Saken gjaldt fastleggelsen av utgangspunktet for foreldelsesfristen for krav om oppreisning mot staten for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Spørsmålet for Høyesterett var om statens oppreisningsansvar for EMK-krenkelser var avklart i norsk rett mer enn 3 år før søksmålet, slik at saksøker hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot staten med krav om oppreisning for krenkelsen hun mente seg utsatt for. Høyesteretts flertall kom under henvisning til menneskerettsloven, grunnlovsforarbeider, rettspraksis og juridisk teori til at det også før to høyesterettsdommer fra 2024 var etablert et oppreisningsansvar for staten i intern norsk rett. Uklarhet om ansvarets nærmere rettslige forankring medfører ikke utsettelse av foreldelsesfristens utgangspunkt. Oppreisningskravet var derfor foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Foreldelse var i det foreliggende tilfellet verken utslag av overdreven formalisme eller overdreven fleksibilitet. EMK artikkel 13 var derfor ikke til hinder for foreldelse. Høyesteretts mindretall tok utgangspunkt i at statens oppreisningsansvar først ble avklart ved Høyesteretts to oppreisningsdommer fra 2024. Frem til dette tidspunktet var det uklart både om staten kunne holdes oppreisningsansvarlig etter intern norsk rett og hvilken hjemmel et slikt ansvar skulle bygge på. Foreldelsesfristen hadde derfor ikke startet å løpe da søksmålet ble anlagt. Dommen avklarer betydningen av rettsuklarhet for foreldelsesfristens utgangspunkt etter foreldelsesloven § 9 nr. 1, og at det også før 2024 eksisterte et oppreisningsansvar etter norsk rett for staten ved krenkelser av EMK. Rettsområde: Foreldelse av oppreisning for EMK-krenkelse
(1)Dommer Heggberget: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder krav om erstatning for påstått krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 8 om rett til vern av familieliv. Spørsmålet for Høyesterett er om et krav om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning) var foreldet da kravet ble brakt inn for domstolene.
(3)A er mor til B, født 00.00.2014. Barnevernet i X kommune hadde forut for fødselen mottatt flere bekymringsmeldinger knyttet til guttens fremtidige omsorgssituasjon, og iverksatte undersøkelsessak. Barnevernsleder traff samme dag som fødselen akuttvedtak om at barnet inntil videre skulle plasseres i beredskapshjem, jf. dagjeldende lov om barneverntjenester § 4-9, jf. § 4-8. A skulle ha samvær med sønnen minst 1 time per uke under tilsyn. Klage over akuttvedtaket ble ikke tatt til følge av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
(4)Etter begjæring fra kommunen fattet fylkesnemnda i november 2014 vedtak om omsorgsovertakelse i medhold av dagjeldende lov om barneverntjenester § 4-12. Fylkesnemnda besluttet at barnet skulle plasseres i fosterhjem på sperret adresse. Samværsordningen mellom A og sønnen ble fastsatt til minst to timer tre ganger årlig, med anledning for barneverntjenesten til å føre tilsyn under samvær.
(5)A begjærte rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Øvre Romerike tingrett opprettholdt ved dom 26. juni 2015 omsorgsovertakelsen, hvoretter gutten forble plassert i fosterhjemmet på sperret adresse. Tingrettens flertall kom også til at det forelå særlige og sterke grunner for å nekte A samvær med sønnen.
(6)A anket samværsspørsmålet til Eidsivating lagmannsrett, som besluttet å ikke gi samtykke til fremme av anken. Høyesteretts ankeutvalg forkastet i HR-2015-2437-U As anke over lagmannsrettens beslutning.
(7)Fylkesnemnda fattet i september 2016 vedtak om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon i medhold av lov om barneverntjenester § 4-20. Fylkesnemnda fant at begge de alternative vilkårene i § 4-20 tredje ledd bokstav a var oppfylt, herunder at A var varig ute av stand til å gi sønnen forsvarlig omsorg.
(8)A brakte vedtaket inn for Øvre Romerike tingrett, som opprettholdt vedtaket ved dom 3. februar 2017. Også tingretten anså A for varig ute av stand til å ivareta omsorgen for sønnen. Eidsivating lagmannsrett besluttet i mai 2017 å ikke gi samtykke til fremme av As anke. Anke til Høyesterett ble forkastet i kjennelse HR-2017-1466-U.
(9)A varslet 4. mai 2022 staten om søksmål med krav om oppreisning etter EMK artikkel 13 for krenkelse av hennes rett til familieliv i henhold til artikkel 8. Staten v/Barne- og familiedepartementet avslo den 13. juni 2022 kravet.
(10)Ved stevning til Oslo tingrett 23. juni 2023 saksøkte A staten v/Barne- og familiedepartementet med krav om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 og reparasjonserstatning fastsatt etter rettens skjønn. I tilsvaret påsto staten seg frifunnet, men påsto senere søksmålet delvis avvist.
(11)Oslo tingrett avsa 12. mars 2024 kjennelse om avvisning av kravet om oppreisning for domstolenes behandling av saken, jf. domstolsloven § 200 tredje ledd. Ved samme kjennelse ble også As krav om særskilt fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelse avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Tingretten viste til at spørsmålet om det forelå krenkelse, ville bli tilstrekkelig prøvet som ledd i tingrettens behandling av oppreisningskravet. Kjennelsen ble ikke anket innen ankefristen. As senere begjæring om oppfriskning av ankefristen ble ikke tatt til følge av Borgarting lagmannsrett.
