(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om ikke å ta konkursbegjæring til følge.
(2)Oslo tingrett mottok 21. april 2025 to konkursbegjæringer mot henholdsvis Aeonic AS og B. B er styreleder og indirekte aksjonær i Aeonic.
(3)Konkursbegjæringen mot Aeonic er inngitt av Eivissa AS og har sin bakgrunn i ubetalte sakskostnader på 2,5 million kroner etter tidligere rettsprosesser mellom partene. Konkursbegjæringen mot B er inngitt av Eivissa og A. A er styreleder og eneeier av Eivissa. Også dette kravet gjelder ubetalte erstatningskrav og sakskostnader etter tidligere rettsprosesser mellom partene.
(4)Skyldnerne påstår å ha motkrav mot konkursrekvirentene, og tvist om enkelte av disse verserer i rettssystemet, blant annet i en sak som er berammet i Borgarting lagmannsrett i april 2026.
(5)Oslo tingrett forente de to sakene til felles behandling. Den 22. mai 2025 avsa tingretten kjennelse med slik slutning: «I sak 25-063814KON-TOSL/08: 1. Konkursbegjæringen mot Aeonic AS tas ikke til følge. 2. Eivissa AS betaler kr 50 000 i sakskostnader til Aeonic AS innen to uker fra forkynningen av denne kjennelsen. I sak 25-064761KON-TOSL/08: 1. Konkursbegjæringen mot B tas ikke til følge. 2. Eivissa AS og A betaler – én for begge og begge for én – kr 50 000 i sakskostnader til B innen to uker fra forkynningen av denne kjennelsen.»
(6)Tingretten bygde på at de påståtte motkravene må legges til grunn, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at de ikke kan føre fram i en slik grad at de overstiger saksøkernes krav. I den konkrete vurderingen kom tingretten til at det ikke forelå slik klar sannsynlighetsovervekt, og at det derfor heller ikke var klar sannsynlighetsovervekt for at Eivissa og A var fordringshavere, jf. konkursloven § 60.
(7)Eivissa og A anket tingrettens kjennelse. Borgarting lagmannsrett, som også forente ankesakene til felles behandling, avsa 3. november 2025 kjennelse med slik slutning: «I sak 25-109123ASK-BORG/04: 1. Anken forkastes. 2. Eivissa AS betaler 82 000 – åttitotusen – kroner i sakskostnader for lagmannsretten til Aeonic AS innen to uker fra forkynningen av denne kjennelsen. I sak 25-109135ASK-BORG/04: 1. Anken forkastes. 2. Eivissa AS og A betaler – én for begge og begge for én – 82 000 – åttitotusen – kroner i sakskostnader for lagmannsretten til B innen to uker fra forkynningen av denne kjennelsen.»
(8)Lagmannsretten var enig med tingretten i at de påståtte motkravene må legges til grunn, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at de ikke kan føre fram i en slik grad at de overstiger saksøkernes krav. Også i den konkrete vurderingen var lagmannsretten enig med tingretten.
(9)Eivissa AS og A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen. Det anføres at det ikke er holdepunkter for at konkursrekvirenten må motbevise skyldnerens påberopte motkrav med «klar sannsynlighetsovervekt». Lagmannsrettens lovforståelse er derfor uriktig. Uansett har lagmannsretten lagt til grunn en uriktig juridisk og matematisk forståelse av «klar sannsynlighetsovervekt».
(10)Videre har lagmannsretten ikke i tilstrekkelig grad vurdert om motkravene er erstatningsrettslig vernet. Under enhver omstendighet skulle lagmannsretten, for det tilfellet at beviskravet ble anvendt riktig, også vurdert konkursloven § 62.
(11)Eivissa AS og A har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: 1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3. november 2025 i sak 25-109123ASK- BORG/04 og 25-109135ASK-BORG/04 oppheves. 2. Sakene hjemvises til tingretten for fortsatt behandling av insolvensspørsmålet. 3. Ankemotpartene dømmes in solidum til å erstatte ankende parters sakskostnader for alle instanser. Subsidiært: 1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3. november 2025 i sak 25-109123ASK- BORG/04 og 25-109135ASK-BORG/04 oppheves. 2. Sakene hjemvises til lagmannsretten for ny behandling. 3. Ankemotpartene dømmes in solidum til å erstatte ankende parters sakskostnader for alle instanser.»
(12)B har inngitt tilsvar. Det anføres at spørsmålet om beviskravet for eventuelle motkrav i saker om konkurs er avklart, og lagmannsrettens lovtolkning er riktig. Lagmannsretten har også lagt til grunn en riktig forståelse av «klar sannsynlighetsovervekt». Det skal ikke foretas en matematisk sannsynlighetsberegning. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om motkravene er erstatningsrettslig vernet, og konkursloven § 62 ble ikke påberopt for lagmannsretten.
(13)Aeonic AS og B har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Anken nektes fremmet. Subsidiært: Anken avvises eller forkastes.»
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det dreier seg om videre anker over kjennelse, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. konkursloven § 149 første ledd, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c.
(15)Konkursloven § 60 fastsetter: «Er skyldneren insolvent, skal vedkommendes bo tas under konkursbehandling når det begjæres av skyldneren eller en fordringshaver.»
(16)Med «fordringshaver» menes den som i tilfelle av konkurs vil kunne kreve dividende av sin fordring, jf. NOU 1972: 20 side 119, jf. dekningsloven § 6-1.
(17)Det er konkursrekvirenten som har bevisbyrden for at han har et krav som kan tjene som grunnlag for konkursåpning, og det stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt, jf. Rt-2012-1310 avsnitt 17. Begrunnelsen er at konsekvensene av en uriktig avgjørelse om konkursåpning vil være vesensforskjellige for partene, og at det normalt vil være vesentlig mer betenkelig med en uriktig konkursåpning enn en feilaktig nektelse av å åpne konkurs.
(18)En forutsetning for at rekvirenten har et krav som kan tjene som grunnlag for konkursåpning, er at skyldneren ikke har motkrav som kan brukes til motregning, og som er minst like stort som rekvirentens krav. Retten må derfor ta prejudisielt stilling til det samlete mellomværendet mellom partene.
(19)Spørsmålet i saken er hvilket beviskrav som gjelder for om skyldneren har et slikt motkrav. Tingretten og lagmannsretten har bygd på et utgangspunkt om at påståtte motkrav må legges til grunn, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at de ikke kan føre fram minst i en slik grad at de overstiger konkursrekvirentens krav.
(20)Etter ankeutvalgets syn er dette uttrykk for riktig lovtolkning. Som nevnt må rekvirenten bevise med klar sannsynlighetsovervekt at han har et krav som kan tjene som grunnlag for konkursåpning. Vurderingen av om rekvirenten har et slikt krav, beror ikke bare på en vurdering av rekvirentens krav isolert sett, men på det samlete mellomværendet mellom partene, herunder om skyldneren har motkrav.
(21)Dette betyr imidlertid ikke at det er konkursrekvirenten som alene har bevisføringsbyrden. Dersom rekvirenten godtgjør at han har et krav, men skyldneren gjør gjeldende at han har et motkrav som kan brukes til motregning, og som er minst like stort som rekvirentens krav, er det i utgangspunktet skyldneren som må føre bevis for at han har et slikt motkrav, se for eksempel Løvold, Brækhus’ Omsetning og kreditt 1: Tvangsfullbyrdelse, gjeldsforhandling og konkurs, 2025, punkt 5.6.2. En udokumentert påstand fra skyldneren om at han har et motkrav, vil altså ikke være nok for at dette skal legges til grunn. Bevisføringsbyrden kan så veksle fram og tilbake mellom partene avhengig av hvor mange og hvor sterke bevis som til enhver tid er ført, jf. HR-2019-1225-A avsnitt 74. Dersom det etter bevisførselen er en nærliggende mulighet for at skyldneren har et motkrav som kan brukes til motregning, og som er minst like stort som rekvirentens krav, vil kravet til klar sannsynlighetsovervekt for at rekvirenten har et krav som kan tjene som grunnlag for konkursåpning, i praksis ikke være oppfylt, jf. også Rt-1928-940, som omtalt i Huser, Gjeldsforhandling og konkurs, bind II, 1988, side 41–42.
(22)Lagmannsretten har uttalt at det er rekvirentene som må «påvise» og «godtgjøre» med klar sannsynlighetsovervekt at de saksøktes motkrav ikke kan nå fram i en slik grad at de minst overstiger egne krav. Det er imidlertid klart at lagmannsretten ikke utelukkende har lagt bevisføringsbyrden for dette bevistemaet på rekvirentene. I tillegg må lagmannsrettens konklusjon om at kravet til klar sannsynlighetsovervekt ikke er oppfylt, forstås å bygge på et bevisresultat om at det er en nærliggende mulighet for at de saksøkte har motkrav som er minst like store som rekvirentenes krav. Dette bygger på riktig lovtolkning.
(23)Når det gjelder de øvrige anførslene i ankene, finner utvalget det klart at ankene ikke kan føre fram. Disse anførslene forkastes derfor i medhold av tvisteloven § 30-9 andre ledd.
(24)Etter dette forkastes ankene.
(25)Ankemotpartene har ikke lagt ned påstand om å bli tilkjent erstatning for sakskostnader.
(26)Kjennelsen er enstemmig.