(1)Saken gjelder anke over kjennelse om vitneplikt for en journalist.
(2)A er journalist i den riksdekkende dagsavisen Verdens Gang (VG). Han er innkalt av påtalemyndigheten som vitne i straffesaken for Oslo tingrett mot B, for å forklare seg i tilknytning til tiltalen for grov økonomisk utroskap. Påtalemyndigheten ønsker at A forklarer seg om 147 kvitteringer for middager hvor B har oppgitt A som deltaker.
(3)A og VG har bestridt at A har forklaringsplikt, jf. straffeprosessloven § 125 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10.
(4)Oslo tingrett avsa 12. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «1. A pålegges forklaringsplikt om 147 kvitteringer hvor det er oppgitt at han har deltatt på representasjonsaktiviteter og hvor Norsk Industri er belastet kostnaden, unntatt der øvrige deltakere som er oppgitt på kvitteringene overfor politiet har opplyst at de og A deltok og i hovedtrekk ble påspandert mat og/eller drikke i tråd med kvitteringene. 2. Partene bærer egne sakskostnader.»
(5)A og VG anket kjennelsen. Borgarting lagmannsrett forkastet anken i kjennelse 29. januar 2026.
(6)A og Verdens Gang AS har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens generelle lovtolkning og den konkrete rettsanvendelsen. De har anført at avgjørelsen om å pålegge vitneplikt er i strid med ytrings- og informasjonsfriheten, jf. EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100, herunder at lagmannsretten har anvendt feil terskel ved proporsjonalitetsvurderingen etter EMK artikkel 10 nr. 2 og straffeprosessloven § 125 tredje ledd. Vi er her innenfor det tradisjonelle kildevernet, og pålegget om vitneplikt vil innebære en reell nedkjølende effekt på ytringsfriheten. A og VG har nedlagt slik påstand: «1. Journalist A pålegges ikke vitneplikt i medhold av straffeprosessloven § 125 i straffesaken mot B. 2. Verdens Gang AS og A tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
(7)Påtalemyndigheten anfører at anken ikke reiser spørsmål av prinsipiell interesse, men er rettet mot lagmannsrettens bevisvurdering. Det bestrides ikke at vitneplikt for A er et inngrep i kildevernet etter EMK artikkel 10, men påtalemyndigheten mener vi her ikke er i kjernen av kildevernet. Lagmannsretten har bygget på korrekt terskel ved proporsjonalitetsvurderingen. Det er nedlagt slik påstand: «Anken forkastes.»
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at Høyesterett har full kompetanse, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 4.
(9)Utgangspunktet i norsk straffeprosess er at enhver etter innkalling plikter å møte som vitne og forklare seg overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov, jf. straffeprosessloven § 108. Straffeprosessloven § 125 første og andre ledd fastslår at redaktører og journalister har rett til å nekte å svare på spørsmål om hvem som er kilde til betrodde opplysninger, det såkalte kildevernet. Vilkårene for å gjøre unntak fra kildevernet følger av § 125 tredje ledd: «Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet.».
(10)Kildevernet må praktiseres i samsvar med EMK artikkel 10 nr. 2. Det må følgelig foretas en samlet interesseavveining når unntak fra kildevernet skal vurderes.
(11)Det er en høy terskel for å gjøre inngrep i kildevernet, se Rt-1992-39 på side 48, Rt-2004-1400 avsnitt 46, Rt-2013-1290 avsnitt 27, HR-2015-2308-A avsnitt 67 og HR-2025-1188-A avsnitt 54. Hensynene bak kildevernet må tillegges stor vekt i interesseavveiningen. Alvorlig tvil ved avveiningen skal gå i favør av kildevernet, jf. Ot.prp. nr. 55 (1997-1998) side 25.
(12)Ankeutvalget legger til grunn at kildevernet omfatter informasjon som er egnet til å avdekke eller bekrefte identiteten til en kilde, se avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) 16. juli 2013 Nagla mot Latvia avsnitt 82. Utvalget legger videre til grunn at kildevernet også gjelder når det er uklart om forklaringen rent faktisk vil avdekke et kildeforhold, se avgjørelse fra EMD 5. oktober 2017 Becker mot Norge avsnitt 72: «The Court, moreover, notes that the applicant was not expressly ordered to reveal the identity of the source or sources of the information in her news article. The City Court’s ruling of 15 February 2011 (see paragraph 13 above) was limited to ordering her to testify on her contact with Mr X, who himself had declared that he was the source. However, while not formally a matter of a journalist assisting in the identification of anonymous sources, the Court considers that the possible effects of the order were nonetheless of such a nature that the general principles developed with respect to orders of source disclosure are applicable to the case. The concrete framing of the order is instead a factor in the overall assessment.»
(13)Denne uttalelsen viser samtidig at innholdet i forklaringsplikten – hvilket bevistema vitnet skal uttale seg om – vil inngå i den samlede interesseavveiningen av om det kan gjøres inngrep i kildevernet.
(14)Ankeutvalget legger endelig til grunn at hvorvidt en er i kjernen av kildevernet har betydning i denne interesseavveiningen, se HR-2015-2308-A avsnitt 57 med videre henvisning til avgjørelse fra EMD 8. desember 2005 Nordisk Film & TV A/S mot Danmark.
(15)Den konkrete saken mot B, og de forholdene som påtalemyndigheten vil at A skal forklare seg om, er beskrevet slik i lagmannsrettens kjennelse: «Saken mot B gjelder bl.a. grov økonomisk utroskap. B har hatt en fremtredende lederrolle som mangeårig administrerende direktør i Norsk Industri, og det er en alvorlig tiltale mot ham. Opplysningene A er bedt om å gi i sin forklaring er avgrenset til om han var til stede eller ikke ved de mange restaurantbesøkene hvor B har oppgitt ham som deltaker på kvitteringene han har levert, og fått dekket, av sin arbeidsgiver. I alt gjelder det 147 restaurantbesøk hvor kvitteringene beløper seg til ca. 260 000 kroner. Beløpet overstiger grensen for en betydelig økonomisk fordel etter straffeloven § 391, jf. 388, og omfanget (antallet) er betydelig. I anken er det vist til at beløpet likevel er lite i forhold til det samlede beløpet på mer enn 10 millioner kroner som tiltalen gjelder. Det er likevel lagmannsrettens syn at vektige samfunnsinteresser tilsier at A gir forklaring. De opplysninger det er aktuelt at A skal gi i sin forklaring er begrenset til kvitteringer hvor ikke andre har bekreftet hans tilstedeværelse. Han skal ikke spørres om annet enn egen tilstedeværelse. Utspørringen vil være knyttet til et excel-ark hvor bare As navn fremgår. Lagmannsretten oppfatter at det bare er aktuelt at A skal forklare seg om tilstedeværelse hvor dette ikke kan bevisføres på annen måte. Hans forklaring er derfor av vesentlig betydning for oppklaring av de aktuelle forholdene.»
(16)Påtalemyndigheten har for Høyesterett ikke anført noe annet enn for lagmannsretten om hvilket bevistema A skal forklare seg om.
(17)Lagmannsretten mente at vi her – for det bevistemaet som A skal forklare seg om – er utenfor kjernen av kildevernet: «Det er ikke snakk om å røpe kilden til informasjon A har brukt i noe av sitt journalistiske arbeid. Spørsmålene det er aktuelt at A skal svare på, er ikke knyttet til informasjon i noen konkrete artikler. Lagmannsretten legger likevel til grunn at hvis en journalist blir bedt om å bekrefte eller avkrefte sin tilstedeværelse på et spesifikt tidspunkt, vil det etter omstendighetene kunne linkes opp mot avisens publikasjoner og avsløre kilder. Selv om det i denne saken er sterke begrensninger på hva A vil bli spurt om, er det i alle fall en teoretisk risiko for dette i den foreliggende saken også. Etter lagmannsrettens syn er imidlertid denne risikoen liten.»
(18)Ankeutvalget er enig i dette. Ut fra de sterke begrensningene som er lagt på hva A skal spørres om, fremstår det som helt hypotetisk at en forklaringsplikt for A vil kunne avdekke eller bekrefte at B, eller andre som også var tilstede, har opptrådt som kilde for artikler i VG. Ankeutvalget mener derfor at vi her er i randsonen av det som er vernet etter EMK artikkel 10.
(19)A skal bare spørres om sin tilstedeværelse på offentlig sted, og om han har spist og drukket med B. Han er ikke bedt om å røpe mulige andre deltakere. Den ønskede forklaringen berører derfor kildevernet på en mer indirekte og avledet måte. Koblingen til vernet består i at det er kjent at B i andre sammenhenger har vært kilde for A.
(20)Det som i en slik situasjon eventuelt kan skape en nedkjølende effekt – chilling effect – på folks vilje til å gi journalister informasjon, er at de nevnte omstendighetene og tematiske begrensningene ikke nødvendigvis vil være synlige for andre mulige kilder. I alminnelighet vil imidlertid treff eller møte med en journalist på et offentlig sted kunne observeres av andre, som vil ha vitneplikt.
(21)Det bevistemaet A skal forklare seg om, er ikke Bs nærmere opptreden eller opplysninger gitt som mulig kilde, men er knyttet til Bs pengebruk i rollen som næringslivsleder. Det er ingen artikkel i VG som er utgangspunktet for politiets etterforskning. A skal kun bekrefte eller avkrefte om han var til stede i bestemte offentlige sammenhenger.
(22)Temaet for forklaringen er heller ikke hva bakgrunnen var for As eventuelle tilstedeværelse, hva formålet måtte være eller hva det i så fall ble snakket om. Det er heller ikke et tema hvilke andre personer som eventuelt var til stede.
(23)Disse omstendighetene gjør at ankeutvalget ikke kan se at As forklaring vil ha nevneverdig chilling effect og derfor få noen negativ virkning for andres vilje til å ha kontakt med pressen. Det er med andre ord ingen reell risiko for at vitneplikt «vil kunne medføre at viktige kilder blir borte», se Rt-2010-1381 avsnitt 62. Kildevernet er etter ankeutvalgets syn ivaretatt gjennom de fastsatte begrensningene av hva A skal forklare seg om.
(24)Når hensynet til behovet for oppklaring av straffesaken veies opp mot hensynet til kildevernet i en slik situasjon, må de samfunnsmessige interessene i opplysningene som A er bedt om å gi, veie tyngst. Dette gjelder selv om forklaringen knytter seg til en av flere poster i en mer omfattende tiltale. Tiltaleposten gjelder et beløp som er over grensen for «betydelig økonomisk fordel» i straffeloven § 388 bokstav b, jf. § 391 andre ledd. Posten kan, etter det opplyste, ikke bevisføres på annen måte.
(25)Samlet mener ankeutvalget – slik saken er opplyst – at dersom A skulle fritas for den tematisk begrensede forklaringsplikten i dette tilfellet, vil kildevernet utvides til å omfatte opplysninger som bare helt hypotetisk vil kunne røpe kilder. Så langt rekker bevisfritaket ikke.
(26)Ankeutvalget er etter dette kommet til at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven § 125 tredje ledd og EMK artikkel 10 riktig. Anken må etter dette forkastes.
(27)Kjennelsen er enstemmig.