(1)Saken gjelder anke fra påtalemyndigheten over en delvis frifinnende straffedom.
(2)A ble i desember 2023 tiltalt for grov økonomisk utroskap samt en rekke brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.
(3)Sør-Rogaland tingrett avsa 14. november 2025 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1978, dømmes for overtredelse av - straffeloven § 391, jf. § 390 - merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd, jf. straffeloven (1902) § 270, jf. § 271, jf. merverdiavgiftsloven § 21-4 tredje ledd, etter 15.10.15 straffeloven § 379, jf. § 378 - straffeloven § 379, jf. § 378 (seks tilfeller) - straffeloven § 393, jf. § 392, jf. bokføringsloven 5 7 (to tilfeller) - bokføringsloven § l5 første ledd, jf. § 2 første ledd, etter 15.10.15 straffeloven § 393, jf. § 392, jf. bokføringsloven § 7 første ledd. sammenholdt med straffeloven § 79 bokstav a til: fengsel i 2 – to år –, samt til å betale en bot stor 80 000 – åttitusen – kroner subsidiært 15 – femten – dager fengsel. Varetektsfradrag utgjør 1 – en – dag jf. straffeloven (2005) § 83 2. A, f. 00.00.1978 dømmes til å tåle inndragning av 1 600 000 – enmillionsekshundretusen – kroner til staten, jf. straffeloven § 67. 3. A, f. 00.00.1978 dømmes til tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, tap av retten til å inneha verv som daglig leder og retten til å sitte i noe selskaps styre, for en periode på 5 – fem – år, jf. straffeloven § 56 første ledd bokstav b og § 58.»
(4)A anket dommen. Gulating lagmannsrett besluttet 27. januar 2026 å henvise anken til ankeforhandling.
(5)Gulating lagmannsrett avsa 22. juni 2026 dom med slik slutning: «1. A, født 00.00.1978, frifinnes for tiltalen post I. 2. A, født 00.00.1978 dømmes for -én overtredelse av merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd, jf. straffeloven (1902) § 270, jf. § 271, jf. merverdiavgiftsloven § 21-4 tredje ledd (for perioden før 15.10.2015) og straffeloven § 379, jf. § 378 (for perioden fra og med 15.10.2015), -fire overtredelser av straffeloven § 379, jf. § 378, -én overtredelse av straffeloven § 378, -én overtredelse av bokføringsloven § 15 første ledd, jf. § 2 første ledd (for perioden frem til 15.10.2015) og straffeloven § 393, jf. § 392, jf. bokføringsloven § 7 første ledd (for perioden fra og med 15.10.2015), -én overtredelse av straffeloven § 393, jf. § 392, jf. bokføringsloven § 7 første ledd og -én overtredelse av straffeloven § 392, jf. bokføringsloven § 7 første ledd til fengsel i 7 – sju – måneder, samt til å betale en bot på 80 000 – åttitusen – kroner, subsidiært fengsel i 15 – femten – dager. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 1 – en – dag for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 83. 3. A, født 00.00.1978 dømmes til å tåle inndragning av 80 000 – åttitusen – kroner til staten, jf. straffeloven § 67. 4. Rettighetstap idømmes ikke.»
(6)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeloven § 390 uriktig ved at den ser bort fra at X AS er et selvstendig rettssubjekt.
(7)A har inngitt tilsvar. Han gjør prinsipalt gjeldende at anken må avvises som for sent fremsatt. Subsidiært gjør han gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig.
(8)A har videre inngitt motanke over straffutmålingen. Det anføres at straffen bør settes ned til en fullt ut betinget reaksjon.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan bare samtykke til ankebehandling når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. En anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd.
(10)Ankeutvalget bemerker at det ikke er grunnlag for å avvise påtalemyndighetens anke. Ankeerklæringen oppfyller kravene i straffeprosessloven § 314 og ble avgitt til forkynning for siktede før utløpet av ankefristen.
(11)Med hensyn til anken over lovanvendelsen bemerker ankeutvalget:
(12)Tiltalens post I gjelder overtredelse av straffeloven § 391, jf. § 390, som rammer den som «handler mot en annens interesser som han styrer eller har tilsyn med, med forsett om å oppnå en uberettiget vinning for seg eller andre eller om å skade». Grunnlaget er at A i egenskap av styreleder i X AS overførte penger til seg selv og påførte selskapet andre økonomiske belastninger.
(13)Lagmannsretten har tatt som utgangspunkt at et aksjeselskap er et selvstendig rettssubjekt og dermed en annen enn aksjeeieren, i den forstand uttrykket brukes i straffeloven § 390. Det er riktig lovforståelse, jf. Rt-1994-1002 og Rt-2003-1112 avsnitt 33.
(14)Lagmannsretten har deretter oppstilt et unntak fra dette utgangspunktet, for tilfeller hvor selskapet er en proformakonstruksjon. Om dette skriver lagmannsretten: «Dersom hele konstruksjonen har preg av å være proforma, skiller likevel de utførte handlinger seg så markant fra de situasjoner som straffebudet skal beskytte, at det i relasjon til utroskapsbestemmelsen må sees bort fra at X AS var registrert som eget selskap.»
(15)A ble frifunnet fordi lagmannsretten anså X AS som en proformakonstruksjon. Dette er begrunnet med at X AS utelukkende ble etablert for å skjule ulovlig dyrehold, og at det var en annen person, B eller hans sønn, som var reell eier av virksomheten.
(16)Slik ankeutvalget ser det, er det klart at lagmannsretten her har bygd på feil tolkning av uttrykket «en annens» i straffeloven § 390. Et aksjeselskap opphører ikke å være et eget rettssubjekt fordi om det benyttes til å drive eller skjule en ulovlig virksomhet. Heller ikke opphører det å være et eget rettssubjekt om eieren avtaler med en annen person at det mellom dem skal ses bort fra selskapskonstruksjonen. Selskapet er og forblir like fullt en rettslig realitet og et selvstendig rettssubjekt. En aksjeeier kan derfor ikke høres med at handlinger som har skadet selskapets interesser, ikke har rammet en annen i straffelovens forstand.
(17)Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves for så vidt gjelder frifinnelsen for tiltalens post I. Det innebærer også at lagmannsretten må fastsette straffen på nytt. Dermed faller motanken over straffeutmålingen bort, og det er ikke nødvendig å ta stilling til om den skal avvises som for sent fremsatt.
(18)Dommen er enstemmig.