(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om varetektsfengsling på grunn av gjentakelsesfare.
(2)A, født 00.00.1988, ble pågrepet av politiet 27. januar 2026. Han er siktet for overtredelse av straffeloven § 266 a om alvorlig personforfølgelse, § 266 om hensynsløs adferd og fire tilfeller av brudd på besøksforbud etter § 168 bokstav b. De fornærmede er blant annet siktedes fraseparerte ektefelle og hennes mor.
(3)Follo og Nordre Østfold tingrett avsa 29. januar 2026 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1988, løslates fra varetekt mot å ilegges meldeplikt etter politiets nærmere bestemmelser, og innlevere pass og eventuell annen relevant reisedokumentasjon.»
(4)Eidsivating lagmannsrett avsa 3. februar 2026 kjennelse med slik slutning: «A, født 00.00.1988, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 27. februar 2026.»
(5)A har anket til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har foretatt en konkret og fremtidsrettet vurdering av gjentakelsesfaren, og at den avviser fengslingssurrogater uten å vurdere om kontrolltiltakene kan redusere risikoen til et akseptabelt nivå.
(6)Påtalemyndigheten anfører at lagmannsrettens kjennelse er korrekt.
(7)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(8)I sin forholdsmessighetsvurdering uttaler lagmannsretten: «Som følge av den store gjentagelsesfaren som nå foreligger, finner lagmannsretten at begjæringen om varetektsfengsling i fire uker er tilstrekkelig begrunnet og ikke uforholdsmessig. Det er ikke fare for oversoning i løpet av denne varetektsperioden. Det tillegges at dersom påtalemyndigheten senere begjærer fengslingsperioden forlenget, så antar lagmannsretten at påtalemyndigheten vet mer om når dom i tingretten kan forventes å foreligge.»
(9)Lagmannsretten har altså vurdert forholdsmessigheten i et fire ukers perspektiv. I kjennelsen har lagmannsretten ikke vurdert om fengslingen ut fra begrunnelsen vil bli begjært forlenget frem til hovedforhandlingen.
(10)Når det ut fra begrunnelsen for fengslingen synes «åpenbart» at den vil bli begjært forlenget frem til hovedforhandlingen, må forholdsmessighetsvurderingen foretas i dette perspektivet, jf. blant annet Rt-2012-1202 avsnitt 16. I dette tilfellet er det ikke sagt noe uttrykkelig om tidsperspektivet i fengslingsbegjæringen. Ut fra begrunnelsen fremstår det likevel som åpenbart at fengslingen vil bli forlenget frem til hovedforhandlingen i mai–juni 2026. Videre vil fengslingsgrunnlaget sannsynligvis stå i samme stilling i denne perioden. Det var dermed feil av lagmannsretten å vurdere forholdsmessigheten i et fire ukers perspektiv.
(11)Utvalget ser det slik at dette er en saksbehandlingsfeil. Feilen er ikke påberopt i anken. Etter straffeprosessloven § 385 tredje ledd andre punktum kan ankedomstolen etter omstendighetene likevel oppheve den ankede avgjørelsen såfremt feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Valg av tidsperspektiv kan etter utvalgets syn ha betydning for spørsmålet om oversoning. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(12)Kjennelsen er enstemmig.