En mann var utsatt for en bilulykke og fremmet etter hvert krav mot trafikkforsikringsselskapet for kronisk hodepine. I søksmålet krevde han personskadeerstatning for økonomisk tap som følge av hodepinen samt utgifter til juridisk bistand før søksmålet ble reist. Tingretten har rettskraftig avgjort at det ikke er årsakssammenheng mellom bilulykken og helseplagene. Spørsmålet for Høyesterett var om han likevel kunne få dekket advokatutgiftene. Høyesteretts flertall kom til at utgifter til juridisk bistand før saksanlegg ikke står i noen særstilling sammenlignet med andre tapsposter ved personskade. Slike utgifter må vurderes etter skadeserstatningsloven § 3-1 og forutsetter blant annet årsakssammenheng mellom ulykken og den påberopte personskaden. Når slik årsakssammenheng ikke forelå, kunne advokatutgiftene heller ikke kreves erstattet som et tap avledet av personskaden. Høyesteretts flertall la videre til grunn at advokatutgiftene heller ikke kunne kreves dekket som en ren formuesskade etter skadeserstatningsloven § 4-1. Utgiftene til juridisk bistand utgjorde ikke et selvstendig tap som hadde oppstått uavhengig av den påberopte personskaden. Tvert imot var kravet avledet av og knyttet til det påberopte personskadekravet. En dommer tok dissens. Hun la til grunn at utgiftene er en følge av at saksøker undersøkte om det var årsakssammenheng mellom ulykken og personskaden. Kostnadene er da en følge av ulykken selv om det viser seg at personskaden ikke er det. Dommen avklarer at utgifter til juridisk bistand skal behandles på lik linje med øvrige erstatningskrav etter en påberopt personskade. Rettsområde: Erstatningsrett. Personskade. Formuesskade.
(1)Dommer Steen: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder krav om dekning av advokatutgifter etter en bilulykke. Spørsmålet er om forsikringsselskapet kan holdes ansvarlig for utgifter til juridisk bistand som påløp før søksmål ble reist, når saksøker ikke fikk medhold i at ulykken påførte ham en personskade.
(3)A ble utsatt for en bilulykke 16. september 2020. Bilen hans ble truffet av en semitrailer i forbindelse med en forbikjøring. A opplevde enkelte mindre plager noen timer etter kollisjonen og oppsøkte legevakten. Han ble undersøkt uten at noen funn ble gjort. Etter å ha tilbragt natten på sykehus ble han sendt hjem i god form.
(4)A utviklet etter hvert kroniske hodesmerter og fremmet krav om personskadeerstatning overfor Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige), der semitraileren var ansvarsforsikret. Han var bistått av advokat Petersen, som fikk oversendt sakens dokumenter 27. oktober 2021. Samtidig opplyste Gjensidige at selskapet ville dekke «rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i henhold til retningslinjer i vedlagt skriv». Ifølge retningslinjene forutsatte slik dekning at vilkårene for erstatning i skadeserstatningsloven § 3-1 var oppfylt.
(5)Den 19. november 2021 konkluderte Gjensidige med at kravet til årsakssammenheng mellom trafikkulykken og helseplagene ikke var oppfylt. Konklusjonen lyder: «Ut fra den dokumentasjon som foreligger mener vi at det er mest sannsynlig at han kun fikk forbigående plager som følge av trafikkulykken, og at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at de plager han har i dag skyldes trafikkulykken 16.09.2020. Vi har utbetalt kr 1.000 til hans konto i dag til dekning av utgifter for forbigående plager, beløpet er skjønnsmessig satt. Utover dette finner vi ikke å kunne utbetale ytterligere erstatning. Vi ber imidlertid om å få tilsendt krav om dekning av utgifter til juridisk bistand slik at vi kan vurdere å dekke disse før saken avsluttes.»
(6)Gjensidige dekket advokat Petersens fakturaer for juridisk bistand med til sammen 37 625 kroner.
(7)Etter avslaget engasjerte A advokat Sandvold, som fikk oversendt sakens dokumenter fra Gjensidige 21. desember 2021. A hadde en rettshjelpsforsikring hos Gjensidige, og fikk i januar 2022 innvilget rettshjelpsdekning på inntil 100 000 kroner. Advokat Sandvolds salærkrav ble dekket frem til 12. juni 2023. På dette tidspunktet var forsikringssummen uttømt.
(8)Den 28. desember 2023 anmodet advokat Sandvold Gjensidige om å revurdere avslaget på erstatning for hodepineplagene under henvisning til ny medisinsk dokumentasjon på årsakssammenheng mellom ulykken og helseplagene. Gjensidige opprettholdt avslaget 3. januar 2024.
(9)Etter noe ytterligere kontakt mellom partene, fulgte advokat Sandvold opp med et prosessvarsel i brev 19. mars 2024. Brevet avsluttes som følger: «Uavhengig av årsakssammenheng, krever A dekning av utgifter til juridisk bistand med til sammen kr 185’ før stevning. Utgiften er dekket av Gjensidige sin rettshjelpsforsikring med kr 100’. Jeg antar at selv om det er samme selskap, er det korrekte å kreve dekning for fullt beløp, og godskrive rettshjelpsavdelingen deres utlegg.»
(10)Gjensidige opprettholdt 22. mars 2024 avslaget på erstatningskravet, herunder merutgifter til juridisk bistand utover det som allerede var dekket.
(11)A tok ut stevning for Agder tingrett og krevde erstattet inntektstap og menerstatning. Han fremmet også et selvstendig krav om dekning av utgifter til juridisk bistand påløpt før søksmålet med 190 000 kroner. Av beløpet utgjorde 90 000 kroner As kostnader ut over det som var dekket av rettshjelpsforsikringen, mens 100 000 kroner etter det opplyste skulle refunderes til Gjensidiges rettshjelpsavdeling.
(12)Tingretten avsa 11. mars 2025 dom med slik domsslutning: «1. Gjensidige Forsikring ASA frifinnes. 2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»
(13)Tingretten kom til at det ikke var sannsynliggjort årsakssammenheng mellom trafikkulykken og As helseplager. Ulykken ble ikke ansett å ha tilstrekkelig skadeevne, han manglet nødvendige akutte symptomer på hjernerystelse og brosymptomer. Videre var ikke sykdomsbildet forenlig med allment anerkjent medisinsk kunnskap.
(14)A fikk heller ikke erstattet advokatutgifter påløpt før stevning, fordi trafikkulykken ikke hadde medført «skade på person» etter skadeserstatningsloven § 3-1.
(15)A anket dommen så langt den gjaldt frifinnelsen for kravet om erstatning for juridisk bistand før stevningen. Agder lagmannsrett avsa 15. desember 2025 dom med slik domsslutning: «1. Anken forkastes. 2. A betaler 58 500 kroner i sakskostnader til Gjensidige Forsikring ASA innen 2 uker etter dommens forkynnelse.»
(16)A har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovtolkning.
(17)Under saksforberedelsen frafalt Gjensidige det subsidiære frifinnelsesgrunnlaget om at selskapet uansett har dekket rimelige og nødvendige advokatutgifter.
(18)I sitt sluttinnlegg anførte Gjensidige at utgiften til advokatbistand uansett ikke var rimelig og nødvendig. Høyesteretts ankeutvalg besluttet 10. september 2026 ikke å samtykke til at Gjensidige fikk fremsette det nye påstandsgrunnlaget, jf. tvisteloven § 30-7. Partenes syn på saken
(19)Ankende part – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(20)Bilulykken innebærer at det foreligger et ansvarsgrunnlag, jf. bilansvarslova § 4. Ulykken påførte A en personskade, og han hadde et rimelig og nødvendig behov for juridisk bistand for å få avklart kravets eksistens og omfang. Advokatutgiftene pådratt før søksmålet skal dekkes etter skadeserstatningsloven § 3-1. Det er ikke avgjørende at det senere viste seg at det ikke kan bevises årsakssammenheng mellom ulykken og en varig personskade. Kravet til årsakssammenheng må vurderes ut fra forholdene da advokatbistanden ble innhentet.
