(1)Saken gjelder spørsmål om fremme av skjønn om fastsettelse av grense mellom elv og sjø etter lakse- og innlandsfiskeloven § 31. Spørsmålet er om overskjønnet må oppheves og saken avvises fordi staten som vedtaksmyndighet ikke er gjort til motpart i skjønnet.
(2)Den underliggende saken gjelder fastsetting av grensen mellom elv og sjø ved utløpet av X i Troms. Grensen ble opprinnelig fastsatt ved lensmannsskjønn avhjemlet i 1973. I 2018 tok eierne av gnr. 1 bnr. 20 (A og B), gnr. 1 bnr. 17 (C) og gnr. 1 bnr. 36 (D) i X kommune initiativ til fastsetting av ny grense mellom elv og sjø etter lakse- og innlandsfiskeloven § 31 første ledd bokstav d.
(3)Ettersom elvas utløp lå mellom X og Y kommune, ble det arbeidet med revidert grensefastsetting i begge kommuner. Som følge av at arbeidet trakk ut, henvendte Miljødirektoratet seg til Statsforvalteren i Troms og Finnmark og ba statsforvalteren fastsatte ny grense. Statsforvalteren i Troms og Finnmark traff 24. april 2024 vedtak om ny grense i medhold av lakse- og innlandsfiskeloven § 31 første ledd bokstav d.
(4)Kort tid etter statsforvalterens vedtak krevde Z spørsmålet avgjort ved skjønn styrt av tingretten, jf. lakse- og innlandsfiskeloven § 31 tredje ledd andre punktum. Som saksøkt ble de fire grunneierne som opprinnelig tok initiativ til endringen oppgitt. De saksøkte anførte at saken måtte avvises som følge av at staten ikke var gjort til part, og at grensen var korrekt fastsatt gjennom vedtaket.
(5)Nord-Troms og Senja tingrett avhjemlet 5. desember 2025 skjønn som – etter retting – hadde følgende slutning: «1. Krav om avvisning tas ikke til følge. 2. Skjønnet fremmes. 3. Grense mellom sjø-elv ved utløpet av Xvassdraget fastsettes i tråd med skjønnet. 4. A, B, D og C dømmes in solidum til å betale saksomkostningene til BL Samhold v/advokat Brynjar Østgård med til sammen kr. 387.875,-, med tillegg av lovens forsinkelsesrente, jfr. forsinkelsesrenteloven §3, regnet fra forfallstidspunkt som er satt til 14 dager etter dommens forkynnelse og frem til betaling finner sted. 5. A, B, D og C dømmes in solidum til å betale de lovpålagte utgifter til BL Samhold v/advokat Østgård med til sammen kr. 38.306,-, med tillegg av lovens forsinkelsesrente, jfr. forsinkelsesrenteloven §3, fra forfallstidspunkt som er satt til 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling finner sted.»
(6)Skjønnet innebar at grensen ble fastsatt i tråd med lensmannsskjønnet fra 1973, og ikke i overensstemmelse med statsforvalterens vedtak.
(7)A og B krevde overskjønn og gjorde prinsipalt gjeldende at skjønnet måtte avvises, og saken avvises fra domstolene blant annet som følge av at staten ikke var saksøkt.
(8)Staten ved Klima- og miljødepartementet erklærte partshjelp til støtte for A og B, jf. tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a. Begjæringen om partshjelp ble avslått ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 21. mai 2026.
(9)Hålogaland lagmannsrett tok etter dette særskilt stilling til kravet om avvisning ved kjennelse, jf. skjønnsprosessloven § 2, jf. tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav a. Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse avsagt 5. juni 2026 ble overskjønnet fremmet.
(10)A og B har anket til Høyesterett. Det er i korte trekk gjort gjeldende at skjønnet og overskjønnet må oppheves, og at saken må avvises, da staten ved Klima- og miljødepartementet ikke er saksøkt. At saken må reises mot staten, følger av en korrekt tolkning av lakse- og innlandsfiskeloven § 31 og tvisteloven § 1-3 andre ledd.
(11)Z har inngitt tilsvar. Det anføres at lagmannsrettens kjennelse er korrekt, og at anken må forkastes.
