Et samboerpar hadde delt felles utgifter til bolig og underhold likt. Ved beslutning om utleggstrekk i den ene samboerens trygdeytelse, la Innkrevingsmyndigheten til grunn at samboeren, som tjente mer enn skyldneren, kunne dekke en større andel av utgiftene til nødvendig livsopphold, og at utleggstrekket dermed kunne fastsettes med et høyere månedlig beløp. Spørsmålet i saken var om samboerens inntekt kunne tas i betraktning på denne måten ved fastsettelsen av størrelsen på utleggstrekket etter dekningsloven § 2-7. Høyesteretts flertall har kommet til at samboerens inntekter er et relevant moment i den konkrete helhetsvurderingen av utleggstrekkets størrelse. Vurderingen må imidlertid gjøres konkret og ut fra den faktiske kostnadsfordelingen før utleggstrekk besluttes. Dekningsloven åpner ikke for en generell fordeling av utgifter basert på forholdet mellom samboeres inntekter. Loven åpner heller ikke for generelt å gripe inn i samboeres avtalte eller faktiske kostnadsfordeling. Samboere har, i motsetning til ektefeller, ingen gjensidig rettslig forankret underholdsplikt. Tingrett og lagmannsrett hadde bygget på korrekt tolkning av dekningsloven § 2-7 og anken ble derfor forkastet. Mindretallet mente at lagmannsretten kjennelse var basert på feil lovtolkning og skulle oppheves. Loven gir anvisning på en konkret rimelighetsvurdering. Samboernes avtale er ikke nødvendigvis avgjørende for hva som er rimelig. Kjennelsen avklarer hva som kan trekkes inn på inntektssiden ved vurderingen etter dekningsloven § 2-7 i samboerforhold. Rettsområde: Tvangsfullbyrdelse. Utleggstrekk.
(1)Dommer Steinsvik: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder anke over kjennelse om fastsettelse av utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7. Spørsmålet er i hvilken utstrekning en samboers inntekter kan tas i betraktning ved fastsettelsen av utleggstrekk i skyldnerens pensjonsytelser.
(3)A var tidligere låntaker i Statens lånekasse for utdanning. Etter mislighold ble lånet i 1996 overført til Statens innkrevingssentral, som siden har stått for innkreving og etter hvert tvangsinnkreving i medhold av den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14. Med virkning fra 1. januar 2026 har Statens innkrevingssentral blitt en del av Innkrevingsmyndigheten, jf. lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. § 2. Dette er uten betydning for saken.
(4)A er i dag uføretrygdet. Han har vært samboer siden 2012 og paret har en felles datter på 14 år.
(5)I august 2024 ble det avholdt utleggsforretning og besluttet utleggstrekk i As uførepensjon med et månedlig trekkbeløp på 9 780 kroner. Størrelsen på utleggstrekket var fastsatt ut fra en forholdsmessig fordeling av husstandens fellesutgifter, basert på forholdet mellom inntektene til henholdsvis A og samboeren hans. Siden samboeren hadde høyere lønnsinntekt enn A, ble det lagt til grunn at hun kunne dekke en høyere andel av felleskostnadene, nærmere bestemt 73 prosent. På inntektssiden ble det lagt til grunn at A hadde en nettoinntekt på 20 234 kroner og samboeren en nettoinntekt på 35 489 kroner. På utgiftssiden bygde beregningene på at samboerparet hadde utgifter på til sammen 36 911 kroner per måned, hvorav 13 000 kroner var boutgifter og resten utgifter til livsopphold, avsatt i tråd med forskrift om livsoppholdssatser. Beløpene er ikke bestridt.
(6)A klagde på utleggstrekket. I klagen viste han til at han og samboeren «har delt økonomi slik at de betaler like mye begge to på husleie og livsopphold altså 50 % hver».
(7)Statens innkrevingssentral tok klagen delvis til følge, og nedjusterte utleggstrekket til 7 660 kroner basert på en ny fordeling av utgiftene, nå med en «skjevdelingsprosent på 36/63». Klagen ble deretter oversendt tingretten for videre behandling.
(8)Helgeland tingrett avsa 8. mai 2025 kjennelse med slik slutning: «1. Statens innkrevingssentrals trekk i løpende utbetalinger til A reduseres til kr 1 700 i måneden. 2. Statens innkrevingssentral dømmes til å betale kr 1 277 i sakskostnader til A innen to uker fra forkynnelse av kjennelse.»
(9)Tingretten kom til at det ikke var grunnlag for å skjevdele utgiftene på en slik måte at As samboer «dekker mer enn 50 % av fellesutgiftene». Trekkbeløpet ble derfor fastsatt ut fra at A fortsatt skulle dekke 50 prosent av samboerparets felles utgifter.
(10)Staten anket over tingrettens rettsanvendelse til Hålogaland lagmannsrett, som ved kjennelse 14. oktober 2025 forkastet anken. Lagmannsretten fant ikke feil i tingrettens rettsanvendelse, og uttalte samtidig at det ikke er «rettskildemessig dekning for å pålegge en samboer med høyere inntekt ansvar for å betale en forholdsmessig større andel av fellesutgiftene».
(11)Staten har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 10. februar 2026 at ankesaken skulle avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere, jf. domstolloven § 5 første ledd andre punktum. Partenes syn på saken
(12)Ankende part – staten ved Innkrevingsmyndigheten – har i korte trekk gjort gjeldende:
(13)Ordlyden i dekningsloven § 2-7 – «det som med rimelighet trengs» – åpner for at det tas hensyn til samboerens inntekter ved bedømmelsen av hva skyldner med rimelighet har behov for til underhold av seg selv og husstanden. Bestemmelsen skiller ikke mellom ektefeller og samboere, og rettsstillingen for ektefeller er avklart i rettspraksis. Når skyldneren kan unnta midler for å forsørge en samboer, tilsier symmetrihensyn at samboerens inntekter er relevante ved den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen, også der disse er høyere enn skyldnerens.
(14)Også rettspraksis om dekningsloven § 2-7 må forstås slik at regelen gjelder uavhengig av om samlivet skjer i form av ekteskap eller samboerforhold. At det er relevant å hensynta en samboers høyere lønnsinntekt, har videre støtte i juridisk teori.
(15)Det kan ikke oppstilles noe absolutt «likebetalingsprinsipp» om at hver samboer betaler halvparten av livsoppholdsutgiftene, og dette harmonerer heller ikke med tilgrensende lovgivning.
(16)Lagmannsrettens kjennelse må forstås slik at den legger til grunn at samboerens høyere inntekt aldri er relevant. Dette er en uriktig tolkning av dekningsloven § 2-7.
(17)Staten ved Innkrevingsmyndigheten har lagt ned slik påstand: «Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
(18)Ankemotparten – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(19)Dekningsloven § 2-7 gir ikke hjemmel for at en skyldner kan pålegges et høyere utleggstrekk ved at det tas hensyn til samboerens inntekt.
(20)Forskriften om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning regulerer ikke spørsmålet. Både loven og forskriften er vernebestemmelser som sikrer at skyldneren skal kunne forsørge seg selv og sin husstand ved gjeldsforfølgning. Også lovhistorikken viser at adgangen til utleggstrekk i løpende lønnsinntekter er ment å være snever.
(21)Det er ikke rom for symmetribetraktninger. At midler som en skyldner bruker til å forsørge sin husstand skal vernes mot utleggstrekk, kan ikke begrunne utvidet dekningsmulighet for skyldnerens fordringshavere der en samboer har høyere inntekt. Rettspraksis som åpner for å se hen til ektefellens inntekter, må ses i sammenheng med ektefellers gjensidige forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven § 38.
(22)Ved vurderingen av hensynet til fordringshaveren må det dessuten ha stor betydning at gjelden, i motsetning til ved gjeldsordning, ikke faller bort.
(23)A har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. A tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.» Mitt syn på saken Høyesteretts kompetanse og sakens stilling
(24)Anken er en videre anke over kjennelse. Høyesteretts kompetanse er da begrenset etter tvisteloven § 30-6. Anken gjelder lagmannsrettens generelle tolkning av dekningsloven § 2-7, som Høyesterett kan prøve.
(25)Utleggstrekket i As uførepensjon løp ut i august 2026. Det gjensto da en begrenset del av kravet, og Innkrevingsmyndigheten har etter det opplyste besluttet et nytt utleggstrekk for denne delen.
(26)Selv om det omtvistede utleggstrekket i As ytelser nå har opphørt, foreligger det etter mitt syn fremdeles et reelt behov for å få kravet i saken avgjort, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Saken reiser et rettslig spørsmål av stor praktisk betydning. Underrettspraksis på området spriker, og anken er overført til behandling i Høyesterett i avdeling for å avklare betydningen av en samboers inntekt ved fastsettelse av utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7. Saken skal ut fra dette ikke heves fordi den rettslige interessen har falt bort, noe partene heller ikke har lagt ned påstand om. Rettslige utgangspunkter
(27)Etter dekningsloven § 2-2 har en fordringshaver, når ikke annet er fastsatt, rett til dekning «i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden». Bestemmelsen begrenser beslagsretten til det skyldneren selv eier. En fordringshaver kan dermed ikke søke dekning i verdier som tilhører skyldnerens samboer, ektefelle eller andre.
(28)Samboere og ektefeller er heller ikke ansvarlig for hverandres gjeld. For ektefeller fremgår dette direkte av ekteskapsloven § 40, men det gjelder generelt at ansvar for gjeld krever hjemmel i lov, avtale eller annet rettsgrunnlag. Tolkning av dekningsloven § 2-7 om utleggstrekk i lønnskrav mv.
(29)Dekningsloven § 2-7 første ledd har denne ordlyden: «Utlegg kan tas i form av utleggstrekk i skyldnerens krav på forfalt eller uforfalt lønn etter fradrag av forskuddstrekk i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand.»
(30)Bestemmelsen regulerer trekk i skyldnerens krav på «lønn», men det følger av § 2-7 andre ledd bokstav e at den gjelder tilsvarende for pensjonsytelser.
(31)Gjeldsforfølgning gjennom utleggstrekk innebærer at deler av skyldnerens løpende inntekter beslaglegges til fordel for fordringshaveren. Siden slike inntekter normalt er nødvendige for å dekke løpende utgifter til livsopphold, kan utleggsadgangen ikke være ubegrenset. Ordlyden fastsetter derfor at det bare kan tas utlegg etter fradrag for forskuddstrekk og så langt lønnen eller pensjonsytelsen «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand». Den materielle begrensningen i utleggsadgangen er begrunnet i viktige vernehensyn. Begrensningen skal sikre at skyldneren har tilstrekkelige midler til livsopphold for seg og sin husstand, selv om han utsettes for gjeldsforfølgning.
(32)Tolkningsspørsmålet i saken er altså om inntektene til skyldnerens samboer kan trekkes inn ved fastsettelsen av størrelsen på utleggstrekket, og i så fall hvilken betydning disse inntektene skal ha.
(33)Innledningsvis nevner jeg at det i saken her ikke er noen tvil om at As samboer inngår i husstanden, slik dette uttrykket er forstått i rettspraksis. I avgjørelsen i Rt-1993-1316, som gjaldt innkreving av barnebidrag, la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at lagmannsretten hadde bygd på feil lovforståelse når den hadde lagt til grunn at uttrykket «husstand» i dekningsloven § 2-7 ikke omfattet skyldnerens samboer. Det er heller ingen grunn til å vurdere nærmere hva som generelt skal til for å kunne anses som medlem av en husstand eller som samboer. A og samboeren har levd sammen i et ekteskapslignende forhold i 14 år, og de har også en felles hjemmeboende datter.
(34)Ved vurderingen av hvilke inntekter som kan trekkes inn, står ordlyden helt sentralt. Etter dekningsloven § 2-7 første ledd er det i utgangspunktet bare skyldnerens lønn som er relevant på inntektssiden: Utleggstrekk kan bare tas så langt «lønnen» overstiger det som trengs til underhold, og det er utvilsomt skyldnerens lønn det her er snakk om. Ordlyden sier ikke at utlegg kan tas i skyldnerens lønn, så langt husstandens inntekter overstiger tilstrekkelige midler til underhold.
(35)Slik ordlyden er formulert, mener jeg likevel at den ikke stenger for at inntekter fra andre i husstanden og dermed en samboer, kan trekkes inn i vurderingen. For det første fremgår det av sammenhengen at «skyldnerens husstand» er relevant på utgiftssiden. Skyldneren kan for det andre, bare holde tilbake midler «som med rimelighet trengs» til underhold av seg selv og husstanden. Hvor mye av skyldnerens inntekt som «trengs» til underholdet, kommer rent faktisk an på om også øvrige medlemmer i husstanden bidrar til å dekke utgiftene.
(36)Ordlyden alene løser derfor ikke tolkningsspørsmålet i saken, og heller ikke forarbeidene drøfter det spørsmålet som er reist.
(37)Av rettspraksis følger det at hva som «med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», må avgjøres etter en bred rimelighetsvurdering basert på de konkrete omstendighetene i saken, og der en rekke momenter kan komme inn i vurderingen, jf. blant HR-2020-393-U avsnitt 25, som jeg kommer tilbake til.
(38)Når det gjelder hvilke utgifter som er relevante, er det ved forskrift 13. juni 2014 nr. 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning, gitt regler som standardiserer vurderingen av hva som er nødvendige midler til livsopphold. Etter § 1 er formålet blant annet å «sikre et felles utgangspunkt ved vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til underhold» etter dekningsloven § 2-7.
(39)Forskriften § 3 fastsetter tre ulike månedlige satser for henholdsvis enslige skyldnere, skyldnere som er «gift eller samboende» og skyldnere som «forsørger ektefelle eller samboer». Satsene omfatter alminnelige forbruksutgifter, men boligutgifter er holdt utenfor, jf. § 3 andre ledd. Satsene kan fravikes opp eller ned etter en konkret vurdering av hva som med rimelighet trengs til underhold, men fravik skal begrunnes, jf. § 2.
(40)Slik forskriften er utformet, likestilles altså ekteskap og samboerskap ved vurderingen av skyldnerens nødvendige kostnader til livsopphold. Der skyldneren «forsørger» ektefelle eller samboer skal den høyere satsen for hva som kan holdes utleggsfritt i § 3 første ledd bokstav c legges til grunn. Dette er i samsvar med ordlyden i dekningsloven § 2-7, som viser til husstandens behov.
(41)Forskriften regulerer imidlertid ikke hva som skal regnes med på inntektssiden i den skjønnsmessige vurderingen. Etter § 3 første ledd bokstav b gjelder det en egen livsoppholdssats for en skyldner som er «gift eller samboende», og som forutsetningsvis ikke forsørger ektefellen eller samboeren, men forskriften inneholder ikke egne og lavere satser for skyldnere som helt eller delvis kan bli eller blir forsørget.
(42)Rettspraksis gir imidlertid holdepunkter for at husstandens samlede inntekter kan tas i betraktning på inntektssiden:
(43)I Rt-2003-1056 var det spørsmål om det kunne tas utlegg i lønn hos en kvinne som hadde opplyst at hun ble forsørget av sin mann, og ikke hadde faktiske utgifter til livsopphold for seg og barna. Kjæremålsutvalget uttalte at ved vurderingen av hvor langt skyldnerens lønn trengtes til underholdet «vil husstandens samlede inntekter naturlig nok måtte tas i betraktning».
(44)Avgjørelsen i Rt-2014-672 gjaldt betydningen av ektefellens inntekt ved fastsettelse av hva skyldneren kunne beholde ved tvungen gjeldsordning. Spørsmålet i saken var om ektefellens inntekt, som var høyere enn skyldneres, skulle «influere på fordelingen mellom ektefellene av utgiftene til ektefellenes felles hushold, slik at en mindre del faller på skyldneren enn ektefellen». Førstvoterende tok utgangspunkt i at kriteriene i gjeldsordningsloven § 4-3 er formulert etter mønster fra dekningsloven § 2-7. Med henvisning til Rt-2003-1056 uttales det i avsnitt 46 at når det er akseptert at «ektefellens inntekt kan tas i betraktning ved anvendelsen av dekningsloven § 2-7», må det samme gjelde ved anvendelsen av gjeldsordningsloven § 4-3. Lagmannsretten hadde bygget på feil lovforståelse når den hadde kommet til at «ektefellens inntekt ikke kunne trekkes inn ved vurderingen av hva skyldneren kunne beholde til dekning av sin andel av husstandsutgiftene», se avsnitt 47. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
(45)Uten at det var nødvendig for resultatet uttalte førstvoterende seg videre om «hva som skal til for at ektefellens inntekt skal få betydning for vurderingen etter § 4-3». Han kom i denne forbindelse med to avklaringer:
(46)For det første tok han avstand fra at ektefellens inntekt ikke kunne få betydning «så lenge denne ligger innenfor et ‘normalnivå’», se avsnitt 52. En slik begrensning i skjønnsutøvelsen kunne ikke oppstilles.
(47)For det andre avviste førstvoterende en anførsel om at det, som et rettslig utgangspunkt, må «foretas en forholdsmessig fordeling av fellesutgiftene ut fra ektefellenes inntekter». I avsnitt 53 og 54 begrunnes dette slik: «Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for en slik regel. Et slikt utgangspunkt vil lett fremstå som uttrykk for en normalsituasjon som det kreves særskilt begrunnelse for å fravike, noe det ikke er grunnlag for verken i loven, forarbeidene eller rettspraksis. I mangel av andre holdepunkter legger jeg til grunn at loven legger opp til en ordning hvor en rekke momenter kan komme inn i vurderingen.»
(48)Utgangspunktene trukket opp i Rt-2014-672 er fulgt opp i HR-2020-393-U, som gjaldt utleggstrekk i en ektefelles andel av fosterhjemsgodtgjørelse.
(49)De avgjørelsene som foreligger klargjør etter mitt syn at vurderingen etter dekningsloven § 2-7 må bero på en helhetsvurdering av de konkrete forholdene i saken. Avgjørelsene gjelder alle betydningen av en ektefelles inntekt, og gjør det klart at denne er relevant som del av husstandens samlede inntekter ved vurderingen.
(50)I ankeutvalgsavgjørelsen fra 2020 er det pekt på at adgangen til å ta hensyn til husstandens samlede inntekt blant annet er et utslag av ektefellenes gjensidige underholdsplikt etter ekteskapsloven § 38, se avsnitt 19. Etter ekteskapsloven § 38 første ledd har ektefeller et felles ansvar for underhold av familien, herunder har de «sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov». En ektefelle kan derfor etter § 38 andre ledd «i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen» for å dekke slike utgifter. Og etter § 39 har ektefeller plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling.
(51)Noen slik gjensidig underholdsplikt gjelder ikke for samboere. De avgjør selv den interne fordelingen av inntekter og utgifter seg imellom, og har – rettslig sett – ingen plikt til å ivareta hverandres økonomiske behov. De har heller ikke opplysningsplikt overfor hverandre om økonomiske forhold.
(52)Til tross for forskjellene i den rettslige reguleringen mellom ektefeller og samboere, må det etter mitt syn samlet konkluderes med at dekningsloven § 2-7 ikke utelukker at en samboers inntekter kan trekkes inn som et relevant moment ved vurderingen av hvor stor del av skyldnerens inntekt som trengs til underhold av husstanden. Ordlyden åpner for en slik tolkning, og rettspraksis gir en viss støtte, selv om de avgjørelsene som foreligger gjelder ektefeller. At en samboers høyere inntekter ikke generelt må holdes utenfor ved den skjønnsmessige vurderingen som skal foretas etter § 2-7, kommer heller ikke i konflikt med de vernehensynene som bestemmelsen skal ivareta.
(53)Jeg finner det samtidig klart at den helt ulike rettslige reguleringen av underholdsplikt for ektefeller og samboere gjør at de to samlivsformene ikke kan likestilles ved fastsettelsen av utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7.
(54)Uten en rettslig forankret underholdsplikt for samboere, kan jeg vanskelig se at § 2-7 alene gir tilstrekkelig hjemmel for å vurdere skyldnerens og samboerens inntekter samlet, og deretter gjøre en forholdsmessig fordeling av husstandens felles utgifter basert på inntektene. Der samboeren har høyere inntekt enn skyldneren, vil en forholdsmessig skjevdeling av utgiftene i realiteten innebære at samboeren indirekte pålegges å bidra til å dekke skyldnerens gjeld. På sett og vis kan man si at fordringshaveren da stilles bedre enn skyldneren selv, som ikke kan kreve hjelp av samboeren til å dekke gjelden.
(55)Har et samboerpar regulert fordelingen av livsoppholdsutgifter i en samboeravtale eller over tid praktisert en konkret fordeling, kan jeg heller ikke se at dekningsloven § 2-7 gir tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn i avtaleforholdet eller den etablerte fordelingen, ved å pålegge skyldnerens samboer å dekke en større del av utgiftene til nødvendig livsopphold enn det som følger av ordningen dem imellom. At det etter omstendighetene kan oppstå spørsmål om gjennomskjæring av samboeravtaler ved gjeldsforfølgning, er en annen sak.
(56)På den annen side må en samboers inntekter kunne inngå som et moment i rimelighetsvurderingen etter dekningsloven § 2-7, for eksempel dersom dette har støtte i den faktiske fordelingen av underholdskostnadene før utleggstrekket blir besluttet. Er det for eksempel avtalt eller praktisert en ordning om at skyldnerens samboer skal dekke en større del av felleskostnadene, bør dette også kunne trekkes inn ved vurderingen av hvor stor del av skyldnerens inntekter som trengs til husstandens underhold. En slik forståelse av § 2-7 overfor samboere vil ikke gripe inn i deres etablerte økonomiske forhold, og har også støtte i juridisk teori, se Løvold, Utleggstrekk, 2. utgave 2021, punkt 8.3.4.3.
(57)Heller ikke hensynet til skyldnerens fordringshaver tilsier en annen løsning. Ved utleggstrekk er hensynet til fordringshaver godt ivaretatt ved at utleggstrekket sikrer fullt oppgjør. Fordringen vil normalt være rentebærende under innkrevingen, og trekkbeløpets størrelse avgjør i så fall bare tilbakebetalingstiden. I avveiningen mot de vernehensynene som ligger til grunn for den materielle begrensningen i utleggsadgangen etter dekningsloven § 2-7, kan dekningshensynet derfor ikke slå igjennom.
(58)Jeg oppsummerer etter dette med at en samboers høyere inntekt er et relevant moment i helhetsvurderingen etter dekningsloven § 2-7. Den kan derfor trekkes inn i den skjønnsmessige vurderingen av hvor stor del av skyldnerens netto lønn eller pensjon som trengs til underhold av skyldnerens husstand. Men vurderingen av hvilken betydning samboerens inntekter skal tillegges må skje konkret og ut fra de faktiske forholdene i saken. Dekningsloven § 2-7 åpner ikke for å fastsette utleggstrekkets størrelse alene basert på forholdstallet mellom samboernes inntekter, og hjemler heller ikke en tilsidesettelse av samboernes faktiske fordeling av utgifter til nødvendig livsopphold. Er lagmannsrettens lovtolkning uriktig?
(59)Utleggstrekket var som nevnt, opprinnelig fastsatt ut fra en skjevdelingsbrøk basert på inntektene til A og samboeren. Etter klagen fra A ble brøken justert noe.
(60)For tingretten fastholdt A at han og samboeren betalte halvparten av fellesutgiftene hver, og at utgiftene da ikke kunne skjevdeles ut fra størrelsen på inntektene. Opplysningene om den faktiske kostnadsfordelingen mellom A og samboeren har ikke på noe tidspunkt vært bestridt. Innkrevingsmyndigheten anførte at trekket likevel skulle fastsettes etter en skjevdeling basert på inntektene, og viste i tilsvaret til Rt-2003-1056.
(61)Tingretten formulerte det avgjørende spørsmålet som om det var «grunnlag for å skjevdele fellesutgiftene på en slik måte at klagers samboer dekker mer enn 50 % av fellesutgiftene».
(62)Ved den rettslige vurderingen tok tingretten følgende utgangspunkt: «Retten er enig med SI i at det ved vurderingen av hva som med rimelighet trengs til underhold av husstanden etter dekningsloven § 2-7 første ledd skal tas hensyn til husstandens samlede inntekter, jf. HR-2020-393-U. Dette omfatter også samboerens inntekt.»
(63)Dette er korrekt rettslig utgangspunkt.
(64)Tingretten omtalte deretter situasjonen der samboeren har lavere inntekt enn skyldneren. Om situasjonen der samboeren har høyere inntekt peker tingretten på den ulike rettslige situasjonen mellom ektefeller og samboere. Deretter heter det: «Som følge av fraværet av en slik rettslig plikt til gjensidig forsørgelse mellom samboere, er det ikke grunnlag for at klagers samboer med høyere inntekt skal dekke en større andel av underholdsutgiftene…»
(65)Tingretten konkluderte derfor med at det «skal gjøres avsetning til 50 % av fellesutgiftene», i tråd med det A hadde gjort gjeldende.
(66)Statens anke til lagmannsretten var begrenset til rettsanvendelsen. I anken ble det gjort gjeldende at tingretten hadde tolket dekningsloven § 2-7 feil når det var lagt til grunn at «fellesutgiftene mellom samboere ikke kan skjevdeles på en slik måte at samboeren til A må dekke mer enn 50 % av fellesutgiftene».
(67)Lagmannsretten tar i kjennelsen utgangspunkt i at de «faktiske forhold og A og As samboers inntekter og utgifter» ikke er bestridt og heller ikke omfattet av anken.
(68)Også lagmannsretten tar korrekt rettslig utgangspunkt i at vurderingen etter dekningsloven § 2-7 er en bred rimelighetsvurdering ut fra de konkrete omstendighetene i saken, jf. HR-2020-393-U og Rt-2014-672, som gjennomgås i kjennelsen. Lagmannsretten drøfter deretter betydningen av den ulike rettslige reguleringen av underholdsplikten mellom ektefeller og samboere, og viser i denne forbindelse til drøftelsen i Løvolds Utleggstrekk, som jeg tidligere har omtalt. Deretter oppsummerer lagmannsretten slik: «Lagmannsretten er enig i at reelle hensyn, som rimelighet og hensynet til effektiv inndrivelse, kan tale for [en forholdsmessig fordeling]. Det er imidlertid ikke klar rettskildemessig dekning for å pålegge en samboer med høyere inntekt ansvar for å betale en forholdsmessig større andel av fellesutgiftene. I mangel av lovgrunnlag eller eventuelt en Høyesterettsavgjørelse, har lagmannsretten kommet til at det ikke hefter feil ved tingrettens rettsanvendelse. Anken blir etter dette å forkaste».
(69)Jeg kan ikke se at lagmannsretten her har grepet feil ved den generelle lovtolkningen, slik staten har anført. Det er riktignok noe uklart hvor generelt lagmannsretten mener å uttrykke seg i avsnittet jeg har gjengitt, og dersom lagmannsretten mener at en samboers inntekter aldri kan tas i betraktning ved vurderingen etter dekningsloven § 2-7, er jeg enig med staten i at lovtolkningen er feil.
(70)Men anken for lagmannsretten var begrenset til rettsanvendelsen, og lagmannsrettens endelige konklusjon er at tingrettens rettsanvendelse er riktig. Som jeg har gjengitt la tingretten uttrykkelig til grunn at også en samboers inntekter kan tas i betraktning ved den konkrete helhetsvurderingen loven legger opp til. Ut fra dette er det etter mitt syn ingen grunn til å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Konklusjon og sakskostnader
(71)Anken skal etter dette forkastes.
(72)A har vunnet saken og har krav på dekning av nødvendige sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2, jf. § 20-5, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 3-3. Han har krevd dekket 496 390 kroner i sakskostnader for Høyesterett. Beløpet inkluderer merverdiavgift og utgjør salær for 97 timers arbeid, hvorav drøyt halvparten til en timepris på 5 750 kroner og resten til en timepris på 2 200 kroner. Ut fra sakens omfang og kompleksitet er kostnadene noe høye. I lys av at A ikke har vært representert ved advokat i underinstansene fremstår det likevel nødvendig og rimelig at det har gått med noe mer tid til å gjennomføre ankesaken for Høyesterett. Kravet tas derfor til følge.
(73)Jeg stemmer for slik K J E N N E L S E : 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten ved Innkrevingsmyndigheten til A 496 390 – firehundreognittisekstusentrehundreognitti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
(74)Dommer Horn: Dissens
(75)Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Den generelle lovtolkningen
(76)Som førstvoterende peker på er det første tolkningsspørsmålet i saken om inntektene til skyldnerens samboer i det hele tatt er relevant og kan trekkes inn ved fastsettelsen av utleggstrekk etter dekningsloven § 2-7. På dette punkt er jeg enig med førstvoterende.
(77)Det andre spørsmålet er hvilken betydning samboerens inntekter i så fall kan ha.
(78)Her er jeg enig med førstvoterende i at vurderingen av utleggstrekkets størrelse, herunder betydningen av samboerens inntekter, alltid må skje konkret og ut fra forholdene i saken.
(79)Videre er jeg enig i at dekningsloven § 2-7 ikke åpner for å fastsette utleggstrekkets størrelse alene basert på forholdstallet mellom samboerens inntekter og skyldnerens inntekter.
(80)Jeg har imidlertid et noe annet syn enn førstvoterende når det gjelder betydningen av at samboerne har en etablert praksis om kostnadsfordelingen, eller at de har inngått en avtale om dette.
(81)Førstvoterende konkluder her med at dekningsloven § 2-7 «hjemler heller ikke en tilsidesettelse av samboeres faktiske fordeling av utgifter til nødvendig livsopphold før etableringen av et utleggstrekk». Jeg er uenig i dette. Dekningsloven § 2-7 gir hjemmel for å avgjøre hvor mye av skyldnerens egen lønn som skal unntas fra dekning. Beregningen av trekket i skyldnerens lønn skal etter loven fastsettes ut fra «rimelighet». I rimelighetsvurderingen har andre husstandsmedlemmers inntekter betydning for hvor mye av skyldnerens lønn som trengs for å dekke husstandens samlede behov. Det er ikke tale om å gripe inn i samboerens inntekt, og det kreves etter mitt syn ikke ytterligere hjemmel enn § 2-7.
(82)Når det gjelder betydningen av samboerens inntekt, gir loven anvisning på en bred rimelighetsvurdering som skal dekke svært ulike tilfeller. For meg er det derfor tilstrekkelig å konstatere at samboernes avtale eller etablert praksis knyttet til kostnadsfordelingen er et moment som vil kunne ha stor vekt i den konkrete vurderingen, særlig sett i lys av samboeres avtalefrihet. Jeg kan imidlertid ikke se at samboernes avtale eller praksis skal definere grensene for det som anses rimelig. Er lagmannsrettens lovtolkning uriktig?
(83)Spørsmålet er så om lagmannsrettens generelle lovtolkning er uriktig.
(84)Problemstillingen lagmannsretten drøfter er «om det er grunnlag for å skjevdele fellesutgiftene på en slik måte at As samboer dekker mer enn 50 % av fellesutgiftene». Etter en bred gjennomgang av generelle rettskilder konkluderer lagmannsretten slik: «Det er imidlertid ikke klar rettskildemessig dekning for å pålegge en samboer med høyere inntekt ansvar for å betale en forholdsmessig større andel av fellesutgiftene.»
(85)Til forskjell fra førstvoterende mener jeg at lagmannsrettens konklusjon må forstås som en generell rettssetning som gjelder alle samboere. Slik jeg ser det er dette i samsvar med tingrettens konklusjon, som bygget på fraværet av forsørgelsesplikt mellom samboere. Lagmannsrettens generelle lovtolkning innebærer at det aldri er relevant å ta hensyn til en samboers høyere inntekt. Dette er uriktig lovtolkning. Kjennelsen må da oppheves.
(86)Dommer Steen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Steinsvik.
(87)Dommer Heggberget: Likeså.
(88)Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Horn.
(89)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne