(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd i sak om foreldreansvar for og samvær med barn.
(2)A (far) og B (mor) er foreldre til C, født 00.00.2013, og D, født 00.00.2014. Partene ble samboere i 2010, og far flyttet ut av det felles hjemmet i november 2018. Barna har etter dette bodd fast hos mor.
(3)Etter stevning fra far avsa Vestre Innlandet tingrett 9. mars 2022 dom som slo fast at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar, og at far skulle ha et konkret angitt samvær. Samværsspørsmålet ble etter anke endelig avgjort i Eidsivating lagmannsretts dom 10. februar 2023.
(4)Mor fremmet i januar 2024 endringssak etter barneloven § 63, med påstand om at hun skulle ha foreldreansvaret alene, og at far ikke skulle ha samvær med barna.
(5)Gudbrandsdal tingrett avsa 11. juli 2025 dom hvor mor fikk medhold i begge kravene.
(6)Far anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 11. november 2025 besluttet at anken over tingrettens saksbehandling og tingrettens avgjørelse om foreldreansvar skulle nektes fremmet. Anken over samværsfastsettelsen ble fremmet.
(7)A har anket til Høyesterett med påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves. Han anfører at begrunnelsen viser at retten ikke har foretatt en reell overprøving, har bygget på feil faktum og ikke har vurdert hans anførsler.
(8)B har inngitt tilsvar med påstand om at anken forkastes. Hun anfører at lagmannsretten har foretatt en reell overprøving av spørsmålet om foreldreansvar, at retten ellers ikke har gjort noen feil, og at eventuelle feil er uten betydning.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter blant annet om den begrunnelsen lagmannsretten har gitt, er tilstrekkelig til å vise at den har foretatt en reell overprøving, og om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling, se for eksempel HR-2025-105-U avsnitt 15 med videre henvisninger.
(10)Spørsmålet for lagmannsretten var, som for tingretten, om «særlege grunnar talar for» å endre det fastsatte felles foreldreansvaret fra tingrettsdommen fra 2022, jf. barneloven § 63 andre ledd.
(11)I drøftelsen som ledet frem til konklusjonen om at anken over foreldreansvaret «klart» ikke ville føre frem, sluttet lagmannsretten seg til tingretten, som blant annet hadde vist til de sakkyndiges funn og vurderinger. Som tingretten la lagmannsretten særlig vekt på at mor, ved å ha foreldreansvaret alene, ikke blir tvunget til å møte far på felles arenaer. Deretter skrev lagmannsretten: «I tillegg til de momenter tingretten vektla, legger lagmannsretten også vekt på å bevare ro og stabilitet for barna ved at mor fortsatt har foreldreansvaret, slik at hensynet til status quo ivaretas. Det er utvilsomt et høyt konfliktnivå, og det vil bli nær umulig for mor å utøve foreldreansvaret på en god måte dersom hun må være avhengig av fars standpunkt og/eller medvirkning. Videre vil det, som tingretten også påpekte, trolig gå ut over mors omsorgsevne dersom hun må forholde seg til far i forbindelse med utøvelse av foreldreansvaret. Lagmannsretten er etter dette enig med tingretten i at det er til barnas beste at mor fortsatt skal ha foreldreansvaret alene.»
(12)Lagmannsretten kan her forstås slik at den bygger på at «status quo» er at mor nå har foreldreansvaret alene, noe som lagmannsretten mener er til barnas beste at «fortsatt» skal gjelde. Dette er i så fall uriktig. I samsvar med tingrettsdommen fra 2022 har partene felles foreldreansvar frem til den påankede tingrettsdommen eventuelt blir rettskraftig. De siterte formuleringene synes dessuten å overse den terskelen som følger av barneloven § 63 andre ledd for å endre den bestående ordningen, fastsatt i førstnevnte dom.
(13)Denne uklarheten ved begrunnelsen må anses som en saksbehandlingsfeil, som må lede til at lagmannsrettens beslutning oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen av foreldreansvaret, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. 29-21 første ledd. Det fremgår ikke nærmere hvor stor vekt lagmannsretten har lagt på det momentet uklarheten knytter seg til. Da må det anses nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen.
(14)Far har krevd dekket sine sakskostnader for Høyesterett, uten at kravet er spesifisert. Han tilkjennes 10 000 kroner, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-5 første og fjerde ledd.
(15)Kjennelsen er enstemmig.