(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse 20. januar 2026 om å avvise anke over saksbehandlingen ved tingretten på grunn av fristoversittelse.
(2)A er, sammen med flere andre, tiltalt for grov narkotikaovertredelse, jf. straffeloven § 232 andre ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf. § 15. Grunnlaget er dette: «Torsdag 12. september 2024 ca. kl 18.00 ved Svinesund tollsted innførte A fra Spania via Sverige til Norge ca. 230 kilo hasj. Narkotikaen var skjult i konstruerte rom i en polsk registrert DAF trailer 0000000 med kjølehenger 0000000, ført av A. Den 14. september 2024 fraktet A narkotikapartiet videre til et verksted i ---vegen 0 i X, der han sammen med B og C lastet narkotikaen over i en Ford Kuga 0000000 og en VW Passat 0000000. Deretter kjørte C fra stedet med ca. 140 kg av partiet i den nevnte Ford Kuga, hvorpå han ble stanset av politiet og narkotikaen ble beslaglagt. B og D deltok i organisering/ koordinering av innførselen til Norge og i mottak/omlastningen av hasjen i Norge. D og/eller C hadde forut for innførselen avtalt å motta deler av hasjpartiet i Norge og/eller skulle besørge oppbevaring/videre frakt av deler av hasjpartiet til andre mottakere.»
(3)Søndre Østfold tingrett avsa 24. oktober 2025 dom med slik domsslutning for A: «3. A, født 00.00.1989, dømmes for én overtredelse av straffeloven § 232 andre ledd første straffalternativ, jf. § 231 første ledd, jf. § 15. Straffen settes til ubetinget fengsel i 6 år og 8 måneder. Til fradrag i staffen går utholdt varetekt, beregnet til 415 dager.»
(4)A og en medtiltalt anket dommen til lagmannsretten. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen.
(5)Etter anken byttet A forsvarer. Ny forsvarer sendte 15. januar 2026 tillegg til støtteskriv der han påberopte som feil ved tingrettens behandling at dommeren hadde behandlet en fengslingssak mot A, og dermed var inhabil til å behandle straffesaken.
(6)Borgarting lagmannsrett avsa 20. januar 2026 beslutning og kjennelse med slik slutning: «1. Bevisankene henvises til ankeforhandling. 2. Anken fra A for så vidt gjelder saksbehandlingen, avvises.»
(7)A krevde omgjøring av lagmannsrettens avvisningskjennelse, subsidiært anke til Høyesterett. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 27. januar 2026, der kravet om omgjøring ble avvist fordi det ikke var en avgjørelse som kunne omgjøres. Anken ble deretter oversendt Høyesterett.
(8)A har anført at Høyesteretts ankeutvalg kan prøve tingrettsdommerens habilitet, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Alternativt kan Høyesterett prøve om avvisningen var lovlig, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2. Det anføres at Høyesterett må kunne oppheve tingrettens dom og hjemvise saken til ny behandling der. Det er nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Anken henvises. Subsidiært: Lagmannsrettens silingsavgjørelse og tingrettens dom med hovedforhandling oppheves hva gjelder A. Atter subsidiært: Lagmannsrettens avvisningskjennelse oppheves.»
(9)Påtalemyndigheten har ikke inngitt merknader til anken.
(10)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at avvisningskjennelsen er avsagt av lagmannsretten som første instans. Utvalget har da full kompetanse. Det er lagmannsrettens kjennelse som er gjenstand for prøving.
(11)Lagmannsretten begrunner avvisningen på denne måten: «Lagmannsretten legger til grunn at A, ved støtteskrivet av 15. januar 2026, også har anket over tingrettens saksbehandling. Denne delen av anken er fremsatt etter ankefristens utløp og skal derfor avvises, jf. straffeprosessloven § 318 første ledd.»
(12)Straffeprosessloven § 318 første ledd lyder slik: «En anke som er fremsatt etter at ankefristen er utløpt, skal avvises med mindre a. retten finner at oversittelsen ikke bør legges den ankende til last, eller b. ankefristen begynte å løpe etter § 310 annet ledd annet punktum, og særlige grunner tilsier at den domfelte bør få anken prøvd. I hvert fall må anke være fremsatt innen to uker etter at det forhold som har fremkalt forsinkelsen, er falt bort.»
(13)Det følger av blant annet ankeutvalgets avgjørelse i HR-2022-134-U at domstolen av eget tiltak skal vurdere om unntaksreglene i første ledd får anvendelse. Det har lagmannsretten ikke gjort. Feilen kan ha virket inn på avgjørelsen, jf. straffeprosessloven § 385, jf. § 343 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(14)Kjennelsen er enstemmig.