(12)Staten ved Miljødirektoratet har inngitt skriftlig innlegg til Høyesterett, jf. tvisteloven § 15-8 første ledd bokstav b. Det er i korte trekk gjort gjeldende at staten er riktig saksøkt, og at anken derfor må tas til følge. Konkret er det vist til statens ansvar for forvaltning og kontroll av grensene, at departementet er gitt kompetanse til å fastsette grensene av eget tiltak, og at hensynene bak tvisteloven § 1-5 også er relevante ved prøvingen av statsforvalterens vedtak gjennom en skjønnsprosess for tingretten. Lagmannsrettens tolkning betyr at private grunneiere som fremmer krav om grensefastsettelse, må bære søksmålsbyrden og sakskostnadsrisikoen ved en senere rettslig overprøving av statens eget vedtak. Staten vil dessuten ikke være bundet av utfallet.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder en kjennelse om å fremme overskjønn etter særskilt behandling av påstand om avvisning, jf. skjønnsprosessloven § 2, jf. tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav a. Tvistelovens regler om anke over kjennelse får dermed anvendelse, og ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning som Høyesterett kan prøve.
(14)Hålogaland lagmannsrett kom som nevnt til at det ikke var grunnlag for å avvise skjønnet selv om staten ikke var gjort til saksøkt. Etter å ha vist til lagmannsrettens tidligere vurdering av statens krav om å tre inn som partshjelper i saken, skrev lagmannsretten: «Som det fremgår av det gjengitte mener lagmannsretten at staten i egenskap av reguleringsmyndighet ikke automatisk skal ha partsstatus i skjønn etter lakse- og innlandsfiskeloven § 31 tredje ledd andre punktum. Det er således ikke et vilkår for fremme av skjønnet at staten saksøkes sammen med grunneierne, slik A og B anfører. At saken ikke har rettskraftsvirkning for staten, kan ikke ses å ha betydning i så måte.»
(15)Spørsmålet for ankeutvalget er om lagmannsretten tar feil når den kom til at det ikke er et vilkår for fremme av skjønnet at staten er gjort til saksøkt.
(16)Lakse- og innlandsfiskeloven § 31 lyder: «§ 31. Tvist om grenser m.m. Fiskeberettiget eier eller bruker av fiskerett i sjø eller vassdrag, det lokale fiskeorgan, statsforvalteren, politimesteren eller Miljødirektoratet kan kreve at departementet avgjør: a. midtstrømslinje i elv eller bekk, jfr. § 35 annet ledd, b. om elvestrekning skal anses som foss, c. bredden av vassdrag ved middels sommervannstand og bredden av fjord eller sund ved vanlig fjære sjø midtsommers, d. grensen mellom elv eller bekk og innsjø eller tjern og grensen mellom elv eller bekk og sjø, e. om vassdrag eller deler av vassdrag skal anses for å føre anadrome laksefisk. Når det er nødvendig, kan departementet avgjøre ovennevnte spørsmål uten at det foreligger krav om det fra de som er nevnt i første punktum. Departementets vedtak etter første ledd kan ikke påklages etter lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 kap. VI. Partene kan innen 3 måneder etter departementets vedtak kreve spørsmålet avgjort ved skjønn styrt av tingretten. Nytt vedtak av departementet kan kreves når det kan påvises at forholdene i vassdraget eller tilstøtende sjøstrekning er vesentlig endret eller når 10 år er gått siden saken forrige gang ble avgjort. Tredje ledd gjelder tilsvarende.»
(17)Bestemmelsen oppstiller to måter å fastsette grenser mv. på etter loven: Enten ved at fiskeberettiget eier eller bruker av fiskerett eller de nevnte offentlige instansene krever grensefastsettelse, jf. første ledd, eller at departementet fastsetter grensene av eget tiltak, jf. andre ledd. Departementets kompetanse er delegert til statsforvalteren.
(18)Grensefastsettelse etter første ledd kan ikke påklages, men kan overprøves av tingretten ved skjønn, jf. tredje ledd. Lovens oppbygning tilsier at grensefastsettelser som er vedtatt av statsforvalteren av eget tiltak etter andre ledd, ikke kan overprøves ved skjønn, men at de kan bringes inn for domstolene til vanlig gyldighetsprøving. I saken her var det som nevnt Miljødirektoratet som tok initiativet til grensefastsettelse, og tvisten skal da behandles etter § 31 tredje ledd.
(19)Hvem som skal være saksøkt i skjønnssaker etter tredje ledd, fremgår ikke av lakse- og innlandsfiskeloven § 31. Heller ikke forarbeidene drøfter spørsmålet, jf. Ot.prp. nr. 29 (1991–1992) side 58–59. Bestemmelsen bygger imidlertid på tidligere lovs § 41, se proposisjonen side 59. Etter denne bestemmelsen ser det ut til at praksis var at skjønnssaken gikk mellom de private partene uten at staten var gjort til part.
(20)Dette synes også å være forutsetningen i forarbeidene til den nye loven. Lovutvalget foreslo at kompetansen til grensefastsettelse skulle legges til fylkesmannen, som hadde en miljøvernavdeling med «en ekspertise som med fordel kan utnyttes til å avgjøre slike tvister som etter någjeldende lovs § 41 kan avgjøres ved skjønn», jf. NOU 1987: 2 side 93, spesialmerknadene til lovutkast § 34. Utvalgets forslag ble på dette punktet fulgt opp av departementet, se Ot.prp. nr. 29 (1991–1992) side 58–59: «Utvalget viser til at fylkesmannens miljøvernavdeling er lokal forvalter av anadrome laksefisk og innlandsfisk, og forutsetter at denne har ekspertise som med fordel kan nyttes til å avgjøre de tvister som i dag avgjøres ved skjønn. Utvalget foreslår derfor at tvistene i første instans avgjøres administrativt av fylkesmannen. […] Bestemmelsen regulerer offentligrettslige forhold og gir ikke hjemmel til å fastsette eiendomsgrenser mellom private parter. De aktuelle tvistene bør derfor kunne avgjøres administrativt av departementet, i stedet for ved skjønn som etter loven av 1964. Fylkesmannen har i dag den kompetanse som skal til for å avgjøre disse spørsmålene, og det er etter departementets mening unødvendig å henvise dem til skjønn i første omgang. Erfaringene med dagens ordning viser også at skjønnsbehandling i første instans vil bli både kostbart og tungvint.»
(21)Fylkesmannen skulle altså opptre som en tvisteløser, men med mulighet for partene til etterpå å bringe tvisten inn for avgjørelse ved rettslig skjønn.
(22)Ankeutvalget nevner at skjønnsprosessloven § 6 tredje ledd andre punktum har regler for hvem som skal saksøkes: «Som saksøkt betragtes den eller de, mot hvem en paastand agtes bygget paa forretningen, eller mot hvem den ellers antages at kunne faa umiddelbar betydning.»
(23)Bestemmelsen innebærer at de fire grunneierne det er krevd skjønn overfor, skal stå som saksøkte. Det går fram av forarbeidene at man brukte uttrykket saksøkte «om den, mot hvem forretningen i tilfælde er rettet», jf. Ot.prp. nr. 38 (1911) side 38. Man kan derfor ikke slutte av bestemmelsen om staten må gjøres til motpart i en sak som dette.
(24)Det kan reises spørsmål om staten må bringes inn fordi utfallet av skjønnet kunne «antages at kunne faa umiddelbar betydning» for den fastsettelsen statsforvalteren har gjort etter lakse- og innlandsfiskeloven § 31 første ledd. Isolert sett kunne dette tale for at staten skal trekkes inn i skjønnssaken. Imidlertid, som forarbeidene viser, er staten primært involvert i saker etter første ledd som tvisteløser. Selv om det i en sak om offentligrettslig grensetrekking kunne vært naturlig og hensiktsmessig at staten måtte trekkes inn som part, så synes ikke dette å ha vært lovgivers mening.
(25)Ankeutvalget nevner imidlertid at avgjørelsen i skjønnet ikke har rettskraftsvirkninger for staten, jf. skjønnsprosessloven § 2, jf. tvisteloven § 19-15. Om avgjørelsen likevel kan legge begrensninger på statsforvalterens adgang til å treffe nytt vedtak etter lakse- og innlandsfiskeloven § 31, tar ankeutvalget ikke stilling til.
(26)Anken blir etter dette å forkaste.
(27)Sakskostnader tilkjennes Z i tråd med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Kravet er på 38 750 kroner inkludert merverdiavgift, og tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5.
(28)Avgjørelsen er enstemmig.