(1)Saken gjelder spørsmål om avvisning av sak om prøving av et skattevedtak. Problemstillingen i saken er om en anmodning til utenlandsk skattemyndighet om innkrevingsbistand er en «forføyning» som gir adgang til å overprøve det underliggende skattevedtaket etter at den ordinære søksmålsfristen er utløpt, jf. skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd, slik bestemmelsen lød før 1. januar 2026.
(2)Skatteklagenemnda traff 15. mars 2022 vedtak om å ilegge Andusia Recovered Fuels – heretter Andusia – tilleggsskatt for uberettiget fradragsføring av inngående merverdiavgift. Samlet tilleggsskattekrav inkludert renter og gebyrer utgjorde i overkant av 2,5 millioner kroner.
(3)Vedtaket ble sendt til Andusia 23. mars 2022. Den ordinære fristen på seks måneder for å reise søksmål om vedtaket utløp 23. september 2022, jf. skatteforvaltningsloven § 15-4. Andusia fikk utsatt iverksettelsen av skattevedtaket etter å ha varslet søksmål, men reiste ikke søksmål innen denne fristen.
(4)I desember 2022 ble det holdt utleggsforretning som endte med «intet til utlegg». I juni 2023 sendte derfor skatteetaten en anmodning til britiske skattemyndigheter om bistand til å inndrive kravet i henhold til avtale 14. mars 2013 mellom Norge og Storbritannia og Nord-Irland om å unngå dobbeltbeskatning og skatteunndragelse, heretter betegnet som «skatteavtalen».
(5)Britiske skattemyndigheter fulgte opp anmodningen ved å sende en henvendelse til Andusia 26. oktober 2023. Det var først da Andusia ble kjent med de norske myndigheters bistandsanmodning. Andusia besvarte henvendelsen 31. oktober 2023 ved blant annet å reise innvendinger mot skattekravet. Skatteetaten i Norge svarte på Andusias brev ved å vise til at søksmålsfristen etter skatteforvaltningsloven § 15-4 var utløpt, slik at «legal actions cannot be initiated».
(6)I juni 2025 påklaget Andusia innfordringen på nytt. Klagen ble oversendt til Trøndelag tingrett, som besluttet å overføre saken til allmennprosess. Skatteetaten ga tilsvar med krav om at saken avvises.
(7)I Storbritannia er innkrevingen stilt i bero i påvente av utfallet av domstolsbehandlingen i Norge.
(8)Trøndelag tingrett avsa 5. februar 2026 kjennelse der saken ble avvist. Tingretten kom til at bistandsanmodningen til Storbritannia i juni 2023 var en «forføyning» som ga Andusia en tilleggsfrist på tre måneder for å reise søksmål om skattevedtaket, jf. skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Siden klagen over forføyningen først ble fremmet i oktober 2023, mente tingretten at fristen var utløpt, og at saken måtte avvises.
(9)Andusia anket kjennelsen om avvisning til lagmannsretten. Ved Frostating lagmannsretts kjennelse 15. juni 2026 ble anken tatt til følge, og saken fremmet til behandling. Kjennelsen har slik slutning: «1. Saken fremmes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Skatteetaten 83 0 70 – åttitretusenogsytti – kroner til Andusia Recovered Fuels Ltd innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen. 3. I sakskostnader for tingretten betaler staten ved Skatteetaten 156 845 – etthundreogfemtisekstusenåttehundreogførtifem – kroner til Andusia Recovered Fuels Ltd innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
(10)Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens forståelse av skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd og var også enig i at fristen for å kreve prøving av skattevedtaket begynte å løpe da bistandsanmodningen ble sendt i juni 2023. Lagmannsretten kom imidlertid til at det måtte gis oppfriskning for fristoversittelsen, ettersom Andusia ikke var blitt kjent med bistandsanmodningen før britiske skattemyndigheter henvendte seg til selskapet i oktober 2023.
(11)Staten v/Skatteetaten har anket kjennelsen. Anken gjelder lagmannsrettens tolkning av skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Det anføres at en bistandsanmodning til utenlandske skattemyndigheter ikke er en «forføyning» som gir rett til å kreve prøving av skattefastsettelsen etter denne bestemmelsen. Det er lagt ned prinsipal påstand om at tingrettens kjennelse stadfestes, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves. I begge tilfeller kreves erstatning for sakskostnader for alle instanser.
(12)Andusia Recovered Fuels Ltd. har inngitt anketilsvar der det er gjort gjeldende at lagmannsrettens konklusjon om å fremme saken er riktig. Selskapet mener imidlertid at tilleggsfristen på tre måneder etter skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd ennå ikke er begynt å løpe. Fristen løper først når britiske skattemyndigheter har besluttet å tvangsinndrive skattekravet. Noen slik beslutning er ennå ikke truffet. Det var derfor feil av lagmannsretten å gi oppfriskning basert på at tilleggsfristen er utløpt. Det er lagt ned påstand om at anken forkastes, og at staten erstatter sakskostnadene for Høyesterett.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.
(14)Utgangspunktet er at søksmål om skattevedtak må reises innen seks måneder etter at vedtaket er sendt til den skatte- eller avgiftspliktige, jf. skatteforvaltningsloven § 15-4 første ledd. Det er ikke bestridt at denne fristen er utløpt.
(15)Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd, som fra 1. januar 2026 er erstattet av innkrevingsloven § 37, ga i visse tilfeller en tilleggsfrist på tre måneder for å kreve rettslig prøving av skattevedtaket. Femte ledd første og andre punktum lød slik: «Etter utløpet av fristen i skatteforvaltningsloven § 15-4 første ledd kan fastsetting etter skatteforvaltningsloven ikke bringes inn til prøving ved tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller motregning. Slik prøving skal likevel alltid kunne kreves inntil tre måneder etter den forføyning som det klages over.»
(16)Spørsmålet i saken er om en anmodning til utenlandsk skattemyndighet om bistand til innfordring er en «forføyning» i «sak om tvangsfullbyrdelse» som utløser en slik tilleggsfrist på tre måneder for prøving av skattevedtaket.
(17)Uttrykket «forføyning» i sak om tvangsfullbyrdelse sikter til slike innkrevingstiltak som skatteetaten har særskilt kompetanse til å gjennomføre som innkrevingsmyndighet på skatte- og avgiftsområdet etter skattebetalingsloven § 2-1 første ledd, slik bestemmelsen lød frem til 2026. Dette var utleggspant etter § 14-3 og utleggstrekk etter § 14-4, se også § 13-1 om motregning. Det vises til omtalen av gjeldende rett i forarbeidene til innkrevingsloven, Prop. 37 L (2024–2025) punkt 17.4.4.1: «Etter bestemmelsens andre punktum kan skyldneren likevel kreve å få prøvd fastsettingen inntil tre måneder etter ‘den forføyning’ som påklages. Med forføyning menes gjennomføring av utleggspant, utleggstrekk, motregning og arrest.»
(18)En anmodning om bistand til innkreving i utlandet går ikke inn under uttrykket «forføyning», slik det her er definert. Den tilsvarende bestemmelsen i innkrevingsloven § 37 første ledd lyder slik: «Når det er fastsatt frist for å reise søksmål om fastsettingen av kravet, og fristen er utløpt, kan ikke kravet kreves prøvd i klagesak for domstolen om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, avregning og motregning. Kravet kan likevel kreves prøvd inntil tre måneder etter første beslutning av et innkrevingstiltak som nevnt i første punktum, dersom klagen på tiltaket settes frem innenfor gjeldende klagefrister.»
(19)Også denne bestemmelsen sikter til innkrevingstiltak som skatteetaten er gitt særskilt hjemmel til å gjennomføre etter andre bestemmelser i loven, se innkrevingsloven § 21 til § 24 om blant annet utleggspant og utleggstrekk.
(20)Adgangen til å kreve prøving av skattevedtaket innenfor tilleggsfristen på tre måneder gjelder i forbindelse med tingrettens behandling av en klage over det aktuelle innkrevingstiltaket. Denne klageretten følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, som er gitt tilsvarende anvendelse gjennom henvisningene i skattebetalingsloven § 13-6 og § 14-2. Løsningen er den samme etter innkrevingsloven, som henviser til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 i § 21 til § 24. I Prop. 37 L (2024-2025) punkt 17.4.4.2 er formålet med tilleggsfristen omtalt slik: «… selv om opprinnelig søksmålsfrist om fastsettingen er utløpt, kan skyldneren ha et berettiget behov for å få overprøvd kravet ved klage på innkrevingen. Det kan for eksempel være økonomiske grunner for at skyldneren ikke gikk til søksmål om kravfastsettingen. Regelen i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd ivaretar dette hensynet, samtidig som adgangen til å få prøvd kravet under innkrevingen begrenses når det i utgangspunktet gjelder en søksmålsfrist for kravfastsettingen.»
(21)Det gjelder ingen klagerett til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 for en bistandsanmodning til utlandet. Adgangen til å fremme en slik anmodning reguleres verken av skattebetalingsloven – i dag innkrevingsloven – eller av tvangsfullbyrdelsesloven, men av gjensidige skatteavtaler med utlandet, som er gjennomført i norsk rett ved dobbeltbeskatningsavtaleloven av 1949 § 1.
(22)En bistandsanmodning er derfor i utgangspunktet ikke en «forføyning» som omfattes av skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Den utvidede adgangen til prøving av skattevedtaket gjelder ved klage til tingretten over slike innkrevingstiltak – forføyninger – som er regulert av andre bestemmelser i skattebetalingsloven, med tilknyttede bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette bekreftes av forarbeidene til innkrevingsloven.
(23)Lagmannsretten har lagt vekt på at rettssikkerhetshensynene som ligger til grunn for tilleggsfristen, også gjør seg gjeldende ved innfordring i utlandet: «Hvis bestemmelsen skal forstås slik staten anfører vil en klager ha en svekket rett til å få prøvd et vedtak i de tilfeller norske myndigheter ber om bistand fra utenlandske myndigheter for å inndrive et krav. Det er ikke tvil om at selskapet ved en utleggsforretning i Norge, ville ha krav på å få prøvd gyldigheten av det underliggende vedtaket for norske domstoler. Selv om søksmålsfristen for prøving av skattevedtaket er utløpt, har altså lovgiver valgt å gi skatteyter rett til å få prøvet skattekravet under innfordringen.»
(24)Ankeutvalget ser at slike hensyn kan tale for at tilleggsfristen også gis anvendelse ved innkreving i utlandet. Ordlyden i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd og innkrevingsloven § 37, lest i sammenheng med tilknyttede bestemmelser, taler imidlertid klart mot en slik tolkning.
(25)Hvis en bistandsanmodning gir rett til prøving av skattevedtaket i Norge, vil skattekravet i praksis ikke være endelig avgjort når anmodningen fremmes. Det oppstår da spørsmål om hvordan dette skal koordineres med skatteavtalens system. Artikkel 29 i skatteavtalen med Storbritannia og Nord-Irland slår fast at den andre staten – her Storbritannia – skal godta å innfordre et skattekrav som skyldneren «ikke kan hindre innfordringen av» i hjemstaten. Det følger videre av bestemmelsen at den andre staten skal innfordre skattebeløpet i samsvar med «dens lovgivning om tvangsforføyninger og innfordring av dens egne skattekrav, som om skattekravet var denne annen stats eget skattekrav». Avtalen bygger her på OECDs mønsteravtale på området, jf. Prop. 94 S (2012–2013) side 7. Slik ankeutvalget oppfatter det, legges det her opp til at bistandsanmodningen som utgangspunkt skal gjelde et endelig fastsatt skattekrav.
(26)Ankeutvalget er etter dette kommet til at en bistandsanmodning til utlandet ikke er en forføyning som gir rett til tilleggsfrist for prøving av det underliggende skattevedtaket etter skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Lagmannsretten har derfor bygget på feil lovforståelse.
(27)Etter ankeutvalgets syn må det overlates til lovgiver å bestemme om, og eventuelt under hvilke forutsetninger, et skattevedtak skal kunne prøves i Norge i forbindelse med en bistandsanmodning til utlandet.
(28)Ankeutvalget finner det forsvarlig å treffe avgjørelse i saken ved å avvise den fra domstolene, jf. tvisteloven § 30-14 første ledd og HR-2025-597-U avsnitt 27. Slik utvalget ser det, er det bare ett mulig resultat ut fra en riktig lovtolkning og de faktiske forholdene som lagmannsretten har bygget på.
(29)Staten ved Skatteetaten har fått medhold i saken og har i utgangspunktet krav på erstatning for sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første og andre ledd, jf. § 20-9 andre ledd.
(30)Ettersom saken har reist et prinsipielt tolkningsspørsmål som også staten har hatt en klar interesse i å få avklart, finner ankeutvalget at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ankemotparten for sakskostnadsansvar for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Ankeutvalget har i denne vurderingen også lagt vekt på at ankemotparten har fått medhold i tidligere instanser, og at tolkningsspørsmålet ikke har fremstått som opplagt.
(31)Kjennelsen er enstemmig.