(12)Oslo tingrett avsa 31. januar 2025 dom med slik slutning: «1. Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»
(13)Tingretten konstaterte at det forelå krenkelse av As rett til familieliv etter EMK artikkel 8, men at oppreisningskravet var foreldet etter den relative foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9 nr. 1. Tingretten la til grunn at foreldelsesfristen senest tok til å løpe i etterkant av Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) storkammerdom 10. september 2019 Strand Lobben mfl. mot Norge.
(14)A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Etter begjæring fra A besluttet lagmannsretten den 25. september 2025 å dele forhandlingene, slik at spørsmålet om det forelå krenkelse skulle utestå til etter at lagmannsretten hadde tatt stilling til mulig foreldelse.
(15)Borgarting lagmannsrett avsa dom i saken 13. november 2025 med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 86 950 – åttisekstusennihundreogfemti – kroner til staten ved Barne- og familiedepartementet innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt. 3. Partene bærer selv egne sakskostnader for tingretten.»
(16)Lagmannsretten mente at A senest høsten 2019 hadde tilstrekkelig informasjon om at hun kunne ha vært utsatt for en krenkelse av retten til familieliv. Adgangen til å kreve erstatning fra staten for brudd på EMK, var ifølge lagmannsretten etablert i norsk rett lenge før avgjørelsen i HR-2024-1169-A.
(17)A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling.
(18)Ved kjennelse 5. februar 2026 ble behandlingen i Høyesteretts ankeutvalg stanset i påvente av avgjørelsen i HR-2026-704-A. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 6. mai 2026 ble anken tillatt fremmet til behandling i Høyesterett for så vidt gjelder rettsanvendelsen for spørsmålet om kravet om oppreisning er foreldet etter foreldelsesloven § 9 og EMK artikkel 13. Under saksforberedelsen for Høyesterett har A frafalt en anførsel i anken om at hun er utsatt for en fortsatt og pågående krenkelse av retten til familieliv. Innenfor rammene av henvisningsbeslutningen står saken derfor i det alt vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
(19)Norges institusjon for menneskerettigheter har inngitt et skriftlig innlegg for å belyse allmenne interesser, jf. tvisteloven § 15-8 første ledd bokstav a. Partenes syn på saken
(20)Ankende part – A – har i hovedsak gjort gjeldende at foreldelsesfristen for oppreisningskravet først tok til å løpe den 26. juni 2024. Ansvarsgrunnlag for reparasjonserstatning ved konvensjonsbrudd ble etablert i norsk rett først ved HR-2024-1169-A. Frem til denne avgjørelsen var rettstilstanden så uavklart at kunnskapskravet i foreldelsesloven § 9 nr. 1 ikke var oppfylt. Ved vurderingen av foreldelsesspørsmålet må det legges til grunn at As rettigheter etter EMK artikkel 8 er krenket, og at krenkelsen ikke kan repareres på annen måte enn ved oppreisning. Myndighetenes plikt etter EMK artikkel 13 til reparasjon av en konstatert krenkelse, kan ikke settes til side gjennom anvendelse av foreldelsesloven § 9 nr. 1.
(21)A har nedlagt slik påstand: «1. As krav på reparasjonserstatning etter EMK artikkel 13 er ikke foreldet. 2. Borgarting lagmannsretts dom i sak 25-058069ASD-BORG/01 oppheves. 3. Staten v/Barne- og familiedepartementet dekker sakens pådratte kostnader for lagmannsretten og Høyesterett.»
(22)Ankemotparten – staten v/Barne- og familiedepartementet – har i hovedsak anført at det forut for saksanlegget ikke forelå rettsusikkerhet om As adgang til å kreve oppreisning fra staten for konvensjonsbrudd. Eventuell rettsuklarhet gjaldt i høyden hvilken hjemmel ansvaret skulle forankres i, ikke ansvarsgrunnlagets eksistens. Anvendelse av foreldelsesloven § 9 nr. 1 er forenelig med EMK artikkel 13 i det foreliggende tilfellet.
(23)Staten v/Barne- og familiedepartementet har nedlagt slik påstand: «Anken forkastes.» Mitt syn på saken Sakens rammer og problemstilling
(24)Saken for Høyesterett er begrenset til hvorvidt As oppreisningskrav er foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1. Høyesterett skal ikke ta stilling til om staten har krenket As rett til familieliv etter EMK artikkel 8. For avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet forutsettes det å foreligge slik krenkelse. Dersom oppreisningskravet ikke er foreldet, må lagmannsrettens dom oppheves, og saken må gå tilbake til lagmannsretten som må ta stilling til om det foreligger krenkelse av As rettigheter etter EMK artikkel 8.
(25)Slik denne saken ligger an, finner jeg det hensiktsmessig først å vurdere om oppreisningskravet er foreldet etter interne norske regler. Deretter behandler jeg spørsmålet om eventuell foreldelse i det foreliggende tilfellet er forenelig med EMK artikkel 13. Er oppreisningskravet i saken foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1?
(26)Foreldelse av erstatningskrav reguleres av foreldelsesloven § 9. Foreldelsesloven § 9 nr. 1 lyder: «Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.»
(27)Som det fremgår av ordlyden, faller oppreisningskrav innenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Dette omfatter også oppreisningskrav for krenkelser av EMK, jf. HR-2026-704-A avsnitt 88, hvor det også fremheves at nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige tidligst vil oppstå ved krenkelsen. Det må vurderes konkret når foreldelsesfristen tar til å løpe.
(28)A avbrøt foreldelsesfristen gjennom søksmål den 23. juni 2023. Partene er enige om at oppreisningskravet vil være foreldet etter foreldelsesloven § 9 nr. 1, dersom kunnskapskravet anses oppfylt før 23. juni 2020. Partene er videre enige med tingretten i at A senest høsten 2019 hadde kunnskap om de faktiske forholdene i barnevernssaken og om at det kunne foreligge krenkelse av hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
(29)Avgjørende for foreldelsesspørsmålet blir etter dette om A før 23. juni 2020 hadde eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om at staten kunne være ansvarlig for oppreisning som følge av krenkelsen. Spørsmålet er altså om oppreisningskravet likevel ikke er foreldet, fordi A har vært uvitende om rettsreglene om statens oppreisningsansvar.
(30)I HR-2026-704-A behandlet Høyesterett et oppreisningskrav for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. I saken var det spørsmål om å holde en kommune ansvarlig, mens kravet i vår sak er rettet mot staten. Dommen gir likevel veiledning for hvilken betydning uvitenhet om rettsregler kan ha for foreldelsesfristens utgangspunkt, se avsnitt 90–91: «I utgangspunktet har ikke rettsuvitenhet noe å si for når foreldelsesfristen begynner å løpe, jf. HR-2023-877-A avsnitt 37 med videre henvisninger. Men dette gjelder ikke unntaksfritt, jf. Rt-2008-1665 Periscopus avsnitt 41 og 42. Hvor mye som skal til, vil ifølge rettspraksis kunne variere med sakstypen. I forretningsmessige forhold blir rettsuvitenhet bedømt strengt, slik Periscopus-dommen viser. I personskadesaker – der avveiningen av hensyn for og mot foreldelse slår noe annerledes ut – har domstolene derimot strukket seg langt for å imøtekomme skadelidte, jf. Periscopus-dommen avsnitt 32 og 33 og for eksempel Rt-1959-525. Det foreligger ikke dommer fra Høyesterett om foreldelse av erstatningskrav som følge av menneskerettskrenkelser. Etter mitt syn står vi her overfor en sakstype der en avveining av kryssende hensyn for og mot foreldelse gir grunn til å tolke foreldelsesloven § 9 slik at det gjelder mindre strenge krav til skadelidtes kunnskap om rettsregler enn ved for eksempel forretningsmessige forhold. Det må gjøres en konkret vurdering av når rettstilstanden var så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot kommunen med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen.»
(31)Hovedregelen er altså at rettsuvitenhet ikke er avgjørende for når foreldelsesfristen begynner å løpe. Dette utgangspunktet praktiseres imidlertid lempeligere ved vurdering av foreldelse av krav på erstatning som følge av menneskerettskrenkelser. I slike tilfeller begynner fristen å løpe når rettstilstanden er så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål.
(32)Jeg går så over til den konkrete vurderingen av når rettstilstanden var så avklart at A hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål mot staten med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen.
(33)A har anført at myndighetenes oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd først ble tilstrekkelig avklart i norsk intern rett 26. juni 2024 gjennom avgjørelsene i HR-2024-1169-A og HR-2024-1170-A. I disse kom Høyesterett til at henholdsvis en kommune og staten var oppreisningsansvarlige for krenkelser av EMK. Jeg finner det klart at avgjørelsene fra 2024 ikke kan tas til inntekt for at det tidligere var uklart om staten kunne bli holdt erstatningsansvarlig for konvensjonsbrudd. Tvert imot fremgår det uttrykkelig av begge avgjørelsene at det ikke var tale om etablering av en ny ansvarsform i norsk rett, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 84 og HR-2024-1170-A avsnitt 36. Også før juni 2024 var det etter min mening på det rene at staten ville kunne være erstatningsansvarlig for ikke-økonomisk tap som følge av krenkelse av EMK.
(34)Jeg viser til at EMK ble gjort til norsk intern rett gjennom menneskerettsloven i 1999. Som følge av dette er konvensjonen gjeldende som norsk lov med forrang, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Dette gjelder også plikten etter EMK artikkel 13 til å sørge for effektive rettsmidler for reparasjon av konvensjonsbrudd, herunder nødvendig kompensasjon for ikke-økonomisk tap.
(35)I forarbeidene til grunnlovsendringene i 2014 beskrev Menneskerettighetsutvalget i 2011 rettstilstanden som følger, jf. Dokument 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, punkt 14.6.3 på side 85: «Utenfor det området som dekkes av straffeprosessloven kapittel 31, kan kanskje rettstilstanden oppsummeres slik at der det er tale om inngripende krenkelser, vil erstatning og oppreisning kunne tilkjennes, eventuelt under henvisning til EMK artikkel 13, mens mindre inngripende krenkelser ikke gir noen rett til erstatning med mindre det følger av de alminnelige erstatningsrettslige regler.»
(36)Denne forståelsen av rettstilstanden fulgte også av rettspraksis. Riktignok foreligger ingen avgjørelser fra Høyesterett forut for juni 2024 som uttrykkelig behandler den rettslige forankringen av statens oppreisningsansvar for konvensjonsbrudd, men ansvarets eksistens fremgår eksempelvis av Rt-2001-428. Førstvoterende uttaler i dommen på side 445: «I tilfeller hvor et individ på et prosedabelt grunnlag kan hevde at det foreligger brudd på EMK, har vedkommende krav på å få spørsmålet effektivt prøvd for nasjonal myndighet, og dersom det finnes nødvendig for at prøvingen skal anses effektiv, krav på erstatning eller oppreisning. … I det foreliggende tilfellet har A fått prøvd for Høyesterett hvorvidt EMK artikkel 8 er krenket, og etter det jeg har kommet til, foreligger det krenkelse. Som jeg tidligere har fremholdt, har imidlertid departementet ved formidlingen av opplysningene gått frem på en så varsom og skånsom måte som mulig, og når opplysningene er blitt kjent for andre enn E og tilsettingsrådet, skyldes det de skritt A selv har tatt. På denne bakgrunn finner jeg at A har fått spørsmålet om det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8, tilstrekkelig effektivt prøvd ved at Høyesterett konstaterer at det foreligger brudd på EMK. Etter min mening er det derfor ikke grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter EMK artikkel 13.»
(37)A har vist til denne avgjørelsen som grunnlag for oppreisningskravet, både i søksmålsvarselet til staten og i den senere stevningen til Oslo tingrett. Begge dokumentene er datert før oppreisningsavgjørelsene fra 2024.
(38)Også Rt-2013-588, som det er vist til i de to oppreisningsdommene fra 2024, bygger på at det kan foreligge ansvarsgrunnlag for ikke-økonomisk tap som følge av konvensjonsbrudd. Jeg viser til omtalen i HR-2024-1169-A avsnitt 84: «Høyesterett har allerede i Rt-2013-588 fastslått at krenkelser av EMK artikkel 3 og artikkel 8 kan gi rett til erstatning for både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Den rettslige forankringen av ansvaret ble ikke problematisert.»
(39)Avgjørelsen fra 2013 har i ettertid også av juridisk teori blitt oppfattet som en grunnleggende dom for at staten kan bli oppreisningsansvarlig for konvensjonsbrudd, jf. Arnfinn Bårdsen, «Høyesteretts praksis på psykiatrifeltet» i Kritisk juss, årgang 42 nr. 3, 2016, side 244 fotnote 7. De fleste juridiske forfatterne som har skrevet om spørsmålet synes å ha lagt til grunn at det finnes et oppreisningsansvar for staten ved konvensjonsbrudd, men det har gjort seg gjeldende ulike oppfatninger om ansvarets rettslige forankring. Jeg viser til oppsummeringen av juridisk teori i professor Kjetil Mujezinović Larsens utredning «Norsk lovregulering av adgangen til å kreve erstatning for menneskerettighetskrenkelser», avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet den 1. august 2023, side 69–70.
(40)Den uklarheten som gjorde seg gjeldende i tilknytning til statens oppreisningsansvar før 2024, gjaldt altså først og fremst ansvarets rettslige forankring, ikke at det eksisterte et slikt ansvar for staten. Hjemmelsspørsmålet er ikke rettsusikkerhet som er til hinder for at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 starter å løpe. Jeg nøyer meg med å vise til at det fortsatt ikke er entydig avklart hvorvidt oppreisningsansvar for EMK-krenkelser skal forankres direkte i EMK artikkel 13 eller i ulovfestet rett, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 85 og HR-2024-1170-A avsnitt 37. For å ilegge private borgere oppreisningsansvar, gjelder derimot i utgangspunktet et krav om lovhjemmel, jf. Rt-2015-1324 avsnitt 14.
(41)Jeg bemerker at Høyesteretts kjennelse HR-2022-401-A gjaldt et prosessuelt spørsmål om kommuner kan saksøkes for konvensjonsbrudd. Den prosessuelle adgangen til å anlegge tilsvarende søksmål mot staten har derimot ikke vært tvilsom. I motsetning til det som var situasjonen i HR-2026-704-A, se avsnitt 93, har avklaringen av søksmålsadgangen i HR-2022-401-A ikke betydning for foreldelsesfristens utgangspunkt for As krav mot staten.
(42)A har fremhevet at staten, både i hennes tilfelle og i en rekke saker for underinstansene, skal ha gjort gjeldende at den ikke kan bli holdt oppreisningsansvarlig for krenkelse av EMK. Hun mener at staten med dette har skapt uklarhet om rettstilstanden. Jeg ser ikke grunn til å gå inn på hvilke standpunkt staten har inntatt i andre tvistesaker, men bemerker at det for Høyesterett er vist til eksempler på at staten også før 2024 har utbetalt oppreisning for konvensjonskrenkelser. Etter min mening har statsforvaltningens argumentasjon i konkrete tvistesaker ikke selvstendig rettskildemessig betydning, og endrer ikke vurderingen av de sentrale rettskildene jeg har gjennomgått ovenfor. Jeg tilføyer at underrettspraksisen som partene har fremlagt, illustrerer at saksøkere også før 2024 regelmessig anså at staten kunne holdes oppreisningsansvarlig for konvensjonsbrudd. Slike krav har i enkelte tilfeller også blitt tatt til følge av underinstansene, se eksempelvis TOSLO-2013-103468, LB-2016-8370 og LB-2023-21398.
