(1)Saken gjelder anke over kjennelse om bevistilgang i skjønnssak.
(2)Øyfjellet Wind AS innga skjønnsbegjæring 16. november 2017 overfor Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Senere har også A opptrådt som motpart.
(3)Under behandlingen krevde A og reinbeitedistriktet bevistilgang overfor Øyfjellet Wind AS til avtaler som selskapet har inngått med grunneiere i området. Helgeland tingrett tok ikke kravet til følge i kjennelse 12. mars 2024. Hålogaland lagmannsrett forkastet anke fra reinbeitedistriktet i kjennelse 19. april 2024.
(4)Helgeland tingrett avhjemlet skjønnet 20. desember 2024, der det ble fastsatt erstatning.
(5)Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt og A har begjært overskjønn. Muntlige forhandlinger i overskjønnet er berammet fra 2. til 20. mars 2026.
(6)A har også for lagmannsretten begjært tilgang til de nevnte dokumentbevisene. Øyfjellet Wind AS har bestridt tilgangen.
(7)Hålogaland lagmannsrett ved saksforberedende dommer avsa kjennelse 12. februar 2026, med slikt slutningspunkt 1: «1. Begjæringen om bevistilgang til alle gjeldende avtaler inngått med grunneiere tas ikke til følge.»
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse. Det anføres blant annet at pretensjonene om innholdet i de rettslige grunnlagene skal legges til grunn, og at bevisene som kreves fremlagt, da må anses relevante som bevis. Lagmannsretten har uriktig overprøvd pretensjonene. A har lagt ned prinsipal påstand om at Øyfjellet Wind AS pålegges å fremlegge avtalene, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
(9)Øyfjellet Wind AS har tatt til motmæle. Det anføres at A ikke har påvist hvordan grunneieravtaler er av betydning for den avgjørelsen lagmannsretten skal treffe om erstatning for inngrep i As reindriftsrettigheter. Subsidiært er det anført at bevisene er omfattet av tvisteloven § 22-10. Selskapet har lagt ned prinsipal påstand om at anken ikke tillates fremmet, subsidiært at den forkastes.
(10)Partene har utvekslet prosesskrift i dag.
(11)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at den påankede kjennelsen er avsagt av lagmannsretten som første instans. Ankeutvalget har derfor full prøvingskompetanse, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. § 29-3 første ledd, jf. skjønnsprosessloven § 2 første ledd.
(12)Lagmannsretten har avslått begjæringen om bevistilgang med grunnlag i tvisteloven § 21-7 første ledd. Bestemmelsen fastslår at partene bare kan føre bevis om faktiske forhold «som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes».
(13)Hva som er et relevant bevis, må avgjøres på grunnlag av de krav som er reist, påstandsgrunnlag og partenes pretensjoner om rettsregler, se HR-2019-997-A avsnitt 57 med videre henvisning. Dette innebærer at retten, når den tar stilling til om et bevis skal føres eller ikke, må bygge sin relevansvurdering på at den rettsregelen parten har påberopt i selve saken, har det innhold parten mener – pretenderer – at den har.
(14)Dette innebærer at retten, på et forberedende stadium, ikke skal ta stilling til rettsspørsmål som det hører til den endelige avgjørelsen av saken å ta stilling til. Om det gjelder unntak der partens pretensjon er så grunnløs at begjæringen om bevistilgang får preg av misbruk av bevistilgangsregelen, trenger ankeutvalget ikke å ta stilling til her.
(15)Som grunnlag for sin begjæring om bevistilgang har A anført at det vil være usaklig forskjellsbehandling i strid med Grunnloven § 98 og ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 15 å tilkjenne reineierne lavere erstatning enn grunneierne. Hun har også anført at grunneieravtalene i det minste vil være relevante i den vurderingen som skal gjøres etter disse reglene.
(16)I sin begrunnelse siterer og tiltrer lagmannsretten sin forrige kjennelse fra 19. april 2024, hvor det står: «Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noen holdepunkter for at det følger av ILO-konvensjon nr. 169 eller Grunnloven § 108 at vederlag gitt til grunneiere er relevante bevis i fastsettelse av eventuell erstatning til reindriftsutøvere. Selv om partene er uenige om hvordan et eventuelt tap for Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt skal beregnes, kan informasjon om erstatningsbeløp i frivillig inngåtte avtaler med andre grunn- og rettighetshavere utenfor reindriften ikke være av betydning for den avgjørelse retten skal treffe.»
(17)Deretter tilføyer lagmannsretten i vår sak: «Siden erstatningsutmålingen har sammenheng med bruken av eiendommen, vil ikke erstatning til grunn- og rettighetshavere utenfor reindriften kunne være av betydning for denne saken, selv om pretensjonen om partens forståelse av Grunnloven § 98 og ILO-konvensjonen 169 artikkel 15 legges til grunn.»
(18)Ankeutvalget forstår dette slik at lagmannsretten med dette overprøver As pretensjon om innholdet av Grunnloven § 98 og ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 15. Pretensjonen er at disse reglene gir reineierne krav på minst like god erstatning som grunneierne har fått, og skulle dette være riktig, vil grunneieravtalene være relevante for hvilken erstatning reineierne har krav på.
(19)Ankeutvalget tilføyer at selv om det legges til grunn, slik lagmannsretten gjør, at det må avgjøres konkret om forskjellsbehandlingen er usaklig – «erstatningsutmålingen har sammenheng med bruken av eiendommen» – er det ikke derved uten videre gitt at alle grunneieravtalene er uten relevans. Skulle det for eksempel i enkelte avtaler være gitt bruksrettserstatning, vil avgjørelsen av relevansen kreve en nærmere vurdering av om situasjonene er sammenlignbare, se til sammenligning HR-2018-872-A Femund sijte avsnitt 90–92. En slik konkret vurdering har lagmannsretten ikke gjort.
(20)Ankeutvalget har etter dette kommet til at lagmannsretten har anvendt tvisteloven § 21-7 første ledd feil. Den gir etter utvalgets syn ikke grunnlag for å avslå begjæringen om bevistilgang. Øyfjellet Wind AS har også påberopt andre grunnlag for å avslå begjæringen. Disse har ankeutvalget ikke grunnlag for å ta stilling til. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves, jf. tvisteloven § 29-23 fjerde ledd andre punktum, jf. § 30-3 første ledd.
(21)A har vunnet ankesaken og har krav på å få erstattet sine nødvendige sakskostnader, jf. skjønnsprosessloven § 54 b andre punktum, jf. § 54. Hun har krevd 14 000 kroner, og kravet tas til følge. I tillegg kommer rettsgebyret på 8 070 kroner.
(22)Kjennelsen er enstemmig.