(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling.
(2)A er siktet for overtredelse av straffeloven § 274 første ledd jf. § 273 jf. § 16 og straffeloven § 273. Ved Søndre Østfold tingretts kjennelse 10. februar 2026 ble han varetektsfengslet i fire uker på grunn av gjentakelsesfare. Fengslingen er senere forlenget.
(3)Påtalemyndigheten begjærte 16. oktober 2026 fengslingen forlenget med fire nye uker.
(4)Søndre Østfold tingrett avsa 20. oktober 2026 kjennelse for forlengelse av fengslingen i to uker, til 3. november 2026.
(5)A anket til Borgarting lagmannsrett, som forkastet anken ved kjennelse 23. oktober 2026.
(6)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Det anføres at fortsatt fengsling er uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a, og at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse.
(7)Påtalemyndigheten er kjent med anken, men har ikke inngitt merknader.
(8)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.
(9)Når det ut fra begrunnelsen for fengslingen er åpenbart at fengslingen vil bli forlenget fram til hovedforhandlingen, skal forholdsmessigheten vurderes i tidsperspektivet frem til det foreligger dom i første instans, se HR-2021-1808-U avsnitt 11: «Det følger av fast og langvarig praksis at dersom det ut fra begrunnelsen for fengslingen fremstår som åpenbart at den vil bli begjært forlenget frem til hovedforhandlingen, må forholdsmessigheten vurderes i dette tidsperspektivet, jf. blant annet HR-2020-593-U avsnitt 15.»
(10)Kravet er at fengsling må være forholdsmessig i hele perioden, jf. straffeprosessloven § 170 a.
(11)Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at påtalemyndigheten tar sikte på å begjære fengslingen forlenget frem til hovedforhandlingen: «Etter at tingrettens kjennelse ble avsagt, er det opplyst i anken at Sørlandet sykehus har avslått forespørselen om surrogatvaretekt på grunn av manglende kapasitet. Forsvareren har videre opplyst at påtalemyndigheten etter avslaget har gitt uttrykk for at den ser for seg fortsatt ordinær varetekt frem til hovedforhandlingen, som den håper kan gjennomføres i løpet av 2026. Påtalemyndigheten har ikke inngitt merknader til anken.»
(12)Likevel knytter lagmannsretten konklusjonen om at fortsatt fengsling ikke er uforholdsmessig til den aktuelle fengslingsperioden på to uker: «Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten, under noe tvil, at fortsatt fengsling frem til 3. november 2026 ikke er uforholdsmessig. Lagmannsretten legger særlig vekt på den sterke faren for nye alvorlige voldshandlinger, at det ikke foreligger et konkret alternativ som kan ivareta denne faren, og at fengslingsperioden er begrenset til to uker. Avslaget på varetektssurrogat gjør imidlertid at situasjonen vil kunne være en annen dersom påtalemyndigheten begjærer fortsatt ordinær varetekt etter 3. november 2026. Lagmannsrettens vurdering nå innebærer ikke at ordinær varetekt uten videre vil være forholdsmessig frem til hovedforhandlingen. As alvorlige psykiske lidelse og belastningen ved fengselsoppholdet tilsier at muligheten for et forsvarlig alternativ til ordinær varetekt må avklares nærmere. Lagmannsretten forutsetter derfor at påtalemyndigheten i den gjenværende fengslingsperioden undersøker om det finnes et forsvarlig alternativ til fortsatt ordinær varetekt. Dersom det begjæres fortsatt fengsling, må forholdsmessigheten vurderes på nytt. Det vil da blant annet ha betydning hvordan As helsetilstand har utviklet seg, hvilke alternativer til ordinær varetekt som er undersøkt, og fremdriften i straffesaken.»
(13)Lagmannsretten legger altså til grunn at det ikke er åpenbart at fengslingen kan bli forlenget frem til hovedforhandlingen. Det må da være akseptabelt at forholdsmessigheten vurderes i lys av inneværende fengslingsperiode.
(14)Anken blir derfor forkastet.
(15)Kjennelsen er enstemmig.