(43)A har videre vist til at EMD i dom 15. oktober 2024 Haugen mot Norge uttalte at Høyesteretts to oppreisningsdommer fra 26. juni 2024 fylte et tomrom i norsk rett, jf. avsnitt 116. Jeg kan ikke se at dette kan få betydning ved fastleggelsen av rettstilstanden etter intern norsk rett. Spørsmålet for EMD var om det på klagetidspunktet forelå tilgjengelige rettsmidler i intern norsk rett, jf. EMK artikkel 35 nr. 1. Ved vurderingen etter artikkel 35 nr. 1 har de nasjonale myndigheter bevisbyrden for at de rettsmidlene som påberopes, oppfyller konvensjonens krav, se avsnitt 107. I Haugen-dommen anså EMD at staten ikke hadde oppfylt denne bevisbyrden, fordi staten ikke hadde godtgjort at skadeserstatningsloven § 2-1, § 3-5 eller pasientskadeloven i tilstrekkelig grad sikret klagerens rett til oppreisning for ikke-økonomisk tap, se avsnitt 110–113. EMD uttaler seg altså ikke om hvordan intern norsk rett skal forstås, men nøyer seg med å ta stilling til om det er sannsynliggjort at de påberopte rettsmidlene er tilstrekkelige etter EMK artikkel 13 i det konkrete tilfellet. Det er de nasjonale domstolenes oppgave å fastlegge innholdet i nasjonalstatenes interne rett, se for eksempel EMDs dom 3. november 2022 Loste mot Frankrike avsnitt 69 og EMDs avvisningsavgjørelse 20. mai 2025 Paic og Wernersson mot Sverige avsnitt 63.
(44)Oppsummeringsvis mener jeg at rettstilstanden før 23. juni 2020 var tilstrekkelig avklart til at A hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål. Lagmannsrettens fastsettelse av utgangspunktet for foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 bygger derfor på korrekt rettsanvendelse. Er EMK artikkel 13 til hinder for foreldelse av oppreisningskravet?
(45)A har subsidiært gjort gjeldende at anvendelse av foreldelsesloven § 9 nr. 1 på hennes oppreisningskrav vil utgjøre en krenkelse av hennes rett etter EMK artikkel 13 til effektive rettsmidler mot konvensjonskrenkelsen som tingretten har konstatert. EMK artikkel 13 lyder: «Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.»
(46)EMK artikkel 13 har nær sammenheng med artikkel 35 om at tilgjengelige nasjonale rettsmidler skal uttømmes før en sak kan bringes inn for EMD. Artikkel 35 nr. 1 lyder: «Domstolen kan bare behandle en sak etter at alle nasjonale rettsmidler er uttømt, i samsvar med allment anerkjente folkerettslige regler, og innen et tidsrom på fire måneder etter at siste avgjørelse ble tatt.»
(47)EMK artikkel 35 bygger på en forutsetning om at effektive rettsmidler etter artikkel 13 er tilgjengelige i nasjonal rett, og at konvensjonens rettigheter først og fremst skal håndheves gjennom det nasjonale rettssystemet. Dette subsidiaritetsprinsippet skal ivareta en mest mulig effektiv håndheving av konvensjonen, herunder at rettslige prosesser kan gjennomføres uten unødige forsinkelser, se blant annet EMDs dom 26. oktober 2000 Kudła mot Polen avsnitt 152. Dersom det ikke er sannsynliggjort at effektive rettsmidler er tilgjengelige nasjonalt, krever ikke EMD at nasjonale rettsmidler uttømmes. Usikkerhet om kravet vil føre frem er imidlertid ikke tilstrekkelig til å omgå de nasjonale domstolene, se EMDs storkammeravgjørelse 9. juli 2015 Gherghina mot Romania avsnitt 86: «However, the existence of mere doubts as to the prospects of success of a particular remedy which is not obviously futile is not a valid reason for failing to pursue it…»
(48)I Haugen-dommen la EMD til grunn at det ikke var nødvendig å uttømme nasjonale rettsmidler fordi staten ikke hadde bevist at det på klagetidspunktet var mulig å få oppreisning for EMK-krenkelser. A har anført at dette tilsier at det heller ikke var tilstrekkelig klart at effektive rettsmidler var tilgjengelig etter EMK artikkel 13. Jeg minner imidlertid om at det oppreisningsansvaret for EMK-krenkelser som jeg mener følger av norsk rett, ikke var påberopt i Haugen-dommen. EMD tok derfor ikke stilling til hvorvidt dette rettsgrunnlaget skulle ha vært uttømt etter artikkel 35. Hvorvidt anvendelse av foreldelse på et slikt oppreisningskrav er forenelig med EMK artikkel 13, ble naturlig nok heller ikke behandlet av EMD i saken.
(49)EMD har imidlertid i en rekke avgjørelser lagt til grunn at søksmåls- og foreldelsesfrister er forenelige med artikkel 13, se Loste-dommen avsnitt 68 og 70 og dom 13. februar 2020 Sanofi Pasteur mot Frankrike avsnitt 50. Nasjonale foreldelsesregler må imidlertid verken anvendes med overdreven formalisme eller overdreven fleksibilitet, se Loste-dommen avsnitt 75 og Sanofi Pasteur-dommen avsnitt 57 samt dom 17. september 2013 Eşim mot Tyrkia avsnitt 21.
