(1)Saken gjelder anke over kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A ble 12. oktober 2026 siktet for krenkelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, jf. straffeloven § 168 bokstav b. Han ble pågrepet og ved Hedmarken og Østerdal tingretts kjennelse 12. oktober 2026 ble han varetektsfengslet i én uke på grunn av gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 184, jf. § 171 første ledd nr. 3. Hans anke ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett ved kjennelse 15. oktober 2026.
(3)Påtalemyndigheten krevde fengslingen forlenget frem til hovedforhandling i tingretten som er berammet til 11. november 2026.
(4)Romerike og Glåmdal tingrett avsa 19. oktober 2026 kjennelse hvor fengslingen ble forlenget frem til 11. november 2026 på grunnlag av gjentakelsesfare. A anket til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet anken ved kjennelse 23. oktober 2026.
(5)A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og forholdsmessighetsvurderingen.
(6)A har i egen ankeerklæring blant annet anført at lagmannsretten er inhabil, og at det foreligger brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.
(7)Det anføres i støtteskrivet fra forsvarer at begrunnelsen og avgjørelsesgrunnlaget for forholdsmessighetsvurderingen er mangelfull, blant annet fordi konkrete opplysninger om aktuell selvmordsfare ikke er behandlet. Videre er det vist til vansker med husleiebetaling og fare for tap av bolig, samt at siktede mister planlagt samvær med sin datter, tilsier at varetektsfengsling er uforholdsmessig.
(8)Påtalemyndigheten har anført at anken må forkastes. Det vises til at det ikke for underinstansene ble anført at det foreligger selvmordsfare. Det anføres at forholdsmessighetsvurderingen er tilstrekkelig, og at lagmannsretten var habil.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3. Når det gjelder forholdet til Grunnloven og EMK, kan ankeutvalget også prøve den konkrete rettsanvendelsen, men ikke lagmannsrettens bevisbedømmelse.
(10)Både lagmannsrettens og tingrettens avgjørelser er grundige. Det er kun anførselen knyttet til mulig selvmordsfare som skaper tvil. De øvrige anførslene kan klart ikke føre frem.
(11)Ankeutvalget bemerker at i saker der det foreligger opplysninger om selvmordsfare, må retten ved vurderingen av om fengsling er uforholdsmessig, avklare nærmere om siktede mottar tilstrekkelig oppfølging. Utvalget viser til HR-2025-2134-U avsnitt 10 flg. og til statens positive plikt til å hindre selvmord under varetekt, jf. Den europeiske menneskerettsdomstolens dom 15. oktober 2024 Haugen mot Norge, der Norge ble dømt for overtredelse av EMK artikkel 2.
(12)I denne saken har lagmannsretten lagt til grunn at siktede har psykiske problemer som gjør varetektsoppholdet vanskeligere for ham enn for andre. Drøftelsen er i utgangspunktet tilstrekkelig der en siktet har slike utfordringer, selv om opplysningene som påtalemyndighetene har innhentet fra fengselet om hvilket helsetilbud siktede mottar, er relativt generelle. Dette avhjelpes av at hendelsesjournalen, som var fremlagt for lagmannsretten, viser at fengselet har sørget for tett oppfølging av siktede.
(13)I et tillegg til støtteskriv for lagmannsretten opplyste forsvarer at siktede i en telefonsamtale hadde uttalt at han ville ta sitt eget liv. Samtalen med forsvarer er omtalt i hendelsesjournalen fra fengselet.
(14)Lagmannsretten har ikke kommentert denne opplysningen i tillegget til støtteskrivet eller omtalen i hendelsesjournalen. Gjennom henvisningen til sin tidligere avgjørelse om forholdsmessighet, synes lagmannsretten i stedet å ha lagt til grunn at det ikke foreligger selvmordsfare.
(15)Etter ankeutvalgets syn innebærer det en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet opplysningen om selvmordsfare. Denne kan ha innvirket på kjennelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 385 tredje ledd. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.
(16)Utvalget bemerker at ved den nye behandlingen av saken må lagmannsretten vurdere om skal innhentes nærmere helseopplysninger fra helseavdelingen i fengselet, jf. HR-2025-2134-U avsnitt 11.
(17)Kjennelsen er enstemmig.