En sykepleier hadde i lang tid underslått narkotikaplastre brukt til smertelindring av pasienter på et sykehjem. Plastrene brukte hun til å dekke egen avhengighet. Avhengigheten skyldtes at hun selv hadde fått sterke smertestillende medisiner under et sykehusopphold, kombinert med fødselsdepresjon og andre psykisk belastende forhold. Med unntak av to tilfeller hadde underslagene ikke gått ut over pasientenes smertelindring.
På grunn av tillitsbruddet kom Høyesterett til at forholdet skulle anses som grovt underslag, selv om verdien av smerteplastrene var begrenset. Det ble særlig lagt vekt på de to tilfellene der pasientene ikke fikk foreskrevet smertelindring.
Høyesterett tok utgangspunkt i at grovt underslag skal straffes med ubetinget fengsel, men flertallet fant likevel under sterk tvil at det var tale om et «særlig tilfelle» der det var grunnlag for samfunnsstraff.
En dommer stemte for at straffen måtte settes til ubetinget fengsel.
Dommen har betydning for bruk av samfunnsstraff ved grovt underslag. Dommen gir også veiledning for spørsmålet om underslaget er grovt, der verdien av det underslåtte er begrenset, men tillitsbruddet står sentralt.
Rettsområde: Strafferett. Straffutmåling. Samfunnsstraff. Straffeloven § 325. Helsepersonelloven § 67, jf. § 4.
(1)Dommer Horn: Sakens spørsmål og bakgrunn
(2)Saken gjelder en sykepleiers underslag av narkotikaplastre ment til bruk for pasienter. Spørsmålet er om underslaget er grovt og hvilken straff som skal gis.
(3)A, født 00.00.1984, ble i juli 2025 tiltalt av statsadvokatene i Troms og Finnmark for handlinger begått i perioden fra 2021 til november 2023, da A arbeidet som sykepleier på en demensavdeling ved X sykehjem i Y.
(4)Tiltalens post I gjelder grovt underslag, jf. straffeloven § 325, jf. § 324, ved at A i kraft av sin stilling tilegnet seg narkotiske preparater i form av smertestillende fentanylplastre og OxyNorm-tabletter.
(5)De samme smertestillende medikamentene som nevnt i post I omfattes også av post II om ulovlig erverv av narkotika, jf. straffeloven § 231 første ledd, og av post IV om bruk av narkotika uten lovlig atkomst, jf. legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 4.
(6)Tiltalens post III gjelder overtredelse av helsepersonelloven § 67 første ledd, jf. § 4, ved at A administrerte fentanylplastre til pasienter i strid med forsvarlighetskravet for helsepersonell. Grunnlaget var at hun ved en rekke anledninger skulle ha satt på pasienten et brukt fentanylplaster eller lot det fremstå som om pasienten var gitt nytt fentanylplaster ved å merke et allerede påsatt plaster som nytt.
(7)A erkjente straffeskyld for post I, II og IV. Hun nektet straffeskyld for post III fordi hun mente at underslaget av smerteplastrene ikke hadde ført til at pasientene ble skadelidende.
(8)Ved Nord-Troms og Senja tingretts dom 10. desember 2025 ble A dømt til fengsel i 8 måneder. Tingretten fant det bare bevist at underslaget av tabletter omfattet én enkelt OxyNorm–tablett. For øvrig ble A domfelt i samsvar med tiltalen.
(9)A anket til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post III samt straffutmålingen.
(10)Hålogaland lagmannsrett avsa dom 28. april 2026. Slutningens punkt 1 lyder slik: «A, født 00.00.1984, dømmes for overtredelse av helsepersonelloven § 4 første ledd jf. § 67 og de forhold som ble avgjort ved Nord-Troms og Senja tingretts dom av 10.12.2025 til samfunnsstraff i 120 timer med en gjennomføringstid på 120 dager og en subsidiær fengselsstraff på 120 dager, jf. straffeloven § 79 bokstav a.»
(11)Ved bevisbedømmelsen under tiltalens post III la lagmannsretten til grunn at underslagene ikke hadde fratatt pasientene den smertelindring de skulle ha – med unntak for to tilfeller som fant sted i november 2023. Domfellelsen etter helsepersonelloven § 67, jf. § 4, omfattet derfor bare disse to tilfellene begått helt i slutten av tiltaleperioden.
(12)Lagmannsretten mente at riktig utgangspunkt for straffen var fengsel i 7 måneder, og gjorde deretter fradrag på 3 måneder på grunn av tilståelsen og tidsbruken. Hensett særlig til rehabiliteringssituasjonen fant lagmannsretten grunnlag for å idømme samfunnsstraff.
(13)Påtalemyndigheten har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Det er anført at lagmannsrettens utgangspunkt for straffen er vesentlig for mildt, og at samfunnsstraff ikke er en egnet reaksjon.
(14)A har utenfor anken anført at underslaget ikke er grovt. Mitt syn på saken Nærmere om de faktiske forholdene
(15)Forholdene i tiltalens post I, II og IV er avgjort ved tingrettens dom. Det skal da legges til grunn at A fra årsskiftet 2021/2022 til november 2023 hyppig tilegnet seg brukte fentanylplastre fra sykehjemmet, og at hun brukte plastrene til å dekke eget rusmisbruk. Underslaget omfatter også én enkelt OxyNorm-tablett. Underslaget pågikk over en periode på rundt to år, bortsett fra at hun i 2022 var sykmeldt store deler av tiden fra sommeren til desember.
(16)Skyldspørsmålet for tiltalens post III, som gjelder overtredelse av helsepersonelloven § 67, jf. § 4, er avgjort av lagmannsretten. Det skal legges til grunn at A ved to tilfeller i november 2023 unnlot å gi en pasient faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. I begge tilfeller fjernet hun et smerteplaster fra pasienten før den foreskrevne tiden. I det ene tilfellet erstattet A pasientens plaster med et brukt plaster, men kvitterte for å ha satt på et nytt plaster. I det andre tilfellet erstattet A det påsatte plasteret med et brukt plaster som hun påførte uriktig dato. I begge tilfeller fikk pasienten ikke den smertelindring som var forutsatt.
(17)Ut over disse to tilfellene må det etter lagmannsrettens dom legges til grunn at tilegnelsen av fentanylplastre har skjedd ved at brukte plastre har vært erstattet av nye plastre før den foreskrevne virketiden på 72 timer. Dette førte til et overforbruk av smerteplastre, men ikke til at A unnlot å ivareta sine plikter overfor pasientene etter helsepersonelloven § 4.
(18)Lagmannsretten har lagt til grunn at de straffbare forholdene skyldtes As rusavhengighet. Under et sykehusopphold i 2021, der A var innlagt med brudd i ryggen, fikk hun administrert sterke smertestillende medisiner. Hun slet på dette tidspunkt psykisk og hadde søvnproblemer. De psykiske problemene skyldtes blant annet fødselsdepresjon, samt en tidligere spontanabort etter flere års forsøk på å bli gravid. Kombinasjonen av de sterke smertestillende medisinene som hun fikk, den belastende situasjonen og hennes psykiske tilstand gjorde at hun ble avhengig av sterke smertestillende midler. Hun er i dag under behandling for sin rusavhengighet med legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Er underslaget grovt? Rettslige utgangspunkter
(19)Straffeloven § 325 om grovt underslag lyder slik: «Grovt underslag straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om underslaget er grovt skal det særlig legges vekt på om a. verdien av det underslåtte er betydelig, b. underslaget har pågått over lengre tid, c. det er begått ved brudd på en særlig tillit som følger med en stilling, et verv eller oppdrag, eller d. det er ført eller utarbeidet uriktige regnskaper eller uriktig regnskapsdokumentasjon.»
(20)Spørsmålet om et underslag er grovt, skal altså avgjøres etter en helhetsvurdering der det særlig legges vekt på de momentene som er omtalt i loven. Det fremgår av Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 285 at det også er relevant å legge vekt på om underslaget har medført «fare for liv eller helbred». Dette momentet fremgikk tidligere direkte av loven, men ble sløyfet i lovteksten fordi det hadde hatt liten praktisk betydning.
(21)Når det gjelder momentet «betydelig» verdi, er det naturlig å se hen til HR-2021-2580-A avsnitt 55. Her la Høyesterett til grunn at grensen for «betydelig økonomisk skade» ved grovt bedrageri går ved halvannen ganger grunnbeløpet på handlingstiden.
(22)Selv om verdien av det underslåtte ofte står sentralt i vurderingen av om underslaget er grovt, følger det som nevnt av loven at det skal foretas en bredere vurdering.
(23)I Rt-2006-853 stod både beløpets størrelse og graden av tillitsbrudd sentralt i helhetsvurderingen, se avsnitt 10. Saken gjaldt en bankansatt som ved gjentatte handlinger over en periode på åtte måneder underslo 102 000 kroner. Høyesterett anså underslaget som grovt, men det fremgår av avsnitt 13 at forholdet ikke lå langt over terskelen.
(24)Rt-2014-691 gjaldt en støttekontakt som underslo 78 918 kroner fra en utviklingshemmet person. Høyesterett bemerket i avsnitt 15–16 at beløpets størrelse neppe var tilstrekkelig til å anse underslaget som grovt, men fremhevet at støttekontakten hadde brutt den særlige tillit som fulgte med hennes stilling. Samlet ble underslaget ansett som grovt. Den konkrete vurderingen
(25)I vår sak er det vanskelig å anslå den økonomiske verdien av de plastrene som er fjernet fra pasientene før den foreskrevne tiden. Jeg nøyer meg med å slå fast at underslaget gjaldt begrensede verdier. I As tilfelle står imidlertid tillitsbruddet sentralt.
(26)Som jeg har vært inne på, må det legges til grunn at underslaget i all hovedsak omfattet brukte plastre som A fjernet fra pasientene før foreskrevet tid, men som hun erstattet med nye virksomme plastre. A har dermed brutt den tilliten som hun som sykepleier var gitt til å håndtere narkotiske preparater. Selv om underslaget gjaldt brukte plastre, er fentanyl et potent virkestoff som må behandles forsvarlig. Det har dessuten betydning at tillitsbruddet har funnet sted jevnlig over en periode på om lag to år.
(27)Hvorvidt et slikt tillitsbrudd er tilstrekkelig til å anse underslaget som grovt, til tross for at de økonomiske verdiene av plastrene var begrenset, trenger jeg ikke å ta stilling til. Jeg legger nemlig særlig vekt på de to underslagstilfellene som fant sted i november 2023, der As fremgangsmåte – i strid med en sykepleiers kjerneoppgaver – førte til at en eldre og pleietrengende pasient ikke fikk den foreskrevne medisinske smertelindringen.
(28)Samlet mener jeg at det langvarige underslaget av smerteplastre som skjedde i strid med regelverk og medisinske rutiner, sammenholdt med de to tilfellene der fremgangsmåten medførte at en pasient ikke fikk den foreskrevne medisinske smertelindringen, medfører at grensen for grovt underslag er passert selv om den økonomiske verdien var begrenset. Straffutmåling Utgangspunkt
(29)Straffeloven § 79 bokstav a kommer til anvendelse ettersom det skal fastsettes straff for flere lovbrudd. Bestemmelsen gir uttrykk for straffskjerpelsesprinsippet. Normalt innebærer dette at det tas utgangspunkt i det mest alvorlige forholdet, og at det deretter gis et tillegg for de øvrige overtredelsene, se HR-2017-1282-A avsnitt 75. I HR-2026-1343-A ble imidlertid følgende uttalt i avsnitt 25–26: «Straffskjerpelsesprinsippet gir ikke anvisning på en fastlåst fremgangsmåte, men er en metode for å finne frem til en samlet straff som reflekterer alvoret i overtredelsene, uten at straffen blir urimelig streng, se HR-2024-1901-A avsnitt 40 og 30. Tilnærmingen må tilpasses den konkrete saken og beror på rettens skjønn, jf. HR-2019-721-A avsnitt 47. I saken her er de straffbare forholdene – vold, trusler og frihetsberøvelse – så tett sammenvevd at det er lite hensiktsmessig å angi straffenivået for det enkelte forholdet isolert sett. Momentene i straffutmålingen overlapper hverandre i stor grad, fordi det som begrunner straffverdigheten for ett av lovbruddene, også inngår i vurderingen av alvoret ved de øvrige. Når overtredelsene er så nær knyttet sammen, kommer straffverdigheten best til uttrykk gjennom en samlet vurdering av handlingene.»
(30)Jeg ser det på samme måte i vår sak. Forholdene i post I og III henger tett sammen. Forholdene i post II og IV tillegges bare vekt som skjerpende omstendigheter.
(31)Det foreligger ikke sammenlignbar praksis fra Høyesterett om den typen grovt underslag som vi har står overfor. I HR-2019-1935-A ble straffen for en arbeidstakers grove underslag av 620 000 kroner satt til 6 måneders fengsel. I motsetning til vår sak gjaldt den saken altså betydelige økonomiske verdier. I As tilfelle er imidlertid tillitsbruddet mer alvorlig, særlig når det sees hen til de to underslagene fra november 2023 som også omfattes av tiltalens post III. Jeg finner derfor ikke grunn til å fravike lagmannsrettens utgangspunkt om et samlet straffenivå på fengsel i 7 måneder før det tas hensyn til formildende omstendigheter. Formildende omstendigheter
(32)Lagmannsretten gjorde et fradrag i straffen for formildende omstendigheter på 3 måneder. Hverken aktor eller forsvarer har hatt innvendinger mot dette. A erkjente straffeskyld for post I, II og IV på et tidlig stadium av saken, og har fastholdt dette siden. For post III er erkjennelsen med to unntak i samsvar med det bevisresultat lagmannsretten la til grunn. Det skal også tas hensyn til at saksbehandlingstiden på om lag tre år fra forholdet ble avdekket, omfatter en periode på i overkant av åtte måneder med inaktivitet før det ble tatt ut tiltale. På dette grunnlag slutter jeg meg til at fradraget for formildende omstendigheter kan settes til 3 måneder. Samlet er utgangspunktet for straffen dermed fengsel i 120 dager. Samfunnsstraff
(33)Vilkårene for å idømme samfunnsstraff følger av straffeloven § 48. Det avgjørende i vår sak er om «hensynet til straffens formål … taler mot en reaksjon i frihet», jf. vilkåret i første ledd bokstav b.
(34)Det klare utgangspunktet ved grovt underslag er at det skal idømmes ubetinget fengsel, jf. HR-2014-1360-A avsnitt 21: «Høyesteretts klare utgangspunkt har lenge vært at allmennpreventive hensyn må føre til at grovt underslag skal straffes med ubetinget fengsel, se Rt-2006-853 avsnitt 15. Det åpnes likevel for bruk av samfunnsstraff i særlige tilfeller, og som det blant annet fremgår av den samme dommens avsnitt 17, er nok terskelen noe senket etter lovendringen i 2006. Dette synes bekreftet i Rt-2007-1043.»
(35)Samfunnsstraff kan altså bare idømmes i særlige tilfeller, selv om terskelen er noe senket etter lovendringen i 2006.
(36)I Rt-2007-1043 kom flertallet under sterk tvil til at samfunnsstraff kunne anvendes i en sak om grovt underslag. Saken gjaldt en offentlig tjenesteperson ansatt ved en politistasjon, som over en periode på mer enn ett år underslo til sammen 182 000 kroner. Høyesterett la blant annet vekt på at underslagene ble innledet i en vanskelig psykisk situasjon – en depresjon utløst av press om abort og samlivsbrudd. Det ble også lagt vekt på at domfelte hadde aleneomsorgen for en sønn på 14 år, at hun hadde erkjent forholdet kort tid etter at hun ble konfrontert av en overordnet, og at hun hadde tilbakebetalt det underslåtte beløpet. Ikke minst ble det lagt vesentlig vekt på tidsforløpet, og at saken syv måneder tidligere kunne vært avgjort ved tilståelsesdom.
(37)I HR-2019-1935-A ble det ikke funnet grunnlag for samfunnsstraff. Saken gjaldt underslag av 620 000 kroner, som skyldtes domfeltes spilleavhengighet. Høyesterett uttalte i avsnitt 32 at det i saker om underslag, som i en rekke andre saker, ofte kan ligge sykdommer, psykiske lidelser og andre vanskelige personlige forhold bak lovbruddet. Spilleavhengighetslidelsen kunne derfor ikke alene begrunne samfunnsstraff. Saken gjaldt dermed særlig betydningen av domfeltes rehabiliteringssituasjon. Etter behandling var domfelte symptomfri og hadde vært «spillefri» i lengre tid. Han hadde også gjort en rekke endringer i livet for å unngå å bli fristet til å spille. Rehabiliteringshensynet var dermed knyttet til at domfelte etter gjennomført behandling likevel var sårbar for tilbakefall. Høyesterett pekte imidlertid på at domfelte ikke var i en like sårbar situasjon som i HR-2018-1942-A, der det var tale om fare for tilbakefall etter at domfelte hadde kommet ut av langvarig narkotikamisbruk.
(38)Også i vår sak har underslaget sin bakgrunn i psykiske vansker. Som påpekt i HR-2019-1935-A avsnitt 32 er dette ikke alene tilstrekkelig for å begrunne samfunnsstraff. Det følger imidlertid av Rt-2007-1043 at bakgrunnen for den vanskelige psykiske situasjonen ikke er uten betydning for vurderingen. Som lagmannsretten legger jeg derfor en viss vekt på bakgrunnen for As rusmisbruk – at hun etter brudd i ryggen ble medisinert med vanedannende smertestillende medikamenter samtidig som hun var utsatt for fødselsdepresjon og andre psykiske belastninger.
(39)Når det gjelder rehabiliteringssituasjonen, er det for Høyesterett fremlagt erklæring fra psykolog Madeleine Ås ved ruspoliklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Det fremgår der at A er under legemiddelbasert rehabilitering (LAR) med gradvis nedtrapping frem mot seponering, og har fremvist høy grad av motivasjon og etterlevelse av behandlingen. Hun er i bedring med hensyn til depressive symptomer, men vurderes som sårbar ved omveltninger, stress og andre belastninger. Omsorgsrollen og tilknytningen til barna fremheves som viktige beskyttende faktorer. Også Kriminalomsorgen vurderer A som motivert og egnet for samfunnsstraff, og fremhever at samfunnsstraff vil legge til rette for at A kan fortsette nedtrappingen av medisiner samtidig som hun kan starte planlagte arbeidsrettede tiltak. Oppsummert oppfatter jeg at A er kommet langt i en pågående lovende rehabiliteringssituasjon, som en fengselsstraff kan sette i fare.
(40)Tidsforløpet ble som nevnt tillagt vesentlig vekt i Rt-2007-1043. Momentet ble også trukket frem i HR-2016-286-A avsnitt 31 og HR-2018-1942-A avsnitt 30. I vår sak legger jeg derfor en viss vekt på at det har gått nærmere tre år fra de straffbare handlingene ble avdekket, herunder åtte måneder med inaktivitet.
(41)Samlet er jeg, under sterk tvil, enig med lagmannsretten i at det i dette tilfellet er grunnlag for samfunnsstraff. Konklusjon
(42)Etter dette er jeg kommet til at anken forkastes.
(43)Jeg stemmer for slik D O M : Anken forkastes.
(44)Dommer Østensen Berglund: Dissens
(45)Jeg er enig med førstvoterende i at underslaget er grovt, og at utgangspunktet for straffen er fengsel i 7 måneder, med et fradrag for formildende omstendigheter på 3 måneder. Etter min oppfatning er det imidlertid ikke grunnlag for samfunnsstraff.
(46)Slik jeg ser det, tilsier allmennpreventive hensyn at det forholdet som A har gjort seg skyldig i, skal straffes med ubetinget fengsel. Gjennom to år har hun jevnlig brutt den tilliten som hun som sykepleier var gitt til å håndtere narkotiske preparater. Det er særlig graverende at underslaget fikk direkte medisinske konsekvenser for en svak pasientgruppe ved demensavdelingen, der en pasient ved to anledninger ikke fikk den smertelindringen som det var behov for.
(47)Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å konkludere med at A er kommet langt i en pågående lovende rehabiliteringssituasjon. Hun lever riktignok et normalt familieliv med samboer og barn, og har et godt nettverk rundt seg, men det var også tilfellet da de straffbare handlingene ble begått. A påbegynte avrusing allerede i 2023, men hun har fortsatt ikke fullført den legemiddelassisterte behandlingen av rusmiddelavhengigheten. Hun er heller ikke kommet i jobb. Ut fra nyere praksis, der jeg særlig legger vekt på HR-2019-1935-A om spillavhengighet, mener jeg at hennes situasjon i dag ikke kan begrunne en dom på samfunnsstraff.
(48)Heller ikke de øvrige forholdene som førstvoterende viser til, er etter mitt syn av en slik særegen karakter at det kan begrunne samfunnsstraff.
(49)Jeg mener derfor at A skal dømmes til fengsel i 120 dager.
(50)Dommer Stenvik: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Horn.