(1)Saken gjelder krav om erstatning etter aksjeloven § 17-1. Spørsmålet for Høyesterett er om det var grunnlag for å oppheve tingrettens dom fordi retten ikke var lovlig sammensatt.
(2)A innga 22. mai 2025 stevning mot X, C og B. Kravet mot X gjaldt rettigheter etter arbeidsmiljøloven. Det ble derfor oppnevnt to arbeidslivskyndige meddommere, jf. arbeidsmiljøloven § 17-7.
(3)Det ble åpnet konkurs i X 30. oktober 2025. Boet ønsket ikke å tre inn i tvisten. Partene fikk anledning til å uttale seg om hvilken betydning dette skulle få for spørsmålet om arbeidslivskyndige meddommere.
(4)A innga merknader. Tingretten besluttet 26. november 2025 at retten skulle settes med meddommere med følgende begrunnelse: «I og med at det i saken fortsatt gjøres krav gjeldende basert på reglene om stillingsvern i arbeidsmiljøloven, skal det være meddommere fra det arbeidslivskyndige utvalget. Retten vil følgelig tilkalle de allerede oppnevnte meddommerne.»
(5)Hordaland tingrett avsa 8. januar 2026 dom med slik domsslutning: «6.1 I kjennelse: 1. Saken mot X heves. 2. Hver av partene dekker sine egne sakskostnader. 6.2 I dom: 1. C og B betaler – en for begge og begge for en – kroner 67 686,- i opptjente feriepenger til A. I tillegg kommer lovens forsinkelsesrente fra 13. november 2024 og frem til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 uker etter at dommen er forkynt. 2. C og B betaler – en for begge og begge for en – erstatning på kroner 370 000,- til A. I tillegg kommer lovens forsinkelsesrente fra 3. september 2024 og frem til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 uker etter at dommen er forkynt. 3. For øvrige krav som er gjort gjeldende frifinnes C og B. 4. C og B betaler – en for begge og begge for en – sakskostnader med kroner 183 910,- til A. Beløpet forfaller til betaling 2 uker etter at dommen er forkynt.»
(6)B og C anket til lagmannsretten med påstand om frifinnelse. Etter at planleggingsmøtet i lagmannsretten var gjennomført, gjorde de gjeldende at tingretten ikke var lovlig sammensatt og la ned påstand om at dommen måtte oppheves.
(7)Gulating lagmannsrett avsa 15. juli 2026 dom – uriktig benevnt kjennelse – med slik slutning: «1. Hordaland tingretts dom 8. januar 2026 i sak 25-083978TVI-THRD/TBER med tilhørende hovedforhandling oppheves. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til B og C 50 000 – femtitusen – kroner innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
(8)Avgjørelsen ble avsagt under dissens.
(9)A har anket til Høyesterett og påstått at kjennelsen må oppheves. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. I korte trekk anføres det:
(10)Det lå innenfor tingrettens kompetanse å sette rett med to meddommere, jf. tvisteloven § 9-12. Feilen er begrenset til hjemmelsangivelsen. Det kan ikke utledes av tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav b at enhver feil i hjemmelsangivelsen medfører ugyldighet.
(11)Tingretten ba partene uttale seg om spørsmålet om meddommere. Etter domstolloven § 41 første ledd kan en part som har «visst om feilen, men allikevel indlatt sig i forhandlinger i retten», ikke senere gjøre feilen gjeldende som ugyldighetsgrunn. Når tingretten har bedt om uttalelse og partene ikke protesterte, tilsier hensynene bak regelen at forholdet ikke senere kan påberopes som saksbehandlingsfeil.
(12)Lagmannsretten burde uansett fremmet saken til realitetsbehandling etter tvisteloven § 29-22. Det var feil ikke å foreta en reell vurdering av om saken burde blitt fremmet.
(13)B og C har tatt til motmæle og påstått at anken nektes fremmet, subsidiært at den forkastes. I korte trekk anføres det at lagmannsrettens avgjørelse er korrekt. Saken reiser uansett ikke prinsipielle spørsmål.
(14)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse er en dom, jf. tvisteloven § 19-1 første ledd bokstav c. Det er uten betydning at avgjørelsen er truffet i uriktig form, jf. tvisteloven § 19-1 fjerde ledd. Anken kan etter dette ikke fremmes uten samtykke fra ankeutvalget, jf. tvisteloven § 30-4. Etter tvisteloven § 30-3 andre ledd bokstav d kan Høyesteretts ankeutvalg oppheve lagmannsrettens dom dersom det enstemmig finner det klart at det er grunnlag for det.
(15)Lagmannsretten har med rette lagt til grunn at saken på tidspunktet for hovedforhandlingen i tingretten ikke gjaldt rettigheter og plikter etter arbeidsmiljøloven, og at reglene i arbeidsmiljøloven § 17-7 første og andre ledd – om at retten skal settes med to meddommere oppnevnt fra det særskilte arbeidslivskyndige meddommerutvalget – ikke kom til anvendelse. Når det likevel deltok to meddommere fra dette utvalget, var tingretten ifølge lagmannsrettens flertall ikke «lovlig sammensatt». Tingrettens dom ble derfor opphevet etter regelen i tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav b om feil som ubetinget skal tillegges virkning.
(16)Ankeutvalget viser til at regelen i tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav b ikke omfatter enhver feil ved sammensetningen av retten, jf. Rt-2012-1035 avsnitt 77, se også Rt-2003-328 avsnitt 20 og Rt-2004-1794 avsnitt 24 om den parallelle regelen i straffeprosessloven § 343 andre ledd nr. 3. Feil ved sammensetningen av retten skal som utgangspunkt ikke gis ubetinget virkning hvor de som er trukket ut, i og for seg kan være dommere i saken, og saken ellers har vært behandlet på en fullt ut betryggende måte.
(17)Etter tvisteloven § 9-12 første og andre ledd kan retten under hovedforhandlingen settes med to fagkyndige meddommere om retten finner det ønskelig. Paragrafens tredje ledd bestemmer at de fagkyndige meddommerne skal ha fagkyndighet som er tilpasset saken. Videre følger det av domstolloven § 94 at fagkyndige meddommere må oppfylle denne lovens vilkår for å være meddommer, og at det så vidt mulig skal oppnevnes like mange av hvert kjønn. Ankeutvalget kan ikke se at det var noe til hinder for å oppnevne de aktuelle meddommerne etter disse bestemmelsene. De kunne derfor være dommere i saken.
(18)Lagmannsretten har ikke pekt på noen omstendigheter som tilsier at sakens behandling i tingretten – bortsett fra den nevnte feilen ved oppnevnelsen – ikke har vært fullt ut betryggende. Heller ikke ankeutvalget kan se noe som gir grunnlag for tvil om at saksbehandlingen – herunder utvelgelsen av meddommere – har vært forsvarlig. Det er ingen reelle grunner som tilsier at den saksbehandlingsfeilen som ble begått ved at det ikke ble truffen en ny beslutning om oppnevnelse under henvisning til tvisteloven § 9-12, uten videre skal lede til opphevelse av dommen.
(19)Slik ankeutvalget ser det, foreligger det etter dette ingen absolutt opphevelsesgrunn etter tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav b. Den saksbehandlingsfeilen som tingretten begikk, må derfor vurderes etter hovedregelen i § 29-21 første ledd.
(20)Lagmannsrettens dom bygger etter dette på feil lovtolkning som etter ankeutvalgets syn klart gir grunnlag for opphevelse. Ved den videre behandlingen må lagmannsretten ta stilling til om saksbehandlingsfeilen i tingretten skal tillegges virkning etter tvisteloven § 29-21 første ledd.
(21)A har krevd erstattet sine sakskostnader i lagmannsretten og Høyesterett. Han har vunnet saken etter tvisteloven § 20-2 første ledd og har da krav på å få dekket sakskostnadene for Høyesterett, jf. § 20-8 tredje ledd. Kravet for Høyesterett er 38 500 kroner som dekker salær til prosessfullmektigen, med tillegg av merverdiavgift på 9 625 kroner og ankegebyr på 8 070 kroner, tilsammen 56 195 kroner. Beløpet tilkjennes, jf. § 20-5 første ledd.
(22)Dommen er enstemmig.