(1)Saken gjelder begjæringer om omgjøring – i begjæringene benevnt «oppheving» – av 63 avgjørelser fra Høyesterett.
(2)I kjennelse fra Jæren tingrett 4. juli 2018 ble det åpnet konkurs i selskapet X AS. A var både daglig leder og styreleder i selskapet. Anke over konkursåpningskjennelsen ble forkastet ved Gulating lagmannsrettens kjennelse 13. august 2018 i sak nr. 18-113370ASK-GULA/AVD1. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved beslutning fra Høyesteretts ankeutvalg 8. oktober 2018 i sak nr. 18-140541SIV-HRET (HR-2018-1894-U).
(3)A har siden den gang hatt et stort antall saker i domstolene. Fra 2018 til dags dato er det registrert totalt 121 saker bare i Høyesterett på A og hans selskaper X AS og Y AS / Z AS.
(4)A har hele tiden anført at vilkårene for å åpne konkurs i X AS ikke var oppfylt, og at tidligere avgjørelser er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil. Flere av sakene i Høyesterett gjelder ulike typer omgjøringsbegjæringer, begjæringer om oppfriskning for oversittede frister og avvisning av saker som følge av manglende betaling av rettsgebyr. Beslutningen av 8. oktober 2018, omtalt over, er begjært omgjort flere ganger. Slike begjæringer ble avvist i kjennelse av 17. oktober 2018 (HR-2018-1995-U), kjennelse av 9. februar 2024 (HR-2024-302-U) og i kjennelse av 4. mars 2024 (HR-2024-449-U).
(5)A reiste ni private straffesaker mot profesjonelle aktører som hadde hatt befatning med konkurssaken: fire dommere og én rådgiver i Jæren tingrett, samt tre advokater og én revisor. Alle stevningene ble avvist i underinstansene fordi de ikke oppfylte lovens krav. Ankene til Høyesterett over kjennelser avsagt av Gulating lagmannsrett 2. oktober 2020 i disse sakene ble alle avvist etter straffeprosessloven § 388 andre ledd, jf. § 409 første ledd. Beslutningene er av 23. oktober 2020 og omfatter følgende avgjørelser: - HR-2020-2027-U, Høyesteretts sak nr. 20-150134PRI-HRET - HR-2020-2028-U, Høyesteretts sak nr. 20-150183PRI-HRET - HR-2020-2029-U, Høyesteretts sak nr. 20-150234PRI-HRET - HR-2020-2030-U, Høyesteretts sak nr. 20-150247PRI-HRET - HR-2020-2031-U, Høyesteretts sak nr. 20-150337PRI-HRET - HR-2020-2032-U, Høyesteretts sak nr. 20-150342PRI-HRET - HR-2020-2033-U, Høyesteretts sak nr. 20-150350PRI-HRET - HR-2020-2035-U, Høyesteretts sak nr. 20-150358PRI-HRET - HR-2020-2036-U, Høyesteretts sak nr. 20-150376PRI-HRET
(6)Ved årsskiftet 2020/2021 fremsatte A krav om erstatning for sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-12 på grunn av anførte feil ved behandlingen av 33 av sakene Høyesterett hadde behandlet, herunder i den opprinnelige konkursavgjørelsen, HR-2018-1894-U, og avgjørelsene om de private straffesakene. Totalt fremsatte A krav mot Domstoladministrasjonen sentralt på 60 millioner kroner, hvorav 1 641 500 kroner ble fakturert Høyesterett.
(7)Kravet mot Høyesterett ble ikke tatt til følge i kjennelser av 1. og 2. mars 2021. Avgjørelsene har slik likelydende slutning: «Kravet om at staten skal pålegges erstatningsansvar, tas ikke til følge». Dette er følgende avgjørelser: - HR-2021-436-U, Høyesteretts sak nr. 21-014206SIV-HRET - HR-2021-437-U, Høyesteretts sak nr. 21-026686SIV-HRET - HR-2021-438-U, Høyesteretts sak nr. 21-026712SIV-HRET - HR-2021-439-U, Høyesteretts sak nr. 21-026721SIV-HRET - HR-2021-440-U, Høyesteretts sak nr. 21-026748SIV-HRET - HR-2021-441-U, Høyesteretts sak nr. 21-026792SIV-HRET - HR-2021-442-U, Høyesteretts sak nr. 21-026957SIV-HRET - HR-2021-443-U, Høyesteretts sak nr. 21-026966SIV-HRET - HR-2021-444-U, Høyesteretts sak nr. 21-026974SIV-HRET - HR-2021-445-U, Høyesteretts sak nr. 21-027005SIV-HRET - HR-2021-446-U, Høyesteretts sak nr. 21-027011SIV-HRET - HR-2021-447-U, Høyesteretts sak nr. 21-027019SIV-HRET - HR-2021-448-U, Høyesteretts sak nr. 21-027029SIV-HRET - HR-2021-449-U, Høyesteretts sak nr. 21-027045SIV-HRET - HR-2021-450-U, Høyesteretts sak nr. 21-027061SIV-HRET - HR-2021-452-U, Høyesteretts sak nr. 21-027142SIV-HRET - HR-2021-453-U, Høyesteretts sak nr. 21-027159SIV-HRET - HR-2021-454-U, Høyesteretts sak nr. 21-027163SIV-HRET - HR-2021-455-U, Høyesteretts sak nr. 21-027169SIV-HRET - HR-2021-456-U, Høyesteretts sak nr. 21-027173SIV-HRET - HR-2021-457-U, Høyesteretts sak nr. 21-027190SIV-HRET - HR-2021-458-U, Høyesteretts sak nr. 21-027197SIV-HRET - HR-2021-459-U, Høyesteretts sak nr. 21-027218SIV-HRET - HR-2021-460-U, Høyesteretts sak nr. 21-027229SIV-HRET - HR-2021-461-U, Høyesteretts sak nr. 21-027242SIV-HRET - HR-2021-462-U, Høyesteretts sak nr. 21-027272SIV-HRET - HR-2021-463-U, Høyesteretts sak nr. 21-027276SIV-HRET - HR-2021-464-U, Høyesteretts sak nr. 21-027289SIV-HRET - HR-2021-465-U, Høyesteretts sak nr. 21-027302SIV-HRET - HR-2021-466-U, Høyesteretts sak nr. 21-027309SIV-HRET - HR-2021-467-U, Høyesteretts sak nr. 21-027318SIV-HRET - HR-2021-468-U, Høyesteretts sak nr. 21-027329SIV-HRET - HR-2021-469-U, Høyesteretts sak nr. 21-027333SIV-HRET
(8)I begjæring 20. september 2025 har A begjært disse 33 avgjørelsene «opphevet».
(9)I begjæring 3. november 2025 har A begjært «oppheving» av ytterligere 30 avgjørelser fra Høyesteretts ankeutvalg. Ni av disse er beslutningene av 3. oktober 2020 om å avvise ankene i de private straffesakene. De øvrige 21 sakene omfattet av begjæringen av 3. november 2025, er sivile saker, herunder den opprinnelige konkursavgjørelsen (HR-2018-1995-U). Flere av dem er dessuten de samme sakene hvor A anførte at det var begått feil og på den bakgrunn krevde erstatning for sakskostnader. Under gis en kort oversikt over sakene: - HR-2020-2114-U, kjennelse av 3. november 2020 i sak nr. 20-139927SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts kjennelse 28. august 2020 i sak nr. 20-095935ASK- GULA/AVD1 ble avvist på grunn av manglende gebyrbetaling. Begjæring om omgjøring ble avvist i HR-2021-52-U. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-459-U. - HR-2018-1894-U, beslutning av 8. oktober 2018 i sak 18-140541SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts kjennelse 13. august 2018 i sak nr. 18-113370ASK-GULA/AVD1 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Begjæring om omgjøring ble avvist i HR-2018-1995-U, HR-2024-302-U og HR-2024-449-U. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-437-U. - HR-2018-1995-U, kjennelse av 17. oktober 2018 i sak 18-151840SIV-HRET. Begjæring om omgjøring av HR-2018-1894-U ble avvist. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-438-U. Begjæring om suspensjon av tvangskraft ble avvist i HR-2025-279-F. - HR-2019-1081-U, beslutning av 11. juni 2019 i sak nr. 19-084217SIV-HRET. Anken over Agder lagmannsretts kjennelse 8. mai 2019 i sak nr. 19-020163GSI-ALAG ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Begjæring om gjenåpning ble avvist i HR-2019-1395-U. - HR-2019-1395-U, kjennelse av 16. juli 2019 i sak nr. 19-094482SIV-HRET. Begjæring om gjenåpning av HR-2019-1081-U ble avvist. - HR-2019-1673-U, beslutning av 3. september 2019 i sak nr. 19-120812SIV-HRET. Anken over Gulating lagmannsretts kjennelse 11. juli 2019 i sak nr. 19-050858ASK- GULA/AVD1 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Begjæring om gjenåpning ble avvist i HR-2020-1017-U. Begjæring om oppfriskning av HR-2020-1017-U ble ikke tatt til følge i HR-2020-1314-U. - HR-2020-347-U, beslutning av 12. februar 2020 i sak nr. 20-020603SIV-HRET. Anken over Agder lagmannsretts beslutning 13. januar 2020 i sak nr. 19-162720GSI-ALAG ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-445-U. - HR-2020-830-U, beslutning av 17. april 2020 i sak nr. 20-053927SIV-HRET. Anken over Gulating lagmannsretts kjennelse 23. mars 2020 i sak nr. 19-184532ASK-GULA-AVD2 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-447-U. - HR-2020-928-U, beslutning av 4. mai 2020 i sak nr. 20-063728SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts kjennelse 30. mars 2020 i sak nr. 20-007019ASK-GULA/AVD1 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-448-U. - HR-2020-1017-U, kjennelse av 13. mai 2020 i sak nr. 20-051965SIV-HRET. Begjæring om gjenåpning av HR-2019-1673-U ble avvist. Senere begjæring om oppfriskning ble ikke tatt til følge i HR-2020-1314-U. - HR-2020-1176-U, beslutning av 5. juni 2020 i sak nr. 20-078751SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts beslutning 4. mai 2020 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-450-U. - HR-2020-1173-U, beslutning av 5. juni 2020 i sak nr. 20-078746SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts beslutning 4. mai 2020 i sak nr. 20-062146ASK-GULA/AVD2 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-449-U. - HR-2020-1314-U, kjennelse av 24. juni 2020 i sak nr. 20-088308SIV-HRET. Begjæring om oppfriskning av HR-2020-1017-U ble ikke tatt til følge. - HR-2020-1535-U, kjennelse av 29. juli 2020 i sak nr. 20-090692SIV-HRET. Anke over Borgarting lagmannsretts kjennelse 20. mai 2020 i sak nr. 20-055865ASK-BORG/04 ble avvist på grunn av ikke betalt rettsgebyr. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-454-U. - HR-2020-1534-U, kjennelse av 29. juli 2020 i sak nr. 20-090679SIV-HRET. Anke over Borgarting lagmannsretts kjennelse 20. mai 2020 i sak nr. 20-055884ASK-BORG/04 ble avvist på grunn av ikke betalt rettsgebyr. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-453-U. - HR-2020-1670-U, kjennelse av 25. august 2020 i sak nr. 20-103584SIV-HRET. Anken over Gulating lagmannsretts kjennelse og beslutning 6. juli 2020 i sak nr. 20-062335ASK- GULA/AVD1 og 20-062360ASK-GULA/AVD1 ble avvist på grunn av ikke betalt rettsgebyr. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-457-U. - HR-2020-1665-U, kjennelse 25. august 2020 i sak nr. 20-101791SIV-HRET. Anken over Agder lagmannsretts beslutning 10. juni 2020 i sak nr. 19-162720GSI-ALAG ble avvist på grunn av ikke betalt rettsgebyr. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-456-U. - HR-2020-1668-U, kjennelse av 25. august 2020 i sak nr. 20-100618SIV-HRET. Anke over Gulating lagmannsretts kjennelse 1. juli 2020 i sak nr. 20-083502ASK/AVD1 ble avvist på grunn av ikke betalt rettsgebyr. Senere begjæring om oppfriskning ble ikke tatt til følge i HR-2022-145-U. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-455-U. - HR-2020-2012-U, kjennelse av 21. oktober 2020 i sak nr. 20-147478SIV-HRET. Anken ble avvist fordi den ikke rettet seg mot en rettslig avgjørelse som kan påankes. Krav om at staten pålegges erstatningsansvar for saken ble ikke tatt til følge i HR-2021-460-U. - HR-2021-45-U, kjennelse av 12. januar 2021 i sak nr. 20-183521SIV-HRET. Anken over Gulating lagmannsretts kjennelse og beslutning 28. oktober 2020 i sak nr. 20-089631ASK-GULA/AVD2 ble nektet fremmet etter tvisteloven § 30-5. - HR-2021-52-U, kjennelse av 14. januar 2021 i sak nr. 21-002357SIV-HRET. Begjæring om omgjøring av HR-2020-2114-U ble avvist.
(10)A har i begjæringen av 20. september 2025 i hovedtrekk anført at avgjørelsene om ikke å pålegge staten erstatningsansvar av 1. og 2. mars 2021 mangler absolutte prosessforutsetninger slik at de må anses som «nulliteter» og kjennes uten rettsvirkning etter tvisteloven § 29-21, alternativt oppheves og tas opp til ny behandling. A anfører videre at fra det ble åpnet konkurs hos ham personlig ved Jæren tingretts kjennelse 20. september 2019 i sak 19-117295KON-JARE til bobehandlingen ble avsluttet ved tingrettens innstillingskjennelse 20. januar 2021, kunne bare konkursboet, ikke han personlig, være part i saker for domstolene.
(11)I begjæringen av 3. november 2025 anfører A i hovedtrekk at de 30 avgjørelsene omtalt over er ugyldige og må oppheves, da de er nulliteter uten rettsvirkning. A anfører også her at han var personlig konkursdebitor, og ikke kunne være part i sakene, da det bare var boet som hadde partsevne. Det var derfor ikke anledning til å kreve rettsgebyr, og domstolene har ikke foretatt den kontroll med absolutte prosessforutsetninger de skal etter loven. Domstolene har heller ikke vurdert hensynet til barnets beste, selv om A forsørger et mindreårig barn.
(12)Begjæringene er ikke forelagt motparten i de sakene som har en motpart. A er varslet om at Høyesterett vil vurdere å avvise begjæringene etter tvisteloven § 2-2 femte ledd, og han har inngitt merknader til dette. A anfører at det ikke er adgang til avvisning etter denne bestemmelsen.
(13)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at «oppheving» ikke er et rettsmiddel eller en type begjæring tvisteloven omtaler. Det er derfor ikke klart hva begjæringene gjelder. Utvalget legger i mangel av holdepunkter for noe annet til grunn at begjæringene gjelder omgjøring. Begjæringene oppfyller ikke lovens krav. Etter utvalgets syn er det ikke hensiktsmessig å be A rette begjæringene som reguleres av tvisteloven, fordi de uansett må avvises i medhold av tvisteloven § 2-2 femte ledd.
(14)Tvisteloven § 2-2 femte ledd har følgende ordlyd: «Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.»
(15)Om anvendelsen av denne bestemmelsen heter det i NOU 2001: 32 B side 661: «Reelt sett innebærer regelen en lovfesting av det unntak fra prosessdyktighet som har blitt oppstilt i rettspraksis i ekstreme tilfeller, jf. blant annet Rt-1995-1113 og Rt-1997-726. Det er i den sistnevnte avgjørelsen fremhevet at sakens art og karakter vil ha betydning ved vurderingen av om saken skal fremmes. Hensikten med å innta dette i lovbestemmelsen er å synliggjøre at dette allerede er gjeldende rett. Det er ikke meningen å utvide adgangen til å anse noen prosessudyktig. Det understrekes at unntaket i (5) må forbeholdes de ekstreme tilfellene. De kumulative vilkårene er meget strenge. For det første må det være utvilsomt at saken ikke kan ha et fornuftig formål. Uttrykket ‘utvilsomt’ er det samme som straffeprosessloven § 376 a oppstiller for at fagdommerne i en ankesak kan tilsidesette en frifinnende kjennelse fra lagretten. For det andre må den som anlegger saken tidligere ha misbrukt rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker. Det første vilkåret, at saken utvilsomt ikke kan ha noe fornuftig formål, ville nok isolert sett ofte også kunne ledet til avvisning etter § 1-3. Det må skje en konkret prøving av om den enkelte saken skal avvises. At saksøkeren tidligere har fått avvist søksmål etter denne bestemmelsen medfører ikke at senere saksanlegg uten videre kan avvises. Terskelen for å avvise en sak etter § 2-2 (5) er vesentlig strengere enn f.eks. vilkårene for å avsi dom etter forenklet domsbehandling, jf. § 9-8.»
(16)Disse synspunktene fikk tilslutning i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 369.
(17)Selv om det fremgår av forarbeidene at § 2-2 femte ledd bare skal anvendes i de «ekstreme tilfellene», har ankeutvalget kommet til at vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt i dette tilfellet. Det vises til gjennomgangen av det store antallet begjæringer som A har satt fram, til tross for at han er gjort kjent med de ikke vil kunne lede til det resultatet han ønsker. Den grunnløse anførselen i begjæringene, at avgjørelsene er nulliteter fordi A mener at han var prosessudyktig mens hans var under konkursbehandling, er fremsatt en rekke ganger tidligere, også da A ved årsskiftet 2020/2021 krevde erstatning for sakskostnader på grunn av anførte feil i tidligere saker.
(18)Etter ankeutvalgets syn er det klart at begge grunnvilkårene – at sakene «utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål» og «er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker» – er oppfylt. Det er registrert totalt 121 saker i Høyesteretts saksbehandlingssystem fra 2018 til dags dato på A og hans selskaper X AS og Y AS / Z AS. A står i tillegg bak et stort antall henvendelser til Høyesterett som behandles administrativt. As repeterende opptreden viser at det dreier seg om den type misbruk av rettsapparatet som bestemmelsen ifølge forarbeidene tar sikte på.
(19)Ankeutvalget har etter dette enstemmig kommet til at begjæringene bør avvises under henvisning til tvisteloven § 2-2 femte ledd.
(20)Når det gjelder begjæringene som gjelder de private straffesakene, viser utvalget til at adgangen til å gå til privat straffesak etter straffeprosessloven kapittel 28 ble opphevet i 2022.