at tiltalte er fra Latvia og har sin familie der, herunder tre mindreårige barn. Det ble på dette grunnlag gitt en samlet straffereduksjon på rundt 15 prosent.
(24)Lagmannsretten satte etter dette straffen til fengsel i 9 år og 4 måneder. Jeg har ingen innvendinger mot dette. Straffeprosessuelle forhold Allmenne hensyn
(25)Forsvareren har utenfor anken vist til at det følger av straffeloven § 5 siste ledd at påtale av handlinger foretatt i utlandet bare reises når allmenne hensyn tilsier det, og at det etter straffeprosessloven § 252 annet ledd skal fremgå at dette er vurdert, noe som ikke er tilfelle i denne saken.
(26)Spørsmålet er om denne saksbehandlingsfeilen «antas å kunne ha innvirket på» avgjørelsen til skade for A, jf. straffeprosessloven § 342 annet ledd nr. 3.
(27)Det er i brev til Høyesterett 26. november 2025 opplyst at Riksadvokaten 18. november 2025 tiltrådte statsadvokatens tiltalebeslutning, og at allmenne hensyn i denne sammenheng ble vurdert og funnet å være til stede. I lys av disse opplysningene og sakens alvorlighetsgrad finner jeg det utvilsomt at feilen ikke kan ha innvirket på innholdet i lagmannsrettens dom, og feilen gir følgelig ikke grunnlag for å oppheve dommen. Påtalekompetanse
(28)Det er utenfor anken videre gjort gjeldende at tiltalens post II ikke er reist på rett nivå, som etter straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 6 er Riksadvokaten, mens tiltalen er tatt ut av statsadvokaten.
(29)Når ankedomstolen som her ikke skal prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, er utgangspunktet etter straffeprosessloven § 342 første ledd at den er bundet av ankegrunnene. Den høyere rett kan etter § 342 annet ledd nr. 4 likevel «etter omstendighetene» oppheve den påankede dommen på grunn av feil som nevnt i § 343 annet ledd, som blant annet omfatter at saken ikke er reist av rett myndighet, jf. nr. 2. Ankedomstolen har altså etter loven adgang, men ikke plikt, til å oppheve avsagte dommer når tiltale ikke er tatt ut av rett myndighet.
(30)Rettspraksis er imidlertid her streng. Når tiltalebeslutningen ikke er tatt ut eller tiltrådt på riktig nivå, må dommer som er avsagt med grunnlag i tiltalebeslutningen, «normalt» oppheves, jf. Rt-2007-382 avsnitt 12 der førstvoterende tilføyde at feilen i den konkrete saken kunne ha hatt betydning for resultatet. Denne strenge linjen må ses i sammenheng med anklageprinsippets grunnleggende rolle i vår straffeprosess.
(31)Det kan likevel ikke oppstilles en helt generell regel om at tiltale tatt ut på for lavt nivå må føre til opphevelse der saksbehandlingsfeilen ikke er gjort til ankegrunn. I Rt-1995-1900 var situasjonen at en tiltale for grovt bedrageri ikke hadde vært forelagt for statsadvokaten før den ble fremmet for retten. Den påankende avgjørelsen ble likevel ikke opphevet under henvisning til «at feilen ikke kan ha hatt noen som helst betydning for realiteten, og at det således ut fra de hensyn strafferettspleien skal vareta, ikke vil ha noen fornuftig hensikt å oppheve dommen».
(32)Oppsummeringsvis ser jeg dette slik at en straffedom, uansett om det ikke er gjort til ankegrunn, som den klare hovedregel må oppheves hvis tiltalen ikke er tatt ut, eller tiltrådt, av påtalemyndigheten på rett nivå. Men der feilen ikke kan ha hatt noen betydning for realiteten, vil den ikke uten videre medføre at dommen må oppheves.
(33)I denne saken mener jeg at det er helt klart at feilen ikke kan ha hatt noen betydning for resultatet. Jeg viser til at det dreier seg om meget grov kriminalitet, og at det forelå svært sterke bevis, også når man ser bort fra tiltaltes tilståelse. Jeg mener derfor at man kan se helt bort fra muligheten for at Riksadvokaten ikke ville ha tatt ut tiltale hvis kompetansespørsmålet ikke hadde vært oversett. Det praktiske resultatet av en opphevelse i denne saken ville derfor kun være at prosessen ville bli ført på ny med samme resultat. Under disse omstendigheter mener jeg at det ikke er grunnlag for å oppheve ting- og lagmannsrettens dommer. Konklusjon
(34)Jeg er kommet til at anken må forkastes, og at det heller ikke er grunnlag for å oppheve dommen utenfor ankegrunnene.
(35)Jeg stemmer for slik D O M : Anken forkastes.
(36)Dommer Steen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(37)Dommer Sivertsen: Likeså.
(38)Dommer Falch: Likeså.
(39)Dommer Falkanger: Likeså.
(40)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne