(1)Saken gjelder særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.
(2)Den underliggende saken gjelder krav fra en entreprenør, Boligentreprenøren AS, om oppgjør for utførte håndverkstjenester på en veranda til en boligseksjonseier. Hovedspørsmålet i saken var om det er boligseksjonseieren, A, eller utbyggeren han kjøpte boligseksjonen av, som hefter for Boligentreprenørens krav på betaling for arbeidet. A betalte ikke faktura for arbeidet fra Boligentreprenøren. Boligentreprenøren tok deretter ut stevning i saken.
(3)Kravet er på 231 280 kroner, og saken ble i tingretten behandlet etter reglene om småkravprosess i tvisteloven kapittel 10.
(4)Nedre Telemark tingrett avsa 22. september 2025 dom med slik domsslutning: « 1. A vert dømt til innan 2 – to – veker frå forkynning av domen, å betale til Boligentreprenøren AS 231 280 kroner – ... - med tillegg av forseinkingsrente etter lova frå forfall 30. september 2024 og til betaling skjer. 2. I sakskostnader vert A dømt til innan 2 – to – veker frå forkynning av domen, å betale til Boligentreprenøren AS 50 855 kroner – ... – med tillegg av forseinkingsrente etter lova frå forfall og til betaling skjer.»
(5)A anket dommen i sin helhet. Agder lagmannsrett avsa 10. juni 2026 dom med slik domsslutning: «1. Anken over tingrettens dom forkastes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke for tingretten eller lagmannsretten.»
(6)Det var dissens om avgjørelsen av sakskostnadene. Flertallet fant at tungtveiende grunner gjorde det rimelig å frita ankende part A helt ut for erstatningsansvaret for sakskostnadene både for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Flertallet la vekt på at saken hadde vært tvilsom, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav a. Det ble også vist til styrkeforholdet mellom partene, jf. bokstav c. Mindretallet fant ikke at unntaksregelen kom til anvendelse, og at Boligentreprenørens sakskostnadskrav for begge instanser burde tas til følge fullt ut, da kostnadene var nødvendige i saken, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
(7)Boligentreprenøren AS har anket til Høyesterett. Selskapet var representert av prosessfullmektig i tingretten og lagmannsretten, men er selvprosederende for Høyesterett. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten ved sin begrunnelse og rettsanvendelse ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at saken er behandlet ved småkravprosess i tingretten En part som er tilkjent et krav i to rettsinstanser, bør ikke som følge av dette sitte igjen med et større tap enn selve kravet. Da forsvinner beveggrunnen for saksanlegg etter småkravprosess.
(8)A har inngitt tilsvar. Det anføres at det ikke er noen rettsanvendelses- eller saksbehandlingsfeil ved sakskostnadsavgjørelsen, og at den beror på en konkret skjønnsutøvelse i tråd med tvistelovens system.
(9)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at ankeutvalget bare kan prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd.
(10)Utvalget bemerker at tvistegjenstanden er 231 280 kroner. Som følge av dette ble saken i tingretten behandlet etter reglene om småkravprosess i tvisteloven kapittel 10. Tingretten dømte A til å betale Boligentreprenørens sakskostnader. Det følger av tvisteloven § 10-5 andre ledd at sakskostnader i en småkravsak ikke kan erstattes med mer enn 20 prosent av tvistesummen. På dette grunnlag tilkjente tingretten sakskostnader på 50 855 kroner inkludert rettsgebyret. Dette var i samsvar med det som var krevd, men det fulgte av sakskostnadsoppgaven fra Boligentreprenørens prosessfullmektig at nedlagte arbeidstimer i saken oversteg det som ble krevd dekket.
(11)Lagmannsretten uttaler følgende om sakskostnadskravene for lagmannsretten: «Partene krever erstattet sakskostnader i ankesaken med til sammen 610.064 kroner. Ankepart krever i sin oppgave til lagmannsretten erstattet sakskostnader med i alt 396.314 kroner inklusiv merverdiavgift, idet parten ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Hvorav salær til prosessfullmektig med 274.920 kroner eks. mva. med tillegg av 68.730 kroner i mva., og utgifter til vitner med mer med 52.664 kroner hvorav noe kan være blandet sammen for instansene, med tillegg av rettsgebyr i ankesaken. Ankemotpart krever i sin oppgave til lagmannsretten erstattet sakskostnader med i alt 213.750 kroner eksklusiv merverdiavgift, idet parten har fradragsrett for inngående merverdiavgift. Hvorav salær til prosessfullmektig med i alt 206.500 kroner eks. mva., og utgifter til vitne med 7.250 kroner. Det kan til sammenlikning opplyses at hver av partenes krav på erstatning av sakskostnader i ankesaken, utgjør mer enn ankegjenstandens verdi på 231.280 kroner, og til sammen vesentlig mer enn dette.»
(12)Lagmannsretten konstaterer altså at hver av partenes sakskostnadskrav er svært høye i forhold til ankegjenstandens verdi, og at de samlede sakskostnadskravene for lagmannsretten langt overstiger ankegjenstandens verdi.
(13)Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan en tapende part «helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Ved sin drøftelse av dette går lagmannsretten, ut over den konstateringen som følger av det ankeutvalget har sitert, ikke inn på betydningen av at de påløpte sakskostnadene er svært høye i forhold til ankegjenstandens verdi.
(14)Ankeutvalget bemerker at As eget sakskostnadskrav for lagmannsretten inkludert merverdiavgift var opp mot det dobbelte av ankegjenstandens verdi. Dette gir en indikasjon på at A som ankende part har lagt ankesaken bredt opp. Dersom den tapende parts prosessopplegg har vært av vesentlig betydning for størrelsen av de sakskostnadene som har påløpt for den vinnende part, må dette tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger tungtveiende grunner for helt ut å frita den som har tapt saken fra å dekke motpartens sakskostnader. Dette er spørsmål som lagmannsretten ikke har drøftet.
(15)Lagmannsretten går i sin drøftelse heller ikke inn på om det er rimelig at Boligentreprenøren som i utgangspunktet har søkt å inndrive sitt krav gjennom småkravprosess, og har fått medhold i begge instanser, ikke får dekket noen del av sine sakskostnader, til tross for at disse samlet er høyere enn verdien av tvistegjenstanden.
(16)Etter dette er det ankeutvalgets syn at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for konklusjonen om at det foreligger tungtveiende grunner for helt ut å frita A fra å erstatte Boligentreprenørens sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Det foreligger da en saksbehandlingsfeil som må lede til at lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnadene oppheves.
(17)Boligentreprenøren har vunnet saken for Høyesterett, og har krav på dekning av sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Det er ikke dokumentert andre kostnader enn ankegebyret, som utgjør 8 070 kroner.
(18)Kjennelsen er enstemmig.