(50)Jeg oppfatter EMDs praksis dit hen at artikkel 13 stiller krav til at det skal foreligge nasjonale rettsmidler som gir de som har et «arguable claim», en rimelig og reell mulighet til reparasjon av konvensjonsbrudd de mener seg utsatt for. Rettsmiddelet skal være tilgjengelig både i teori og praksis. Derimot kan det ikke utledes av EMDs praksis at det nasjonale rettsmidlet skal stå åpent i ubegrenset tid.
(51)Jeg har ovenfor kommet til at A hadde nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige senest fra høsten 2019. Det hadde da lenge vært fastslått både i grunnlovsforarbeider, rettspraksis og juridisk teori at staten etter intern norsk rett kunne holdes erstatningsansvarlig for ikke-økonomisk tap som følge av EMK-krenkelser. A hadde kunnskap om alle de faktiske forhold som hun mente utgjorde krenkelse av hennes rett til familieliv, og som ifølge tingretten fant sted i årene 2014 til 2016. A har ikke anført at det skal ha vært nødvendig med ytterligere faktiske utredninger eller tilgang til dokumenter for å avbryte foreldelsesfristen gjennom søksmål, og jeg legger dette til grunn. Det gikk deretter om lag 3 år og 9 måneder før A avbrøt foreldelsesfristen.
(52)Under disse omstendighetene finner jeg at det ikke kan anses som utslag av overdreven formalisme å anvende foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 på oppreisningskravet. Det ligger i foreldelsesreglenes natur at skadelidte vil kunne oppleve foreldelse som lite rimelig, men dette tilsier ikke i seg selv at anvendelse av lovbestemte foreldelsesregler er utslag av overdreven formalisme. I vår sak har A i flere år hatt rimelig og reell mulighet til å søke økonomisk oppreisning i norske domstoler for krenkelsene hun har ment seg utsatt for, og det foreligger da ikke brudd på EMK artikkel 13.
(53)Jeg bemerker at det bare er fordring på penger eller andre ytelser som foreldes, jf. foreldelsesloven § 1 nr. 1. Om A fortsatt kan få prøvet spørsmålet om hun har vært utsatt for en krenkelse avgjøres ikke av foreldelsesreglene. I HR-2024-826-A blir spørsmålet om hvor lenge etter man kan få prøvet om man har vært utsatt for en konvensjonskrenkelse formulert som et spørsmål om aktualitet etter tvisteloven § 1-3. Rettstilstanden oppsummeres i avsnitt 56: «For at et fastsettelsessøksmål om brudd på en regel i EMK eller SP skal ha tilstrekkelig aktualitet, må søksmålet være igangsatt innen rimelig tid etter at bruddet skjedde. Sentralt i vurderingen står karakteren av den påståtte krenkelsen, og aktualitetskravet skal ikke praktiseres strengt i søksmål som gjelder tvangsinngrep i den personlige integritet. Også den betydning søksmålet har for den krenkede, og om en dom vil kunne danne et prejudikat, inngår i vurderingen.»
(54)Siden spørsmålet om fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelse ikke er del av saken for Høyesterett, går jeg ikke inn på i hvilken grad tingrettens kjennelse om avvisning av As krav på fastsettelsesdom er til hinder for at A kan fremme ny sak for domstolene om fastsettelsesdom for krenkelsen hun mener seg utsatt for. Konklusjon og sakskostnader
(55)Min konklusjon blir etter dette at As anke skal forkastes. Staten har ikke krevd sakskostnader for Høyesterett. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes derfor ikke. Jeg mener at staten heller ikke bør tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten, idet anken har reist prinsipielle spørsmål.
(56)Jeg stemmer for slik D O M : 1. Anken forkastes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(57)Dommer Vang: Dissens
(58)Jeg har kommet til at As krav på oppreisning ikke er foreldet, og at lagmannsrettens dom derfor må oppheves.
(59)Det har vært en etablert rettsoppfatning at erstatning for ikke-økonomisk tap – oppreisning – krever hjemmel i lov, jf. Rt-2015-1324 avsnitt 14. Som førstvoterende har redegjort for, fastslo Høyesterett i HR-2024-1169-A og HR-2024-1170-A at oppreisning for menneskerettskrenkelser kan tilkjennes med grunnlag direkte i EMK artikkel 13, eventuelt etter ulovfestet rett.
(60)I likhet med førstvoterende tar jeg utgangspunkt i at tidspunktet for når foreldelsesfristen begynner å løpe, må avgjøres etter en «konkret vurdering av når rettstilstanden var så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål» med krav om oppreisning for menneskerettskrenkelsen, jf. HR-2026-704-A avsnitt 91. Førstvoterende legger til grunn at usikkerheten om oppreisningsadgangen før de to avgjørelsene i 2024 bare gjaldt den rettslige forankringen av et ellers etablert EMK-oppreisningsansvar. Dette er jeg ikke enig i. Etter mitt syn gjaldt usikkerheten før avgjørelsene i 2024 ikke bare det rettslige grunnlaget, men også om det etter norsk rett overhodet forelå et EMK- oppreisningsansvar for staten.
