(1)Saken gjelder anke over frifinnende straffedom i sak om trusler mot offentlig tjenesteperson.
(2)A, født 00.00.1990, er tiltalt for trusler mot offentlig tjenesteperson, jf. straffeloven § 155. Grunnlaget for tiltalen lyder slik: «Tirsdag 3. september 2024 ca. kl. 15.30 sa han til Sosial og ambulant akuttjeneste på legevakten i Trondheimsveien 233 i Oslo at han skulle banke opp NAV-veilederen og uttalte senere til vekter på legevakten at ‘jeg skal snakke med han’ og ‘hvis han ikke snakker med meg tilbake så skal jeg gå og drepe han’.»
(3)Bakgrunnen for at tiltalte oppsøkte legevakten den dagen, var at han hadde oppdaget veggdyr i leiligheten han fikk gjennom Nav. På legevakten snakket han med sosionom B, som jobbet på Sosial og ambulant akuttjeneste (SAA). Hun ga ham beskjed om at SAA ikke kunne bistå, og ba tiltalte kontakte sin Nav-veileder. Tiltalte ble da svært sint og frustrert. Han skal deretter ha fremsatt trusselen som er beskrevet i tiltalen.
(4)Oslo tingrett avsa 4. april 2025 dom med slik domsslutning: «1. A, født 00.00.1990, dømmes for overtredelse av straffeloven § 155 til fengsel i 18 dager. 2. A frifinnes for kravet om saksomkostninger.»
(5)Tiltalte anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 13. januar 2026 dom med slik domsslutning: «1. A, f. 00.00.1990, frifinnes. 2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
(7)En samlet lagmannsrett fant at tiltalte hadde fremsatt utsagnene beskrevet i tiltalen, men et bestemmende mindretall bestående av tre legdommere kom til at tiltalte ikke hadde handlet forsettlig.
(8)Påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det gjøres gjeldende at det ikke er avgjørende for spørsmålet om forsett at truslene ble fremsatt i affekt og i en vanskelig situasjon. Videre er domsgrunnene så knappe og mangelfulle at det er vanskelig å kontrollere om mindretallet har forstått forsettsbegrepet riktig, og om loven er korrekt anvendt. Det er lagt ned påstand om opphevelse av lagmannsrettens dom med hovedforhandling.
(9)A gjør gjeldende at mindretallets rettsanvendelse bygger på korrekt forståelse av forsettslæren, og at det ikke er påvist rettslige feil ved vurderingstema, beviskrav eller bevisbyrde.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at en anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(11)En samlet lagmannsrett har beskrevet opptrinnet til hendelsen i tiltalen og selve trusselen slik: «Vitnet B forklarte at SAA ikke er noe NAV-kontor, men at SAA bistår ved akutt nød når NAV er stengt. Det er imidlertid mange som tror at det er et NAV-kontor. SAA hadde tilgang til NAVs journalsystem den gangen. Da B sjekket i NAVs journalsystem i møtet med tiltalte, så hun at han allerede var tilbudt en ny leilighet fra NAV. Hun formidlet dette til tiltalte. Tiltalte svarte at det var tale om en leilighet i samme blokk og at det var veggdyr også der. Da B sa at dette måtte tas opp med NAV-veilederen eller utleier, ble tiltalte svært aktivert, sint og frustrert. Han sa at han skulle banke opp NAV-veilederen. B spurte om dette var en trussel. Tiltalte svarte ‘nei’. Han fortsatte å snakke om hjelpen som han ikke fikk og gjentok at han skulle banke opp NAV-veilederen. B hadde ingen vansker med å forstå tiltalte. Hun reiste seg og en vekter kom til. Tiltalte ble med vekteren ut av rommet.»
(12)Det bestemmende mindretallet i lagmannsretten mente at tiltalte måtte frifinnes for tiltalen om trusler fordi det ikke var bevist at han hadde handlet forsettlig. Dette er begrunnet slik: «Mindretallet vektlegger tiltaltes mentale tilstand da utsagnene ble uttalt; han var sliten av ryggsmertene og søvnmangelen, og han følte seg sveket av hjelpeapparatet. Mindretallet legger til grunn at tiltalte følte på en enorm frustrasjon og hjelpeløshet, og at det var dette som kom til uttrykk via utsagnene. Utsagnene var situasjonsbetinget og fremsatt i affekt. Tiltalte har ingen historikk på å fremsette trusler. At han svarte nei da B spurte om han truet, taler for at han ikke hadde noen tanke om å true. Mindretallet er følgelig i tvil om tiltalte har hatt til hensikt å fremsette en trussel, jf. straffeloven § 22 bokstav a, om tiltalte hadde bevissthet om at utsagnene sikkert eller mest sannsynlig ble oppfattet som trusler, jf. straffeloven § 22 bokstav b, og om tiltalte holdt det for mulig at utsagnene ble oppfattet som trusler, men valgte å komme med utsagnene selv om det skulle være tilfelle, jf. straffeloven § 22 bokstav c. Denne tvilen må komme tiltalte til gode, og mindretallet kan da ikke se at det subjektive vilkår for å straffedømme i henhold til tiltalebeslutningen er tilstede.»
(13)Til dette bemerker ankeutvalget at verken det forhold at tiltalte «følte på en enorm frustrasjon og hjelpeløshet», eller at utsagnene «var situasjonsbetinget og fremsatt i affekt», er til hinder for at det kan foreligge sannsynlighetsforsett, jf. HR-2021-1207-A avsnitt 30. Forsett omfatter også «det man har kunnskap om, selv om man ikke tenker aktivt over det der og da», jf. HR-2022-1323-A avsnitt 24.
(14)Mindretallet har også fremhevet at tiltalte «svarte nei da B spurte om han truet», og mente at dette «taler for at han ikke hadde noen tanke om å true». Det er imidlertid ingen forutsetning for å konstatere forsett at tiltalte hadde en tanke – eller hensikt – om å true, jf. Rt-2015-624 avsnitt 8.
(15)Ut fra dette mener ankeutvalget at begrunnelsen skaper tvil om forsettsbegrepet er forstått og anvendt riktig.
(16)Ankeutvalget finner det på denne bakgrunn enstemmig klart at lagmannsrettens dom må oppheves. I samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven § 347 første ledd må opphevingen også omfatte ankeforhandlingen.