(1)Saken gjelder videre anke over midlertidig avgjørelse om foreldreansvar og fast bosted. Spørsmålet i saken er om vernetingsregelen i barnelova § 57 også gjelder ved søksmål om foreldreansvar etter dødsfall i medhold av § 64 første ledd.
(2)D, født 00.00.2015, har siden oktober 2020 hatt fast bosted hos sin far, E. De bodde den første tiden på X, men har siden august 2024 bodd i Y på Sunnmøre der de har vært naboer med fars søster og hennes mann, B og C. Ds mor, A, har hatt samvær med D annenhver helg, og fra mars 2025 hver tredje uke. Mor bor i Oslo. Begge foreldrene har hatt del i foreldreansvaret.
(3)Far, E, døde 31. august 2025. D bodde da midlertidig hos tante og onkel, som umiddelbart reiste sak med krav om foreldreansvar og fast bosted etter barnelova § 64, og midlertidig avgjørelse av kravet om foreldreansvar og fast bosted etter barnelova § 60. I tilsvar 23. september 2025 svarte A at hun ønsket å ha foreldreansvaret alene og at D skulle bo hos henne.
(4)Sunnmøre tingrett avsa 21. november 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Frem til avgjørelse i hovedsaken, skal D, f. 00.00.2015 ha fast bosted hos B og C. 2. Frem til avgjørelse i hovedsaken skal B ha del i foreldreansvaret for D, f. 00.00.2015. 3. Samvær fortsetter slik det er fastlagt i dom av 12. mars 2025 fra Romerike og Glåmdal tingrett. 4. Sakskostnader fastsettes ikke.»
(5)A anket kjennelsen. Det ble blant annet anført at Sunnmøre tingrett ikke har stedlig kompetanse i saken fordi barnet er bosatt i Oslo.
(6)Frostating lagmannsrett avsa 19. desember 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til B og C 40 000 – førtitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
(7)Som del av avgjørelsen vurderte lagmannsretten vernetingsspørsmålet, og kom til at barnelova § 57 om verneting også gjelder for saker om foreldreansvar etter § 64, at barnets alminnelige verneting på tidspunktet saken ble reist var i Y, og at Sunnmøre tingrett har stedlig kompetanse til å behandle saken.
(8)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovforståelse av rekkevidden av vernetingsreglene i barnelova § 57. Det anføres at vernetingsbestemmelsen i barnelova § 57 ikke gjelder krav om foreldreansvar hjemlet i barnelova § 64. Den som har foreldreansvaret da saken ble anlagt, nemlig A, er den det skal reises sak mot. Det betyr at det er Hernandez- Sørgårds alminnelige verneting som er styrende for hvilken domstol saken skal reises for.
(9)Dersom vernetingsbestemmelsen i barnelova § 57 gjelder, er uansett lagmannsrettens konkrete vurdering av hva som er rett verneting, uriktig. At D befant seg i Y da saken ble anlagt, beror på rettsstridig atferd.
(10)A har lagt ned slik påstand: «1. Lagmannsretten og tingrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til Oslo tingrett for fortsatt behandling. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser.»
(11)B og C har inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsrettens lovtolkning er korrekt. Det bestrides at barnelova § 57 avgrenser kretsen av personer som vernetingbestemmelsen gjelder for, til «foreldra». Det er temaene i barnelova § 56, altså uenighet om foreldreansvar, samvær eller fast bosted, som vernetingsbestemmelsen regulerer.
(12)B og C har lagt ned slik påstand: «1. Anken nektes fremmet. 2. (subsidiært) Anken forkastes. 3. B og C tilkjennes sakens omkostninger for alle instanser.»
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken er en videre anke over kjennelse. Ankeutvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(14)Barnelova § 57 første punktum fastsetter: «Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist.»
(15)Sakstypene som er nevnt i § 56, er tvister mellom foreldre om foreldreansvar, fast bosted og samvær, samt om flytting med barnet ut av landet.
(16)Barnets alminnelige verneting vil si rettskretsen der barnet har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 andre ledd, med andre ord der barnet rent faktisk bor, jf. Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) punkt 16.1 på side 85.
(17)Regelen om at sak skal reises der barnet bor, utgjør et unntak fra utgangspunktet om at søksmål kan anlegges der saksøkte har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 første og andre ledd. Den etablerer samtidig et tvungent verneting, jf. Rt-1989-1390, som innebærer at partene ikke kan avtale at saken skal behandles i en annen rettskrets, noe som ellers er mulig, jf. tvisteloven § 4-6.
(18)Vernetingsbestemmelsen i barnelova § 57, som fram til 2004 var plassert i § 40, er begrunnet i hensynet til sakens opplysning, jf. NOU 2001: 32 Bind B punkt 4.2.2 på side 684. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 andre ledd. Dette prinsippet kommer også til uttrykk i barnelova § 48 første ledd, der det heter at ikke bare de materielle vurderingene, men også saksbehandlingen først og fremst skal rette seg etter det som er det beste for barnet. Domstolen i den rettskretsen der barnet bor, vil på grunn av den geografiske nærheten til barnet og dets oppvekstmiljø normalt være best plassert til å kunne belyse og vurdere barnets nåværende situasjon og hva som framover vil være til barnets beste. I denne sammenhengen har det også betydning at barn som har fylt sju år, samt yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har en rett til å få informasjon og til å si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet, jf. barnelova § 31 andre ledd og Grunnloven § 104 første ledd andre punktum. Særlig dersom barnet skal uttale seg direkte overfor dommeren som skal fatte avgjørelsen, vil det være enklest og dermed best for barnet at dette skjer ved domstolen der barnet bor.
(19)Dersom foreldrene har foreldreansvar sammen, og én av foreldrene dør, får den gjenlevende foreldreansvaret alene, jf. barnelova § 38 første ledd. Der den gjenlevende som får foreldreansvaret alene etter § 38, ikke bodde sammen med barnet på tidspunktet for dødsfallet, kan andre reise sak mot den gjenlevende med krav om å få foreldreansvaret, jf. barnelova § 64 første ledd. Spørsmålet i saken er om vernetingsregelen i barnelova § 57 også gjelder for tvister om foreldreansvar etter dødsfall i medhold av § 64.
(20)Som nevnt følger det av ordlyden i barnelova § 57 at vernetingsregelen gjelder for «[s]ak etter § 56», det vil si tvist mellom foreldrene om blant annet foreldreansvar. Ordlyden i barnelova § 64 sier ingenting om hvor krav fra andre mot en gjenlevende forelder om foreldreansvar etter dødsfall skal reises. Etter ankeutvalgets syn må det likevel være klart at også slike saker må reises for retten i den rettskretsen der barnet har bosted.
(21)Regelen om andres rett til å reise søksmål mot den gjenlevende forelderen med krav om å få foreldreansvaret kom inn i barnelova ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 1998, og ble da plassert i § 36 fjerde ledd, i kapittel 5 om «foreldreansvaret og kvar barnet skal bu fast». I forarbeidene til endringsloven ble det ikke sagt noe om verneting, men den dagjeldende § 40, som fastsatte at «[a]vgjerd om foreldreansvaret … skal takast av den retten … der barnet har heimting», omfattet også søksmål fra andre etter § 36 fjerde ledd. At vernetingsbestemmelsen skulle gjelde generelt for alle saker etter kapittel 5 om foreldreansvaret, var også forutsatt i barnelovas opprinnelige forarbeider, jf. NOU 1977: 35 side 129.
(22)Ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2004 ble vernetingsregelen flyttet til den någjeldende § 57, mens regelen om adgangen for andre til å reise søksmål mot den gjenlevende forelderen med krav om foreldreansvar ble tatt inn i § 63 første ledd. Det fulgte av § 57, da som nå, at «[s]ak etter § 56» må reises for domstolen der barnet har bosted. Den nye bestemmelsen i § 56 omtalte imidlertid ikke bare tvister mellom foreldrene. I første ledd andre punktum var det fastsatt at «[a]ndre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde». Følgelig framgikk det også etter denne lovendringen klart av ordlyden at vernetingsregelen i § 57 gjaldt for søksmål fra andre om foreldreansvar etter § 63.
(23)Reglene om foreldreansvar ved dødsfall ble endret ved lov 2018 nr. 6, som trådte i kraft 1. januar 2019. Blant annet ble bestemmelsene om domstolens behandling av slike saker samlet under et nytt avsnitt IV i kapittel 7. Regelen om adgangen for andre til å reise søksmål mot den gjenlevende forelderen med krav om foreldreansvar ble flyttet til § 64. Samtidig ble § 56 endret, ved at andre punktum om adgangen for andre enn foreldrene til å reise søksmål, ble strøket. Som følge av denne lovendringen regulerer § 56 nå bare tvister mellom foreldrene. Det framgår imidlertid av forarbeidene at endringen var lovteknisk begrunnet, jf. Prop. 167 L (2016–2017) punkt 11.1 på side 64. Ut fra forarbeidene er det ingenting som tilsier at meningen var at vernetingsbestemmelsen i § 57 ikke lenger skulle gjelde for søksmål fra andre mot den gjenlevende forelderen. Snarere heter det i de spesielle merknadene til § 64 at de generelle bestemmelsene i kapittel 7 gjelder så langt de passer, jf. Prop. 167 L (2016–2017) side 66.
(24)I tillegg taler hensynene bak vernetingsbestemmelsen i § 57 – hensynet til sakens opplysning og barnets beste – med styrke for at også tvister om foreldreansvar etter dødsfall i medhold av § 64 fortsatt skal reises for domstolen der barnet har sitt bosted.
(25)Etter dette er det klart at når lagmannsretten har kommet til at vernetingsregelen i barnelova § 57 også gjelder for tvister om foreldreansvar etter dødsfall i medhold av § 64, bygger dette på riktig lovtolkning.
(26)Lagmannsrettens konkrete vurdering av hvor barnet var bosatt på tidspunktet da saken ble reist, kan ikke overprøves i en videre anke. At lagmannsretten har konkludert med at riktig verneting er Sunnmøre tingrett, er ikke i strid med Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8.
(27)Etter dette forkastes anken.
(28)Ankemotpartene har krevd 58 500 kroner i erstatning for sakskostnader. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd.