(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning etter tvisteloven § 29-13 andre ledd om å nekte anke fremmet i en sak om veirett.
(2)De ankende parter har hytter i X med tinglyst veirett over gnr. 000, bnr. 0 i Y kommune. Tvisten gjelder om veiretten omfatter kjøring til hyttene.
(3)Den tjenende eiendommen – gnr. 000, bnr. 0 – tilhører ankemotparten, S, som overtok den etter sin far i 1973.
(4)De ankende parters hyttetomter ble sammen med flere andre skilt ut fra gnr. 000, bnr. 0–0 i 1960- og 1970-årene. Veirettene ble tinglyst ved utskillelsen.
(5)Eiendommene under gnr. 000 ble i sin tid skilt ut fra Z gård. Eiendommen med bnr. 0 ble skilt ut først. Etter kort tid ble det skilt ut flere eiendommer, herunder nevnte bnr. 0–0. Gjenværende deler av gnr. 000 bnr. o ble solgt til Bjørnestads far, AB, i 1924.
(6)I 1930-årene ble det holdt utskiftning hvor felles utmark ble fordelt mellom bruksnumre under gnr. 357. Det ble også angitt veier, herunder over bnr. 1, og rettigheter og plikter knyttet til disse.
(7)Det har vært arbeidet med planer om å opparbeide den omtvistede veien over gnr. 000, bnr. 0, men disse er ikke blitt gjennomført.
(8)I september 2024 innga en rekke hytteeiere under gnr. 000 stevning til Hordaland tingrett med krav om rett til å kjøre med bil over Ss eiendom og frem til hyttene. For tingretten gjorde hytteeierne gjeldende at det ble etablert veirett for slik kjøring ved skyldskiftene da hyttetomtene ble kjøpt, og gjennom godkjente disposisjonsplaner og kommunale vedtak som forutsatte atkomst med bil som vilkår for utbygging.
(9)Bjørnestad tok til motmæle og påstod seg frifunnet.
(10)Hordaland tingrett avsa 20. februar 2026 dom med slik domsslutning: «1. Eier av gnr. 000 bnr. 0 i Y kommune, S, frifinnes. 2. Saksøkerne dømmes in solidum til innen to – 2 – uker etter dommens forkynnelse, å betale saksøktes sakskostnader med til sammen 257 859,50 – tohundreogfemtisyvtusenåttehundreogfemtini 50/100 – kroner. »
(11)Hytteeierne anket til Gulating lagmannsrett. I ankeerklæringen ble det fastholdt at det ble etablert en rett til kjøring ved avtaler inngått i forbindelse med fradeling og salg av hyttetomtene, og anført at det ikke var tvilsomt at grunneierne hadde hatt en avtale om dette med AB. Lagmannsretten avsa 22. juni 2026 beslutning om å nekte anken fremmet: «1. Anken nektes fremmet. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler F, I, Q, G, N, T, A, M, B, J, K, U, V, E, W, AA og C, en for alle og alle for en, 27 000 – tjuesyvtusen – kroner til S innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne avgjørelsen.»
(12)G mfl. har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen. Det anføres at lagmannsretten ikke tilfredsstillende har behandlet deres anførsel om at det i forbindelse med fradelingen av hyttetomtene ble etablert en veirett ved avtale med AB. Alternativt er det uklart om lagmannsretten har forstått anførselen riktig. Begrunnelsen er derfor mangelfull og beslutningen må oppheves.
(13)Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens beslutning oppheves.
(14)S har tatt til motmæle og anfører at det ikke hefter saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens beslutning.
(15)Høyesteretts ankeutvalg viser til at ankeutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd fjerde punktum. Dette omfatter blant annet om lagmannsrettens begrunnelse viser at det er foretatt en reell overprøving av tingrettens dom, og om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet etter en skriftlig og forenklet behandling, se for eksempel HR-2025-105-U avsnitt 15.
(16)Ankeutvalget bemerker at hytteeiernes anførsler for lagmannsretten var noe uklare, men at de må forstås slik at kravet om kjørevei ikke bare bygde på avtalene om kjøp av hyttetomtene, men også på at eieren av den tjenende eiendommen, AB, forpliktet seg overfor kjøperne på avtalerettslig grunnlag. Dette kommer tydeligst frem i prosesskrivet 4. mai 2026, hvor det fremlegges nye bevis, blant annet korrespondanse med kommunen, som anføres å vise at AB var godt kjent med den planlagte veien, og at det forelå en «felles forståelse om vei ut i X», som også AB hadde akseptert.
(17)Lagmannsretten bygger på at innholdet og omfanget av veiretten beror på en tolkning av avtalene om kjøp av hyttetomter. AB var ikke part i disse avtalene. Videre legger lagmannsretten vekt på at selgerne ikke kunne gi kjøperne noen større rett enn de selv hadde, og at det ikke ble stiftet noen rett for kjøring med bil da selgernes eiendommer ble fradelt på 1930-tallet. Om ABs rolle og planene om veibygging skriver lagmannsretten: «Hytteeierne viser i anken til at AB ved å delta som skyldskiftemann har gitt rettigheter over bnr. 0. Lagmannsretten vurderer, som tingretten, at det ikke kan være riktig. Som skyldskiftemann skrev AB under på at han hadde utført tjenesten etter beste skjønn, og ikke som selger eller kjøper av den utskilte parsellen. At han nødvendigvis kjente til innholdet i hele dokumentet får da ikke betydning for denne sakens spørsmål. Lagmannsretten kan ikke se at det er mangler ved tingrettens vurdering av betydningen av offentligrettslige regler og kommunale vedtak, for spørsmålet om veirettens innhold. Plan- og bygningslovens bestemmelser er offentligrettslige regler, som ikke vil være tolkningsmomenter ved tolkningen av skyldskiftet, slik også tingretten la til grunn. Det samme gjelder for offentlige reguleringer og kart brukt ved søknadsbehandling. Disse sier ikke noe om de underliggende privatrettslige forholdene, eller hva partene har avtalt om innholdet i de gitte veirettigheter.»
(18)Lagmannsretten har altså vurdert om AB i egenskap av skyldskiftemann ga kjøperne rett til kjørevei, samt om noen slik rett kan bygges på kommunens planbehandling og vedtak. Det går derimot ikke fram om den har vurdert om AB forpliktet seg overfor kjøperne på avtalerettslig grunnlag.
(19)Når en av hytteeiernes sentrale anførsler ikke er behandlet, viser lagmannsrettens begrunnelse ikke at det har skjedd en reell overprøving. Lagmannsrettens beslutning må etter dette oppheves.
(20)G mfl. har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på sakskostnader for behandlingen i Høyesterett. Kravet er på 52 000 kroner inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyr på 8 070 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvisteloven § 20-5.
(21)Kjennelsen er enstemmig.