(1)Saken gjelder anke over lagmannsrettens lovanvendelse etter domfellelse for grov kroppskrenkelse.
(2)A er tiltalt for overtredelse av straffeloven § 273. Grunnlaget er: «Kvelden torsdag 28. mars 2024, i lokalet X i Y, under en opptreden som artist, gjorde han en ‘stagedive’ hvor han hoppet fra et sceneområde i 2. etasje, fra 2,88 meters høyde og ned på publikum, hvor han landet på B slik at han fikk brudd i en cervikalvirvel i nakken.»
(3)Ringerike og Hallingdal tingrett avsa 22. desember 2025 dom der tiltalte ble frifunnet, men pålagt å betale oppreisning til fornærmede.
(4)Påtalemyndigheten anket, og Borgarting lagmannsrett avsa 27. august 2026 dom med denne domsslutningen: «A, født 00.00.1993, dømmes for overtredelse av straffeloven § 272, jf. § 271 til fengsel i 36 – trettiseks – dager. Straffen er en tilleggsdom til Hordaland tingretts dom av 26. september 2025, jf. straffeloven § 82.»
(5)Da lagmannsretten ikke fant at tiltalte hadde forsett om skadefølgen, ble han dømt for grov kroppskrenkelse. Kroppskrenkelsen var grov fordi retten mente han utviste grov uaktsomhet om skadefølgen.
(6)A har anket til Høyesterett med påstand om at anken fremmes til behandling. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Han gjør i korte trekk gjeldende at lagmannsretten bare har vurdert om fornærmede samtykket til stagedivet, men ikke om tiltalte kan ha oppfattet dette annerledes. Ut fra de konkrete forholdene ved den aktuelle opptredenen, hadde tiltalte grunn til å tro at fornærmede hadde samtykket til å ta imot ham i et stagedive.
(7)Påtalemyndigheten har inngitt merknader med påstand om at anken nektes fremmet. Den anfører at det det ikke er feil i lagmannsrettens dom. De konkrete forholdene under arrangementet, slik lagmannsretten har funnet dem bevist, ga ikke grunnlag for at tiltalte oppfattet fornærmede slik at han hadde samtykket til å ta imot tiltalte.
(8)Høyesteretts ankeutvalg bemerker at tiltalte ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten. Han har derfor ankerett til Høyesterett. Når tiltalte har ankerett kan anken bare nektes fremmet hvis det er klart at den ikke vil føre fram, se straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. En eventuell ankenektelse må begrunnes, se § 323 andre ledd andre punktum.
(9)Anken retter seg mot lagmannsrettens bruk av straffeloven § 276, hvor det står at straff etter blant annet § 271 og § 272 ikke kommer til anvendelse «når den handlingen er rettet mot, har samtykket». Regelen viderefører straffeloven 1902 § 235 første ledd. Det følger av forarbeidene til dagens lov at det som hovedregel ikke gjelder noe formkrav til samtykket, men at den som samtykker, må forstå rekkevidden av handlingen og kunne vurdere konsekvensene, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 432.
(10)Anken viser særlig til straffeloven § 25 første ledd, hvor det står at «enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet». Anførselen er at lagmannsretten drøfter om fornærmede samtykket i handlingen, men ikke om tiltaltes oppfatning var annerledes.
(11)Lagmannsretten skriver: «Lagmannsretten ser ikke bort fra at det kan oppstå et samtykke gjennom konkludent atferd fra personer som er forberedt på at det skal komme et stagedive mot der hvor de står under en konsert med en artist som er vel kjent for å gjennomføre slike hopp under sine konserter. Det er imidlertid på det rene at B ikke var forberedt på at det skulle komme noe slikt hopp mot der hvor han sto. A forsikret seg heller ikke om det. Det er klart at B og minst en person til ved siden av ham – vitnet C – sto med ryggen til uten å ha hendene i været og uten å følge med på opptredenen da A hoppet mot dem.»
(12)Videre står det under drøftelsen av om tiltaltes uaktsomhet om skadefølgen var grov: «Sentralt i vurderingen av om uaktsomheten var grov, står at A – til tross for at han tidligere hadde opplevd at personer gikk i bakken – ikke hadde forsikret seg om at de som befant seg i publikum der han landet hadde oppmerksomheten rettet mot ham.»
(13)Basert på denne bevisbedømmelsen er det klart at det ikke forelå noe samtykke fra fornærmede, heller ikke ved konkludent adferd. Tiltalte hadde ikke en gang forberedt fornærmede på at han skulle hoppe, og fornærmedes plassering – han sto med ryggen til – viser at fornærmede heller ikke var forberedt på det.
(14)Det er riktig som anført i anken, at lagmannsretten ikke uttrykkelig har tatt stilling til tiltaltes oppfatning av situasjonen, jf. straffeloven § 25. Etter ankeutvalgets syn er det imidlertid klart at lagmannsretten også har kommet til tiltalte ikke hadde den oppfatning at det forelå et samtykke fra fornærmede.
(15)Utvalget viser her til at straffeloven § 276 første ledd bare kommer til anvendelse om tiltaltes oppfatning har vært at det foreligger samtykke fra fornærmede. Det er ikke nok at tiltalte har vært uvitende om at det ikke foreligger slikt samtykke. Lagmannsretten bygger på at tiltalte, før han hoppet, ikke gjorde mer enn å be publikum om strekke hendene opp i luften. Dernest gjennomførte han hoppet mot personer – herunder fornærmede – som sto med ryggen til og med armene ned. Det fantes da intet grunnlag for at tiltalte hadde den oppfatningen at denne fornærmede forsto at tiltalte ville hoppe på ham og hadde samtykket til det. Heller ikke det forhold at tiltalte generelt skal ha vært kjent for å gjennomføre stagedive på sine opptredener gir grunnlag for en slik oppfatning hos tiltalte.
(16)Høyesteretts ankeutvalg finner det på denne bakgrunn klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ettersom ankeutvalget også finner at anken ikke gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett, gis det ikke samtykke til ankebehandling, jf. § 323 første ledd andre punktum.
(17)Beslutningen er enstemmig.