(61)Jeg bygger særlig på følgende:
(62)For det første taler hensynene bak foreldelsesreglene mot en for streng vurdering av fristutgangspunktet når kravet gjelder retten til effektiv reparasjon av menneskerettskrenkelser.
(63)Som Høyesterett fremholder i HR-2026-704-A avsnitt 90, kan hensynene for og mot foreldelse slå ulikt ut i forskjellige sakstyper. Et grunnleggende hensyn bak foreldelsesreglene er den ansvarliges behov for forutberegnelighet og endelig avklaring av sin rettsposisjon. Dette hensynet bør etter mitt syn få mindre vekt når kravet gjelder oppreisning fra staten for en påstått krenkelse av menneskerettigheter. Heller ikke risikoen for at saken blir vanskeligere å opplyse fordi det har gått lang tid, kan uten videre begrunne en streng tolkning. Dersom et krav om oppreisning er foreldet, vil domstolene, for å sikre et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13, etter omstendighetene måtte fremme søksmål med krav om dom for EMK-brudd, se HR-2024-826-A avsnitt 49.
(64)Det står videre sentralt at formålet med oppreisning i slike saker er å bidra til å reparere en menneskerettskrenkelse. Dersom andre effektive rettsmidler ikke er tilgjengelige, som i saken her, taler både hensynet til den private parten og formålet med oppreisningen mot å stille for strenge krav til når rettstilstanden må anses tilstrekkelig avklart.
(65)For det andre kan jeg ikke se at Høyesteretts praksis før avgjørelsene i 2024 ga tilstrekkelig avklaring av den internrettslig adgangen til å kreve oppreisning. Da spørsmålet kom opp i HR-2022-401-A, tok Høyesterett uttrykkelig ikke stilling til det. I avsnitt 29 heter det at «spørsmålet om EMK artikkel 13 gir hjemmel for å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap etter norsk rett, avgjøres dermed ikke som ledd i denne saken».
(66)Førstvoterende legger til grunn at Høyesterett i Rt-2001-428 og Rt-2013-588 bygget på at det kunne foreligge oppreisningsansvar for menneskerettskrenkelser, og at avgjørelsene i 2024 dermed ikke etablerte en ny ansvarsnorm. Jeg ser annerledes på dette. Etter mitt syn må det skilles mellom statens forpliktelser etter konvensjonen og grunnlaget for oppreisning etter norsk rett. Det har lenge vært klart etter EMDs praksis at EMK artikkel 13 i visse tilfeller krever at oppreisning for menneskerettskrenkelser er tilgjengelig etter nasjonal rett. Bestemmelsen stiller imidlertid ikke krav til hva som skal være rettsgrunnlaget i nasjonal rett, så lenge det tilkjennes en oppreisning som oppfyller kravene etter konvensjonen. Etter min mening kan de to avgjørelsene fra 2001 og 2013 ikke tillegges større betydning enn at det der konstateres at myndighetene etter artikkel 13 kan ha en plikt til å sørge for en slik reparasjon. At staten har en slik konvensjonsforpliktelse, er likevel ikke det samme som at det er tilstrekkelig avklart at det foreligger en internrettslig hjemmel for oppreisning.
(67)Først ved avgjørelsene i 2024 ble det som nevnt slått fast at et oppreisningskrav kunne forankres direkte i EMK artikkel 13 eller ulovfestet rett. Høyesterett fremhevet i begge avgjørelsene at den rettslige forankringen av ansvaret ikke var problematisert i 2013-dommen, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 84 og HR-2024-1170-A avsnitt 36. Når det samtidig var omstridt om EMK artikkel 13 kunne gi direkte hjemmel for oppreisning, og det ikke forelå noen annen mulig hjemmel, var det etter mitt syn uavklart om det etter norsk rett var adgang til å tilkjenne oppreisning for EMK-brudd.
(68)Jeg nevner at det også i HR-2026-704-A er lagt til grunn at det hersket usikkerhet om hva som var det rettslige grunnlaget for krav om oppreisning, og at spørsmålet i det vesentlige ble avklart i HR-2024-1169-A avsnitt 92.
(69)For det tredje gir heller ikke andre rettskilder støtte for at rettstilstanden var tilstrekkelig avklart. Menneskerettighetsutvalgets rapport, som førstvoterende siterer fra, konkluderer med at det ikke burde inntas en bestemmelse om rett til effektivt rettsmiddel i Grunnloven, se Dokument 16 (2011–2012) side 85–86. Uttalelsen om at det «eventuelt» kunne tilkjennes oppreisning under henvisning til EMK artikkel 13, gir etter mitt syn ikke grunnlag for å slutte at utvalget tok stilling til spørsmålet om internrettslig hjemmel.
(70)Også Justis- og beredskapsdepartementet har oppfattet rettstilstanden som uavklart. I mandatet for professor Larsens utredning fremgår det i punkt 1 at «det kan imidlertid stilles spørsmål om de mulighetene for å kreve erstatning som følger av norsk rett, fullt ut dekker de tilfellene hvor blant annet EMK artikkel 13 … krever at en mulighet til å kreve erstatning skal være tilgjengelig nasjonalt».
(71)Førstvoterende viser videre til at juridisk teori gjennomgående synes å ha lagt til grunn at staten har et EMK-oppreisningsansvar, og at underrettspraksis viser at staten regelmessig kunne holdes oppreisningsansvarlig for EMK-brudd også før 2024. Dette må etter mitt syn nyanseres. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til professor Larsen, som etter en gjennomgang av både rettspraksis og juridisk teori, konkluderte med at rettstilstanden var usikker. På side 70 oppsummerer han «Sammenfatningsvis kan det ikke underslås at det eksisterer rettslig usikkerhet i norsk rett om hvorvidt EMK artikkel 13 utgjør en tilstrekkelig hjemmel til å tilkjenne erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap som følge av menneskerettskrenkelse. Rettspraksis er sprikende, og Høyesterett har ikke gitt noe entydig avklaring. I underrettspraksis er det pekt på behovet for rettsavklaring fra lovgivers side. Mitt eget syn er at EMK artikkel 13 innebærer tilstrekkelig hjemmel til tross for utfordringene som oppstår når dette skal operasjonaliseres i norsk rett, men den rettslige usikkerheten som foreligger tilsier nokså åpenbart at det er behov for lovgivers avklaring av spørsmålet.»
(72)I samme retning trekker Ole-Gunnar Nordhus’ ph.d. avhandling «Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK», 2025. Etter en analyse av EMK-oppreisningsansvarets utvikling i norsk rett konkluderer han med at det frem til Høyesteretts avgjørelser i 2024 var uklart om myndighetene hadde et slikt oppreisningsansvar, se punkt 5.8 og 5.5.2.
(73)For det fjerde underbygger statens egen argumentasjon i saker om EMK-brudd at rettstilstanden var usikker. Jeg er riktignok enig med førstvoterende i at dette ikke har selvstendig rettskildemessig vekt ved tolkningen. Statens argumentasjon har likevel bidratt til og forsterket den rettslige usikkerheten som forelå. Staten har i en rekke saker bestridt at norsk rett gir hjemmel for oppreisning ved menneskerettskrenkelser. Et eksempel er LB-2023-4761 om kroppsvisitasjon, hvor staten anførte at det «ikke [foreligger] hjemmel for oppreisning i norsk rett ved brudd på EMK», og at «kravet kan ikke utledes direkte av EMK artikkel 13». Jeg nevner at også A, da hun anla søksmålet i saken her, ble møtt med statens anførsel om at det ikke forelå noen slik oppreisningsadgang etter norsk rett.
(74)Når staten over tid selv har argumentert mot at EMK artikkel 13 ga internrettslig hjemmel for oppreisning, kunne det etter mitt syn vanskelig forventes at en privat part skulle anlegge søksmål på nettopp dette – ifølge myndighetene – feilaktige grunnlaget.
(75)Avslutningsvis finner jeg støtte for mitt syn i EMDs dom 15. oktober 2024 Haugen mot Norge, som førstvoterende har redegjort for. EMD kom til at staten ikke hadde godtgjort at det på det aktuelle tidspunktet fantes rettsmidler i Norge som ga klageren et effektivt nasjonalt rettsmiddel. Domstolen karakteriserte det norske rettslige rammeverket for oppreisning som «unclear and uncertain», jf. avsnitt 115. I avsnitt 113 bemerket EMD at reglene om oppreisning «does not appear to offer any prospects of success», og at staten heller ikke hadde vist til «appropriate examples of domestic case-law». EMD pekte for øvrig heller ikke selv på at Haugen kunne kreve oppreisning for nasjonale domstoler direkte med grunnlag i EMK artikkel 13.
(76)Også betydningen av Høyesteretts avgjørelser fra 2024 er fremhevet i dommen. Avgjørelsene ble omtalt som et «important step taken by the Supreme Court», og EMD uttalte at Høyesterett som prejudikatsdomstol med dette «appears to eliminate in practice the aforementioned void in Norwegian law», jf. avsnitt 116. Jeg er enig med førstvoterende i at Haugen-dommen ikke avgjør forståelsen av intern norsk rett. Dommen har likevel betydning for min vurdering av hvor avklart rettstilstanden var, og dermed utgangspunktet for foreldelsesfristen. Retten til effektivt rettsmiddel er en viktig del av subsidiaritetsprinsippet, som handler om at statene selv har det primære ansvaret for å sikre konvensjonsrettighetene og rette opp krenkelser. Dersom norske domstoler stiller strengere vilkår for å få prøvd et krav om reparasjon av påstått EMK-brudd, enn det EMD gjør for å ta en slik sak til behandling, kan resultatet bli at EMD må behandle både krenkelse og reparasjon direkte, uten at norske domstoler først har prøvd saken, slik Haugen-saken illustrerer. Denne løsningen harmonerer dårlig med subsidiaritetsprinsippet.
(77)Etter mitt syn taler disse forholdene samlet for at det frem til avgjørelsene i 2024 var en reell usikkerhet om adgangen til å kreve oppreisning for menneskerettskrenkelser etter norsk rett. Først ved disse avgjørelsene var rettstilstanden så avklart at A hadde «rimelig grunn» til å anlegge søksmål mot staten, jf. HR-2026-704-A avsnitt 91. Min konklusjon er derfor at kravet ikke er foreldet.
(78)Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom oppheves.
(79)Dommer Steinsvik: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Vang.
(80)Dommer Sivertsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heggberget.
(81)Dommer Webster: Likeså.
(82)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne