(1)Saken gjelder anke over opphevelse i lagmannsretten av en straffedom avsagt av tingretten uten at tiltalte var til stede under hovedforhandlingen.
(2)A ble 22. november 2022 tiltalt for flere tilfeller av grovt skattesvik, jf. straffeloven § 379, jf. § 378 og merverdiavgiftsloven § 21-4 første ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, slik denne bestemmelsen lød før 1. oktober 2015. Han ble også tiltalt for grove regnskapsovertredelser, jf. straffeloven § 393, jf. § 392 og bokføringsloven § 15 første ledd annet straffalternativ, slik denne lød før 1. oktober 2015.
(3)A møtte ikke til hovedforhandlingen. Romerike og Glåmdal tingrett fremmet likevel saken, under henvisning til at hans nærvær ikke var nødvendig for sakens opplysning, og at det ikke var sannsynliggjort at han hadde gyldig fravær, jf. straffeprosessloven § 281 første ledd nr. 2.
(4)Den 11. februar 2025 avsa tingretten dom der A ble frifunnet for ett tilfelle av grovt skattesvik, men for øvrig dømt etter tiltalen til fengsel i 9 måneder og rettighetstap. Han ble også dømt til å betale 660 388 kroner i erstatning til Skatteetaten og 20 000 kroner i saksomkostninger.
(5)A anket. Ved dom 31. mars 2025 opphevet Eidsivating lagmannsrett tingrettens dom med hovedforhandling. Lagmannsretten fant at tingretten hadde anvendt vilkårene for å fremme saken uten tiltalte til stede uriktig.
(6)A møtte heller ikke til den nye hovedforhandlingen i tingretten. Også denne gangen fremmet tingretten saken i hans fravær, jf. straffeprosessloven § 281 første ledd nr. 2. Det ble avholdt hovedforhandling over 9 rettsdager uten A til stede.
(7)Romerike og Glåmdal tingrett avsa 6. mars 2026 dom der skyldspørsmålet ble avgjort på samme måte som i tingrettens første dom – frifinnelse for ett tilfelle av grovt skattesvik, men for øvrig domfellelse etter tiltalen. Straffen ble denne gangen satt til fengsel i 11 måneder, 160 000 kroner i bot og rettighetstap. A ble videre dømt til å betale samme erstatningsbeløp som i den første dommen.
(8)A anket. Anken gjaldt prinsipalt tingrettens saksbehandling.
(9)Eidsivating lagmannsrett avsa 9. august 2026 dom der tingrettens dom med hovedforhandling på nytt ble opphevet. Lagmannsretten fant denne gangen at A hadde uteblitt fra hovedforhandlingen uten gyldig fravær, men fant at hans nærvær var nødvendig for sakens opplysning.
(10)Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det er blant annet anført at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av vilkårene i straffeprosessloven § 281 første ledd for å fremme en sak uten at tiltalte er til stede, og at domsgrunnene er mangelfulle. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens dom bør oppheves i ankeutvalget.
(11)A anfører i korte trekk at det ikke er feil ved lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.
(12)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at en anke over lagmannsrettens dom kan avgjøres uten ankeforhandling når ankeutvalget enstemmig finner det klart at dommen helt eller delvis bør oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a.
(13)De sentrale delene av lagmannsrettens begrunnelse for opphevelse lyder slik: «Avgjørende er etter dette om tingretten har foretatt en tilstrekkelig bred helhetsvurdering av om det for sakens forsvarlige opplysning var ‘ubetenkelig’ å gjennomføre hovedforhandlingen uten at tiltalte var tilstede. … For det første finner lagmannsretten at saken omhandler forhold som ikke egner seg for å fremmes uten tiltaltes tilstedeværelse. Videre er det uklart om tingretten har sett hen til at det er tiltaleposter tiltalte ikke har forklart seg om til skattemyndighetene. Dette gjelder særlig forhold knyttet til X AS, hvor det ikke forelå noen forklaring fra tiltalte. Lagmannsretten finner det derfor ikke tvilsomt at tingrettens dom må oppheves for tiltalepostene II b og III b, og dermed også for utmålingen av straff, erstatning og rettighetstap. På grunn av sammenhengen mellom tiltalepostene og vurderingene knyttet til grovhet, er lagmannsretten kommet til at dommen også må oppheves for øvrige tiltaleposter. Hensyn til rettferdig rettergang tilsier klart at tingrettens dom oppheves.»
(14)Vilkårene for å fremme en sak i tiltaltes fravær går frem av straffeprosessloven § 281. Lagmannsretten synes å bygge på at hovedforhandlingen bare kan gjennomføres uten at tiltalte er til stede dersom det er «ubetenkelig» for sakens forsvarlige opplysning. Kriteriet etter § 281 – når de øvrige vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt – er imidlertid om tiltaltes nærvær «finnes nødvendig for sakens opplysning». Bestemmelsen utfylles av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6, der det avgjørende er om saksbehandlingen i sin helhet gir tiltalte en rettferdig rettergang, slik lagmannsretten også viser til.
(15)Lagmannsretten viser til to konkrete grunnlag for at tingretten ikke kunne behandle saken. Det ene er karakteren av de straffbare forholdene tiltalen gjelder. Ved tiltale for økonomiske overtredelser som i denne saken, vil tiltaltes forklaring kunne stå sentralt. Men også i slike saker vil forklaringen kunne foreligge gjennom politiforklaringer eller andre dokumenter i saken. Slike saker kjennetegnes dessuten ved at det gjerne foreligger en stor mengde dokumentbevis om hva som rent faktisk har skjedd. Ankeutvalget kan derfor ikke se at det er riktig at tiltalens karakter gjør at saken «ikke egner seg for å fremmes uten tiltaltes tilstedeværelse».
(16)Det andre grunnlaget er at tiltalte ikke har forklart seg til skattemyndighetene om tiltalepostene II b og III b, og at sammenhengen med dommen ellers gjør at dommen i sin helhet må oppheves. Ankeutvalget er enig i at vilkårene etter § 281 sjelden vil være oppfylt dersom en ikke kjenner tiltaltes forklaring. Betydningen må imidlertid vurderes konkret.
(17)Ankeutvalget peker videre på at lagmannsrettens vurdering av om en opphevelse bør være begrenset til de to nevnte postene, synes å være basert på uriktige forutsetninger. Dersom bare deler av dommen oppheves, oppheves ikke «dermed» også straffutmålingen – det skal i stedet fastsettes straff for de forhold der dommen blir stående, jf. straffeprosessloven § 348 andre ledd og Rt-2003-34. Lagmannsretten viser også til at sammenhengen mellom postene og vurderingene knyttet til grovhet gjør at hele dommen må oppheves. Tingretten har imidlertid i utgangspunktet vurdert hver post for seg, også når det gjelder grovhet.
(18)Lagmannsrettens dom innebærer at tingrettens dom er opphevet for andre gang, i en situasjon der tingretten har funnet det sannsynlig at tiltalte simulerer sykdom. Det er av vesentlig betydning at berammede saker ikke utsettes uten tvingende grunn, jf. Rt-2004-1314 avsnitt 47. Det er samtidig et helt sentralt prinsipp at tiltalte skal ha anledning til å følge saken og forklare seg. Men dersom det foreligger obstruksjon fra tiltaltes side eller tiltalte ellers er å bebreide for at anledningen til å avgi forklaring ikke benyttes, kan tiltalte ikke motsette seg at straffesaken avgjøres på det grunnlaget som foreligger – forutsatt at det er tilstrekkelig, jf. Rt-2001-524 på side 532. Etter EMK artikkel 6 vil en tiltalt som søker å unngå straffesaken, kunne bli oppfattet som å ha gitt avkall på retten til å være til stede, se Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) Guide on Article 6 of the European Convention on Human Rights – Right to a fair trail (criminal limb), senest oppdatert 28. februar 2026, avsnitt 308 med videre henvisninger.
(19)Erfaringene fra forsøkene på å avholde hovedforhandling i denne saken tilsier at det skjer en grundig vurdering av om det er anledning til å fremme saken i tiltaltes fravær, helt eller delvis. Slik lagmannsretten har begrunnet opphevelsen av tingrettens dom, er det ikke mulig for ankeutvalget å prøve om vilkårene etter straffeprosessloven § 281 er riktig forstått.
(20)Ankeutvalget finner det på den bakgrunn enstemmig klart at dommen må oppheves, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd bokstav a, jf. § 343 andre ledd nr. 8.