(1)Saken gjelder videre anke over kjennelse om elektronisk kontroll av kontaktforbud, jf. straffeprosessloven § 222 g.
(2)A ble ved Trøndelag tingretts dom 27. mars 2026 dømt til kontaktforbud overfor sin tidligere samboer B for en periode på to år, jf. straffeloven § 57. Bakgrunnen var at A i samme dom ble domfelt for fem brudd på ilagt besøksforbud overfor B, i tillegg til ytterligere krenkelser av henne.
(3)Etter at A var siktet for nye brudd på kontaktforbudet og en trussel overfor B, besluttet påtalemyndigheten 22. juli 2026 at A underlegges elektronisk kontroll av kontaktforbudet, jf. straffeprosessloven § 222 g. A har krevd rettslig prøving av beslutningen.
(4)Trøndelag tingrett avsa 1. september 2026 kjennelse hvor påtalemyndighetens krav om elektronisk kontroll for A ikke ble tatt til følge.
(5)Påtalemyndigheten anket, og tingretten ga anken oppsettende virkning. Frostating lagmannsrett avsa 4. september 2026 kjennelse hvor A underlegges elektronisk kontroll av kontaktforbudet fram til 23. januar 2027.
(6)A har anket til Høyesterett. Det er anket over rettsanvendelsen. Han anfører at den elektroniske kontrollen ikke er nødvendig og uansett uforholdsmessig, spesielt sett i lys av at A nektes adgang til egen bolig, jf. også Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen – EMK – artikkel 8. Det er blant annet anført at forbudssonen er større enn nødvendig for å ivareta fornærmedes sikkerhet.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar, samt en anke til As gunst. Den anfører at varigheten på kontrollen er satt for lenge siden varigheten ikke kan settes lenger enn tre måneder når den omfatter eget hjem, jf. straffeprosessloven § 222 g.
(8)A har inngitt bemerkninger til påtalemyndighetens anke. Han støtter opp om anken, og opprettholder tidligere anførsler.
(9)Høyesteretts ankeutvalg kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd. Når det gjelder forholdet til Grunnloven, EMK og de andre konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, kan utvalget også prøve lagmannsrettens konkrete subsumsjon, men ikke bevisbedømmelsen, jf. Rt-2015-155 avsnitt 29.
(10)Det følger av lagmannsrettens slutning at den elektroniske kontrollen varer fram til 23. januar 2027, altså i seks måneder fra den ble ilagt. Når den elektroniske kontrollen omfatter eget hjem, kan imidlertid den elektroniske kontrollen bare fastsettes i tre måneder av gangen, se straffeprosessloven § 222 g andre ledd, jf. § 222 a fjerde ledd. Dette utgjør en feil ved lagmannsrettens generelle lovtolkning.
(11)Straffeprosessloven § 222 g viser ikke til § 222 a andre ledd siste punktum. Det følger imidlertid av Prop. 128. L (2022–2023) punkt 5.5.4 på side 34 og HR-2026-2136-U at dersom forbudssonen utformes slik at den omfatter den kontrollerte personens eget hjem, må vilkårene for besøksforbud i eget hjem etter § 222 a andre ledd siste punktum være oppfylt.
(12)Lagmannsretten har ikke direkte vurdert om det er en nærliggende fare for at siktede vil begå en straffbar handling overfor en annen person – den forbudet skal beskytte – jf. § 222 a andre ledd siste punktum. Lagmannsretten har i en annen sammenheng – ved vurderingen av om nødvendighetsvilkåret i § 222 g første ledd er oppfylt – lagt til grunn at det er risiko for fremtidige brudd på kontaktforbudet. Etter utvalgets syn er ikke dette tilstrekkelig til å konstatere at vilkåret i § 222 a andre ledd siste punktum er oppfylt. Brudd på kontaktforbudet innebærer ikke nødvendigvis en straffbar handling overfor en annen person.
(13)Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.