(21)Også reelle hensyn tilsier at skadelidte i en sak mot et forsikringsselskap må få dekket rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand. As sak illustrer nødvendigheten av advokatbistanden. Advokaten har bidratt til å få saken opplyst og sikret en tillitsskapende prosess.
(22)Subsidiært gjøres det gjeldende – som ny anførsel for Høyesterett – at advokatutgiftene er et formuestap som skal dekkes etter skadeserstatningsloven § 4-1. Trafikkulykken gjorde det nødvendig å pådra kostnadene for å undersøke om det forelå et erstatningskrav.
(23)A har lagt ned slik påstand: «1. Gjensidige Forsikring ASA tilpliktes å betale A kr. 190 000,- med tillegg av rente av kr. 90 000,- etter forsinkelsesrenteloven fra den 25.03.2025 til betaling skjer. 2. A tilkjennes sakens omkostninger for både lagmannsrettens og Høyesteretts behandling av saken.»
(24)Ankemotparten – Gjensidige Forsikring ASA – har i korte trekk gjort gjeldende:
(25)Bilansvarslova § 4 krever at det er årsakssammenheng mellom bilulykken og skaden. Det samme kravet følger forutsetningsvis av skadeserstatningsloven § 3-1 og § 4-1.
(26)Det er rettskraftig avgjort at trafikkulykken ikke påførte A den kroniske hodepinen som erstatningskravet bygget på. Det er dermed heller ikke årsakssammenheng mellom trafikkulykken og merutgiftene han pådro seg som følge av den påståtte personskaden, herunder utgifter til juridisk bistand. Advokatutgifter står ikke i en erstatningsrettslig særstilling, og kravet kan ikke baseres på reelle hensyn.
(27)Utgiftene til juridisk bistand er ikke et formuestap som kan kreves erstattet etter skadeserstatningsloven § 4-1. Formuestap er økonomiske tap som ikke springer ut av en person- eller tingsskade. Advokatutgiftene knytter seg til forfølgningen av personskadekravet og kan ikke anses som et selvstendig formuestap som kan kreves dekket uavhengig av om det foreligger personskade.
(28)Gjensidige Forsikring ASA har lagt ned slik påstand: «1. Anka blir vraka. 2. Gjensidige Forsikring ASA får dekke sine kostnader for Høgsterett.» Mitt syn på saken Rettslige utgangspunkter og problemstillingen
(29)Bilansvarslova § 4 etablerer et objektivt ansvar for skade som motorvogn «gjer». Vilkåret innebærer at det må foreligge årsakssammenheng mellom bilulykken og den aktuelle skaden for at forsikringsselskapet kan holdes ansvarlig. Hvis det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, skal erstatningen utmåles etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene, jf. bilansvarslova § 6. Skadeserstatningsloven § 3-1 regulerer erstatningsutmålingen ved personskade mens § 4-1 regulerer utmålingen ved tingskade og annen formuesskade. Begge bestemmelsene regulerer altså utmålingen, og utgjør ikke selvstendige erstatningshjemler.
(30)Det følger av tingrettens rettskraftige avgjørelse at trafikkulykken ikke har forårsaket de helseplagene A har i dag. Jeg viser her til tingrettens oppsummerende vurdering: «Samlet sett er retten kommet til at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken 16. september 2020 og de anførte helseplagene etter ulykken. Ved den samlede vurderingen finner retten det ikke sannsynliggjort at ulykken kunne medføre den aktuelle skaden A anfører, eller at de symptomene han har tyder på sammenheng mellom ulykken og hodepinen. Retten kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at skadeutviklingen er forenlig med hva som kunne forventes.»
(31)Gjensidige er på denne bakgrunn rettskraftig frifunnet for krav på tapt lønn og menerstatning. Spørsmålet i vår sak er om advokatutgifter pådratt før saksanlegget står i en annen rettslig stilling enn de øvrige tapspostene som A krevde erstattet som følge av den påberopte personskaden. Krav på erstatning som følge av personskade
(32)Når en skadevoldende handling har medført personskade, regulerer skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd erstatningsutmålingen. Bestemmelsen lyder: «Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.»
(33)Bestemmelsen forutsetter at skadevolder er erstatningsansvarlig for personskaden, og at det foreligger årsakssammenheng mellom personskaden og de aktuelle tapspostene.
(34)Siden Gjensidige på grunn av manglende årsakssammenheng ikke er ansvarlig for As helseplager, er utgangspunktet at selskapet heller ikke kan holdes ansvarlig for merutgifter som springer ut av den påberopte personskaden.
(35)A har gjort gjeldende at han ikke ville hatt utgifter til advokat dersom bilulykken ikke hadde funnet sted, og at det er tilstrekkelig for å holde forsikringsselskapet ansvarlig for tapet.
(36)Spørsmålet er om advokatutgifter kan kreves erstattet selv om det ikke er sannsynliggjort at skadelidte er påført den påberopte personskaden. Det vil i så fall innebære at det oppstilles et annet krav til årsakssammenheng for advokatutgifter enn for øvrige tapsposter etter skadeserstatningsloven § 3-1. Rettspraksis gir ingen holdepunkter for en slik særregel.
(37)I Rt-1998-1565 Nakkesleng I var spørsmålet om en bilpåkjørsel hadde påført saksøkeren en nakkeslengskade. Saksøkeren hadde blant annet fremsatt et selvstendig krav om dekning av utgifter til juridisk bistand pådratt før saken ble reist. Høyesterett kom til at ulykkens bidrag i et totalbilde var for beskjedent til å begrunne erstatningsansvar. Kravet om menerstatning førte derfor ikke frem. Om de øvrige tapspostene, herunder utgifter til juridisk bistand, uttaler førstvoterende på side 1583: «Det er etter dette ikke grunn for meg til å gå inn på de øvrige tapsposter, som må stå i samme stilling.»
(38)I avgjørelsen i Rt-2010-1547 Nakkesleng IV, var problemstillingen i stor grad den samme. Saksøkeren hadde vært utsatt for en bilulykke og krevde erstatning for nakkeslengtraume. I tillegg til lidt og fremtidig tap krevde han blant annet dekket utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget. Høyesterett fant at bilulykken ikke hadde vært en nødvendig betingelse for saksøkers medisinske skader og økonomiske tap, og ingen av erstatningskravene førte da frem, jf. avsnitt 77.
(39)Dommene illustrerer etter mitt syn at utgifter til juridisk bistand ikke står i noen erstatningsrettslig særstilling. Som for øvrige tapsposter må det både foreligge årsakssammenheng mellom bilulykken og den påberopte personskaden, og mellom personskaden og det økonomiske kravet.
(40)Denne forståelsen av rettstilstanden gjenfinnes i lovforarbeidene til pasientskadeloven. Pasientskadeerstatningslovutvalget foreslo at utgifter til advokatbistand bare skulle dekkes i «særlige tilfelle», jf. utkastet til § 12 i NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader side 106. Departementet valgte imidlertid ikke å følge opp forslaget. I Ot.prp. nr. 31 (1998–1999) punkt 17.3 side 85 presiseres det at «hovedregelen i norsk erstatningsrett er at advokatutgifter dekkes på samme måte som andre tap som følger av den skadevoldende handlingen».
(41)Den samme rettsoppfatningen kommer til uttrykk i NOU 1994: 20 Personskadeerstatning, hvor utvalget under punkt 4.8.4 uttaler: «Utgiftene til juridisk bistand skaper ikke sjelden diskusjon mellom skadelidte og selskapet. Rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand forut for et eventuelt saksanlegg og som ikke omfattes av tvml. § 176, må skadelidte eventuelt kreve dekket som en utgiftspost etter skl. § 3-1.»
(42)Et tilsvarende syn er videreført i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning. I punkt 7.6.4 om skadelidtes merutgifter til juridisk bistand i personskadesaker, uttalte utvalget at utgifter til juridisk bistand frem til saksanlegg er «erstatningsmessige på linje med andre merutgifter», jf. side 255. Utvalget drøftet deretter hvilken betydning det har hvis det senere konstateres at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og den påståtte skaden. På side 257 heter det: «Hvis utfallet av utredningsprosessen blir at det ikke er adekvat årsakssammenheng, kan det spørres om skadelidte har rett til erstatning for juridisk bistand. En ʻrenʼ årsaksbetraktning, sammenholdt med at merutgifter til juridisk bistand skal behandles på linje med andre utgiftsposter, kan tilsi at svaret er nei. På den annen side kan det hevdes at utgifter til juridisk bistand utgjør et formuestap forårsaket av ansvarshendelsen, og som derfor i utgangspunktet er erstatningsmessige etter skadeserstatningsloven § 4-1 – innen rammen av det ʻnødvendige og rimeligeʼ. Utvalget har – under tvil – lagt til grunn følgende synspunkt: I saker med vanskelige juridisk-medisinske og juridisk-økonomiske årsaksvurderinger kan det være behov for juridisk bistand, og dekningen av disse merutgiftene bør ikke alene avhenge av utfallet av årsaksvurderingen. Utvalget har funnet dette synspunktet riktig, samtidig som det presiseres at ʻnødvendig og rimeligʼ-begrensingen vil sette skranker for omfanget av dekningsgraden i slike tilfeller.»
(43)Jeg leser utredningen slik at utvalget de lege ferenda – og under tvil – mener at det bør være adgang til å kreve utgifter til advokatbistand dekket, særlig i saker som reiser vanskelige årsaksvurderinger. Synspunktet har imidlertid så langt jeg kan se ikke blitt fulgt opp av lovgiver eller i senere retts- eller forvaltningspraksis.
(44)Jeg tilføyer at også Forsikringsklagenemnda i sin praksis legger til grunn at krav om dekning av utgifter til juridisk bistand må vurderes etter de samme erstatningsrettslige vilkårene som øvrige erstatningskrav. Dersom vilkårene for erstatning ikke er oppfylt, tilkjennes heller ikke krav på dekning av advokatutgifter, se blant annet FinKN-2026-780, FinKN-2021-755, FinKN-2021-281 og FinKN-2020-245.
(45)Min konklusjon er etter dette at utgifter til juridisk bistand pådratt før saksanlegg i personskadesaker skal behandles på lik linje med andre tapsposter etter skadeserstatningsloven § 3-1. Når det ikke foreligger årsakssammenheng mellom bilulykken og de påberopte helseplagene, er det heller ikke grunnlag for å kreve erstattet tap som er avledet av disse, herunder utgifter til advokatbistand. Krav på erstatning som følge av tingsskade eller annen formuesskade
(46)Som en ny anførsel for Høyesterett har A subsidiært gjort gjeldende at bilulykken har påført ham en ren formuesskade i form av utgifter til advokatbistand, og at han på dette grunnlaget har krav på erstatning etter bilansvarslova § 4, jf. skadeserstatningsloven § 4-1.
(47)Skadeserstatningsloven § 4-1 regulerer utmålingen av erstatning for tingskade og annen formuesskade, og lyder slik: «Erstatning for tingskade og annen formuesskade skal dekke den skadelidtes økonomiske tap.»
(48)Også denne bestemmelsen forutsetter, i likhet med skadeserstatningsloven § 3-1, at de alminnelige erstatningsrettslige vilkårene er oppfylt.
(49)Det er på det rene at advokatutgiftene ikke knytter seg til skadene på As bil eller annen tingskade. Utgiftene står som nevnt heller ikke i årsakssammenheng med påført personskade.
(50)Uttrykket «annen formuesskade» omfatter tredjepartsskader og såkalte rene formuesskader. En tredjepartsskade er en økonomisk skade som rammer en annen enn den som er påført person- eller tingskaden. En ren formuesskade er en økonomisk skade som ikke står i sammenheng med en forutgående person- eller tingskade, jf. HR-2025-1115-A Rambøll avsnitt 43.
(51)Spørsmålet er om advokatutgiftene A pådro seg ved å forfølge sitt påståtte personskadekrav, utgjør en ren formuesskade i § 4-1 sin forstand.
(52)Etter mitt syn er dette ikke tilfelle. Advokatutgiftene utgjør ikke et selvstendig tap som har oppstått uavhengig av det påberopte personskadetilfellet. Tvert imot er utgiftene en følge av at A gjorde gjeldende å være påført personskade som følge av trafikkulykken. Kravet om dekning av advokatutgiftene er dermed avledet av og knyttet til det påberopte personskadekravet.
(53)Jeg konkluderer etter dette med at utgiftene til juridisk bistand ikke kan karakteriseres som en ren formuesskade etter skadeserstatningsloven § 4-1. Det er da ikke nødvendig for meg å ta stilling til om ansvarsgrunnlaget i bilansvarslova § 4 rekker så langt at det dekker et krav etter en ulykke som ikke har hatt de aktuelle skadevirkningene.
(54)Jeg nevner ellers kort at det også kan stilles spørsmål ved om et rent formuestap, uten tilknytning til person- eller tingsskade, er omfattet av dekningsområdet til bilansvarslova, jf. lovens § 1. Spørsmålet er omdiskutert i juridisk teori, se Morten Kjelland, Erstatningsrett – en lærebok, 3. utgave 2023, side 179 med videre henvisninger. Siden problemstillingen ikke er reist av partene, går jeg ikke nærmere inn på den. Krav på erstatning for advokatutgifter basert på reelle hensyn?
(55)A har argumentert for at rimelighetshensyn tilsier at skadelidte må kunne få dekket utgifter til juridisk bistand etter en trafikkulykke. Skadelidte er den svake part og har behov for å kunne rådføre seg med en advokat for å avklare om han har et rettslig krav på erstatning.
(56)Det er ikke tvilsomt at det kan være i begge parters interesse at den som fremmer et erstatningskrav, er bistått av advokat. Advokatbistand kan bidra til å klargjøre de faktiske og rettslige spørsmålene saken reiser og dermed lette avklaringen av om det foreligger grunnlag for en minnelig løsning. Som Gjensidige har fremhevet i vår sak, gjør det seg imidlertid også gjeldende relevante mothensyn, både i og utenfor forsikringstilfellene. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på de ulike hensynene. Rimelighetshensyn alene kan uansett ikke etablere et rettslig grunnlag for å kreve dekket advokatutgifter pådratt før søksmål når det underliggende kravet om erstatning for personskade ikke fører frem. Konklusjon og sakskostnader
(57)Min konklusjon er at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse og anken må forkastes.
(58)Gjensidige har vunnet saken og skal etter lovens hovedregel tilkjennes erstatning for sine sakskostnader for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-9 annet ledd. Jeg har likevel blitt stående ved at unntaket i § 20-2 tredje ledd bør få anvendelse, slik at hver av partene bærer egne kostnader for lagmannsretten og Høyesterett. Dette fordi saken har reist et uavklart rettsspørsmål som Gjensidige har en generell interesse i å få avklart.
(59)Jeg stemmer for denne
(60)Dommer Steinsvik: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
(61)Dommer Vang: Likeså.
(62)Dommer Heggberget: Likeså.
(63)Dommer Webster: Dissens:
(64)Jeg er enig med førstvoterende i hennes forståelse av skadeserstatningsloven § 3-1. Utgiftene til juridisk bistand før søksmålet kan ikke kreves dekket som et følgestap av personskaden når det ikke er årsakssammenheng mellom personskaden og den skadevoldende hendelsen. Etter mitt syn er imidlertid utgiftene et formuestap for A. Formuestapet er pådratt for å avklare om Gjensidige var erstatningsansvarlig for personskaden. Dette formuestapet kan etter mitt syn kreves dekket selv om det ikke er årsakssammenheng mellom personskaden og bilulykken.
(65)Førstvoterende påpeker at utgiftene er en følge av at A gjorde gjeldende å være påført personskade som følge av trafikkulykken. Dette mener jeg er upresist. Utgiften er en følge av at A undersøkte om det var årsakssammenheng mellom ulykken og personskaden. Kostnadene er en følge av ulykken selv om det viser seg at personskaden ikke er det.
(66)At kostnader til å avklare om man er påført en personskade kan være et formuestap etter skadeserstatningsloven § 4-1, selv om det ikke er årsakssammenheng mellom den påberopte personskaden og bilulykken, er fremme i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning punkt 7.6.4 side 257: «En ‘ren’ årsaksbetraktning, sammenholdt med at merutgifter til juridisk bistand skal behandles på linje med andre utgiftsposter, kan tilsi at svaret er nei. På den annen side kan det hevdes at utgifter til juridisk bistand utgjør et formuestap forårsaket av ansvarshendelsen, og som derfor i utgangspunktet er erstatningsmessige etter skadeserstatningsloven § 4-1 – innen rammen av det ‘nødvendige og rimelige’»
(67)Gjensidige har anført at utvalgets synspunkter ikke har resultert i lovendringer og at synspunktene derfor har mindre rettskildemessig vekt. Etter mitt syn beskriver utvalget her gjeldende rett.
(68)Som det fremgår av førstvoterendes sitat ga utvalget uttrykk for usikkerhet om standpunktet. Usikkerheten kan være knyttet til den rettspraksisen førstvoterende viser til, hvor denne typen tap har vært behandlet som en del av personskadetapet, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. I disse avgjørelsene er det imidlertid ikke drøftet om tapet kunne ha vært krevet dekket som et formuestap. Jeg mener derfor at denne praksisen ikke avgjør spørsmålet.
(69)Jeg viser for øvrig til de reelle hensynene som er fremhevet i NOU 2011: 16 punkt 7.6.4 og som taler for at denne typen kostnader etter en bilulykke bør kunne kreves dekket. Det fremstår også som om forsikringsselskaper i saker etter bilansvarsloven i stor utstrekning har fulgt den praksis at slike kostnader blir dekket så langt de er nødvendige og rimelige.
(70)At bare nødvendige og rimelige kostnader dekkes, er en side av den alminnelige tapsberegningsplikten, jf. HR-2022-1132-A avsnitt 45. Dette utgangspunktet medfører også at skadelidte må ha en plausibel grunn til å få ansvarsforholdet avklart, jf. synspunktene i NOU 2011: 16 punkt 7.6.4. De juridiske kostnadene vil heller ikke være rimelige og nødvendige hvis de er uforholdsmessig store sammenlignet med skaden. I tillegg gjelder alminnelige påregnelighets- og adekvansbetraktninger.
(71)Som førstvoterende har gjort rede for er ikke den konkrete vurderingen av om kostnadene i dette tilfellet var nødvendige og rimelige del av saken for Høyesterett.
(72)Foranlediget av førstvoterendes kommentar om usikkerheten om et rent formuestap er omfattet av dekningsområdet til bilansvarslova, bemerker jeg at det er fri rådighet i saken. Det fremgår av tingrettens dom at partene var enige om at det var ansvarsgrunnlag i saken. Dette binder domstolene, jf. tvisteloven § 11-2 første ledd andre punktum. Jeg går derfor ikke inn på dette spørsmålet.
(73)Etter mitt syn må anken tas til følge og beløpet til dekning av juridiske kostnader før saksanlegget tilkjennes som påstått.
(74)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne