Olje- og energidepartementet (nå Energidepartementet) traff i 2021 vedtak om fordeling av deltakerandeler i Breidablikk-feltet etter reglene i petroleumsloven. Fordelingen bygde blant annet på en tidligere avtale mellom de samme rettighetshaverne om et nærliggende oljefelt, Grane-feltet. Begge feltene omfatter den geologiske hovedstrukturen som i saken er betegnet som «F». Ved anvendelsen av avtalen om Grane-feltet har det stor betydning for fordelingen om det er forbindelse – kommunikasjon – mellom F-strukturen og hovedstrukturen i Breidablikkfeltet. Departementet kom til at det ikke foreligger slik kommunikasjon, og fordelte deltakerandelene på dette grunnlaget. Vår Energi ASA reiste søksmål med påstand om at departementets vedtak er ugyldig. Spørsmålet for Høyesterett er om domstolene kan overprøve departementets vurdering av om det er kommunikasjon mellom strukturene. Både tingretten og lagmannsretten kom til at domstolene ikke kan prøve denne vurderingen, og ga derfor ikke Vår Energi medhold. Høyesterett er kommet til samme resultat. Høyesterett fremhever at det alminnelige utgangspunktet er at domstolene kan prøve det faktiske grunnlaget for et offentlig vedtak. Det gjelder også når prøvingen innebærer at domstolene må ta stilling til kompliserte faglige spørsmål. Høyesterett er likevel kommet til at de aktuelle bestemmelsene i petroleumsloven må forstås slik at domstolene ikke kan prøve vurderinger av faktiske forhold som inngår i de petroleumsfaglige vurderingene som ligger til grunn for departementets konklusjon om at det ikke er kommunikasjon mellom strukturene. Dette gjelder selv om departementet i denne saken tok stilling til spørsmålet som ledd i anvendelsen av en avtale mellom private parter. Avgjørelsen er avsagt under dissens. Én dommer mener at domstolenes prøvingsrett ikke er begrenset. Avgjørelsen gir veiledning om adgangen til å begrense domstolenes prøving av forvaltningsvedtak gjennom særlige lovregler. Rettsområde: Petroleumsrett. Petroleumsloven § 1-6 bokstav b og § 4-7.
(1)Dommer Bergh: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak om fordeling av deltakerandeler i en petroleumsforekomst.
(3)Vår Energi ASA, Equinor Energy AS, ConocoPhillips Skandinavia AS og Petoro AS er rettighetshavere i de to oljefeltene Grane og Breidablikk, som ligger i nærheten av hverandre i Nordsjøen. Vår Energi er ankende part i saken for Høyesterett. De øvrige rettighetshaverne er ankemotparter sammen med staten ved Energidepartementet.
(4)De to feltene omfatter tre geologiske hovedstrukturer, betegnet henholdsvis D, F og H. Breidablikk-feltet omfatter strukturene D og F, og Grane-feltet strukturene H og F. En vesentlig del av bakgrunnen for saken er at begge feltene omfatter strukturen F.
(5)Begge feltene dekkes av flere utvinningstillatelser der Vår Energi og de øvrige selskapene har ulike eierandeler. Utvinning og produksjon fra en petroleumsforekomst som strekker seg over flere utvinningstillatelser, må samordnes slik at plikter og rettigheter mellom rettighetshaverne i de underliggende utvinningstillatelsene fordeles. Dette skal i henhold til petroleumsloven § 4-7 skje ved avtale mellom rettighetshaverne, eller ved departementets beslutning om avtale ikke oppnås.
(6)Både for Grane og Breidablikk har samordning skjedd ved såkalt unitisering. Dette innebærer at det opprettes en «unit», og at utvinningen av forekomsten skjer i regi av denne i stedet for i regi av de opprinnelige utvinningstillatelsene. Uniten etableres med egen styringskomité og operatør. Equinor Energy er operatør for både Grane Unit og Breidablikk Unit.
(7)Deltakerandelene i en unit beregnes med utgangspunkt i tilstedeværende volum i de områdene som utgjør forekomsten, og hvordan disse fordeler seg mellom de underliggende utvinningstillatelsene.
(8)For Grane-feltet er deltakerandelene avtalt ved «Grane Unit Agreement» 30. mars 2000 (heretter GUA). Denne omfatter hele H-strukturen og store deler av F-strukturen. Avtalen har to alternative fordelinger av ressursene i F-strukturen. Hvilket alternativ som gjelder, avhenger av om det er kommunikasjon mellom F-strukturen og H-strukturen. Vår Energi vil motta en større andel av F-strukturen dersom det legges til grunn at det er kommunikasjon mellom H-strukturen og F-strukturen, enn om det ikke er det. Vår Energi har anslått at forskjellen utgjør nærmere ti milliarder kroner.
(9)Grane Unit startet produksjon fra H-strukturen i september 2003. Selv om store deler av F-strukturen ble unitisert ved inngåelsen av GUA, ble det aldri aktuelt å utvinne denne i regi av Grane Unit.
(10)Etter hvert ble det avklart at utvinning av F-strukturen skulle skje i regi av Breidablikk Unit. Dermed oppsto det behov for å innta den allerede unitiserte delen av F-strukturen i samordningen ved utvinning av Breidablikk-feltet. Dette skjedde ved at F-strukturen i sin helhet ble omfattet av «Breidablikk Unit Agreement».
(11)Under forhandlingene var avtalepartene uenige om hvilken betydning unitiseringen i GUA skal ha ved den senere fordelingen av samme forekomst i Breidablikk Unit. Uenigheten besto av to hovedspørsmål: 1. Skal GUA anvendes ved fordelingen av F-strukturen selv om utvinningen skjer i regi av Breidablikk Unit? 2. Hvis GUA skal anvendes: Er det kommunikasjon mellom H- strukturen og F-strukturen slik at fordelingen skal skje etter alternativet for dette i avtalen?
(12)Vår Energi og de øvrige selskapene forhandlet om fordeling av Breidablikk-forekomsten gjennom lang tid uten å komme til enighet. Den 23. september 2020 anmodet de i fellesskap Olje- og energidepartementet (nå Energidepartementet) om å foreta fordeling i medhold av petroleumslovens § 4-7 andre ledd siste punktum. Vår Energi og de øvrige selskapene fikk anledning til å fremføre sine synspunkter i flere omganger, og det ble innhentet omfattende vurderinger fra Oljedirektoratet (nå Sokkeldirektoratet).
(13)Departementet vedtok 29. juni 2021 at fordelingen skal skje etter bestemmelsene i GUA, og at det ikke er kommunikasjon mellom H-strukturen og F-strukturen. Dermed er det fordelingsbestemmelsene i avtalen for dette alternativet som skal anvendes.
(14)Vedtaket ble påklaget av Vår Energi. Ved kongelig resolusjon 8. oktober 2021 ble klagen ikke tatt til følge. Saken gjelder formelt prøving av dette klagevedtaket. Reelt knytter likevel spørsmålene i saken seg til det forutgående vedtaket fra departementet.
(15)Breidablikk Unit startet i oktober 2023 opp produksjon i henhold til plan for utbygging og drift (PUD) godkjent av myndighetene i juni 2021. Utvinningen skal skje ved bruk av innretninger tilhørende Grane Unit mot et vederlag, betegnet tariff.
(16)Vår Energi tok ut stevning 28. juni 2022. Det ble prinsipalt gjort gjeldende at vedtaket er ugyldig fordi GUA ikke skal anvendes ved fordelingen av Breidablikk-forekomsten. Subsidiært, dersom GUA skal anvendes, ble det gjort gjeldende at det er kommunikasjon mellom H-strukturen og F-strukturen, slik at alternativet i avtalen for denne situasjonen skal anvendes ved fordelingen. Vår Energi hadde videre et subsidiært krav knyttet til anvendelsen av tariffbestemmelser i GUA for bruken av innretninger tilhørende Grane Unit.
(17)Tingretten besluttet å dele forhandlingene i medhold av tvisteloven § 16-1 første ledd, slik at behandlingen av spørsmålet om det foreligger kommunikasjon, i første omgang ble begrenset til om dette er et spørsmål som domstolene kan prøve.
(18)Sør-Rogaland tingrett, som var satt med tre fagdommere, jf. tvisteloven § 9-12 fjerde ledd bokstav a, avsa 30. januar 2024 dom med slik domsslutning: «For kravet knyttet til gyldigheten av fordelingsvedtaket: 1. Staten v/Energidepartementet frifinnes. 2. Equinor Energy AS frifinnes. 3. ConocoPhillips Skandinavia AS frifinnes. 4. Petoro AS frifinnes. For tariffkravet: 5. Equinor Energy AS frifinnes. 6. ConocoPhillips Skandinavia AS frifinnes. 7. Petoro AS frifinnes. Sakskostnader: 8. Vår Energi ASA v/styrets leder betaler innen to uker fra dommens forkynnelse 3 206 976 – tremillionertohundreogsekstusennihundreogsyttiseks – kroner til staten v/Energidepartementet som erstatning for sakskostnader. 9. Vår Energi ASA v/styrets leder betaler innen to uker fra dommens forkynnelse 7 798 822 – syvmillionersyvhundreognittåttetusenåttehundreogtoogtyve – kroner til Equinor Energy AS som erstatning for sakskostnader. 10. Vår Energi ASA v/styrets leder betaler innen to uker fra dommens forkynnelse 7 798 822 – syvmillionersyvhundreognittåttetusenåttehundreogtoogtyve – kroner til ConocoPhillips Skandinavia AS som erstatning for sakskostnader. 11. Vår Energi ASA v/styrets leder betaler innen to uker fra dommens forkynnelse 7 798 822 – syvmillionersyvhundreognittåttetusenåttehundreogtoogtyve – kroner til Petoro AS som erstatning for sakskostnader.»
(19)Tingretten kom til at Olje- og energidepartementet i sitt vedtak hadde tatt et korrekt utgangspunkt for fordelingen av Breidablikk-forekomsten da departementet besluttet at fordelingen skal skje etter bestemmelsene i GUA. Videre kom retten til at domstolene ikke kan prøve det faktiske spørsmålet om det er kommunikasjon mellom F-strukturen og H-strukturen. Tingretten utdypet dette slik: «Retten er etter dette kommet til at den bare kan underkjenne fordelingsvedtakets faktiske grunnlag relatert til kommunikasjonen mellom F- og H- ressursene dersom avgjørelsen grunnes på uriktig generell forståelse av GUA, sviktende saksbehandling, vilkårlig bevisbedømmelse eller et høygradig urimelig bevisresultat. Ettersom slike forhold ikke er påberopt av Vår Energi som grunnlag for underkjennelse av vedtaket, blir fordelingsvedtaket stående. … Vedtaket er gyldig, og staten og de øvrige selskapene frifinnes.»
(20)Vår Energi fikk heller ikke medhold i tariffkravet.
(21)Vår Energi anket til lagmannsretten. Anken var begrenset til kommunikasjonsspørsmålet. Det er dermed avgjort ved tingrettens dom at vedtaket riktig bygger på at fordeling skal skje etter bestemmelsene i GUA. Anken omfattet heller ikke tariffspørsmålet.
(22)Lagmannsretten besluttet å dele forhandlingene på samme måte som i tingretten, slik at behandlingen i første omgang var begrenset til prøvingsadgangen.
(23)Som ny anførsel for lagmannsretten gjorde Vår Energi gjeldende at det forelå feil ved lovanvendelsen i vedtaket ved at det ble lagt til grunn et for strengt beviskrav ved vurderingen av kommunikasjonsspørsmålet.
(24)Anken førte ikke frem. Gulating lagmannsrett avsa 6. juni 2025 dom med slik domsslutning: «I forholdet mellom Vår Energi ASA og staten: 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Vår Energi ASA 1 745 942 – enmillionsjuhundreogførtifemtusennihundreogførtito – kroner til staten, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen. I forholdet mellom Vår Energi ASA og Equinor Energy AS og ConocoPhillips Skandinavia AS: 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Vår Energi ASA 8 890 779 – åttemillioneråttehundreognittitusensjuhundreogsyttini – kroner til Equinor Energy AS og ConocoPhillips Skandinavia AS, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen. I forholdet mellom Vår Energi ASA og Petoro AS: 1. Anken forkastes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Vår Energi ASA 1 660 584 – enmillionsekshundreogsekstitusenfemhundreogåttifire – kroner til Petoro AS, innen 2 – to – uker etter forkynnelsen av dommen.»
(25)Lagmannsretten kom som tingretten til at domstolene ikke kan prøve spørsmålet om det er kommunikasjon mellom F-strukturen og H-strukturen. Retten bygde for det første på at Vår Energi overfor de øvrige selskapene og overfor staten må anses å ha overlatt til departementet å treffe endelig avgjørelse om fordeling av forekomsten. Videre så retten det slik at departementet hadde nødvendig og tilstrekkelig lovhjemmel til å treffe endelig vedtak om fordeling av forekomsten. Anførselen om at departementet hadde bygd på et for strengt beviskrav, førte heller ikke frem.
(26)Vår Energi anket til Høyesterett. Anken omfattet rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 12. november 2025 ble anken over rettsanvendelsen henvist til behandling.
(27)Anken er begrenset til å gjelde domstolenes prøvingsadgang. Den omfatter ikke spørsmålet om beviskrav.
(28)Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Partene har for Høyesterett lagt frem enkelte skriftlige vitneforklaringer. Partenes syn på saken Den ankende part
(29)Vår Energi ASA har i korte trekk anført:
(30)Partene er enige om at det klare utgangspunktet er at domstolene kan prøve om et enkeltvedtak er basert på riktig faktum. Spørsmålet for Høyesterett er om det her gjelder unntak fra dette utgangspunktet på et forvaltningsrettslig eller privatrettslig grunnlag.
(31)Det kreves svært klare holdepunkter for at domstolene på et forvaltningsrettslig grunnlag skal være avskåret fra å overprøve det faktiske grunnlaget for et vedtak. Retten til domstolskontroll med forvaltningens vedtak er en grunnlovsbeskyttet rettighet. Dersom domstolene skal være avskåret fra å vurdere om et vedtak er truffet på et riktig faktisk grunnlag, krever dette klar forankring. Det krever også at hensynet til de berørte parters rettssikkerhet er nærmere vurdert. Domstolenes prøvingskompetanse er ikke avskåret i denne saken.
(32)Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang kommer til anvendelse. De kravene som følger av artikkel 6 nr. 1, innebærer at retten til domstolsprøving av det sentrale faktiske spørsmålet i saken – kommunikasjonsspørsmålet – ikke kan være avskåret.
(33)For at en privat part ved avtale skal ha gitt avkall på rett til domstolsprøving av faktum, må det foreligge klare holdepunkter. Et slikt avkall må være frivillig, informert og utvetydig. Dette følger også av praksis etter EMK artikkel 6. Det foreligger her ingen avtale om avkall på domstolsbehandling.
(34)Vår Energi ASA har lagt ned slik påstand: «1. Gulating lagmannsretts dom oppheves. 2. Staten ved Energidepartementet, Equinor Energy AS, ConocoPhillips Skandinavia AS og Petoro AS dømmes til å betale Vår Energi ASAs saksomkostninger for Høyesterett.» Ankemotpartene
(35)Staten ved Energidepartementet har i korte trekk gjort gjeldende:
(36)Det er ikke tvil om at domstolene som den klare hovedregel kan prøve de faktiske forholdene et forvaltningsvedtak bygger på. Det avgjørende i dette tilfellet er likevel en analyse med utgangspunkt i det petroleumsregulatoriske regelverket, hvor bestemmelsene om departementets kompetanse ved fordeling er sentrale. Både petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum og § 1-6 bokstav b begrenser overprøving av departementets konklusjoner i et fordelingsvedtak.
(37)At kommunikasjonsvurderingen her er avgjørende også for deltakerandelene som utledes fra en privatrettslig avtale – GUA – endrer ikke dette. Vurderingen etter avtalen skjer som ledd i en fordeling, og denne er endelig – enten den skjer i avtale eller i vedtak.
(38)Statens syn er at begrenset prøving følger av loven. Samtidig må partenes felles anmodning til departementet i seg selv føre til at kommunikasjonsspørsmålet er endelig avgjort i vedtaket.
(39)Det er ikke konstitusjonelt betenkelig å begrense domstolenes kontroll i visse typer av enkeltsaker – heller ikke av faktum. EMK artikkel 6 tilfører ikke noe ytterligere til tolkningen. Uansett om artikkel 6 skulle komme til anvendelse, er det ikke i strid med Norges forpliktelser å unnta kommunikasjonsvurderingen fra overprøving.
(40)Staten ved Energidepartementet har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Staten ved Energidepartementet tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.»
(41)Equinor Energy AS og ConocoPhillips Skandinavia AS har i korte trekk gjort gjeldende:
(42)Det bestrides ikke at forvaltningens prejudisielle vurderinger av privatrettslige avtaler i utgangspunktet kan overprøves av domstolene. Dette er imidlertid et utgangspunkt som partene står fritt til å fravike. I dette tilfellet har partene forutsatt og forpliktet seg til at forvaltningens vurdering skal innebære en bindende og endelig avgjørelse av uenigheten etter GUA. Dette må respekteres av domstolene.
(43)Lagmannsrettens bevisvurdering, som ikke er påanket, går ut på at samtlige rettighetshavere var innforstått med at departementets avgjørelse om fordelingen var endelig.
(44)Som staten har begrunnet, leder en vurdering etter offentligrettslige prøvingsprinsipper til samme konklusjon. De to selskapene slutter seg i denne sammenheng til statens argumentasjon.
(45)Equinor Energy AS og ConocoPhillips Skandinavia AS har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Equinor Energy AS og ConocoPhillips Skandinavia AS tilkjennes fulle sakskostnader for tingrett og Høyesterett.»
(46)Petoro AS har i korte trekk gjort gjeldende:
(47)Petoros andel i Breidablikk Unit påvirkes ikke av kommunikasjonsspørsmålet. Dette var annerledes for avtalespørsmålet, som ble endelig avgjort i tingretten.
(48)Slik saken står for Høyesterett, har Petoro dermed en svært begrenset interesse i utfallet. Ved et eventuelt ansvar for motpartens sakskostnader må det tas hensyn til dette.
(49)Petoro har samme syn på prøvingsspørsmålet og gjør gjeldende de samme anførslene som staten, Equinor Energy og ConocoPhillips Skandinavia.
(50)Petoro AS har lagt ned slik påstand: «1. Anken forkastes. 2. Petoro AS tilkjennes fulle sakskostnader for tingrett og Høyesterett.» Mitt syn på saken Petroleumsloven Grunntrekkene i den norske forvaltningen av petroleumsressursene – sentrale lovbestemmelser
(51)Som bakgrunn for de spørsmålene Høyesterett skal ta stilling til, er det nødvendig å gå inn på grunntrekkene i den norske forvaltningen av petroleumsressursene, og i den sammenheng enkelte sentrale bestemmelser i petroleumsloven.
(52)Tingretten gir følgende beskrivelse av statens rolle i petroleumsvirksomheten – historisk og i dag: «Siden oppstarten av petroleumsaktivitet på norsk sokkel på 60-tallet, har myndighetene vært opptatt av at petroleumsressursene skal komme hele det norske samfunnet til gode ved å sikre inntekter og bidra til velferd, utvikle norsk næringsliv, ivareta distriktspolitiske interesser, natur- og miljøhensyn mv. Norsk oljenæring har derfor vært basert på et bærende prinsipp om at retten til undersjøiske petroleumsforekomster tilligger staten. Private aktører har sluppet til på norsk kontinentalsokkel for å drive undersøkelser og utvinning av petroleum, men da betinget av særskilte tillatelser, med den mulighet det gir staten til å stille vilkår og pålegge ulike former for samarbeid. Gjennom den etablerte ordningen har staten sikret seg kontroll over at all petroleumsvirksomhet som er underlagt norsk jurisdiksjon, utføres av kompetente aktører, og at den gjennomføres på en måte som ivaretar hensynene til god ressursforvaltning i et bredt og langsiktig perspektiv. I dag følger disse grunnleggende prinsippene av petroleumsloven §§ 1-1, 1-2 og 1-3. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten kommer delvis fra egne deltakerinteresser, som nå forvaltes av Petoro, og delvis fra særlige skatteregler som gir staten en andel av den ekstraordinære lønnsomheten forbundet med utvinning av petroleumsressurser. Etter petroleumsskatteloven av 13. juni 1975 nr. 35 ilegges oljeselskapene en særskatt i tillegg til ordinær bedriftsbeskatning, som samlet gir en skattesats på 78 %. Motsatsen til dette er at oljeselskapene kan fradragsføre de fleste utgifter med samme sats. Staten har dermed et klart incitament til å føre kontroll med kostnadene i bransjen.»
(53)Statens eiendomsrett til petroleumsressursene følger av petroleumsloven § 1-1: «Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske petroleumsforekomster og eksklusiv rett til ressursforvaltning.»
(54)Ressursforvaltningen er nærmere regulert i § 1-2: «Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget. Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.»
(55)Det følger av § 4-1 at utvinningen skal skje forsvarlig og med sikte på en best mulig utnytting av ressursene. Første og andre punktum i denne bestemmelsen lyder: «Utvinning av petroleum skal foregå på en slik måte at mest mulig av den petroleum som finnes i hver enkelt petroleumsforekomst, eller i flere petroleumsforekomster sammen, blir produsert. Utvinningen skal skje i samsvar med forsvarlige tekniske og sunne økonomiske prinsipper og slik at øding av petroleum eller reservoarenergi unngås.»
(56)En konsekvens av statens eiendomsrett er at enhver form for privat petroleumsvirksomhet krever tillatelse fra staten. Dette følger av § 1-3 første punktum, som lyder: «Ingen andre enn staten kan drive petroleumsvirksomhet uten de tillatelser, godkjennelser og samtykker som kreves i medhold av denne lov.»
(57)Utvinningstillatelsen etter petroleumsloven § 3-3 – også kalt lisensen – står sentralt for å fastlegge rettsforholdet mellom staten som eier av petroleumsforekomstene og reguleringsmyndighet på den ene siden og oljeselskapene på den andre. En utvinningstillatelse «kan omfatte en eller flere blokker eller deler av blokker». Uttrykket «blokk» referer til den særskilte inndeling av kontinentalsokkelen som følger av § 3-2. Etter fast praksis tildeles utvinningstillatelser til flere rettighetshavere i fellesskap med fastsatte eierandeler.
(58)Utvinningstillatelsen gir rettighetshaverne «enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning av petroleumsforekomster på områder som omfattes av tillatelsen», jf. § 3-3 tredje ledd første punktum. Enerettens innhold påvirkes imidlertid av andre tillatelser enn selve utvinningstillatelsen. Før utbygging og produksjon av petroleum kan iverksettes, kreves blant annet tillatelse for oppstart av produksjon på området og godkjennelse av plan for utbygging og drift (PUD).
(59)Etter petroleumsloven § 3-3 tredje ledd andre punktum blir rettighetshaver eier av petroleum som «produseres». Petroleum som blir værende igjen i undergrunnen, forblir statens eiendom.
(60)Petroleumsloven § 3-3 fjerde ledd gir uttrykkelig hjemmel for at «Kongen kan sette som vilkår for tildeling av utvinningstillatelse at rettighetshaverne inngår avtaler av bestemt innhold seg imellom». Hjemmelen benyttes i praksis alltid til å pålegge selskaper som har fått tildelt utvinningstillatelse i samme blokk, å inngå samarbeidsavtale om virksomheten som skal drives på grunnlag av utvinningstillatelsen. Petroleumsloven § 4-7
(61)Petroleumsloven § 4-7 lyder slik: «§ 4-7 Samordnet petroleumsvirksomhet Strekker en petroleumsforekomst seg over flere blokker som ikke har samme rettighetshaver, eller inn på en annen stats kontinentalsokkel, skal det søkes oppnådd enighet om den mest rasjonelle samordning av petroleumsvirksomhet i tilknytning til petroleumsforekomsten og om fordeling av petroleumsforekomsten. Tilsvarende gjelder når det for flere petroleumsforekomster åpenbart er rasjonelt med samordnet petroleumsvirksomhet. Avtaler om samordnet leteboring skal meddeles departementet. Avtaler om samordnet utvinning, transport, utnyttelse og avslutning av petroleumsvirksomhet skal forelegges departementet til godkjennelse. Hvis det ikke oppnås enighet om slike avtaler innen rimelig tid, kan departementet bestemme hvordan slik samordnet petroleumsvirksomhet skal foregå, herunder fordele forekomsten.»
(62)Bestemmelsen krever samordning der en petroleumsforekomst strekker seg over flere blokker som ikke har samme rettighetshavere. Den kommer også til anvendelse i andre tilfeller der det «åpenbart er rasjonelt» med en samordnet petroleumsvirksomhet, typisk der det er hensiktsmessig med en felles utbyggingsløsning for atskilte forekomster. Det er den førstnevnte situasjonen som foreligger i denne saken.
(63)Kravet om «den mest rasjonelle samordning» må sees i sammenheng med kravet i lovens § 4-1 om best mulig utnytting av ressursene.
(64)I praksis skjer samordning etter § 4-7 ved at rettighetshaverne til aktuelle utvinningstillatelser etablerer et nytt interessentskap i form av en unit, som deretter står for utbygging og utvinning av den samordnede forekomsten. Deltakernes eierandeler i dette samarbeidet blir fastsatt ut fra andelen i det eller de samarbeid de opprinnelig deltok i, og hvor stor del av forekomsten som allokeres til den enkelte utvinningstillatelse, såkalt «tract participation».
(65)Rettighetshaverne har som utgangspunkt selv ansvar for å fremforhandle unitavtaler der det er behov for det. Unitavtalen forventes likevel å være basert på standard avtaleverk utarbeidet av myndighetene i samråd med bransjen. Avtalen skal godkjennes av departementet. Det følger av § 4-7 første ledd at den også skal omfatte fordelingen – hvor stor eierandel den enkelte rettighetshaveren skal ha.
(66)Andre ledd siste punktum fastsetter at dersom partene ikke kommer til enighet, kan departementet gripe inn og bestemme hvordan samordningen skal skje. Dette omfatter også den konkrete fordelingen mellom rettighetshaverne. Bestemmelsen er en videreføring av petroleumsloven 1985 § 16 andre ledd siste punktum. I Ot.prp. nr. 72 (1982–1983) side 53 uttalte departementet følgende om den bestemmelsen: «Annet ledd i.f. gir departementet rett til å fordele forekomsten og forøvrig bestemme hvordan samordningen av virksomheten skal foregå, hvis ikke rettighetshaverne selv blir enige om dette innen rimelig tid. Departementet mener at kravet til enighet for så vidt gjelder fordelingsspørsmålet er oppfylt når partene har avtalt å la en nøytral ekspert foreta fordelingen av forekomsten med bindende virkning for partene. En slik bindende ekspertavgjørelse må da også foreligge innen rimelig tid.»
(67)Departementet ga altså uttrykk for at adgangen til å inngå avtale også omfatter en ordning der fordelingsspørsmålet avgjøres av en nøytral ekspert. Det er verdt å merke seg at departementet forutsatte at en slik avgjørelse i så fall må være bindende og foreligge innen rimelig tid.
(68)Jeg kommer tilbake til adgangen til domstolsprøving av departementets vedtak etter § 4-7 andre ledd siste punktum. Petroleumsloven § 1-6 bokstav b
(69)Petroleumsloven § 1-6 inneholder definisjoner av en rekke begreper som benyttes i loven. Definisjonen av «petroleumsforekomst» i bokstav b lyder slik: «petroleumsforekomst, en ansamling av petroleum i en geologisk enhet, avgrenset av bergarttyper ved strukturelle eller stratigrafiske grenser, kontaktflate mellom petroleum og vann i formasjonen, eller en kombinasjon av disse, slik at den petroleum som omfattes overalt er i trykkommunikasjon gjennom væske eller gass. Departementet bestemmer i tvilstilfelle hva som skal anses å være en petroleumsforekomst.»
(70)Denne definisjonen har sentral betydning for anvendelsen av lovens § 4-7, i og med at grunnregelen i første ledd første punktum i denne bestemmelsen gjelder når det er tale om én petroleumsforekomst som strekker seg over flere blokker.
(71)Det følger av bestemmelsen at for at det skal være tale om en og samme forekomst, må det foreligge kommunikasjon mellom ulike ansamlinger av petroleum.
(72)Paragraf 1-6 bokstav b siste punktum om departementets myndighet «i tvilstilfelle» står sentralt i saken her. Jeg kommer tilbake til dette. Vedtaket i denne saken
(73)Jeg har allerede redegjort for bakgrunnen for Olje- og energidepartementets vedtak 29. juni 2021. Som følge av at rettighetshaverne på flere punkter ikke kom til enighet om en avtale, ba de departementet om å foreta fordeling i medhold av petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum.
(74)Under overskriften «Departementets vedtak» i vedtaksbrevet het det blant annet: «Rettighetshaverne er uenige om sentrale elementer i fordelingen av Breidablikkforekomsten. Spesielt gjelder dette spørsmålet om Grane Unitavtale skal ligge til grunn for fordelingen, og det tilknyttede spørsmålet om det er kommunikasjon mellom H- og F-strukturen. Som omtalt tidligere i dette vedtaket, har Olje- og energidepartementet avgjort disse to spørsmålene slik: ‘1. Bestemmelsene i Grane Unitavtale Appendix A: ‘Unit Reservoir F-structure part is not in communication with unit reservoir H-structure part’ skal legges til grunn for fordelingen av Breidablikk. 2. Det er ikke kommunikasjon mellom H- og F-strukturen.’»
(75)Departementet avgjorde altså at fordelingen skulle skje etter bestemmelsene i GUA, og at fordelingsbestemmelsene i GUA for alternativet om at det ikke er kommunikasjon mellom H-strukturen og F-strukturen skulle anvendes. Avgjørelsen om at det ikke er slik kommunikasjon, ble samtidig angitt som eget punkt i vedtaket.
(76)Innledningsvis i vedtaket viste departementet til at § 4-7 er en viktig del av det samlede regelverket om utvinning og annen petroleumsvirksomhet, og at formålet med bestemmelsen er «å sikre best mulig ressursforvaltning, også i tilknytning til forekomster som strekker seg over området til flere utvinningstillatelser». Etter å ha gjengitt lovens § 4-1 uttalte departementet følgende om rammene for vedtaket: «Etter dette legger departementet til grunn at vedtak om fordeling av en forekomst etter § 4-7 annet ledd må fattes i henhold til et forvaltningsskjønn hvor rammene for skjønnsutøvelsen, i tillegg til de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, vil følge av petroleumslovens overordnede formål og bestemmelser om ressursforvaltning og forsvarlig utvinning, samt bestemmelsens ordlyd.»
(77)Departementet bygde altså på at vedtaket skal fattes etter et forvaltningsskjønn.
(78)I den nærmere drøftelsen av kommunikasjonsspørsmålet viste departementet til petroleumsloven § 1-6 bokstav b og til Oljedirektoratets vurderinger før departementet uttalte: «I dette tilfellet er Oljedirektoratets vurdering at de ikke har grunnlag for å kunne konkludere om det er kommunikasjon eller ikke mellom H- og F-strukturen. … Departementets vurdering er at kravet til sannsynlighetsovervekt for kommunikasjon ikke er oppfylt. Det kan derved ikke konkluderes med at det er kommunikasjon mellom H- og F-strukturen.»
(79)I det påfølgende avsnittet ga departementet uttrykk for at man var oppmerksom på at det i GUA var inntatt en egen definisjon av kommunikasjon. Etter å ha gjengitt denne definisjonen uttalte departementet videre: «Slik Oljedirektoratet vurderer de relevante forholdene, vil man heller ikke basert på denne definisjonen kunne fastslå at det er kommunikasjon mellom H- og F-strukturen. Med andre ord, selv om denne definisjonen hadde innsnevret departementets kompetanse etter petroleumsloven § 1-6 bokstav b), ville man uansett ha kommet til samme resultat i vurderingen av om det er kommunikasjon mellom H- og F-strukturen.»
(80)Partene er enige om at det er ikke er forskjeller mellom definisjonen i petroleumsloven § 1-6 bokstav b og definisjonen av kommunikasjon i GUA som er av betydning for avgjørelsen av kommunikasjonsspørsmålet i denne saken. Slik jeg forstår vedtaket, tok departementet stilling til kommunikasjonsspørsmålet både etter petroleumsloven § 1-6 bokstav b og etter GUA.
(81)Departementet oppsummerte drøftelsen slik: «Departementet legger følgelig til grunn at det ikke er kommunikasjon mellom H- og F-strukturen. Etter dette legges Grane unitavtale Appendix A: ‘Unit Reservoir F-structure part is not in communication with unit reservoir H-structure partְ’ til grunn med hensyn til hvilke deltakerandeler som skal gjelde for F-strukturen i fordelingsspørsmålet i denne saken.»
(82)Dette ledet til den konklusjonen som jeg har gjengitt. Domstolsprøving av forvaltningsvedtak
(83)Domstolenes kontroll av forvaltningsvedtak er utviklet i rettspraksis og er ansett som sikker sedvanerett, som til dels er av konstitusjonell karakter, se Rt-2001-995 på side 1000. Retten til prøving av om et vedtak strider mot Grunnloven eller formell lov, har siden 2020 også vært nedfelt i Grunnloven § 89.
(84)Det er samtidig på det rene at prøvingsretten kan begrenses. De konstitusjonelle reglene setter ikke noe forbud mot at domstolenes prøvingsrett beskjæres dersom det er saklig begrunnet og skjer på et avgrenset område, se storkammerdommen i Rt-2012-519 avsnitt 81.
(85)De alminnelige utgangspunktene for rekkevidden av domstolenes prøving av forvaltningsvedtak er beskrevet slik i plenumsdommen i Rt-2012-1985 avsnitt 142: «Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte lovbestemmelse. Utlendingsloven § 38 første ledd er en ‘kan’-bestemmelse. … Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt ‘fritt skjønn’. I slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre menneskerettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf. Rt-2012-1025 avsnitt 68.»
(86)En rekke lovbestemmelser må forstås slik at forvaltningens avgjørelse skal bygge på et «fritt skjønn», som ikke kan prøves av domstolene. Men som det følger av det siterte, kan domstolene også der forvaltningen er gitt et fritt skjønn, normalt prøve forvaltningens rettsanvendelse, saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig faktum. I tillegg kan det prøves om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikke er åpenbart urimelig.
(87)Samtidig er det på det rene at en lovbestemmelse kan innskrenke prøvingsadgangen også utover det som naturlig kan anses som fritt skjønn. Det avgjørende er også i denne sammenheng en tolkning av den enkelte hjemmelsloven. De alminnelige utgangspunktene er beskrevet i Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 13. utgave, 2026 side 487–489. Eckhoff og Smith bruker begrepet «endelighetsklausuler» om lovbestemmelser som begrenser domstolskontrollen mer enn det som følger av de alminnelige hovedreglene.
(88)Også for slike bestemmelser er det på rene at domstolskontrollen ikke kan avskjæres fullt ut. Grensene i denne sammenheng ble drøftet allerede i Forvaltningskomiteens innstilling, NUT 1958: 3. I utredningen side 369 heter det blant annet: «Noe annet er at en grov tilsidesettelse av saksbehandlingsreglene kan innebære et misbruk av forvaltningsmyndighet som domstolene må kunne kontrollere. Og her ligger vel selve kjernen av den forfatningsrettslige side av domstolskontrollen. Lovgivningen kan ikke legge en avgjørelse til et forvaltningsorgan på en slik måte at domstolene ikke har rett til å prøve om et vedtak skyldes maktmisbruk fra vedkommende forvaltningsorgans side. Dette ville i tilfelle komme i strid med den i vår forfatning sikrede domstolskontroll. … Dersom en tjenestemann bruker sin myndighet til å tilgodese familie og venner, dersom han handler vilkårlig eller dersom han ellers søker å fremme formål som ligger utenom loven, må domstolene alltid kunne gripe inn. Det samme må gjelde dersom et vedtak skyldes svik eller annet uredelig forhold fra vedkommende myndighets side.»
(89)Disse formuleringene fra 1958 gjenfinnes langt på vei i nåværende juridisk teori. Både i den drøftelsen jeg har vist til fra Eckhoff og Smith, og i Hans Petter Graver og Henriette N. Tøssebro, Alminnelig forvaltningsrett, 6. utgave, 2024, punkt 9.3.3 på side 174–179 fremheves det at selv om begrensninger i prøvingsadgangen kan fastsettes i lov, vil denne ikke kunne avskjæres helt. Domstolene vil alltid kunne prøve blant annet om loven gir forvaltningen kompetanse til å treffe vedtak, og om det foreligger grove og alvorlige feil i saksbehandlingen. Det vil også kunne prøves om vedtaket er vilkårlig, eller om det ellers foreligger grove og åpenbare brudd på alminnelige krav til saklighet.
(90)Det som beskrives her, er yttergrensene for hvilke begrensninger i prøvingsadgangen som kan fastsettes ved lov. Begrensningene vil uansett ikke rekke lenger enn det som følger av den enkelte lovbestemmelsen.
(91)Det er et alminnelig utgangspunkt at selv om adgangen til å prøve skjønnsutøvelsen, og eventuelt også rettsanvendelsen, er begrenset, vil domstolene kunne prøve det faktiske grunnlaget for en avgjørelse. Kontroll med at forvaltningsvedtak bygger på riktig faktum, ligger i kjernen av domstolenes legalitetskontroll med forvaltningen.
(92)Samtidig er det ikke tvilsomt at det også kan gjøres begrensninger i domstolens adgang til å prøve faktum, se blant annet Graver og Tøssebro på side 179. Spørsmålet ble drøftet allerede av Forvaltningskomiteen i 1958. På side 371 i utredningen ble det fremhevet at prøving av faktum er grunnleggende for domstolskontrollen, før komiteen uttalte: «Loven kan uttrykkelig avskjære domstolenes adgang til å prøve bevisene. Det kan imidlertid neppe påvises noe tilfelle hvor loven uttrykkelig særskilt bestemmer at faktum ikke kan prøves.»
(93)Allerede i 1958 bygde man altså på at også begrensninger i domstolenes adgang til prøve bevisene – faktum – kan fastsettes ved lov.
(94)Komiteens videre observasjon var at det på det tidspunkt – i 1958 – «neppe» forelå slike lovbestemmelser. Jeg bemerker at komiteen senere i utredningen, på side 379, hadde en oppregning av dagjeldende lovbestemmelser som ga forvaltningens myndighet til i tvilstilfeller å fastsette innholdet i begreper brukt i den enkelte loven. Slik jeg oppfatter det, medførte flere av disse bestemmelsene begrensninger i domstolenes adgang til å prøve forvaltningens bedømmelse av faktiske forhold.
(95)Et eksempel på senere lovbestemmelser som klart skal forstås slik at domstolenes adgang til å prøve faktum er begrenset, er kulturminneloven § 4 siste ledd og § 12 andre ledd. Etter disse bestemmelsene fastsetter departementet «i tvilstilfelle med bindende virkning» hva som er kulturminner som faller inn under paragrafen. Ett av de avgjørende elementene i dette er kulturminnets alder. Dette er et faktisk forhold som departementet tar stilling til, men der vurderingene altså ikke kan prøves av domstolene.
(96)Ved den konkrete tolkningen av en lovbestemmelse vil karakteren av vurderingene som hevdes unntatt fra overprøving, ha betydning. Dette illustreres godt av Høyesteretts dom i Rt-2005-117, der det var spørsmål om en aktsomhetsvurdering var unntatt fra domstolsprøving. Førstvoterende uttalte i avsnitt 48 og 49: «En regel hvor avgjørelsen av vareeierens aktsomhet er unntatt fra domstolenes prøvingsrett, reiser imidlertid grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål. Og da dette rettssikkerhetsaspektet ikke er nærmere drøftet i forarbeidene, reduseres vekten av lovens ordlyd og forarbeidene. Den manglende drøftelsen gir grunn til å tvile på om det var lovgiverens overveide standpunkt at bestemmelsen skulle ha det innholdet som lovens ordlyd og forarbeidene umiddelbart kunne tyde på. Jeg viser til at det aktuelle kriteriet – ‘til last’ – er velegnet for overprøving. Aktsomhetsvurderinger må domstolene foreta på en rekke livsområder, og vurderingen etter tolloven [1966] § 37 står ikke i noen særstilling. Skjønnet krever ingen tollfaglig kompetanse, slik at det av den grunn kunne være spørsmål om å unnta det fra domstolenes prøvingsrett.»
(97)Det ble altså lagt vesentlig vekt på at unntak fra domstolsprøving av det aktuelle vedtaket reiste grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål, og at det dreide som et kriterium som var velegnet for overprøving av domstolene. Det ble fremhevet at det var tale om et skjønn som ikke krevde spesiell faglig kompetanse. Motsetningsvis må dette forstås slik at det kan tale for begrenset prøving at et spørsmål krever kompliserte faglige vurderinger. Saken fra 2005 gjaldt prøving av rettsanvendelsen, men det er ikke naturlig å vurdere dette annerledes for faktiske spørsmål som utgjør grunnlaget for forvaltningens skjønn.
(98)Samtidig vil det at det kreves kompliserte faglige vurderinger, ikke i seg selv uten klare holdepunkter i loven gi grunnlag for å konstatere begrensninger i domstolsprøvingen. Generelt er det ikke uvanlig at domstolene må ta stilling til kompliserte faglige spørsmål. Begrensninger i domstolsprøvingen av vedtak etter petroleumsloven 1-6 bokstav b
(99)Jeg har allerede beskrevet bestemmelsens formål og hovedinnhold. Jeg vil nå gå nærmere inn på siste punktum som fastsetter at departementet «bestemmer i tvilstilfelle hva som skal anses å være en petroleumsforekomst». Spørsmålet er om dette skal forstås som en begrensning av adgangen til domstolsprøving i tilfeller der departementet har benyttet sin myndighet etter bestemmelsen.
(100)Etter mitt syn må ordlyden naturlig forstås slik at departementets avgjørelse skal være endelig, også med den virkning at adgangen til domstolsprøving er begrenset. Jeg legger da særlig vekt på formuleringene «bestemmer» og «skal anses». Det avgjørende er etter ordlyden ikke hva som er en petroleumsforekomst, men om departementet bestemmer at det skal anses å foreligge en slik forekomst. En slik formulering av avgjørelsestemaet tilsier at vurderingen ikke skal kunne overprøves av domstolene.
(101)At adgangen til domstolsprøving er begrenset, støttes av lovens forarbeider. Petroleumslovens definisjon av «petroleumsforekomst» er en videreføring av den tilsvarende bestemmelsen i petroleumsloven 1985 § 4 bokstav b. Bestemmelsen i 1985-loven hadde sitt utgangspunkt i forslag fra et lovutvalg, NOU 1979: 43. Under høringen hadde daværende Norsk Industriforening for Operatørselskap (NIFO) innvendinger mot forslaget. I lovproposisjonen, Ot.prp. nr. 72 (1982–1983), videreførte departementet utvalgets forslag. Om innvendingene fra NIFO uttalte departementet på side 41: «NIFO mener at bestemmelsen om at departementet i tvilstilfeller bestemmer hva som skal anses å være en petroleumsforekomst bør utgå. NIFO hevder at den vil kunne fortolkes slik at rettighetshaver er avskåret fra å hevde at departementets oppfatning er gal, også når det saklige grunnlag går imot departementets oppfatning, idet departementet kan vise til at det administrative skjønn er utøvet med klar hjemmel i lov. Departementet er enig med NIFO i at bestemmelsen overlater til departementets administrative skjønn å bestemme hva som skal anses som en petroleumsforekomst i tvilstilfeller og at dette i noen grad vil kunne begrense en parts adgang til å prøve spørsmålet rettslig. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av å kunne fatte en rask og endelig beslutning særlig om samordnet utvinning, jfr. § 16. Departementet må vurdere de synspunkter rettighetshaver legger frem og foreta en avgjørelse på grunnlag av de opplysninger som foreligger på avgjørelsestidspunktet. Departementet finner det nødvendig å beholde annet ledd i overensstemmelse med utvalgets utkast.»
(102)Det kan ikke være tvil om at det som her omtales som «det administrative skjønn», gjelder vurderingen av om det skal anses å foreligge en petroleumsforekomst, som – slik jeg har beskrevet – i hovedsak er en faktisk vurdering.
(103)Når departementet gir uttrykk for at bestemmelsen «i noen grad» vil kunne begrense adgangen til å kreve rettslig prøving, må det forstås som en henvisning til at begrensningene i domstolsprøvingen gjelder departementets vurderinger. Domstolene vil i utgangspunktet kunne prøve departementets rettsanvendelse. Videre kan det prøves om vedtaket ligger innenfor departementets kompetanse, herunder om lovens vilkår om «tvilstilfelle» er oppfylt. I samsvar med alminnelige prinsipper vil domstolene også kunne prøve departementets saksbehandling, om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og om resultatet ikke er åpenbart urimelig. Både prøving av om det foreligger et «tvilstilfelle», av saksbehandlingen, og av om det foreligger myndighetsmisbruk, vil også kunne innebære en prøving av faktum. Det som ikke kan prøves, er de vurderingene av faktiske forhold som inngår som en del av den petroleumsfaglige vurderingen.
(104)Som ledd i begrunnelsen for innskrenkinger i prøvingsadgangen viste departementet til viktigheten av å kunne fatte en «rask og endelig beslutning om samordnet utvinning». Vår Energi har i saken her vist til at muligheten for å påklage vedtaket gjør at det uansett ikke var endelig. Tidsforløpet i forbindelse med en klagebehandling vil likevel være vesentlig kortere enn ved en domstolsprøving, som kan strekke seg over flere år.
(105)Jeg kan ikke se at begrensninger i prøvingen knyttet til den faktiske vurderingen av hva som anses å være en petroleumsforekomst, kommer i strid med grunnleggende rettssikkerhetshensyn. Det dreier seg om avgjørelser truffet under forvaltningen av statens petroleumsressurser. Begrensningene er knyttet til utpreget faglige vurderinger som krever omfattende medvirkning fra høyt kvalifisert personell innenfor ulike fagområder. Som jeg har påpekt, er adgangen til domstolsprøving ikke generelt avskåret, heller ikke når det gjelder faktum. Begrensninger i domstolsprøvingen av vedtak etter petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum
(106)Jeg har allerede redegjort for hovedinnholdet i § 4-7. Som jeg har beskrevet, er det i utgangspunktet lagt til rettighetshaverne å inngå avtale om hvordan samordning skal skje, herunder å foreta fordelingen mellom rettighetshaverne. Det er likevel ikke noen full avtalefrihet på dette området. Det følger av andre ledd siste punktum at avtalen skal forelegges departementet til godkjennelse.
(107)Andre ledd siste punktum regulerer tilfeller der det ikke oppnås enighet om en avtale «innen rimelig tid». I så fall kan departementet «bestemme» hvordan den samordnede virksomheten skal foregå, herunder «fordele» forekomsten.
(108)Ordlyden – at departementet kan «bestemme» – må naturlig forstås slik at domstolsprøvingen av et fordelingsvedtak er begrenset. Det er heller ikke bestridt i saken her at et fordelingsvedtak i stor grad består av skjønnsmessige vurderinger som ikke kan prøves av domstolene. Det Vår Energi har gjort gjeldende, er at det ikke er holdepunkter for at det gjelder begrensninger i domstolenes adgang til å prøve om vedtaket bygget på et korrekt faktum.
(109)Ut fra dette er det grunn til å se nærmere på karakteren av de vurderingene som departementet må foreta for å fatte et fordelingsvedtak. Disse er etter mitt syn godt beskrevet i et tidligere vedtak i en annen sak som partene i saken her har lagt frem. Dette er Olje- og energidepartementets vedtak 1. juli 2015 om fordeling av den petroleumsforekomsten som utgjør Johan Sverdrup-feltet. Under punkt 6 i vedtaket heter det blant annet: «Det naturlige utgangspunkt for fordelingen av en petroleumsforekomst vil etter departementets syn være tilstedeværende volum i de områder som utgjør forekomsten, og hvordan disse fordeler seg mellom de underliggende utvinningstillatelser. … Departementet vil derfor ved skjønnsutøvelsen ta utgangspunkt i tilstedeværende volumer i forekomsten og antatt fordeling av dem mellom utvinningstillatelsene. Departementet mener at også fysiske iboende egenskaper ved undergrunnen er relevante for skjønnsutøvelsen i denne saken. Eksempelvis vil en legge ulik vekt på gode soner med gode reservoaregenskaper og soner som det er høyst usikkert om kan produseres, om det er grunn til å forvente ulik utvinningsgrad i ulike deler av forekomsten, og om det forventes vesentlige forskjeller i bore-/brønnkostnader i de ulike deler av forekomsten. Departementets vedtak om fordeling av Sverdrup-forekomsten må bygge på all relevant informasjon og alle relevante saksopplysninger. Mange av de sentrale parameterne er beheftet med stor usikkerhet.»
(110)Vurderingstemaene ble også beskrevet i forarbeidene til petroleumsloven 1985 § 16. Någjeldende lov § 4-7 er i det alt vesentlige en videreføring av denne bestemmelsen. I NOU 1979: 43 side 64–65 uttalte lovutvalget: «Hvis rettighetshaverne ikke blir enige, kan departementet bestemme hvorledes virksomheten skal foregå. Med dette siktes bl.a. til utforming og dimensjonering av tekniske innretninger. Fordelingen av reservene kan avgjøres av departementet hvis partene ikke blir enige. Fordelingen kunne også være henvist til avgjørelse ved rettslig skjønn, men utvalget har lagt avgjørende vekt på at det i disse saker er avgjørende momenter av utpreget teknisk/geologisk karakter hvor departementet og Oljedirektoratet har bedre faglige kvalifikasjoner til å bedømme disse sider. Rettssikkerhetsmessige hensyn kan ikke ses å være av særlig tyngde.»
(111)Det departementet tok stilling til her, er om fordelingsvedtak skulle fattes av departementet eller ved rettslig skjønn. At man i den sammenheng valgte departementsvedtak, tilsier ikke uten videre at man også ønsket å begrense etterfølgende domstolsprøving. Det sentrale er imidlertid etter mitt syn det som sies om vedtakets karakter. Det fremstår klart at et fordelingsvedtak bygger på omfattende skjønnsmessige vurderinger, der de skjønnsmessige elementene i stor grad består i vurderinger av faktiske forhold.
(112)Ut fra dette ser jeg det slik at når departementet i loven er gitt hjemmel til å «bestemme» fordelingen med den virkning at dette ikke kan overprøves av domstolene, må det også omfatte den vurderingen av faktum som inngår i de samlede petroleumsfaglige vurderingene.
(113)På samme måte som for § 1-6 bokstav b dreier det seg om avgjørelser som er truffet under forvaltningen av statens petroleumsressurser, og som er av utpreget faglig art. Jeg kan da ikke se at begrensningene i prøvingsadgangen kommer i strid med grunnleggende rettssikkerhetshensyn. Heller ikke i denne sammenheng er adgangen til domstolsprøving generelt avskåret. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om dette. Betydningen av at kommunikasjonsspørsmålet her er regulert i avtale
(114)Jeg er altså kommet til at både petroleumsloven § 1-6 første ledd bokstav b og § 4-7 andre ledd siste punktum skal forstås slik at domstolene i utgangspunktet ikke kan prøve de faktiske forholdene som departementets faglige vurderinger bygger på.
(115)Denne saken er imidlertid særegen, ved at departementet også har anvendt en avtale mellom private parter – GUA – når man som ledd i fordelingsvedtaket har tatt stilling til kommunikasjonsspørsmålet. Dette er prinsipielt noe annet enn når departementet som ledd i utøvelsen av sin myndighet etter § 4-7 tar stilling til grunnvilkåret i første ledd – om det foreligger én petroleumsforekomst som strekker seg over flere blokker. I slike tilfeller vil departementet anvende definisjonen i § 1-6 første ledd bokstav b direkte.
(116)Partene er som nevnt enige om at det ikke er forskjeller mellom definisjonen i petroleumsloven § 1-6 bokstav b og definisjonen i GUA som er av betydning i denne saken. Det er likevel klart at departementet anvender definisjonen i GUA i den delen av vedtaket som Vår Energi angriper for domstolene.
(117)Når domstolene som ledd i avgjørelsen av en tvist skal anvende en avtale mellom private parter, er det klare utgangspunktet at domstolene på grunnlag av privatrettslige normer fullt ut prøver hva som er innholdet i avtalen, og hva avtalen riktig anvendt leder til. Det gjelder selv om dette medfører at domstolene må ta stilling til kompliserte faktiske spørsmål.
(118)For vurderingen her er det likevel sentralt at departementets anvendelse av avtalens kommunikasjonsvilkår inngår som grunnlag for et vedtak som er truffet i kraft av departementets myndighet etter petroleumsloven.
(119)Forvaltningen av petroleumsressursene skjer med utgangspunkt i statens eierrådighet. I den grad det åpnes for avtaler mellom private, skjer dette i nært samspill med myndighetene. Rettighetshaverne har etter petroleumsloven § 4-7 adgang til å inngå samordningsavtaler, men slike avtaler blir bare gjeldende når de er godkjent av departementet. Dersom det ikke oppnås en godkjent avtale, bestemmer departementet hvordan fordeling skal skje, jf. § 4-7 andre ledd siste punktum. Dersom selskapene i denne saken i stedet for å overlate avgjørelsen til departementet hadde inngått avtale om samordning av virksomheten på Breidablikk-feltet, måtte denne ha vært forelagt departementet til godkjenning. Samvirket mellom avtaler og myndighetsutøvelse vises også ved at når det her treffes et fordelingsvedtak, tas innholdet i dette inn i avtalen mellom partene.
(120)Slik jeg har beskrevet, er siktemålet med § 4-7 å etablere en rask og endelig beslutning om samordnet utvinning. Både en inngått avtale og et vedtak av departementet etter andre ledd siste punktum vil etter det jeg har gjennomgått, i praksis utgjøre en endelig ordning.
(121)Som jeg også har redegjort for, vil vedtak etter § 4-7 andre ledd siste punktum, i likhet med vedtak etter § 1-6 bokstav b, i stor grad bygge på skjønnsmessige vurderinger av utpreget faglig karakter.
(122)I avtalepraksis er det vanlig å bestemme at tvister om slike spørsmål skal avgjøres av en «ekspert», jf. blant annet det jeg har sitert fra Ot.prp. nr. 72 (1982–1983) side 53. En slik ekspertavgjørelse vil være endelig og bindende, på linje med en avtale mellom partene. Med «ekspert» menes i denne sammenheng et foretak der det finnes fagmiljø med tung og bred kompetanse innenfor ulike relevante fagområder. Det er opplyst at det i Norge ikke finnes slike foretak, og at det eneste fagmiljøet i Norge med tilsvarende realkompetanse finnes i Sokkeldirektoratet.
(123)Dette innebærer at alternativet til vedtak etter § 4-7 andre ledd siste punktum normalt vil være en avtalerettslig bindende og endelig ekspertavgjørelse, der de faglige vurderingene ikke kan prøves av domstolene. Jeg nevner at både tingretten og lagmannsretten i denne saken har bygd på at GUA må tolkes slik at spørsmålet om kommunikasjon i tilfelle uenighet mellom partene skulle forelegges en ekspert. Jeg slutter meg til de vurderingene som tingretten og lagmannsretten har gjort av dette spørsmålet. Situasjonen er dermed at alternativet til en avgjørelse av departementet som omfattet kommunikasjonsspørsmålet, ikke ville vært domstolsprøving, men å la en ekspert avgjøre spørsmålet med bindende og endelig kontraktsrettslig virkning.
(124)Det omstridte spørsmålet som departementet har tatt stilling til, er ikke hvordan avtalen mellom partene skal tolkes, men en vurdering som munner ut i en konklusjon av faktisk karakter – om det kan legges til grunn at det er kommunikasjon mellom feltene. Partene er enige om at slik denne saken ligger an, vil vurderingen måtte bli den samme etter petroleumsloven § 1-6 bokstav b som etter GUA. Partene er også enige om at det er tale om et tvilstilfelle. En bestemmelse av departementet etter § 1-6 bokstav b kan, som jeg har gjennomgått, i et slikt tilfelle ikke overprøves av domstolene.
(125)Jeg har da vanskelig for å se at den omstendighet at kommunikasjonsspørsmålet også er avgjørende for hvilket fordelingsalternativ i GUA som skal anvendes som grunnlag for fordelingsvedtaket for Breidablikk, gir domstolene en større adgang til å prøve dette spørsmålet. GUA er godkjent av departementet, og en fordeling basert på om det er kommunikasjon mellom feltene, bygger på de samme prinsippene som i § 1-6 bokstav b.
(126)Etter dette er jeg kommet til at når departementets avgjørelse av kommunikasjonsspørsmålet her inngår som ledd i utøvelse av departementets myndighet etter § 4-7 andre ledd siste punktum, kan vedtaket ikke prøves av domstolene i større grad enn det som ellers gjelder for vedtak etter denne bestemmelsen og etter § 1-6 bokstav b.
(127)De begrensningene som etter mitt syn gjelder, er knyttet til prøving av departementets petroleumsfaglige vurderinger, inkludert den delen av disse vurderinger som gjelder faktiske forhold. Jeg bygger på at domstolene etter vanlige forvaltningsrettslige prinsipper kan prøve andre sider av vedtaket, slik jeg har redegjort for tidligere. Er begrensningen av adgang til domstolsprøving forenlig med EMK artikkel 6 nr. 1?
(128)Vår Energi har gjort gjeldende at de kravene som følger av EMK artikkel 6 nr. 1 om rett til rettferdig rettergang, innebærer at adgangen til domstolsprøving av kommunikasjonsspørsmålet i denne saken ikke kan være avskåret.
(129)Et første spørsmål er om situasjonen i saken her i det hele tatt faller under virkeområdet for artikkel 6 nr. 1 – «civil rights and obligations». Forståelsen av dette begrepet er behandlet i storkammerdommen i Rt-2012-519 avsnitt 86. Som det gjøres rede for der, har det vært en utvikling fra et opprinnelig utgangspunkt om at bestemmelsen bare omfatter privatrettslige tvister, til at den også får anvendelse på tvister der det offentlige er part, dersom tvisten er av direkte betydning for privatrettslige rettigheter.
(130)I denne saken er offentligrettslige og privatrettslige spørsmål tett sammenvevd, og det fremstår noe usikkert om kriteriet «civil rights and obligations» er oppfylt. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette, fordi jeg uansett er kommet til at en begrensning i domstolsprøvingen slik jeg bygger på, ikke er i strid med kravene etter EMK artikkel 6 nr. 1.
(131)En sentral avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) om begrensninger i adgangen til domstolsprøving er storkammerdommen 6. november 2018 Ramos Nunes de Carvalho e Sá mot Portugal. I avgjørelsen avsnitt 177 fremhever EMD at kravene til domstolsprøving er oppfylt hvis domstolen har utøvd en «sufficient review».
(132)Hva som ligger i dette kravet, utdypes i avsnitt 179. Det vil for det første ha betydning om prøvingen gjelder «a specialised issue requiring professional knowledge or experience and whether it involved the exercise of administrative discretion and, if so, to what extent». EMD legger altså vekt på om det dreier seg om et spesialisert spørsmål som krever fagkunnskap eller erfaring, og om avgjørelsen omfatter bruk av skjønn.
(133)Videre følger det av avsnitt 179 at det skal legges vekt på hvordan forvaltningsbehandlingen er gjennomført, særlig partenes prosessuelle rettigheter, på karakteren av tvisten og på hvilke innsigelser som fremsatt.
(134)Ut fra disse kriteriene kan jeg ikke se at de begrensningene i domstolsprøvingen som etter det jeg har gjennomgått, gjelder i denne saken, vil være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Begrensningene her gjelder utpreget faglige spørsmål, som også krever ulike typer fagkompetanse. Slik jeg har beskrevet, er det i avtalepraksis vanlig å overlate denne typen spørsmål til en ekspertavgjørelse, som ikke kan overprøves av domstolene når det gjelder de faglige vurderingene.
(135)Departementets vedtak er fattet etter en grundig behandling. Partene ble gitt anledning til å gi uttrykk for sitt syn, og det ble innhentet omfattende vurderinger fra Oljedirektoratet.
(136)Vår Energi har gjort gjeldende at EMD har stilt særlig strenge krav når det gjelder begrensninger i domstolenes adgang til å prøve det faktiske grunnlaget for et forvaltningsvedtak. Det er i den forbindelse blant annet vist til dommen 17. desember 1996 Terra Woningen B.V. mot Nederland. Slik jeg ser det, gjelder de avgjørelsene fra EMD som Vår Energi har vist til i denne sammenheng, spørsmål om prøving av faktiske spørsmål av en annen karakter enn i denne saken, slik at hensynet til privates rettssikkerhet sto i en annen stilling enn det gjør her. Som jeg har gjennomgått, er dessuten prøvingen bare i noen grad begrenset. Alvorlige feil, også knyttet til faktum, vil kunne prøves.
(137)Videre har Vår Energi pekt på at det for spørsmålet om adgang til domstolsprøving må legges vekt på at staten har en egeninteresse i avgjørelsen ved at Petoro er et statlig selskap, og at staten også har betydelige eierinteresser i Equinor. Departementets vedtak i denne saken ble fattet før ansvaret for forvaltningen av Petoro og Equinor ble overført fra Olje- og energidepartementet til Nærings- og fiskeridepartementet med virkning fra 1. juli 2021. Det er i denne sammenheng vist til EMDs dom 14. november 2006 Tsfayo mot Storbritannia.
(138)Jeg kan ikke se at statens eierinteresser er et moment av avgjørende betydning i denne saken. Det dreier seg om et vedtak som er truffet innenfor de lovbestemte og fast etablerte rammene for forvaltning av norsk petroleumsvirksomhet. Dette skiller seg vesentlig fra saksforholdet i Tsfayo-saken, som gjaldt avgjørelse av en kommunal klagenemnd i et spørsmål som hadde direkte økonomisk betydning for kommunen selv. Jeg viser også til at de alminnelige reglene om myndighetsmisbruk gjelder på vanlig måte, herunder vernet mot usaklig forskjellsbehandling. Rent konkret er også situasjonen at prøving av det spørsmålet saken for Høyesterett gjelder, er uten økonomisk betydning for Petoro.
(139)Etter dette er jeg kommet til at de begrensningene i domstolsprøving som foreligger her, er forenlige med kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1. Oppsummering
(140)Jeg er, som tingretten og lagmannsretten, kommet til at domstolene ikke kan prøve departementets vurdering av det faktiske spørsmålet om det er kommunikasjon mellom F-strukturen og H-strukturen. Jeg bygger dette på bestemmelsen i petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum sammenholdt blant annet med § 1-6 bokstav b. Det er dermed ikke grunn for meg til å gå inn på om det forelå en avtale mellom selskapene om at departementet skulle fatte en bindende og endelig avgjørelse.
(141)Slik det er beskrevet av tingretten, må dette, ut fra de anførslene Vår Energi har gjort gjeldende som grunnlag for påstanden om at departementets vedtak er ugyldig, lede til at staten og de øvrige selskapene frifinnes i søksmålet fra Vår Energi. Konklusjon og sakskostnader
(142)Det resultatet jeg er kommet til, medfører at anken forkastes.
(143)Staten og de øvrige ankemotpartene har dermed vunnet saken for alle instanser og har krav på dekning av sine sakskostnader fra Vår Energi, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Jeg ser ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd.
(144)Sakskostnader ble tilkjent både i tingretten og lagmannsretten. Equinor Energy, ConocoPhillips Skandinavia og Petoro, som for tingretten hadde felles prosessfullmektig, har krevd at sakskostnader for tingretten tilkjennes med et høyere beløp enn det som er fastsatt i tingrettens dom. Det er vist til at dette ble gjort gjeldende på samme måte for lagmannsretten, men at lagmannsretten ved en feil ikke tok stilling til kravet om overprøving av tingrettens fastsettelse av sakskostnadene.
(145)For tingretten krevde de tre selskapene dekning av sakskostnader med 26,8 millioner kroner. Av dette utgjorde advokatsalær 18,4 millioner kroner. Tingretten satte nødvendige kostnader til advokatsalær til 15 millioner kroner, jf. tvisteloven § 20-5. Denne fastsettelsen bygde på en grundig vurdering. Det er ikke anført noe som gir Høyesterett grunnlag for å komme til noen annet resultat. Ut fra dette mener jeg at det ikke bør gjøres endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.
(146)Statens prosessfullmektig har for Høyesterett krevd dekket salær med totalt 914 750 kroner for arbeid i 641 timer. Kravet tas til følge.
(147)Prosessfullmektigen for Equinor Energy og ConocoPhillips Skandinavia har krevd dekning av salær med totalt 5 711 050 kroner for arbeid i 1 599 timer med en gjennomsnittlig timepris på 3 572 kroner. Det er ikke krevd dekning av merverdiavgift. Jeg har ikke merknader til timeprisen. Etter mitt syn overstiger imidlertid timebruken det som kan anses nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5. Prosedyren for Høyesterett var delt slik at advokat Naalsunds prosedyre var konsentrert om spørsmålet om selskapene gjennom avtale har forpliktet seg til at forvaltningens vurdering skal innebære en bindende og endelig avgjørelse. Selv om forberedelsen av saken utvilsomt har vært knyttet til alle de anførte grunnlagene, må prosessopplegget få betydning ved vurderingen av hva som har vært nødvendige kostnader. Jeg nevner til sammenligning at Vår Energis prosessfullmektiger, som sammen har prosedert alle sider av saken for Høyesterett, har inngitt en kostnadsoppgave på 4 739 964 kroner for arbeid i 1 030 timer. Equinor Energy og ConocoPhillips Skandinavia tilkjennes etter dette sakskostnader tilsvarende 1 000 timers arbeid til gjennomsnittlig timepris, det vil si 3 572 000 kroner.
(148)Petoros prosessfullmektig har krevd dekning av salær med 417 240 kroner for arbeid i 91,5 timer. Kravet tas til følge.
(149)Jeg stemmer for denne
(150)Dommer Stenvik: Dissens
(151)Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.
(152)Som førstvoterende har redegjort for, er det omstridte vedtaket fattet med hjemmel i petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum og gjelder fordelingen av petroleumsforekomsten Breidablikk. Deler av Breidablikk-forekomsten var allerede samordnet og fordelt ved Grane Unit Agreement – GUA – fra 2000. Etter departementets syn var det av den grunn nødvendig ved fordelingen av Breidablikk å ta stilling til de underliggende rettighetsforholdene etter GUA. Det er ikke bestridt at departementet hadde kompetanse til å avgjøre om GUA – så langt den rekker – er bindende for fordelingen av Breidablikk.
(153)Jeg er enig med førstvoterende i at petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum åpner for forvaltningsskjønn. Det betyr imidlertid ikke at forvaltningens vurderingsfrihet omfatter alle forhold som ligger til grunn for vedtaket. I dette tilfellet bygger kravet om ugyldighet på at departementet har lagt feil faktum til grunn ved avgjørelsen av om det er kommunikasjon – «communication» – mellom H-strukturen og F-strukturen i henhold til GUA. Når et forvaltningsorgan tar stilling til privatrettslige forhold i forbindelse med et vedtak, må vurderingen bygge på privatrettslige normer, jf. Rt-2009-1356 avsnitt 31 og Rt-2015-795 avsnitt 31 og 32. Da er det i utgangspunktet ikke rom for noen vurderingsfrihet ut over den som følger av alminnelige avtale- og obligasjonsrettslige regler. Domstolene kan overprøve slike vurderinger.
(154)Ettersom tvisten etter min mening gjelder sider av vedtaket hvor petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum ikke gir forvaltningen vurderingsfrihet, er det unødvendig for meg å ta stilling til om bestemmelsen innskrenker den alminnelige domstolskontrollen med fritt forvaltningsskjønn. Jeg vil likevel bemerke at prøvingen av om et forvaltningsvedtak bygger på rett faktum, ligger i kjernen av domstolenes legalitetskontroll. Dette innebærer at man bør være tilbakeholden med å oppstille prosessuelle eller materielle begrensninger i domstolskontrollen uten noenlunde sikre holdepunkter, jf. Rt-2005-117 avsnitt 48 og 51 og HR-2025-2517-A avsnitt 50.
(155)Bevistemaets art gir etter mitt syn ikke grunnlag for å begrense domstolskontrollen. Det at faktum ikke kan observeres direkte, og at avgjørelsen av den grunn må bygge på komplekse faglige vurderinger, er ikke enestående og er i seg selv ikke et argument for at faktum skal være unndratt rettslig prøving.
(156)Jeg kan heller ikke se at det foreligger holdepunkter for at det har vært lovgivers mening å begrense domstolenes kompetanse til å prøve om vedtak etter petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum bygger på riktig faktum. Hvis en slik begrensning hadde vært tilsiktet, ville jeg forventet at den kom klart til uttrykk i lovtekst og forarbeider. Dette gjelder ikke minst fordi en innskrenkning i den alminnelige domstolskontrollen med faktum etter mitt syn reiser grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål, som i så fall burde vært drøftet nærmere. Jeg bemerker i den forbindelse at selv om en utvinningstillatelse etter petroleumsloven § 3-3 tredje ledd bare gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning, og ikke en positiv utnyttelsesrett, har tillatelsen utvilsomt stor økonomisk verdi og danner grunnlag for berettigede forventninger om å få utvinne eventuelle funn så langt det er forsvarlig grunnlag for det.
(157)Jeg går ikke inn på spørsmålet om domstolene har kompetanse til å prøve faktum ved kontrollen av vedtak etter petroleumsloven § 1-6 bokstav b. Det omstridte vedtaket er ikke fattet med hjemmel i denne bestemmelsen. Den eneste grunnen til at departementet måtte ta stilling til kommunikasjonsspørsmålet, var at GUA etter departementets syn er bindende for fordelingen av Breidablikk. Det at vurderingstemaet etter § 1-6 bokstav b langt på vei faller sammen med definisjonen av «communication» i GUA, og partene i denne saken er enige om at kommunikasjonsspørsmålet må besvares på samme måte etter avtalen og loven, kan ikke begrense eller utelukke domstolskontrollen med tolkningen og anvendelse av avtalen.
(158)Lagmannsretten har lagt til grunn at domstolskontrollen i dette tilfellet ikke omfatter spørsmålet om det er kommunikasjon mellom H-strukturen og F-strukturen. Det følger av det jeg har sagt, at dette etter mitt syn er feil rettsoppfatning.
(159)Ankemotpartene har alternativt gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat uansett er riktig fordi partene avtalte at departementet skulle avgjøre kommunikasjonsspørsmålet med endelig virkning. Vår Energi har bestridt at en slik avtale er inngått.
(160)Det er etter mitt syn unødvendig å ta stilling til om en avtale er inngått, og hva den i så fall går ut på, fordi en eventuell avtale uansett ikke kan være avgjørende for domstolskontrollen med det omstridte vedtaket. Det er riktignok i utgangspunktet ingen ting i veien for at det avtales mellom private parter at et forvaltningsvedtak skal være materielt bindende for dem. Vedtaket må da legges til grunn i en senere tvist mellom avtalepartene. Situasjonen blir imidlertid en annen når en part fremmer krav om ugyldighet overfor det offentlige. Etter mitt syn kan berørte parter i alminnelighet neppe på forhånd frafalle retten til domstolskontroll med forvaltningsvedtak. Det er iallfall ikke grunnlag for at partene ved avtale kan begrense domstolskontrollen med vedtak om samordning og fordeling etter petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum.
(161)Equinor Energy og ConocoPhillips Skandinavia har – med tilslutning fra de øvrige ankemotpartene – særlig vist til Rt-2007-69 for å underbygge anførselen. Saken gjaldt en tvist mellom et forsikringsselskap og en forsikringstaker om gyldigheten av et brannskadeskjønn. I avsnitt 67 heter det at selve «verdsettelsen vil ikke under noen omstendighet kunne overprøves av domstolene – den viktigste rettssikkerhetsgarantien ligger her i kravet om at skjønnet ikke må være vilkårlig». Uttrykksmåten kan minne om den som er vanlig ved prøvingen av forvaltningsvedtak. Etter mitt syn må imidlertid dommen forstås i lys av at det dreide seg om avtalt tvisteløsning som ikke var voldgift, jf. Ot.prp. nr. 27 (2003–2004) side 28. Karakteristisk for slike avgjørelser er at de blir bindende mellom partene uten å ha rettskraft eller tvangskraft. Konsekvensen av at avgjørelsen har grunnlag i avtale, er at den bare kan settes til side etter avtalerettens regler om revisjon og ugyldighet, se Geir Woxholth, Voldgift, 2013 side 62 og Borgar Høgetveit Berg og Ola Ø. Nisja, Voldgift i et nøtteskall, 2. utgave, 2025 side 66. Det må være dette det siktes til når det i dommen sies at verdsettelsen ikke kan «overprøves av domstolene». Det kan ikke utledes av dette at en eventuell avtale om at departementets vedtak i saken her skal være endelig for partene, har konsekvenser for domstolskontrollen.
(162)Heller ikke ankemotpartenes alternative grunnlag kan derfor føre frem.
(163)Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom oppheves, og at Vår Energi ASA tilkjennes sakskostnader.
(164)Dommar Høgetveit Berg: Eg er i hovudsak og i resultatet samd med fyrstvoterande, dommar Bergh.
(165)Dommer Hellerslia: Likeså.
(166)Dommer Bull: Likeså.
(167)Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne