(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 i sak om bortfall av odelsrett.
(2)A (avdøde) døde i 2019. Siden 1992 hadde han sittet i uskiftet bo etter ektefellen, C. Uskifteboet omfattet landbrukseiendommen gnr. 00 bnr. 0 i X kommune. Eiendommen stammet fra C’ familie, slik at avdøde ikke hadde odelsrett til den.
(3)Avdøde hadde grunnbokshjemmelen til eiendommen i hele uskifteperioden, med unntak av en periode fra juni 2017 til september 2018. I den perioden hadde sønnen D hjemmelen etter vederlagsfri overføring fra avdøde. Eiendommen ble frivillig tilbakeført til avdøde etter at datteren A i juni 2018 reiste søksmål om omstøtelse etter arvelova 1972 § 19.
(4)På bomøte 5. desember 2019 ble arvingene enige om at E, den eldste gjenlevende av søsknene, skulle få en betenkningstid for å ta stilling til om hun ønsket å gjøre odelsretten gjeldende. Hun meldte senere at hennes sønn, B, ønsket å overta eiendommen på odel.
(5)A reiste 4. oktober 2024 skiftetvist med påstand om at B ikke kunne overta eiendommen på odel. Hun gjorde gjeldende at Bs odelsrett var tapt. Nordmøre og Romsdal tingrett avsa 23. juli 2025 dom med denne domsslutningen: «B kan overta eiendommen gnr 00 bnr 0 i X kommune på odel.»
(6)A anket dommen. Frostating lagmannsrett besluttet 11. desember 2025 å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd.
(7)A har anket til Høyesterett over saksbehandlingen, med påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves. Det var ikke forsvarlig å nekte anken fremmet, blant annet fordi rettsspørsmålene er uavklarte (og tvilsomme). Lagmannsrettens begrunnelse er heller ikke tilstrekkelig.
(8)B har inngitt tilsvar med påstand om at anken forkastes. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil, og anken går ut over ankeutvalgets kompetanse. Lagmannsretten har under enhver omstendighet anvendt odelslovas regler korrekt og har gitt en tilstrekkelig begrunnelse.
(9)Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter om det ut fra rettsspørsmålene i saken var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet, og om den begrunnelsen som er gitt, er tilstrekkelig til å vise at retten har foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, se HR-2025-1005-U avsnitt 13.
(10)For lagmannsretten anførte A for det første at As odelsrett gikk tapt fordi han lot D – som var lenger ute i odelsrekka – sitte med grunnbokshjemmelen til eiendommen i mer enn 6 måneder, jf. odelslova § 41 andre ledd.
(11)Lagmannsretten bygger på at de øvrige odelsberettigete – herunder B – ikke «har late ein eigar» lenger ute i odelsrekka sitte med hjemmelen i så lang tid. Begrunnelsen er at de lenge «var ukjent» med overføringen til D.
(12)Det gis ingen nærmere begrunnelse for at det her innfortolkes et kunnskapskrav. Rt-1990-1210 på side 1213 bygger på at det ikke gjelder et slikt krav i odelslova § 40. I lovforarbeidene er det uttalelser som kan tyde at det samme gjelder under § 41, se NOU 1972: 22 side 83 og Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) side 32 og side 92–93. Lagmannsretten drøfter ikke disse kildene.
(13)For lagmannsretten anførte A for det andre at Bs odelsrett gikk tapt selv om eiendommen ble tilbakeført til avdøde, jf. odelslova § 42 første ledd.
(14)Lagmannsretten bygger på at unntaket i § 42 første ledd her får anvendelse. Begrunnelsen er D tilbakeførte grunnbokshjemmelen «til dødsboet (uskiftet)».
(15)Odelslova § 42 første ledd har denne ordlyden: «Dersom ein eigar skøyter eigedomen tilbake til ein tidlegare eigar som han ættar frå, eller eigedomen fell tilbake til den tidlegare eigaren ved arv, eller den tidlegare eigaren kjøper eigedomen på tvangssal, blir den tidlegare eigars odelsrett ikkje rekna for å vere tapt, endå om han hadde best odelsrett og det er gått meir enn seks månader sidan den andre fekk tinglyst heimel. Stoda blir i dette tilfelle den same som om den opphavelege avhendaren hadde ått eigedomen heile tida.»
(16)Etter ordlyden blir «tidlegare eigars odelsrett ikkje rekna for å vere tapt» når eieren tilbakeskjøter eiendommen til en tidligere eier han slekter på. I dette tilfellet fikk avdøde eiendommen tilbakeskjøtet til seg ved en frivillig disposisjon fra D. Men avdøde hadde selv ingen odelsrett som kunne gjenopplives. Han satt i uskiftet bo etter hustruen, som var den som i sin tid hadde odelsretten. Ordlyden kan derfor tilsi at § 42 første ledd ikke får anvendelse.
(17)Lagmannsretten bygger på at tilbakeskjøtingen skal anses å ha skjedd til «uskiftet», altså ikke til avdøde. Det er et uavklart spørsmål om odelslova § 42 første ledd omfatter en slik situasjon, hvor altså tilbakeskjøtingen skjer til den som sitter i uskifte med den odelsberettigetes bo. Lagmannsretten drøfter ikke spørsmålet nærmere, ut over å konstatere at den «finner det klart» at bestemmelsen får anvendelse.
(18)Ankeutvalget har etter dette kommet til at det ut fra rettsspørsmålene saken reiser, ikke var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Saken reiser uavklarte spørsmål om forståelsen av både odelslova § 41 andre ledd og § 42 første ledd. Ankeutvalget understreker at det med dette ikke er tatt standpunkt til tolkingsspørsmålene.
(19)Lagmannsrettens beslutning må på denne bakgrunn oppheves.
(20)A har krevd dekket sakskostnader for Høyesterett. Det er ikke inngitt kostnadsoppgave. Nødvendige sakskostnader tilkjennes med 15 000 kroner med tillegg av merverdiavgift, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-5 første og fjerde ledd. I tillegg kommer ankegebyr med 8 070 kroner.
(21)Kjennelsen er enstemmig.